Rundt 17. mai en gang erklærte jeg høyt og selvsikkert at til niesens konfirmasjon i september, da skulle bunaden på! Så kom sommeren. Jeg skal ikke si at jeg har fråtset meg gjennom den, men jeg har heller ikke tenkt særlig over hva jeg har puttet i meg. Og etter det siste halvannet året er det godt mulig at det ikke var det lureste for en som ville inn i en alt for trang bunad til høsten. For denne kroppen har virkelig forfalt siden i fjor. Og jeg har med viten og vilje latt den gjøre det også, livet har handlet mer om å «overleve», ikke fysisk helse. Og dermed har også en god del ekstra kilo lagt seg her og der på en allerede godt polstret kropp.

Takk til min kjære datter som tok dette fantastiske bildet under en hyggelig grillkveld på terrassen – grei illustrasjon på sommeren kanskje..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Men nå kan man vel si at jeg har overlevd og i tillegg kommet til en mye bedre plass i livet. Det kjennes i alle fall sånn ut. Og for en måned siden kjente jeg til og med at overskuddet og viljen var såpass at jeg tok grep og la om kostholdet betraktelig. Og for et par uker siden gikk jeg enda lenger og begynte rett og slett å trene. Og det er virkelig en big deal. Jeg har alltid hatet trening. Jeg har virkelig ikke skjønt alle disse som bare elsker en svett økt på et treningsstudio eller en lang joggetur. Og jeg tror neppe jeg noen gang blir en av dem. Jeg hater fortsatt å trene. I alle fall før økten og innimellom midt inni. Men jeg liker veldig godt følelsen både i kroppen og hodet etterpå, om du ser bort fra stølheten, svetten og den lette kvalmen som ofte legger seg over meg umiddelbart etter endt økt da.

Hurra, enda en økt over! Sannsynligvis det beste tidspunktet på dagen for tiden, og absolutt verdt et gapesmil..

Jeg kommer nok heller aldri til å sette mine ben på SATS eller tilsvarende. Jeg har funnet min plass hos den lokale fysioterapeuten. Så kom det faktisk noe godt ut av jentungens dumme fotballskade. For hos fysioterapauten finnes jo både ergometersykkel, tredemølle og diverse andre maskiner som jeg knapt skjønner bæra av. Og det er ikke overfylt av supertrente treningselskere. Noen ganger er det bare mannen min og jeg som er der (ja, for jeg har klart å få med meg ham på dette prosjektet også – det er jo så mye enklere å være to). Noen ganger er det for eksempel oss og et par eldre, hyggelige menn. Og innimellom svinger det innom et menneske som tripper så lett avgårde på tredemøllen at jeg skammer meg der jeg puster, peser og svetter som en gris i et mye lavere tempo på tredemøllen ved siden av.

Treningsfantomet (relativt tidlig i en økt)..

Men det er helt greit. For jeg gjør så godt jeg kan. Og etter et par uker der vi har vunnet over dørstokkmila og trofast har troppet opp for å trene tre ganger i uka, er jeg ganske stolt av oss. Og de dagene vi ikke trener der, så har jeg utrolig nok begynt å trene hjemme mens mannen setter seg på sykkelen og tar en lang tur på den. Vi er virkelig i gang, og nå gjelder det bare å holde på det!

Og nå skulle man jo tro at vekta mi bare raser nedover. Men neida. Den første uka med endret kosthold gikk jeg riktig nok ned litt, men etter det har vekten knapt rikket seg. Ikke har jeg merket det særlig på kroppsformen heller. Jeg har muligens kvittet meg med en bilring og en dobbelthake. Og sannsynligvis er anklene mine supertynne, for en eller annen plass må jo kroppen min reagere på dette supersunne treningskjøret. Men sånn ellers virker det som om jeg har forbrenningen til en mygg. Den relativt stillestående vekten har innimellom vært til stor frustrasjon. Men så er det følelsen i kroppen min da. For den føles friskere. Den føles sunnere. Og den føles gladere. Og det betyr kanskje mer enn vekten. Så jeg skal fortsette med treningen. Jeg skal fortsette å pushe meg selv. Jeg skal puste, pese og svette fra steder jeg ikke ante hadde svettekjertler. Jeg skal fortsette å ta meg ut til jeg ser ut som en overmoden tomat. Og jeg skal fortsette å glede meg over hvert eneste fremskritt i formen (her er kurven relativt bratt).

You say tomato..

I morgen er det konfirmasjon. Hva antrekket blir? Vel.. Til tross for innkjøp av større og mer dekkende sølje og undertøy med korsett-effekt, så blir det nok (om det ikke skjer et mirakel over natta) en kjole. Litt kjedelig, men den kommer i alle fall til å sitte på en litt fastere, sunnere og gladere kropp.

