Fotokjerring

Bunadskrise

16.05.2019 kl. 12:47

Apropos 17. mai. Om du har fulgt meg fra starten husker du muligens min lille bunadskrise for to år siden. Den gang løste det seg ganske greit med cape-vær. Og når jeg ser tilbake på denne lille krisen nå, så er den jo virkelig ingenting i forhold til årets begredelige bunadsutsikter for 17. mai. For da bunaden kom ut av skapet i går, innså jeg ganske fort at det ikke blir bunad på meg i år.

Her hjelper det virkelig ikke å holde inn pusten..

Dette er ikke innafor selv for den aller snilleste bunadspoliti.

Vel og merke kan jeg få den igjen rundt livet om jeg drar den helt over kulen på magen og oppunder puppene. Men så er det visst ikke bare magen som har vokst de siste månedene..

Hørte jeg “va va voom”?

Nå skal det sies at jeg ikke var veldig optimistisk i forhold til bunaden på forhånd. Men det er fortsatt sånn passe kjipt å måtte la den henge i skapet på selve bunadsdagen. Det er liksom ikke helt det samme å stille i en litt ufiks mammakjole på 17. mai.

På den positive siden, værmeldingen sier at bunad i morgen vil bli fryktelig varmt. Litt flaks skal man da ha.

Men neste år!!! Da skal bunaden i alle fall passe over magen! Dog har jeg noe mindre forventninger til brystpartiet, ammepupper er ikke nødvendigvis så små de heller..

Alternativ 17. mai-frokost

15.05.2019 kl. 11:44

17. mai er ikke bare barnetog, flagg, pølser, is og hipp hurra. For mange er det også bugnende frokost eller lunsj-bord. Spekemat, laks, eggerøre, salater, frukt, jordbær og kanskje til og med litt champagne er ofte fast inventar på disse bordene. Her i huset har vi en litt annen vri. Barna ber kun om en ting mellom grytidlig togvandring rundt Skaugum og barnetoget i vår egen bygd. Breakfast tacos! Eller frokost-taco om du vil.

Dette er en tradisjon vi har med oss fra USA. Der er søndag og enkelte helligdager synonymt med denne noe usunne, men akk så gode og mettende, frokost-retten. Da som take away, helst fra Taco Cabana. Men dette kan du selvfølgelig like enkelt og greit lage hjemme. Og det gjør altså vi på 17. mai. Kanskje har du lyst til å prøve også?

Du trenger ikke mye for å lage breakfast tacos. Alt du trenger å kjøpe inn (om du ikke allerede har det tilgjengelig) er:

Egg
Salt
Pepper
Evt. gressløk til eggerøren
Bacon
Tacolefser

Fremgangsmåten er like enkel:

Varm opp lefsene i ovnen
Lag eggerøre

Stek bacon

Når alt er ferdig legger du bare eggerøre og en baconbit eller to på den oppvarmede lefsen og ruller herligheten sammen.

Og vips, så har du en deilig, velsmakende breakfast taco!

Vel bekomme!

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De vanskelige tankene

14.05.2019 kl. 13:03

Vi tar en til. Vi er fortsatt på tidsreise og i uke 15. Dette blir muligens litt repeat og litt kjedelig i lengden, men jeg føler likevel det er viktig og godt å dele. Uke 15 var beintøff. Ja, egentlig er hele andre trimester det. Men i uke 15 kjente jeg det muligens ekstra godt. Jeg skrev i alle fall mye da. Det er tøft å være gravid etter å ha mistet, enten det har skjedd 1 eller 10 ganger. Og jeg tror at du der ute, du som har vært i mine sko, vil kjenne deg godt igjen i disse tankene.

Vi er en dag unna ny ultralyd, denne gang i uke 15. Det føles som en milepæl, men likevel ikke. Vi var på ultralyd med minsten på samme tidspunkt, noe som bidro til litt senkede skuldre. Litt håp. Han levde enda! Og etterhvert kom han jo!

Skuldrene vil neppe senkes etter morgendagen. Og i dag er de nesten høyere enn noensinne. For jeg er overbevist om at når vi har kommet så langt og er så nær denne ultralyden, så vil det gå galt. I morgen vil hjertet være stille og den lille ligge krøllet sammen. Livløs. Joda, hjertet slår nå. Men det er mange timer igjen til ultralyden. Mye kan skje på den tiden. Det hjelper ikke at turningen jeg kjente for noen dager siden nå er totalt fraværende. Sliter den nå tro? Bruker den alle krefter bare på å leve? Den ene syke tanken avløser den andre. Det jeg aller mest ønsker for morgendagen, er å få vite hvilket kjønn det er. Ikke fordi det har noen stor betydning. Men fordi jeg vil vite det om den nå likevel skal dø. Jeg vil vite om vi mister en gutt eller en jente. Gi den et navn deretter. Ja, det er virkelig helt sykt.

