Fotokjerring Hobbyskribent, amatørfotograf, nevrotisk kjerring, praktiserende trebarnsmamma og englemamma. Velkommen inn i mitt kaos.

Tenk dere at 5 års okkupasjon av landet endelig er over. 5 års verdenskrig, 5 års elendighet. Så kapitulerer omsider den fremmede makten som de siste årene har hatt kontroll over fedrelandet. Tenk dere følelsen. Tenk dere gleden og feiringen.

Arkivbilde fra NRK.

Jeg er glad for at jeg slapp å oppleve denne perioden av norsk historie. Og jeg håper at jeg aldri vil oppleve noe lignende. Men akkurat denne dagen, 8. mai 1945, den hadde jeg likt å oppleve. Det må ha vært helt fantastisk! Bedre enn 17. mai.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det kan virke lenge siden denne merkedagen, men i det store og det hele så er det faktisk ikke det. 74 år er ikke lenge i historisk sammenheng. Mange av oss kjenner mennesker som opplevde både krigen og frigjøringsdagen. Det er ikke lenger tilbake enn at besteforeldrene mine levde midt oppi det. Morfar var sågar en av studentene som ble sendt til fangeleir i Tyskland under krigen, og som kom hjem derfra i de kjente hvite bussene. Mange av oss har sterke og dype historier fra krigsårene bare en generasjon eller to unna.

Så hvorfor er det da så få som velger å markere denne dagen? Hvorfor stopper man ikke opp og tenker litt? På hvor heldige vi er som lever i et fredelig land i dag. På hvordan livet hadde sett ut om frigjøringsdagen aldri hadde skjedd. På hvordan disse årene var for generasjonene før oss. Og ikke minst, på hva som ble ofret i disse årene. Modige menneskers kamp for at vi skulle få nyte freden. Friheten har sin pris, og er på ingen måte en selvfølge!

Jeg har skrevet om dette før. Hvert år etter bloggen ble født. Hvor viktig det er å ikke glemme. Hvor viktig det er å markere dagen. Snakke om det i skolen. Heise eller henge ut et flagg. I dag ble jeg positivt overrasket da både God morgen Norge og nyhetene nevnte dagen på morgenkvisten. Definitivt en forbedring der!

Men så gikk jeg til barnehagen med minsten. En strekning på ca. 700 meter i tettbebygd område. Hvor mange flagg talte jeg på veien? 5! 5 inkludert vårt eget!!!

Leg merke til flagget på verandaen i bakgrunnen. Tror faktisk det er første gang jeg har sett to flagg i gata vår på denne dagen. Denne naboen gledet meg litt ekstra i dag! Det bør kanskje nevnes at han, eller de, er av den eldre generasjonen. 

Jeg kjente på en merkelig glede over disse 5 flaggene, for det er faktisk en forbedring fra tidligere år det også. Men bare 5 flagg i et område med så mange hus er fortsatt skuffende. Jeg kan selvfølgelig ha oversett noen, men det er ikke tvil om at det er et fåtall som husker eller gidder å finne frem flagget på denne dagen. Det tar ikke lange tiden å henge ut et flagg foran huset. Litt mer styr med flaggstang kanskje, men likevel.. Her er det rom for forbedring, folkens! Klarer dere å få ut flagget grytidlig 17. mai, klarer dere også å gjøre det før dere går på jobb 8. mai.

Og vet dere forresten at de siste 8 årene har denne datoen også offisielt vært veterandagen i Norge? En merkedag ikke bare for veteraner fra andre verdenskrig, men også tjenestegjørende i FN-styrker og andre internasjonale operasjoner. Det er mange som har vært ute i verden og kjempet med norsk flagg på brystet (eller kanskje på skulderen). Sannsynligvis mange fler enn du tror. Og som jeg sier hvert år, disse fortjener også heder og ære. Kjenner du en tidligere eller nåværende tjenestegjørende militær, gi ham eller henne en klapp på skulderen i dag. Kanskje til og med en klem. Eller send en liten melding. “Gratulerer med dagen og takk for innsatsen.” Det koster så lite, men kan bety så mye!

Vi må, og skal, aldri glemme!