Og bunaden; den burde passe til 17. mai 2021. Og i alle fall til det er vår tur til å ha konfirmasjon neste høst!

PS: til legen min, om du skulle lese dette; jeg vet at du har mast på meg om dette en stund (nå høres det ut som om jeg renner ned dørene hos legen, men det gjør jeg altså ikke), og nå har jeg rett og slett vurdert å bestille en time bare for å informere om at jeg endelig er i gang med trening også. Men så er det kanskje litt dumt å bestille en time for sånn “ubetydelig” informasjon. Men jeg gjør det! Tro det eller ei. Se opp for flygende griser og alt sånt. JEG TRENER!

Jeg har vært stille i sommer. Veldig stille. Jeg har prioritert livet. Jeg har lært meg å nyte det. Det siste innlegget jeg skrev tydeliggjorde kanskje dette. Og dette innlegget var inspirert av et veldig spesielt menneske. Jeg kjente henne ikke, og jeg husker ikke engang hvor jeg hørte om henne først. Men de siste månedene har jeg fått et ærlig og sterkt innblikk i livet hennes. Rebecca. Den unge moren med tvillinggutter som hun så inderlig ønsket å følge til første skoledag om et år. Den vakre, unge moren som hadde fått en nedslående diagnose, men som ikke ga opp. Som lyste opp dagen med sine Snapchat-innlegg, selv om det var fra sykehussengen. Øynene som samme hvor sliten og dårlig hun var, fortsatt hadde et spesielt glimt i seg. Et glimt av livsvilje, pågangsmot, kampvilje og kjærlighet. Øynene som innimellom var redde og innimellom fulle av sorg. Øynene som traff meg, dypt og inderlig.

Jeg så hvilken vei det gikk. Det har vært stille en stund nå. Men jeg håpte i det lengste. Det var ingen stor overraskelse da dødsbudskapet kom i går. På den dagen barn over hele landet hadde sin første skoledag, sovnet hun inn, et år før hennes egne gutter skal ha sin første skoledag. Overraskelsen var hvor hardt det traff. For jeg kjente henne ikke. Jeg har bare fått lov å følge deler av kampen hennes for livet de siste månedene. Men det traff som et slag i magen. Og jeg fikk umiddelbart et behov for å kjenne gresset under bare føtter. Fordi hun fikk meg til å sette pris på det. Etterpå satte jeg meg tilbake i ute-sofaen og tittet opp på den fine kveldshimmelen. Løftet glasset og hvisket for meg selv: «Skål, Rebecca!»

Tusen takk, vakre sjel! Takk for at du åpnet øynene mine! Takk for at du lærte meg å sette pris på øyeblikkene. Du har lært meg å ikke alltid jage etter noe der fremme, men heller sette pris på det jeg har. Du har lært meg å leve her og nå. Stoppe opp og nyte livet. For ingen vet hva morgendagen bringer. Man må bare være takknemlig for hver dag man får og leve mens man kan.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Min dypeste medfølelse til Rebeccas nære og kjære, ikke minst til hennes mann og deres små gutter. Jeg håper og tror dere vet at hun har satt dype spor i mange. For en dame! For en kjempe!

Hvil i fred, Rebecca!

Morgentimene tikker avgårde. Jeg ligger litt rastløs i senga, vet jeg burde stått opp og fått unna litt jobb. Men ved siden av meg ligger en liten, sovende gutt krøllet sammen i fosterstilling. Det slår meg at det begynner å bli noen år siden han lå akkurat sånn inne i magen min. Og at selv om han fortsatt elsker å kose med mammaen sin, vil han plutselig finne ut at han er for stor for sånt. Så jeg blir liggende og bare se på ham. Her og nå er viktigere enn alt annet. Han skifter stilling, og jeg trekker ham tett inntil meg. Kjenner den lille kroppen mot min. Legger nesen på pannen hans og snuser inn lukten av huden hans. Barnet mitt! Gutten min! Mammagutten! Jobbe kan jeg gjøre etterpå, sånne øyeblikk må bare nytes!

Jeg har blitt flinkere til det nå. Å roe ned og nyte. Hvis man åpner øynene er det så mange fine øyeblikk i løpet av en dag. Som sånne morgener. En mann som kommer med kaffe på senga og et kyss på panna før jeg står opp. Som sier at jeg er pen selv om jeg vet at jeg ser ut som et takras. Bare føtter på mykt gress. En blomstrende rhododendron. Markblomster. Duften av lavendel og syrin. Sommerkjole og sandaler. Å kjenne sola varme mot huden. Et deilig, svalende vindpust.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Rolige stunder i utekroken med en god bok og kanskje noe godt i glasset. Lyden av barnelatter. Å se minstemann kose seg ute med vennene sine. Lyden av en jente som sparker en fotball, om og om igjen. Og lyden av en gutt som spiller gitar. Grønt gress og fuglekvitter. En liten hånd som sniker seg inn i min. Lukten av brownies bakt av to knisende tenåringsvenninner. Lukten av nyklippet gress og nytraktet kaffe. Lyden av lett sommerregn mot markisen. Regnbuer.