Så slipper andre tanker til. Hva om denne ikke dør? Hvordan vil livet bli? Med fire barn. Et helt nytt liv, med helt nye utfordringer. En til å elske, ja. Men også mer jobb og alt annet et barn til fører med seg. Klarer vi det? Vi er ikke ungfoler lenger. Mye er skremmende og uvirkelig. Vanskelig å se for seg. Men jo, vi må jo klare det!

Også er det tanken på de barna vi allerede har. De ser definitivt ikke dette komme, og vil bli rimelig overrasket. Nå må de få vite snart, jeg kan ikke skjule det lenger. De begynner å bekymre seg for meg og den dårlige formen min. Jentungen har til og med spurt faren om jeg har kreft. Nei, de må få vite sannheten. Men jeg er livredd for reaksjonene. Jeg ser ikke for meg at det blir noen stor glede, i alle fall ikke hos de to eldste. Ikke som sist, da de så inderlig ønsket seg et søsken til og alt var bare fryd og gammen. Og hva med minsten? Han som ofte før har sagt at han vil ha et yngre søsken, sannsynligvis mest fordi flere av vennene i barnehagen har det. Han som viser rørende omsorg for de små. Men som ikke har kommet med ønsket på en stund. Og som definitivt nyter godt av å være familiens minstemann. Hvordan skal det gå?

Og så har vi andres reaksjoner. For de nærmeste må også få vite det nå. Og igjen, jeg forventer ikke positive reaksjoner. Og det er både skummelt og sårt. Jeg har mest lyst å fortsette å holde det hemmelig, men det går ikke. Det blir bare verre.

Og så da, når vi har delt det. Når flere vet. Når jeg kanskje trykker publiser på blogginnleggene jeg har skrevet de siste månedene. Hva da? En del av meg er livredd. Redd for at det blir en slags jinx. Litt som første gang vi delte et svangerskap på veien mot minsten offentlig, bare for å måtte dele at vi mistet et par uker etterpå. På den andre siden, jeg har kommet så langt nå at den eventuelle sorgen vil bli vanskelig å skjule uansett. Jeg kan like godt dele det mens det skjer, og ikke flere år etterpå som med de andre vi har mistet. Dessuten vet jeg at jeg ikke er den eneste som sliter med sånne tanker. Jeg er ikke den eneste som er gravid med ekstra baggasje. Kanskje kan det jeg skriver hjelpe noen i samme situasjon, enten nå eller senere. Og jeg er egentlig lei av å være stille. Lei av å ikke dele.

Tankene er mange. De surrer og går så hodet verker. Men ingen avgjørelser av noe slag skal tas nå. Først ultralyd. Måtte alt se bra ut!

Fortsatt er det både uvirkelig og rart å se for seg det lille mennesket med små føtter inne i magen min. Likevel er det noe fint med å innimellom titte på sånne sammenligninger.

En liten milepæl

13.05.2019 kl. 11:36

Det blir litt mye gravidprat her nå, men det er greit å få ut disse innleggene som har lagt her og bare ventet. Vi begynner sakte, men sikkert å nærme oss nåtid. I dag skal vi tilbake til april. 6. april for å være helt nøyaktig. Min første, store, lille milepæl i dette svangerskapet. Der andre jubler over uke 12, er akkurat den uken starten på nervepirrende uker for min del. For det er gjerne i perioden etter dette at små hjerter slutter å slå i magen min. Isteden er uke 15 min uke 12. Sånn er det når man er gravid med ekstra baggasje. Mye nerver, lite jubel. Men akkurat denne dagen jublet jeg bittelitt.

15 uker!

Det er helt utrolig, men jeg har kommet meg helt til 15 uker, og det lille hjertet banker fortsatt i magen min. Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd. Den siste uken har vært ekstra tøff. Det er på denne tiden flere hjerter har sluttet å slå, og jeg har hele tiden forventet stillhet når jeg har dradd frem doppleren min. Men enn så lenge så er det altså fortsatt liv. Og nå har jeg muligens kommet lenger enn alle de vi har mistet. Kun litt usikkerhet i forhold til når den som ble oppdaget i uke 17 døde. Man kan jo håpe det er positivt.

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med minsten følte jeg at 15 uker var en slags milepæl. Levde han fortsatt da var sjansene større for at han skulle leve hele veien. Nå er jeg ikke fullt så optimistisk. Det er jo ikke sånn at bare du bikker 15 uker, så går det bra. Det er ingen garantier for at hjertet ikke slutter å slå på 15+1, 19+3 eller 33+6. Det er rett og slett ingen garantier. Og angsten er slitsom å leve med.

Men litt glede og optimisme har jeg lyst å unne meg og den lille i dag. Et lite håp og et lite kanskje. Kanskje går dette bra. Hjertet dunker og jeg kjenner innimellom romstering der innefra (selv om jeg hver gang innbiller meg selv at det må være de siste krampetrekningene). Det får meg rett og slett til å gråte og le om hverandre. Og det er så innmari fint!

Sånn ser det ut når du sitter i bilen og for aller første gang kjenner skikkelig turning fra den lille mageboeren. Lettere fortumlet og veldig, veldig rørt. Og i et eller annet lyst øyeblikk finner man faktisk ut at man må dokumentere denne fine stunden. Den dag i dag er akkurat dette øyeblikket det aller fineste med dette svangerskapet. Så da får det bare være at man ser fryktelig teit ut. Som dere ser er det også dårlig med den berømte gravid-gløden hos denne geriatriske gravide kjerringa.

Vårfølelse?

12.05.2019 kl. 21:37

Reklame | Bygghjemme

Altså. Dette begynner å bli latterlig! Vi nærmer oss halvveis ut i mai, en måned som i fjor var skikkelig fin. Jeg ser lengselsfullt tilbake i gamle bilder, mens jeg titter ut på det begredelige synet som nå møter meg utenfor vinduet. Pøsregn og 9 grader på gradestokken gjør at fyr på peisen innendørs frister mye mer enn kvalitetstid ute i de nye hagemøblene. Det ligner mye mer på høst enn vår.

Jeg som var så gira på å gjøre i stand “uterommet” enda litt mer. Få et nytt strøk beis på terrassen på forsiden. Legge ny bark, noe vi strengt tatt skulle ha gjort for sånn ca. 3 år siden. Plante litt i bedet og få fine, vårlige blomster i krukker – uten at de dør av frost i løpet av natten. Kanskje oppgradere enda litt mer på utemøbelfronten. Jeg som var så klar for late dager og varme kvelder i sofakroken der ute. Med en kaffekopp på dagen og et glass vin – nei vent: saft på kvelden.

Det er få plasser jeg nyter livet så mye som ute i kroken min. Vår, sommer og et stykke utover høsten, så finner du meg der. Den følelsen og roen jeg finner der ute er egentlig ganske magisk. Roen senker seg over meg når jeg forlater kaoset i stua og setter meg ute i den deilige, friske lufta. Det er rett og slett ren terapi for sjelen. Og det i mitt eget hjem. Kortreist sjelefred.

Skal jeg sitte der ute nå, må det bli under markisen med dunjakke på. Og det er det lite kos i. Så isteden blir det å stue vekk sofaputene så langt unna den regnvåte delen av terrassen som mulig. Skulle hatt en ny putekasse gitt, for den vi har er foreløpig full av gamle, slitte puter fra plastmøblene vi hadde før.

Så da sitter jeg her inne da. Småfrossen og gretten. Mens jeg titter ut på elendigheten.

Fortsetter dette vurderer jeg seriøst å gå til innkjøp av en terrassevarmer!

Angsten

12.05.2019 kl. 12:12

Vi fortsetter tidsreisen i dag. Til skumle uke 14 og høye skuldre.

Lykken over de gode morkakeprøve-resultatene varer ikke lenge. Dagen etter bikker vi over til 14 uker. Andre trimester. Tiden da de fleste andre senker skuldrene og begynner å glede seg for alvor. Sånn er det ikke for meg. Uke 14 er ekstra skummel. Den siste vi mistet sent døde med sikkerhet i løpet av denne uka. Et par andre har muligens gjort det. Så skuldrene er skyhøye. Skal det likevel gå galt nå, etter en så positiv beskjed? Og må jeg inn for å føde nok et dødt barn rett før påskeferien?

Da vi ventet minsten var uke 15 et mål. Levde han etter det føltes det tryggere. Nå er jeg ikke så sikker på om det vil føles så mye tryggere å komme dit heller. Vi har jo den dårlige blodverdien som ligger og gnager i bakhodet. Hva betyr den egentlig? Det eneste målet med uke 15 nå er en ny ultralyd og forhåpentligvis få vite kjønn. Vi må bare komme oss gjennom den neste uken og noen dager først..

Jeg har mye vondt i magen. Er det etterdønninger fra morkakeprøven, livmoren og den lille som vokser eller noe helt annet? Det har vært ymtet frempå om mulig morkakeløsning ved et par av de sene abortene mine, også den i uke 14. Er det eventuelt noe sånt som er i ferd med å skje igjen? Det er jo en av risikoene med lav PAPP-A.

Nervene ligger tykt utenpå kroppen hver gang jeg bruker doppleren for å sjekke om det lille hjertet fortsatt slår. Og sjekke gjør jeg litt for ofte nå. Og enda verre, den lille har blitt vanskeligere å finne. Er nesten som den leker gjemme- og lete med meg der inne. Nå er jeg her! Nå er jeg der! Det er like vondt hver gang jeg må lete og lete. Å nei, er det over nå? Og like stor lettelse hver gang jeg hører de taktfaste dunkene. Takk og lov! Du lever enda!

Fortsett med det, lille venn! Voks! Lev! Bli i magen helt til høsten før du kommer skrikende ut til oss!

Vanskelig å skjule – vanskelig å holde hemmelig. Men fortsatt best sånn..

Vi venter på dommen

11.05.2019 kl. 12:25

Nok en tidsreise. Vi er fremdeles i mars, og midt oppi noen av de tøffeste dagene jeg har opplevd.

Etter morkakeprøven snegler dagene seg avgårde. Tirsdag. Onsdag. Vi kommer til torsdag. Tre dager har gått. Plutselig blir det mer realistisk å forvente en telefon med resultat. Og plutselig er jeg ikke fullt så overbevist om at det vil være en god beskjed. Mindre og mindre sikker på det faktisk. For i starten var jeg helt sikker på at den lille var frisk. Det måtte være mulige problemer med morkaken som ga den lave verdien. For så vidt skremmende nok. Men nå ser jeg for meg hvordan en alvorlig stemme forteller om det triste resultatet av morkakeprøven. «Beklager, barnet ditt har trisomi ditt eller datt.» To av trisomiene er så og si en dødsdom. Trisomi 21, Downs syndrom, vil sette oss i en situasjon der vi må ta et umenneskelig valg. For akkurat denne trisomien er jo ikke verdens undergang. Og jeg beundrer dem som har kapasitet til å bære frem disse barna, som jeg egentlig synes er så veldig fine. Men med tre barn fra før, og med livet generelt, så føler vi ikke at vi har den kapasiteten. Vi må sette de barna vi allerede har først i en sånn situasjon. Jeg googler abortnemnd og ser for meg dømmende ansikt. Jeg ser for meg hvor vanskelig det blir å ta den pillen, den som vil stoppe utviklingen til det lille barnet vårt. Jeg ser for meg hvordan jeg må gjennom nok en senabort. Denne gangen etter å ha drept mitt eget barn. Den var ny. Skal vi virkelig måtte oppleve det også? Hvordan i alle dager skal jeg kunne leve med meg selv etterpå?

Torsdagen blir lang. Telefonen er konstant innenfor rekkevidde. Og aldri på lydløs. Men den ringer ikke. Det eneste som skjer denne dagen er at jeg på kvelden kjenner et lite sommerfuglvinge-show i magen. Kan det virkelig være deg, lille venn? Og er det et godt tegn?

Fredagen kommer. Ringer de ikke i dag, må jeg vente hele helgen. Orker jeg det? Nervene er til å ta og føle på. For første gang siden mandagen kommer jeg meg ut av huset, dog konstant engstelig for at telefonen skal ringe når jeg ikke her hjemme. Ettermiddagen kommer. Det er da det er mest sannsynlig at de ringer. Jeg kommer meg hjem. Klokken nærmer seg 15. Og så ringer telefonen! Jeg ser på displayet og skjønner umiddelbart at det må være fra Riksen. Skrekk og gru! Nå skjer det!

Jentungen har kommet hjem fra skolen, så jeg trekker meg tilbake til soverommet mens jeg svarer. Stemmen i den andre enden er hyggelig og munter. Betyr det det jeg håper det gjør? Eller høres de alltid sånn ut? Det er ikke den legen som gjorde morkakeprøven, men heller en overlege som ringer. Hun forklarer at den legen som gjorde prøven ikke er tilstede denne fredagen, men siden prøveresultatene nettopp har kommet og det nærmer seg helg, tenkte hun at hun kunne ringe meg så jeg slapp å vente. Meget sympatisk! Evig takknemlig for den! Og enda mer takknemlig ble jeg da hun sa at kromosomprøvene var helt normale! Lufta gikk helt ut av meg der et øyeblikk. Jeg sank ned på senga og trakk et lettelsens sukk. Tror faktisk jeg aldri har fått en deiligere beskjed. Det ble rett og slett noen gledestårer. Vi har mange hinder igjen på veien, for all del. Men nå vet vi i alle fall at det, til tross for veldig dårlige odds, er et kromosomfriskt barn i magen min!

Til en helt spesiell jente

10.05.2019 kl. 14:38

I natt var det 12 år siden vi raste mot Ullevål i 170 km/t. 12 år siden jeg kjeftet på mannen fordi han kjørte med nødblink på, fordi det var så flaut. Ikke at det var så mange andre ute og kjørte på den tiden uansett. 12 år siden vi kjørte tvers over en rundkjøring (og med vi mener jeg mannen), og 12 år siden jeg nektet mannen å parkere rett foran sykehusinngangen. Her skal ting skje i ordnede former og på oppmerkede parkeringsplasser, selv om jeg må krøke meg fra parkeringsplassen og opp til føden med et hode mellom beina. For noe fødestue kom vi oss aldri til, en turbojente så dagens lys rett etter ankomst på undersøkelsesrommet. Definitivt min morsomste fødselshistorie. Men skulle den gjenta seg, lar jeg mannen parkere utenfor inngangen.

I dag er hun altså 12 år, hun som gjorde meg til tobarnsmamma og jentemamma. Og jenta mi har hun i aller høyeste grad vært hele veien siden det. Og det vil hun forhåpentligvis alltid være! En gang en liten tulle med lyse krøller, nå en sprek og tøff fotballjente. Det har gått så fort!

Jeg er så stolt av denne flotte jenta! Hun har et hjerte av gull, og er full av omsorg for alle. Hun har bein i nesa, og er ikke redd for å stå for det hun tror på. Hun er tøffere enn toget på fotballbanen, og er heller ikke redd for å kapre en mannlig hovedrolle i skuespill på skolen. Helt motsatt av mora, egentlig. Og det er jeg fryktelig glad for! Hun er en sosial sommerfugl, men liker også innimellom å være helt for seg selv på rommet sitt. Det er ikke nødvendigvis så mye vi ser av henne når hun er hjemme. Hun er skoleflink og får alltid gode skussmål av lærerne. Hun er overraskende flink med sminkekosten, og jeg har nettopp funnet ut at hun lager verdens beste brownies (noe som absolutt skal utnyttes fremover).

I det siste har jeg sett på denne jenta med en viss undring. For hun er ikke lenger det lille barnet hun nettopp var. Hun er i ferd med å forandre seg til en ung kvinne. Og det er så rart for mammahjertet. En helt ny verden. En helt ny jente. Og jeg vet allerede nå at hun kommer til å vokse opp til å bli et godt menneske. Med alle hennes gode kvaliteter er jeg ikke et gram i tvil. Selvfølgelig vil det komme utfordringer på veien, men det vil hun takle. Og vi vil alltid være der og støtte henne så godt vi kan. Tvil aldri på det, jenta vår!

Denne dagen og denne helgen er din, fine 12-åringen vår. Du skal feires, og du skal stråle som bare du kan! For selv om du er inne i en noe mer hormonell fase av livet, har du og vil du alltid være sola vår!

Gratulerer med dagen, verdens fineste jente! Verden ligger for dine føtter!

Sjokket

09.05.2019 kl. 12:5209.05.2019

Nok en liten tidsreise. Vi skal tilbake til berg- og dalbane-måneden mars.

Dagene og ukene går. Det lille hjertet banker stadig jevnt og trutt. Og en ultralyd i uke 10 viser fin vekst og en liten som strekker seg så lang hen er.

Vi kommer til uke 13 og ultralyd i forbindelse med duotest. Lille er akkurat så stor som hen skal være. Neseben og nakkefold er fine, så også alt annet. Vi får et aldri så lite turneshow der innefra. I noen minutter senkes skuldrene bittelitt. Men det blir bare noen minutter. For når resultatene fra tidligere tatt blodprøve legges til, kommer sjokktallene i forhold til de vanligste trisomiene. Aller verst, 1:10 på Trisomi 21. Downs syndrom. Vi burde jo ikke bli overrasket. Jeg er jo sånn ca. 100 år. Det var uansett høyere sjangse for sånt. Men likevel..

Vi får en helg til å vurdere om vi vil gå videre med en ufarlig blodprøve, NIPT, eller en skummel morkakeprøve. I utgangspunktet er kun NIPT aktuelt for meg. Jeg trenger ikke enda høyere abortrisiko. Jeg er tross alt midt i den perioden da fire små hjerter har sluttet å slå tidligere. Men så er det sånn da, at selv om NIPT er ganske sikker, så er der likevel en liten feilmargin. Og akkurat som KUB(duo)-testen, så er det en sannsynlighetsberegning. Det vil ta 2-3 uker å få svar, og hvis den fortsatt viser høy risiko må jeg likevel videre til morkake eller fostervannsprøve, da i uke 15-16. Morkakeprøven er skummel. Den er invasiv, og betyr at en lang nål blir stukket inn i morkaken, rett ved siden av den lille, og en prøve fra denne blir tatt ut. Her er det en litt forhøyet risiko for abort under eller i etterkant. Derimot får vi sikrere og raskere svar. En uke, kanskje mindre.

Vi tok selvfølgelig ikke bilder under prosessen, men omtrent sånn ser det ut under en morkakeprøve. Guffent! Bilde lånt fra Lommelegen.

Jeg innser fort at det kun er et riktig valg for meg i denne situasjonen, og vettskremt tropper jeg opp på Riksen mandags formiddag for å få utført den testen jeg frykter mest. Jeg er heldig og får sitte lenge på venterommet og grue meg før en jordmor endelig henter meg inn til et rom der også en lege venter. Veldig hyggelige begge to, flinke til å forklare og jeg føler meg godt ivaretatt. En ultralyd blir foretatt for å finne beste plass å stikke, mens den lille er veldig aktiv der inne. Hjelpe og trøste! Så stikker hun! Gjennom mage og gjennom morkake. Poff! Det er fryktelig ubehagelig, føles som om hun stikker hull på alt inni der, og jeg kniper igjen øyne og alt som er. Etterhvert klarer jeg likevel ikke å la vær å titte på monitoren. Jeg kan se konturen av nålen langt inn i morkaken, og lille som fortsatt beveger seg ikke langt unna. Det er nesten som et lite freakshow. Hun roter litt rundt der inne. Eller, det kjennes i alle fall sånn ut når hun suger opp prøven. Hun tar med innholdet bort til mikroskopet mens nålen fortsatt står i magen min, og velger så å hente ut enda litt til før hun er fornøyd med mengden og nålen dras ut igjen. For en lettelse! Hun sjekker at hjertet fortsatt slår der inne, så er det over.

Eller, over er det jo ikke. Det er nå det begynner. Ventingen. Den lange ventingen på den litt skumle telefonen. Er dette barnet som ser så friskt og fint ut virkelig sykt? Eller er det morkaken min som lager trøbbel? Det er enten eller. For det som trakk ned alt det fine var en liten blodprøve-verdi. PAPP-A, et hormon i morkaken. I tillegg til å være en indikator for kromosomfeil, er lavt nivå av dette også en indikator på en morkake som ikke fungerer optimalt. Dette gir blant annet høyere risiko for fosterdød før og etter 24 uke, prematur fødsel, morkakeløsning, redusert fostervekst og svangerskapsforgiftning. Dette er jo nesten hele min svangerskapshistorie det! Er nesten så alt faller på plass. Og samtidig nesten en dødsdom i seg selv. Skuldrene blir ikke akkurat lavere her jeg er i den mest kritiske perioden når det gjelder tidligere ufrivillige aborter. Skal historien virkelig gjenta seg igjen?

Her er det bare å ta en dag om gangen. Takle de små menssmertene og mensmurringene som følger med etter en morkakeprøve. Holde seg mest mulig i ro for å ikke fremprovosere en spontanabort. Sjekke at det lille hjertet fortsatt banker. Og vente..