Lukten av nyvasket hus før klokken 10 på formiddagen. En herlig blanding av salmiakk, grønnsåpe og kaffe. Den deilige følelsen i kroppen, litt småsliten, men nydusjet og veldig tilfreds med at ukens absolutte kjedeligste oppgave er unnagjort. Og enda ligger hele dagen foran meg. Kroppen og hodet kan slappe av litt. Ute skinner sola og gir meg en følelse av vår i februar. Det nye året går fort. I morgen står allerede vinterferien for tur. I alle fall for noen her i huset. Jeg jobber litt innimellom hele tiden. Mannen jobber som vanlig, men med skiftarbeid betyr det også litt fri midt i uka. Og jentungen skal bruke hele vinterferien på å spille fotball – selvfølgelig. Men det føles likevel som ferie når barna kan pakke vekk sekkene sine og det ikke er lekser som må gjøres. Og ikke minst, når man slipper å stå opp før sola om morgenen.

Det føles godt akkurat nå. Skikkelig godt. Og det er skummelt, for det er gjerne når jeg senker skuldrene at en skruball kommer fra ingensteds. Du vil kanskje kalle det pessimisme, jeg kaller det realisme. Jeg har lært meg at sånn er det. Så jeg nyter den gode roen så lenge den varer, og holder pusten bittelitt for hva som eventuelt kommer. Og dermed blir lukten av nyvasket hus også litt lukten av frykt. Frykt og velvære på en gang. Om ikke annet, en noe spesiell kombinasjon. Som livet selv egentlig. Jeg er så klar som jeg kan bli for den skruballen som måtte komme, bring it on life (men du må gjerne gi meg en fridag eller to først)!