En helt ny og ubrukt dag. Et nyvasket hus. Nyoppredd seng. Nydusjet kropp og nyvasket hår. Nylakkede negler. En nybarbert mann. Den tilfredstillende følelsen når all jobb er unnagjort og du bare kan slappe av. Lukten og følelsen av en helt ny og ulest bok. En god samtale. Følelsen av å bety noe. Små betroelser fra datteren, at hun fortsatt vil dele litt med mamma selv om hun begynner å bli stor. Eldstemann som høylydt spiller dataspill med kompisene. Tryggheten og tilfredsheten jeg kan se hos minstemann. Vissheten om at mannen min og jeg tross alt fortsatt er et team. Lukten av solkrem og myggspray. Skille fra solen. En kveldstur på stranda. Pølser og marshmallows på grillen en sen sommerkveld. Kveldshimmelen. Fargerike solnedganger. Roen og den trygge følelsen av å høre til. Legge seg litt for sent i nyvasket sengetøy, med en kjølende vifte i taket og verandadøren på soverommet oppe.

Jeg kunne ha ramset opp i det uendelige. Disse små øyeblikkene er selve livet. Disse flyktige øyeblikkene av pur lykke. Enkle, men betydningsfulle. Ofte er det lett å overse dem. Jeg har gått glipp av alt for mange. Det akter jeg ikke å gjøre lenger. Når min tid er over, er det dette jeg ønsker å huske. At jeg tok meg tid til å stoppe opp litt og nyte alle disse små, hverdagslige gledene. Livet er for kort til å ikke ta vare på hvert eneste, fine, lille øyeblikk!

Så var vi altså i gang med det andre året uten Megan. Jeg sitter igjen med en litt rar følelse. En slags deilig lettelse over at alle de første merkedagene nå er bak oss. Og en sårhet fordi hun nå på en måte føles enda lenger unna. Eller, hun gjør jo ikke det heller, hun er høyst tilstede i hver eneste dag. Kanskje er det mer følelsen av at mange forventer at vi nå skal gå videre. Være over det. For sånn fungerer det ikke. Om du har mistet noen nære og kjære vet du det selv. Man lever jo videre hver dag. Og man lærer å leve uten den som er borte. Men komme over det, nei, det gjør man aldri! Den personen som er borte vil jo alltid mangle. Og det merkes. Men det som i begynnelsen føltes som et altoppslukende mørke, blir etterhvert lysere. Man lever etterhvert normalt igjen, kjenner glede igjen, kan smile og le. Men det betyr IKKE, aldri et sekund, at sorgen og savnet over den som er borte er glemt! Jeg blir rett og slett provosert over dem som måtte tro det.

Det siste året av livet mitt har vært tøft. Og mørkt. Selv om jeg har sett normal ut på utsiden, har det vært kaos på innsiden. Jeg har snublet og falt flere ganger enn jeg har telling på. Jeg har sørget, jeg har grått, jeg har vært sint på alt og alle – inkludert verden og livet. Og jeg har hatet meg selv. Hatet kroppen som sviktet, og psyken som har vært på bærtur. Jeg har prøvd å fortrenge. Jeg har prøvd å flykte. Og jeg har prøvd å føle. Til slutt ble jeg nummen og følelsesløs. Tom for alt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Der det kanskje så normalt ut på utsiden, for jeg brukte mye energi på å opprettholde fasaden, var det en storm på innsiden. Jeg har prøvd så hardt å dytte følelsene mine til side, være den jeg følte verden forventet at jeg skulle være, at jeg til slutt ikke visste hvem jeg selv var lenger. Jeg glemte meg selv. Mistet meg selv. Jeg møtte veggen hardt og brutalt flere ganger. Jeg følte meg helt alene mens alt rundt meg raknet. Familien. Ekteskapet. Alt hang i en syltynn tråd. Helt til jeg traff veggen så hardt at jeg våknet. Helt til jeg ble redd for meg selv og min egen helse. Redd for å miste oppveksten til barna mine. Redd for at de skulle miste meg. Og redd for å ikke få leve mer. For livet er alt for fint til å kaste bort.