Gratulerer med dagen, alle sammen! Og takk til alle dere veteraner der ute!

Og selvfølgelig et ekstra gratulerer og takk til min egen veteran. Sorry, måtte stjele bildet ditt – tror jeg er tilgitt..

Follow my blog with Bloglovin

I dag tar vi en liten tidsreise igjen. Bli med tilbake til februar, og inn i det skrudde hodet til en mamma som har opplevd alt for mange ufrivillige aborter.

Dagene går sakte men sikkert fremover, selv om det føles som om de står stille. Magen vokser fort, og plutselig passer ingen av buksene mine lenger. Sånn flaks at alle mammabuksene mine gikk til Fretex for ikke lenge siden. Det føles litt feil, men jeg må nødt til å kjøpe et par nye. Jeg føler meg fullstendig malplassert i gravidavdelingen på HM. Jeg hører da ikke til her! Og dette er bortkastede penger, jeg kommer til å trenge dem toppen en uke til før dette er over.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tilfeldigvis (eller kanskje ikke så tilfeldig egentlig) er babyavdelingen rett ved siden av mammaklærne, og jeg må jo titte litt når jeg først er der. Og i et anfall av optimisme, eller kanskje galskap, havner en liten body opp i samme handlepose som mammabuksen. Jeg vet jo veldig godt at vi ikke får bruk for den, og krøller den sammen i en skuff når jeg kommer hjem (der ligger den faktisk enda). Men tenk om.. Om ikke annet, så får det være et minne om det som ikke ble.

Hjernen leker med meg konstant. Jeg er overbevist om at dette snart er over. Snart kommer blødningen. Det er nok ikke liv der inne lenger. For selv om jeg har sett liv på tidlig ultralyd, betyr ikke det at hjertet fortsatt slår nå, halvannen uke etterpå. Til slutt klarer jeg ikke mer av usikkerheten, og finner den gamle doppleren min på loftet. Takk og lov for at jeg ikke har kvittet meg med den i alle fall! Nervene ligger tykt utenpå kroppen. Vil det være stille? Vil jeg høre noe annet enn svosjet fra tarmene og min egen puls? Jeg vet det er tidlig. Jeg forventer ikke å finne deg. Men så er du der med en gang. Dunkdunkdunkdunkdunkdunk! Verdens vakreste lyd! Et bittelite hjerte i en liten kropp som kun har eksistert i litt over 7 uker. Tenk det! Det er nesten uvirkelig.

Lykken og lettelsen sprer seg i kroppen min. Du lever enda! Jeg vet at veien fortsatt er lang å gå, men akkurat nå lever du inne i magen min. Lille hjertet mitt!

Follow my blog with Bloglovin

Ja. Skjønne hva da? Det må ha vært andre tider da denne sangen ble skrevet. Og tekstforfatter Overbeck kan umulig ha vært pollenallergiker. Mai du skjønne milde, sa du? Hva med mai du skjønne lunefulle? Og alt det grønne er definitivt pent å se på, det skal godeste Overbeck ha. Men det fører med seg en del negativiteter også, i alle fall for mange av oss.

Nå har jeg alltid vært veldig glad i mai. Vårmåneden over alle vårmåneder. Med lovnad om lysere tider og varme sommerdager. Med en kalender full av røde dager. Jubel, fest og glede. Visst kan mai være fin. Og jeg vet at vi bare er 6 dager inne i årets mai. Men det er likevel på tide at vi tar et lite oppgjør, du og jeg, måned nummer fem.

For slutten av april var så veldig fin. Sommeren var liksom på plass. Sommerklærne (de få som fortsatt passer) kom frem og ble tatt i bruk. Uteplassen ble gjort i stand. Og full av optimisme investerte vi endelig i nye hagemøbler. Jeg var så fornøyd!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå skulle deilige vårdager nytes med utallige kaffekopper og gode bøker i min deilige kosekrok. Og mai bare:

Tusen takk, lunefulle mai!!!

Og så var det alt det grønne da. Vårtegnet over alle vårtegn. Bjørka spretter og det er så vakkert!

