Den deilige og fredelige søndagen tok en brå slutt da jeg måtte ut og hente ved tidligere i dag. For synet som møtte meg på terrassen var hjerteskjærende for en lett middelaldrende fugle-elsker. Jeg burde kanskje skjønt det allerede i går, da jeg la merke til disse fjærene på verandadøren.

Men jeg tenkte ikke noe videre over det og undersøkte det i alle fall ikke noe nærmere. Det hender stadig vekk at en liten fugl dunker inn i stuevinduene våre i iveren over all maten i hagen vår. De rister alltid bare litt på hodet før de småfortumlet flyr avgårde igjen, kanskje litt småflau over seg selv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men stakkaren som lå utenfor verandadøren vår i dag var ikke like heldig.

Jeg kjente umiddelbart på den dårlige samvittigheten. Å nei, dette er min feil! Hadde jeg ikke satt opp fuglemateren med alle godsakene i hagen, hadde denne lille fyren fortsatt flakset lykkelig rundt. Isteden endte den altså sine dager her, mens den bekymrede kona og alle de sultne, små fugleungene sitter hjemme og venter og lurer seg skakke på hvor han er. Jeg har rett og slett drept fuglepappa og ødelagt en hel fuglefamilie. Birdkiller! Homewrecker! Stakkars, vakre, lille vesen. Og fryktelige, slemme monster-meg. Unnskyld. Beklager. Kondolerer.

Jeg akket og ynket meg så eldstemann knakk sammen av latter og minstemann ringte pappa. Han tok det hele veldig praktisk, for der jeg sto og planla begravelse med salmer og det hele, kommer det et tørt og følelsesløst: «Jaja, dere får finne en spade, plukke fuglen opp med den og gå og hive den ned i skråningen». Hva???? Skal jeg bare hive dette arme vesenet ned i en skråning sammen med hageavfall og diverse? Det er jo like ille som å spyle gullfisk ned i do!

Men da jeg fikk tenkt meg litt om, innså jeg at det ikke var så lystbetont med et fuglelik i blomsterbedet heller. Så det ble skråningen. Jeg lot det stå til, la all styrke jeg har i kastearmen og sendte den ut på sin siste, korte reise mens jeg ynket meg stille da den landet med et bittelite dunk et par meter nedi ura. Ingen salmer der altså.

Etterpå har det vært uhyggelig stille i fuglemateren. Ingen festskare av syngende fugler, bare en og annen våghals som kommer innom og titter anklagende på meg før den demonstrativt flyr avgårde med en nøtt. Jeg er ikke fuglenes helt lenger. Nå er jeg sannsynligvis kjent som fuglemorderen. Det går gjetord om meg. Hun som ondskapsfullt dreper fugler og hiver dem ned skråninger og grøfter.

Og jeg er litt redd. Redd for fuglepolitiet. Eller hevnangrep fra oven. En strategisk plassert fuglebæsj eller en hakkende hærskare à la filmen “The Birds”. Heretter går jeg ikke ut uten å se meg over skulderen eller skotte engstelig opp mot himmelen.

Fotokjerring – fra crazy birdlady til homewrecker og birdkiller