Da ba jeg endelig om hjelp. Det var nok det lureste jeg kunne ha gjort. Samtidig dukket et visst virus opp og tvang oss alle til å roe ned. Skifte fokus. Tvang oss til å være sammen. Og for min og vår del var det utelukkende positivt. Jeg fant endelig fred. Jeg begynte å sette pris på livet igjen. Jeg fant en balanse, og jeg skjønte etterhvert at jeg måtte ta vare på meg selv. Lytte til kroppen og roe ned når det trengtes. Ta en timeout. Min beste terapi er den enkleste i verden. Jeg sitter ute i godkroken på terrassen, omgitt av blomster og fuglekvitter og puster inn den friske lufta. Gjerne med en god bok. Så enkelt. Helt gratis. Og så godt for sjelen. En fin plass å sitte og skrive også..

Vil jeg møte veggen igjen? Kanskje. Jeg håper ikke. Jeg håper jeg har lært nok til å ikke falle så dypt som jeg har vært igjen. Men jeg vet også at det ikke finnes noen garantier. Jeg vet godt at selv om de første merkedagene er unnagjort, så er dette noe jeg skal leve med resten av livet. Sorgen og savnet vil alltid være en del av min livsvei. Og sånn skal det være. På den måten er dem jeg har elsket og mistet alltid med meg, ikke minst Megan og pappa. Det er rett og slett en del av det å elske.

Det gjør meg ikke skjør og sårbar. Det gjør meg ikke sprø. Det betyr ikke at jeg dyrker sorgen. Det betyr ikke at du trenger å være redd for å si noe «feil» til meg. Du trenger ikke å være redd for å minne meg på noe, for jeg glemmer uansett aldri. Og jeg setter pris på at også andre husker. Om noen husker, spør eller bare nevner navnet hennes, varmer det mer enn dere kan ane. Det er noe av det fineste som finnes. Alt er bedre enn stillhet.

I går feiret vi Megan på vår måte. Vi satt ikke hjemme og sørget. Dagen var stort sett helt normal, bare litt ekstra fin. Noen øyeblikk har virkelig festet seg og kommer til å bli med meg videre. Som da sangen som var Megans sang dukket opp på radioen og jeg tittet opp og så sola bryte gjennom skydekket. Da vi endte opp med å ankomme kirkegården på nøyaktig samme tidspunkt som hun ble født i fjor. Det føltes nesten litt surrealistisk, for det var på ingen måte planlagt. Vi var faktisk et par timer for sent ute på grunn av noen ærender vi måtte gjøre. Minuttene vi alle tilbragte sammen ved graven hennes var også veldig fine. Ingen tårer, bare smil. Og litt galgenhumor. Takk og lov for galgenhumoren! Etter en god middag og fråtsing i pavlova laget til ære for Megan, satte mannen og jeg oss ned for å se på New Amsterdam (forøvrig en serie verdt å se), og havnet rett inn i en episode som tok for seg dødfødsel på en utrolig fin og gjenkjennende måte. Selvfølgelig kom vi til den episoden akkurat på bursdagen til Megan. Akkurat et år etter jeg selv var oppe i det samme. Det var nesten en mening med det. Og det var fint. Veldig fint! Det føltes nesten som om hun var med oss, kanskje sa fra at hun var der. Disse øyeblikkene var nok mest tilfeldigheter, men likevel, en fin tanke..

Og nå har vi begynt på år to. Hun er fortsatt med oss. Som jeg har skrevet før, ikke en dag går forbi uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Og det er jeg glad for. Kjærlighet kjenner virkelig ingen grenser, og hun er elsket inn i evigheten. Og det er innmari godt å kunne kjenne på denne kjærligheten hver dag, samtidig som smilet som i månedsvis var en maske, igjen når øynene.

Jeg har allerede fastslått at i denne annerledes-tiden som vi har vært og fortsatt er inne i, så har vi definitivt vært blant de heldige. Og den står jeg fortsatt for. Livet vårt har ikke hatt store forandringer, i alle fall ikke i negativ retning. Vi har tvert imot hatt godt av å roe ned og skifte fokus. Livet har kanskje blitt bedre. Vi trengte bare en liten pandemi..

Men selvfølgelig ofrer også vi ting. Vi går glipp av opplevelser vi hadde gledet oss til. Kanskje mest av alt jentungen, som fortsatt ikke får spille ordentlig fotball (men snart, jenta mi), og som i skrivende stund skulle ha vært i Danmark på cup. Den var vond. Og så er det årets høydepunkt for oss andre da. Vi har planlagt siden i fjor sommer og telt ned i månedsvis. Og nå nærmet det seg.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Vi har ventet og håpet på et mirakel. Men vi har også egentlig visst siden i mars at denne sommerens eventyr utgår. At denne sommeren får vi verken se eller klemme på våre nære og kjære i Texas. Om under en måned skulle vi ha sittet på flyet til Miami. Der skulle vi ha møtt venner fra Texas og sammen kjørt «hjemover». Vi skulle besøke flotte og langstrakte strender. Vi skulle innom Disney World, hvor minstemann ikke har vært enda. Og ikke minst, vi skulle ha tilbragt noen deilige uker «hjemme» i Texas.