Og jeg bare:

Mai var så absolutt bedre før jeg vokste på meg pollenallergi for noen få år siden. I år er det verre enn noensinne. Det sa umiddelbart pang da vi kom hjem fra påskeferie. Kombinasjonen graviditet og kraftig pollenspredning er ikke den beste. Jeg må stort sett holde meg inne, og våger jeg meg ut må jeg bruke solbriller i all slags vær (til og med vurdert svømmebriller, si). Og det ser unektelig litt dumt ut når det regner for eksempel. Jeg nyser og klør og er innimellom på nippet til å klore ut øynene mine, mens jeg pøser på med allergitabletter, øyedråper og nesespray. Nei, du grønne mai, vi er på ingen måte bestevenner lenger!

Men så glimter du til da, med en kjølig helg med litt mindre pollenspredning. Ikke fan av kjølig, men når man kan gå ut uten å klø seg fordervet etterpå så er det likevel litt fint. Også er det ikke bare bjørk som spretter ut i full blomst. Det finnes enda finere ting enn det som er grønt. Det som er rosa, for eksempel.

Sånne øyeblikk får mai-kjærligheten til å blusse opp igjen for en stakket stund. Men likevel, akkurat som denne blomstringen, er det nok høyst midlertidig. Det er nok på tide å revurdere dette kjærlighetsforholdet. Det blir for turbulent. Jeg tror rett og slett du og jeg må slå opp, mai. Jeg venter heller på juni..

Follow my blog with Bloglovin

De blogginnleggene som vil dukke opp i nærmeste fremtid, trodde jeg egentlig aldri skulle deles med omverden. Da jeg begynte å skrive om dette svangerskapet, trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle sitte her flere måneder senere med med en magekul som inneholder en aktiv krabat. Jeg skrev først og fremst for meg selv, for å få ut mine egne tanker. Og for å dokumentere denne overraskende men eventyrlige reisen, uansett hvor kort eller lang den måtte bli. Som et bevis på at dette lille livet også eksisterte kanskje. Og som et bevis på at selv om denne lille ikke var planlagt, og selv om følelsene rundt situasjonen har vært mange, var den både ønsket og elsket allerede fra starten. Så, la meg ta deg med tilbake til vinteren..

Du er en av livets største overraskelser. På ingen måte en del av planen, og på mange måter ganske mirakuløs.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da en gammel, utgått test fra innerst i skapet viste to streker. I alle dager! Jeg trodde jeg var i overgangsalderen, ikke dette. Så feil kan man ta.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva nå? Hva vil skje? Hvor lenge vil dette vare? Hva gjør vi om dette faktisk er den som blir? Det er fullstendig kaos på innsiden. Kun en ting er sikkert, jeg vil gi deg en sjanse. Du er et mirakel, og uansett hva som ligger foran oss, skal du få leve i magen min så lenge det går. Og selv om det er skummelt, håper jeg du vil bli helt til høsten.

Noen få uker senere ligger jeg nok en gang i en gynekologstol med en skjerm ved siden av meg. Jeg må vite om det virkelig er liv. Og på skjermen får jeg se en liten klump på knappe centimeteren og et lite hjerte som banker jevnt og trutt. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se igjen. Det er litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg er avventende, tør ikke håpe for mye. For du er ikke helt så stor som du burde ha vært. Selv om det ikke er snakk om mye, og jeg har hatt mye skumlere ultralyder før, aner det meg at historien gjentar seg. Spørsmålet er bare når.

Jeg gjør det jeg må. Jeg tar vitaminer som får meg til å spy. Jeg propper i meg blodfortynnende både i sprøyte- og tablettform. Jeg får henvisning til de undersøkelser jeg må ha. Og jeg søker om fødeplass. Selv om underbevisstheten vet at jeg ikke har behov for noe av dette.

Hver dag kjenner jeg etter. Er puppene mindre ømme? Er jeg mindre kvalm? Gjør det mer eller mindre vondt i magen? Og ikke minst, er det spor av blod på dopapiret? Jeg stryker meg over magen. Lever du fortsatt der inne? Vær så snill! Lev! Voks! Kom til oss!

