Jeg har vært her før. Følelsen er kjent, men ytterst uønsket. Knuten i magen. Uroen i hjertet. Hele kroppen spenner seg og hjernen går på høygir. Jeg googler selv om jeg vet at jeg ikke bør. En bagatell kan fort bli til alvorlig sykdom om man konfererer med doktor Google. Jeg vet at det er de legene som man kan se og høre som teller. Men når jeg sitter hjemme og minsten og mannen har dratt avgårde, når jeg ikke skjønner hva som feiler min elskede minstemann, da klarer jeg ikke å beholde roen. Da krisemaksimerer jeg. Jeg hater å ikke vite. Jeg hater usikkerheten. Og jeg hater angsten og den lille stemmen i bakhodet. Den som har vært der siden minstemann kom til verden. Den skrekkelige følelsen av at han skal bli tatt fra oss igjen. At noen sitter der ute og ler av oss, klar til å gi oss vårt aller verste slag.

Det er nok nå. Hjertet orker ikke mer akkurat nå. Jeg hater å sitte her og vente på oppdatering. En melding eller en telefon. Et eller annet. Jeg hater stillheten og alle tankene som danner seg i hodet mitt. Jeg hater å ikke være tilstede. Ikke vite hva som skjer. Jeg vil bare at han skal komme hjem. Jeg vil holde ham i hånda, kose og pjuske med ham. Og aller mest vil jeg at han skal bli helt frisk.

Bare gi meg litt ro i hjertet. Vær så snill. Mammahjertet tåler rett og slett ikke mer.