Sånn blir det altså ikke. Nok en sommer blir annerledes etter fjorårets katastrofe-sommer. Visst var vi i Texas i fjor, men med den sinnsstemningen jeg var i etter å ha mistet Megan, fikk jeg ikke så mye ut av det. I år skulle det bli bedre. I år skulle vi etter et opphold i fjor ta en skikkelig roadtrip igjen. Og jeg skulle nyte hver dag og hver opplevelse. Det blir et savn.

Men det går likevel overraskende bra. Ja, det er kjipt. Men vi overlever et år uten heten i sommer-Texas. Og vi overlever en sommer uten våre der borte, selv om det er det absolutt tyngste å gå glipp av. Og vi skal likevel nyte sommeren her hjemme. Det er jammen lenge siden vi har tilbragt den aller fineste tiden av året i Norge. Det er kanskje på tide. Nyte late dager i godkroken på en nybeiset terrasse. Lage en liten oase i hagen. Lese masse bøker. Se serier jeg lenge har planlagt å se. Ta små turer i nærområdet. Kanskje ta en roadtrip til venner på Sørlandet og til mamma og andre nære og kjære i Ålesund. Sommer i Ålesund! Det er årevis siden vi var der på den årstiden. Jeg kjenner at det kribler litt i magen når jeg tenker på det.

Dessuten slipper jeg å fly. Jeg gruer meg alltid til den lange flyturen frem og tilbake til USA. Nå kan jeg gå sommeren i møte uten sånne nerver. Og vi sparer definitivt mye penger på å tilbringe sommeren på denne siden av dammen. Kanskje kan jeg til og med gå litt ned i vekt denne sommeren istedenfor å legge på meg x antall kilo etter ukritisk inntak av sukkerholdige drinker, queso og sweet tea.

Og roen som har vært så god å kjenne på de siste ukene, den kan fortsette. Ikke noe stress, bare deilig ro.

Joda, sommeren blir kanskje annerledes. Men jeg tror den blir fin likevel. Vi går kanskje glipp av noen opplevelser dette året. Men vi kan også begynne å glede oss til å prøve igjen neste år. Og tenk så gode klemmene blir når vi endelig treffer familie og venner der borte igjen!

En måned har gått siden sist jeg satte meg ned for å skrive noen ord. En annerledes måned. Med en annerledes påske og en annerledes hverdag. Og nå har vi kommet til en annerledes vår. Fortsatt like deilig som alltid, god og varm akkurat nå, men mye roligere enn normalen. Og her jeg sitter i godkroken min på terrassen og vifter med mine bare tær, kjenner jeg at det er helt OK.

Da unntakstilstanden tok oss, var jeg engstelig for hvordan det ville bli. Men det tok ikke lang tid før roen senket seg over meg. Jeg kjente at dette hadde jeg faktisk godt av. Å stoppe opp en stund. Ikke ha forpliktelser noen andre plasser enn innenfor husets fire vegger. Bare være mamma og hjelpelærer i tillegg til å gjemme meg vekk bak min egen skjerm og jobbe selv. Og å være litt kone også selvfølgelig. Mest mamma, litt kone. Og sist, men ikke minst, være meg. Kanskje finne igjen noe i meg selv som har vært borte en stund.

Her jeg sitter nå, tror jeg at jeg har funnet det. I alle fall litt av det. Muligens med litt medisinsk hjelp, men jeg har funnet roen. Ting har falt litt på plass. Kloen om hjertet er borte. Den evige anspentheten er borte. Jeg kjenner at livet kan være veldig fint igjen. Jo visst kjenner jeg fortsatt på vemod. Men det går bra. Livet er helt OK. Kanskje til og med bedre enn OK innimellom.

Jeg tror vi har hatt godt av denne tiden alle sammen. Det føles i alle fall sånn. Ingen av oss lider noen nød, i alle fall ikke etter at jentungen fikk begynne med organisert trening og litt mer sosialisering igjen. For det var henne dette ble tøffest for. Nå går også det fint. Jeg synes kanskje at vi som familie funker bedre sammen nå enn før, selv om jeg i utgangspunktet trodde dette ville bli komplett kaos. Av og til er det helt greit å ta feil.

Jeg kan nok fortsette sånn som dette en god stund til. Som sagt, vi lider virkelig ingen nød. Nesten tvert imot. Vi er så absolutt blant de heldige i denne situasjonen, både økonomisk og ellers. Jeg er fullstendig klar over at mange andre sliter på flere plan. Ikke minst går tankene til dem som har mistet kjære til dette viruset og dem som plutselig står uten jobb. Selv om denne perioden for vår familie har fremstått som en liten velsignelse i forkledning, så vet jeg så alt for godt at det for mange andre er helt annerledes.

Jeg skjønner at mange er fryktelig lei nå. Jeg skjønner at mange vil gå tilbake til normalen. Jeg skjønner at mange er glade for at samfunnet begynner å åpne opp igjen. Jeg er nok blant dem som helst hadde sett at skoler og barnehager var stengt en stund til. Jeg gleder meg ikke til å sende avgårde førsteklassingen neste uke. Det føles helt feil å sende den i familien som har dårligst immunforsvar, den som gjerne blir sykest, tilbake til skolen mens de to eldste fortsatt er hjemme. Jeg føler meg fryktelig usikker, og vil helst holde ham hjemme. Samtidig føler jeg at han må tilbake. Hjemmeskole fungerer fint for ham, men nå vil det jo ikke være noe sånt opplegg mer. Og sosialt så har han godt av å treffe klassekameratene og være på skolen igjen, være en del av fellesskapet. Men det er ikke med lett hjerte jeg slipper ham løs. Det er ikke lett å vite hva som er det riktige å gjøre. Jeg håper det går bra. Jeg håper jeg ikke vil angre. Og jeg håper at denne rare tiden vi er inne i vil fortsette å være en “blessing in disguise” for vår familie.

Den første uken av den nye normalen er unnagjort, og her i huset har vi egentlig overraskende fort kommet inn i nye rutiner. Det hjelper nok at jeg er mye hjemme fra før, jeg mistenker at det hadde vært tøffere om jeg var litt mindre hjemmekjær. Barna har også omstilt seg greit til hjemmeskole, og har så absolutt innsett at det ikke er ferie selv om de jobber hjemmefra. Jeg må rett og slett berømme lærerne deres, som lager til undervisningsopplegg og følger opp. Spesielt koselig er kanskje førsteklassingens «morgenmøte» hver morgen, hvor hele klassen samles online og synger «God morgen-sangen» før de går gjennom dagens planer. Når det er sagt, så er også førsteklassingen den største utfordringen med den nye hverdagen. For det krever så absolutt ekstra oppfølging og masse tålmodighet fra mor og far. Helgen er kjærkommen for å si det sånn. Og så er jeg fryktelig glad for at det bare er et småskolebarn å holde styr på. Hadde ikke de to eldste vært så selvdrevne som de er så tror jeg hjernen hadde kortsluttet.

Sånn bortsett fra hjemmeskole klarer vi fint å få dagene til å gå uten alt for mye frustrasjon og brakkefeber. Vi er heldige med været, så jentungen er ute og leker med fotballen sin i timesvis hver dag. Hurra for egentrening når alt annet er umulig! Vi andre har prøvd å bli med litt, men jeg skal innrømme at jeg føler litt «Corona-skam» hver gang jeg er utendørs. Jeg vet jo at det er greit, men likevel føler jeg at de få som kjører forbi ser litt skjevt på oss. Da er det greit å ha hagen!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg trodde dette skulle bli mye tøffere, både for oss voksne og barna. Jeg regnet med mye krangling, men det har faktisk vært mindre av sånt. Det er akkurat som om takhøyden blir litt høyere i krisetider. Jeg trodde det skulle bli vanskeligere for meg å få jobbet, men jeg tror nesten jeg har jobbet mer den siste uken enn vanlig. Det er mer bloggingen som lider, den kommer nederst på prioriterings-listen. Jeg var også bekymret for min egen mentale helse oppi dette, jeg har jo slitt i det siste. Nå var jeg heldig som fikk gjort unna legebesøk og tester akkurat i grevens tid, og at alle testene var helt fine. Sannsynligvis er alt jeg har kjent på psykosomatisk, og det er en stor lettelse i seg selv. For å lette litt på både det psykiske og det fysiske fikk jeg rett og slett noen «lykkepiller». Om de gjør meg lykkelige er jeg ikke så sikker på. Jeg vet ikke egentlig om de hjelper en gang. Men etter at kroppen kom over sjokket av den første tabletten (la oss bare si at jeg neppe kommer til å spise pommes frites igjen) har jeg følt meg roligere. Selv det at påskeferien i hjembyen og kvalitetstid med mamma ryker, tar jeg med full fatning. Sånn må det bare være nå. Det er greit. Ålesund er der fortsatt når dette er over, og det aller viktigste er at mamma også skal være det! Normalt sett ville jeg vært nokså nedfor over dette, så det er vel en viss mulighet for at disse dagene hadde vært tøffere uten medisiner..

Sånn er altså ståa her. Mye hjemmetid, bare ut for litt luft innimellom. Mye familietid – men barna har jo også sine egne rom å trekke seg tilbake på. Nå er det mannens tur til å stille opp på jobb noen dager, så i helgen skal barna og jeg kose oss så godt vi kan uten ham på dagtid. Går nok bra det også. Vi lider absolutt ingen nød, faktisk så tror jeg denne isolasjonen kan være litt bra for oss.

I disse isolasjonstider så lurer jeg også veldig på hvordan det går med dere lesere der ute. Jeg hadde blitt veldig glad om du hadde hatt lyst til å dele med meg hvordan DU har det. Hvordan takler du den nye hverdagen? Er det vanskelig eller går det bra? Hva er positivt og hva er negativt? Og ikke minst; er du frisk?

Og er du en av de mange heltene som holder Norge i gang oppi dette, så HEIA, TAKK og KLAPP KLAPP KLAPP til deg!

Husk at vi står sammen i dette! Alle sammen. Følg retningslinjene. Hold dere hjemme så godt det lar seg gjøres. Tenk på dem som kanskje ikke tåler like mye som du gjør. Gi en hjelpende hånd om du kan. Hvis alle følger dette, så kan vi kanskje komme tilbake til normalen litt fortere. For hverdagen vil komme tilbake, og da håper jeg vi alle klarer å sette litt mer pris på den!

I dag, til og med på fredag den 13., våknet Norge til en ny normal. Det som skjedde i løpet av gårsdagen er fortsatt like uvirkelig, og jeg kjente det med en gang jeg våknet i morges. Noe var fortsatt litt normalt da mannen dro avgårde på jobb grytidlig i dag. For han må fortsatt på jobb, dog på en litt annen måte enn før. Men jeg merket fort at denne morgenen var annerledes. For etter at han kjørte avgårde, ble det stille. Helt stille. Bortsett fra fuglekvitter. De lever fortsatt som normalt. Pendlertoget tutet også som normalt, men jeg så for meg et spøkelsestog. Og på den tiden man vanligvis hører skolebarna gå til skolen var det der igjen. Stillhet. Norge har blitt stille.

Norge har også gått helt av hengslene. I går fikk vi se en veldig dårlig side av nordmenn. Hamstring og usolidaritet. Myndighetene oppfordrer til å unngå akkurat dette. Butikkene forsikrer om at de har nok mat til alle. Likevel strømmer folk til og fyller handlekurvene breddfulle. Jeg skjønner panikken. Jeg har kjent på den selv. Men vi har ikke hamstret. Vi har derimot funnet ut nøyaktig hvor mye mat vi allerede har i fryseren. Det vi skulle ha i går var brød og melk til barna. Det var vanskelig å oppdrive. Og jeg kjenner jeg blir fryktelig frustrert og sint over denne egoismen der ute. Ikke bare i matbutikken, men på apoteket som tømmes for medisiner som for noen er livsviktige. Og polet. Hva i alle dager? Skal hele Norge sitte hjemme og drikke de neste ukene? Drikke og drite? Og dere som flyr rundt og hamstrer, tenker dere over smittefaren der dere surrer rundt i overfylte butikker, klår på emballasjer og står tett i tett i kø? Hallo!?! Våkn opp da!!!

Aldri feil med litt humor.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og nå er altså den nye hverdagen i gang. Nå skal alle være mest mulig hjemme. Mest mulig usosiale. Det er slutt på all moro, annet enn den du finner på selv. Noen tenker kanskje at det blir deilig. Stresse ned litt, ikke haste rundt fra det ene til det andre hele tiden. Her i huset hadde vi for eksempel overlykkelige barn i går, som så for seg en lang skoleferie. Sånn blir det absolutt ikke. Her skal det jobbes. Og jeg har allerede funnet ut at jeg egner meg dårlig som lærer.

Det tar nok ikke lang tid før vi alle kjenner på det. Barna kommer til å savne skolen, lærere og venner der. Dere som har hjemmekontor eller i verste fall blir permittert kommer til å savne jobben og kollegaer. Vi kommer alle til å savne den friheten vi vanligvis har. Jeg kjenner på det allerede, selv om jeg ikke er verdens mest sosiale vesen så har jeg likevel et behov for å være rundt andre mennesker. Det var for eksempel ikke med lett hjerte vi i går måtte avlyse helgens familiebursdagsfeiring. Men med mannen, som er et av bursdagsbarna, i høy beredskap og familiemedlemmer i risikogruppen var det det eneste fornuftige å gjøre.

En annen ting vi vil se i tiden fremover, er hvor viktig hvert eneste lille ledd i samfunnet er. Man tenker kanskje ikke over det til vanlig, men nå vil det bli veldig synlig. Tiden fremover blir en prøvelse. Kanskje vil vi alle i fremtiden sette mer pris på det livet vi vanligvis lever.