Og jeg lengter. Lengter etter at tiden skal gå. Dager og uker. Lengter etter å få se deg på nok en ultralyd. Lengter etter å få se et sprellende vesen som har vokst betraktelig. Lengter etter å få høre hjertet ditt. Lengter etter å kjenne deg. Lengter etter betryggelse og litt senkede skuldre. Lengter etter å få vite hvem du er. Om vi noen gang kommer dit..

Follow my blog with Bloglovin

Ja, da er vel katta, og ikke minst årsaken til mitt bloggfravær, behørig ute av den berømte sekken. Jeg har ikke bare lagt på sofaen, stappet i meg masse søtsaker og lagt på meg av den grunn, selv om det kan se sånn ut..

Sånn er det altså. Enkelte på min alder blir besteforeldre. Jeg blir gravid. Egentlig så er det fullstendig galskap. Og et eneste stort mirakel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har vært mye vurdering frem og tilbake om jeg i det hele tatt skulle dele noe på blogg eller sosiale medier. En del av meg kunne ha fortsatt å holde dette hemmelig lenge. Det har vært trygt og godt å ha det helt for seg selv. Men så går tiden, magen vokser og flere og flere får uansett vite hva som er på gang. Og når det gjelder blogging, så har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive når noe så stort skjer i kulissene. Så da har jeg heller vært stille. Og det vil jeg jo egentlig ikke være. Så selv om det er skummelt å dele, selv om jeg fortsatt er bittelitt usikker på om det er det riktige å gjøre, så var tiden inne nå. Det ble for slitsomt å holde på hemmeligheten i lengden, vi har tross alt visst om dette i flere måneder allerede.

Jeg vet at minst to spørsmål vil komme. Er alle barna med samme far? Hvorfor er det sånn at når man har flere barn enn gjennomsnittet så antas det ofte at man er i gang med nytt «kull» med ny mann? Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det (med mindre du får barn med enhver mann du legger dine øyne på), men hos oss er det sånn at alle barna er våre felles barn. Hvorfor forandre på en formel som virker?

Og så kommer muligens det verste spørsmålet. Var det planlagt eller ikke? Jeg vil helst svare at det er en privatsak som ingen har noe med. Men siden jeg har skrevet noen innlegg de siste månedene, for meg selv til å begynne med, men som jeg nå vil dele litt av fremover, så vil svaret på spørsmålet uansett ligge der. Dette kom definitivt som en overraskelse.

Jeg trodde ikke jeg skulle sitte her og skrive dette i dag. Jeg trodde ikke svangerskapet skulle vare så lenge. Og det er altså skummelt å dele. Men enda mer slitsomt å skjule.

De siste månedene har vært tøffe på mange måter. Nøyaktig hvor tøft vil også komme frem i det jeg har skrevet denne tiden. Det har vært en eneste stor berg- og dalbane, og det vil det nok fortsette å være lenge enda. Sannsynligvis helt til denne lille forhåpentligvis melder sin ankomst til høsten. For jeg har en tøff forhistorie. Og dette er på mange måter et risikosvangerskap. Det er vanskelig å slappe av. Det er vanskelig å i det hele tatt se for seg at det skal gå bra, selv om jeg er godt over det stadiet jeg har mistet før. Det finnes ingen garantier. Mye kan fortsatt skje. Men jeg håper..

Follow my blog with Bloglovin

Det startet riktig så bra i januar. OK, jeg hatet det. Men jeg kuttet ut stort sett alt sukker og annet svineri og kom godt i gang med trening. 10 kg skulle bort, helst innen sommeren. Og et par av dem forsvant ganske raskt. Men så skjedde det noe som la alle planer og håp om den slanke sommerkroppen 2019 fullstendig på is.

Husker dere at jeg skrev et innlegg om en gynekologtime i begynnelsen av januar? Og at jeg håpte det ble lenge til neste gang jeg lå i en sånn stol og skrevet.

Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang.

Vel, sånn ble det ikke.. Jeg ler rått av det jeg skrev helt på starten av året. For noen få uker senere var jeg tilbake i gynekologstolen, for noe helt annet enn en uskyldig polypp.

Årets sommerkropp ser ut til å bli kulerund og full av blåmerker..

Til høsten begynner jakten på sommerkroppen 2020!

