I dag er det nesten litt flaut å se hva jeg skrev for bare noen dager siden. For jeg har så absolutt vært en av dem som tok Corona-epidemien, eller nå pandemien, med stor ro. På sett og vis gjør jeg fortsatt det. Jeg er ikke spesielt redd for å bli syk selv, men jeg vet også at det er mange der ute, også kjente og kjære, som har en høyere risiko for alvorlig sykdom om de skulle bli smittet. Og det ønsker jeg selvfølgelig å bidra til å unngå.
Det er noe guffent over det som skjer nå. Jeg sitter her med en sterk uro i hjertet. Hele situasjonen i Norge og verden akkurat nå er litt uvirkelig. Usikkerheten for hvordan de kommende ukene og månedene vil bli råder. Jeg begynner til og med å få et bittelite behov for å hamstre. For det er sannsynligvis mer situasjonen rundt enn selve viruset som vil påvirke akkurat oss. Jentungen har allerede fått starten av fotballsesongen spolert. Ingen trening. Ingen kamper. Både hun og vi hadde gledet oss til ny sesong, men vi skjønner. Fotballen forsvinner ikke, den kan vente litt. Så får det heller bli egentrening fremover. Vi tilpasser oss.
Flere og flere skoler og barnehager stenger rundt om i landet. Her hos oss har det i skrivende stund fortsatt ikke kommet noen melding om stenging, men vi merker at de forbereder seg på det. Og der, akkurat da jeg skrev det, kom det altså melding om at alle skoler og barnehager stenges. Og da slapp jeg dilemmaet jeg skulle nevne, nemlig om vi skulle holde barna hjemme eller ikke, noe vi var i ferd med å gjøre. Nå kommer jo utfordringen med hjemmeskole, men det skal vi også takle.
Jeg tenker også litt på det som ligger noe lenger frem i tid, både påskeferie i hjembyen og sommerferien i USA. Fortsetter dette kan begge deler bli vanskelig å gjennomføre. USA stenger i tillegg grensene for europeere. Forståelig nok, selv om smitten florerer også der. Vi får håpe på det beste men forberede oss på det verste. Det er ikke livsviktig.
Og så har vi den største usikkerheten. Hva skjer med mannen som har en jobb som på ingen måte muliggjør hjemmekontor. Hvordan vil arbeidsdagene og arbeidstidene hans se ut fremover? Jeg kjenner at jeg både stålsetter meg og gruer meg. Men uansett må vi gjøre det beste utav det. Sånn som dette har utviklet seg er drastiske tiltak det riktige nå. Om alle bidrar så kan vi forhåpentligvis komme tilbake til normalen om ikke så alt for lenge.
Kom igjen folkens, nå er det kollektiv dugnad som gjelder!
Ja, det blir mye filter-bilder her nå, men dette er på alle mulige måter filter-tider..