Men først må vi prøve å venne oss til dette nye for en stund. Jeg tror dessverre det kan vare lenge, og jeg kjenner at det kan gå hardt utover psyken. Jeg sliter jo fra før av. 2018 og 2019 var tunge år, og nå ser det ut som 2020 skal følge i det samme sporet. Jeg prøver å si til meg selv at «dette blir gøy», men det blir det jo ikke. Det blir annerledes. Det blir krevende på mange måter. Men vi skal stå i det og komme gjennom det. Det må vi. Alle sammen. Sammen. Bare med litt avstand mellom oss..

Fotokjerring – litt svimmel og med litt flere roller enn før..

I dag er det nesten litt flaut å se hva jeg skrev for bare noen dager siden. For jeg har så absolutt vært en av dem som tok Corona-epidemien, eller nå pandemien, med stor ro. På sett og vis gjør jeg fortsatt det. Jeg er ikke spesielt redd for å bli syk selv, men jeg vet også at det er mange der ute, også kjente og kjære, som har en høyere risiko for alvorlig sykdom om de skulle bli smittet. Og det ønsker jeg selvfølgelig å bidra til å unngå.

Det er noe guffent over det som skjer nå. Jeg sitter her med en sterk uro i hjertet. Hele situasjonen i Norge og verden akkurat nå er litt uvirkelig. Usikkerheten for hvordan de kommende ukene og månedene vil bli råder. Jeg begynner til og med å få et bittelite behov for å hamstre. For det er sannsynligvis mer situasjonen rundt enn selve viruset som vil påvirke akkurat oss. Jentungen har allerede fått starten av fotballsesongen spolert. Ingen trening. Ingen kamper. Både hun og vi hadde gledet oss til ny sesong, men vi skjønner. Fotballen forsvinner ikke, den kan vente litt. Så får det heller bli egentrening fremover. Vi tilpasser oss.

Flere og flere skoler og barnehager stenger rundt om i landet. Her hos oss har det i skrivende stund fortsatt  ikke kommet noen melding om stenging, men vi merker at de forbereder seg på det. Og der, akkurat da jeg skrev det, kom det altså melding om at alle skoler og barnehager stenges. Og da slapp jeg dilemmaet jeg skulle nevne, nemlig om vi skulle holde barna hjemme eller ikke, noe vi var i ferd med å gjøre. Nå kommer jo utfordringen med hjemmeskole, men det skal vi også takle.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg tenker også litt på det som ligger noe lenger frem i tid, både påskeferie i hjembyen og sommerferien i USA. Fortsetter dette kan begge deler bli vanskelig å gjennomføre. USA stenger i tillegg grensene for europeere. Forståelig nok, selv om smitten florerer også der. Vi får håpe på det beste men forberede oss på det verste. Det er ikke livsviktig.

Og så har vi den største usikkerheten. Hva skjer med mannen som har en jobb som på ingen måte muliggjør hjemmekontor. Hvordan vil arbeidsdagene og arbeidstidene hans se ut fremover? Jeg kjenner at jeg både stålsetter meg og gruer meg. Men uansett må vi gjøre det beste utav det. Sånn som dette har utviklet seg er drastiske tiltak det riktige nå. Om alle bidrar så kan vi forhåpentligvis komme tilbake til normalen om ikke så alt for lenge.

Kom igjen folkens, nå er det kollektiv dugnad som gjelder!

Ja, det blir mye filter-bilder her nå, men dette er på alle mulige måter filter-tider..

Altså, etter innlegget mitt i går, som jeg egentlig gruet meg til å legge ut, må jeg bare bøye meg langt ned i støvet og takke dere der ute ydmykt for responsen.

Jeg gikk ufattelig mange runder med meg selv før jeg valgte å publisere gårsdagens innlegg, som altså har ligget på vent en god stund. Jeg var redd for å bli sett på som en sutrete hypokonder. Jeg var redd for at det ble alt for personlig og utleverende. Men etter at det først var gjort, er jeg så glad for at jeg valgte å dele det. Og det er utelukkende på grunn av dere fine lesere der ute! Dere som har kommet med gode og oppmuntrende ord. Dere som har delt av deres egne erfaringer. Dere som har fått meg til å føle meg bittelitt mer normal og gitt meg håp om lysere tider.

Jeg vet at jeg har en lang vei å gå. Og jeg vet fortsatt ikke om det ligger mer bak de fysiske symptomene mine enn det psykiske. Jeg er fortsatt redd for å være syk, for at det skal være noe uoverkommelig. Men hjulene er i alle fall i gang etter et lengre legebesøk i dag. Og jeg føler meg kanskje bittelitt lettere nå som jeg har sagt det høyt, at jeg sliter, at jeg ikke er meg selv og at jeg er redd. For nå vet jeg at jeg ikke er alene.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Fra bunnen av mitt hjerte, tusen takk, fine dere!