Follow my blog with Bloglovin

I går fikk vi en liten smakebit på hvordan livet vårt hadde vært om vi ikke hadde fått minstemann. Heldigvis var han bare borte i et døgn, men det var nok til å merke stor forskjell.

Plutselig var det bare to store barn i huset. En 12-åring og en 13-åring som foretrekker rommene sine når de er hjemme. De er selvgående og ordner egentlig det meste selv. Joda, litt hormoner og masing hører med, men det er stor forskjell på dem og en 5-åring. Huset var stillere. Nesten litt tomt og livløst. Samtidig var det ingen som rotet rett etter torsdagsvasken. Det var lite «mamma, mamma, mammaaaa». Og det var sånn passe uvant å ikke ha på barne-TV og i tillegg ha kvelden ganske helt for meg selv.

Og da kom disse rare tankene. Sånn har mange foreldre på min alder det. Barna har blitt større og livet har blitt annerledes. Husene er kanskje litt stillere og de har kanskje mer egentid. Sånn trodde jeg det skulle bli her også, da jeg etterhvert så og si ga opp og innfant meg med at det bare ble to barn på oss. Da hadde det siste døgnet vært livet vårt. Og mannen og jeg satt begge her og innså at et liv uten minsten er helt utenkelig. Vi savnet ham alle mann etter bare noen få timer. Han bringer så mye liv og glede. Visst kan det være slitsomt å være småbarnsforeldre, men vi hadde gått glipp av så uendelig mye om vi hadde gitt helt opp den gangen for seks år siden. Kampen var virkelig verdt det!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde ikke byttet ut det småkaotiske livet vårt for alt i verden. Et døgn var definitivt nok. Det er uendelig godt å ha en sliten 5-åring tilbake i huset. Sammen med oss. Der han hører hjemme. I vår litt bråkete kaosfamilie.

Minstemann tenker på alt, som at mamma blir liggende alene i den store senga med ham på overnatting og pappa på nattevakt. Så da jeg gikk og la meg lå Jack Jack og ventet på meg. Omsorgsfulle godgutten altså!

I dag kunne jeg ha skrevet mye om litt små-vanskelige ting. Som allergi og hvor ille øynene mine ser ut etter å nesten ha blitt klort ut. Eller vårt aller første foreldremøte på ungdomsskolen, og hvor rart det er at eldstemann skal over i en ny epoke etter sommerferien. Eller ikke minst, om hvor stille det er i huset når minstemann har reist på overnatting med barnehagen. Hvor rart det er å plutselig bare ha to store barn i huset, og hvor utenkelig en familie uten han hadde vært. Vi gjorde virkelig rett i å kjempe for og få ham! Jeg kunne også skrevet en hel masse om mamma-nevrosene som dukker opp når jeg ikke har kontroll på ham. På skumle tanker om at han detter i vannet eller bare forsvinner. Men jeg velger å tro at han har det supert og at han kommer hjem like hel i morgen.

Istedenfor deler jeg et lite bildedryss fra påskeferien vår i Ålesund. Det var så godt å få over en uke der oppe nå, selv om det ble desto tyngre å reise derfra. I en ideell verden hadde jeg fortsatt bodd der. Men kanskje en dag.. Jeg nyter i alle fall hvert øyeblikk jeg får der oppe. Denne påsken hadde jeg dessverre en form som begrenset meg litt, så jeg fikk ikke gjort alt jeg ønsket. Isteden ble det ganske rolige dager og få utskeielser. Men det er greit det også. Vi fikk likevel til noen fine turer, noen hyggelige øyeblikk med familie og venner, flere besøk på graven til pappa, ganske mange softis i sola og flere fantastiske solnedganger. Kan virkelig ikke klage da!

Follow my blog with Bloglovin

Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..

To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.

Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.

Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!

Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.

Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.

Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?

Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?

Follow my blog with Bloglovin

Den første av mange feriedager i hjembyen min, Ålesund. Bylørdag, sol og Stuen-softis. Måkeskrik og bølgeskvulp. Kjente ansikt og hyggelige møter. Ro i sjelen og vakker solnedgang. Toppen av lykke. Jeg er hjemme!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå