I dag kom den triste nyheten om at hele Norges Jahn Teigen har gått bort. Jeg er nok ikke den eneste som skriver om akkurat dette temaet i dag, for det er mange av oss som har et eller annet forhold til musikken hans.

Mitt tidligste minne knyttes nok til en kassett jeg hadde (for dere som ikke vet hva det er, det var forgjengeren til CD som fantes før man begynte å streame alt), Mentalkrem. Jeg husker fortsatt det rosa omslaget, og om jeg hadde hørt på sangene i dag, hadde jeg nok husket noen av dem også. Det fantes en historie bak hvorfor jeg hadde denne kassetten, men dessverre husker jeg den ikke lenger. Onkelen min kan derimot helt sikkert fortelle historien i detalj. Jeg husker også godt at jeg som barn syntes at Jahn Teigen lignet på pappa, de var liksom litt samme type, tynne og hengslete. Og ved festlige anledninger gikk ikke pappa av veien for å etterligne Jahn Teigens splitthopp. Jeg kan fortsatt se det for meg.

Bilde fra BT. Om man tar vekk håret så er det som å se pappa.

Likevel finnes det et minne, eller kanskje en person, som gjør noen av sangene hans ekstra spesielle for meg. Det er ikke “Bli bra igjen” eller “Optimist” som rullet og gikk i enhver radiosending med lytterhilsener den gangen jeg jobbet i lokalradioen. Men det er likevel knyttet til denne radiostasjonen, og en sang som ble spilt kun for meg på bursdagen min i 1993. Og han som hadde valgt ut denne sangen til meg på dagen min, var også knyttet til tiden min på denne radiostasjonen. For det var der jeg møtte min aller første, virkelige kjærlighet. Jeg var ung, bare 16 år. Han var 24. Og verdens beste, snilleste og fineste fyr med sitt lange, lyse rockehår. Gjennom våren vokste forholdet vårt fra vennskap til å bli den første kjærligheten for begge. Det var både fint og turbulent på samme tid, og da høsten kom tok eventyrlysten i meg overhånd. Og jeg såret ham, var frem og tilbake gang på gang, mens han ventet trofast på at jeg skulle bestemme meg. Og selv om valget mitt endte opp med å såre ham enda mer, sto han fortsatt ved min side. Og noen små uker etter bruddet, til tross for hvor mye jeg hadde såret ham, dukket et kakestykke og tre røde roser opp på døra mi mens tonene til “Det vakreste som fins” strømmet ut av radioen som en hilsen fra ham til meg på 17-årsdagen min.

“Jeg har ofte gått og tenkt på
Hva det var jeg gjorde galt
Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det var så mye jeg ville gi deg
Det var så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for fort
Du er det beste som har hendt meg
Og det kjæreste jeg har
Og ingen kan ta fra oss det vi har
For kjærligheten kommer og kjærligheten går
Men det vi hadde sammen skal bestå

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg”

“Min første kjærlighet
Gjorde mer for meg
Enn du noen gang kan forestille deg
Min største kjærlighet
Ga jeg bort til deg
Det fantes bare én av dem i meg”

“Si meg hva betyr adjø
Er det bare trist noe som sårer deg
Tro meg vi skal ta adjø
Ikke sånn som sist
Da jeg gikk fra deg
Jeg vil alltid huske deg som en venn
Om vi aldri mer sees igjen

Vi har våre minner
De vil aldri dø
Nå er tiden inne
Til å si adjø”