Det blir litt mye gravidprat her nå, men det er greit å få ut disse innleggene som har lagt her og bare ventet. Vi begynner sakte, men sikkert å nærme oss nåtid. I dag skal vi tilbake til april. 6. april for å være helt nøyaktig. Min første, store, lille milepæl i dette svangerskapet. Der andre jubler over uke 12, er akkurat den uken starten på nervepirrende uker for min del. For det er gjerne i perioden etter dette at små hjerter slutter å slå i magen min. Isteden er uke 15 min uke 12. Sånn er det når man er gravid med ekstra baggasje. Mye nerver, lite jubel. Men akkurat denne dagen jublet jeg bittelitt.
15 uker!
Det er helt utrolig, men jeg har kommet meg helt til 15 uker, og det lille hjertet banker fortsatt i magen min. Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd. Den siste uken har vært ekstra tøff. Det er på denne tiden flere hjerter har sluttet å slå, og jeg har hele tiden forventet stillhet når jeg har dradd frem doppleren min. Men enn så lenge så er det altså fortsatt liv. Og nå har jeg muligens kommet lenger enn alle de vi har mistet. Kun litt usikkerhet i forhold til når den som ble oppdaget i uke 17 døde. Man kan jo håpe det er positivt.
Med minsten følte jeg at 15 uker var en slags milepæl. Levde han fortsatt da var sjansene større for at han skulle leve hele veien. Nå er jeg ikke fullt så optimistisk. Det er jo ikke sånn at bare du bikker 15 uker, så går det bra. Det er ingen garantier for at hjertet ikke slutter å slå på 15+1, 19+3 eller 33+6. Det er rett og slett ingen garantier. Og angsten er slitsom å leve med.
Men litt glede og optimisme har jeg lyst å unne meg og den lille i dag. Et lite håp og et lite kanskje. Kanskje går dette bra. Hjertet dunker og jeg kjenner innimellom romstering der innefra (selv om jeg hver gang innbiller meg selv at det må være de siste krampetrekningene). Det får meg rett og slett til å gråte og le om hverandre. Og det er så innmari fint!
Sånn ser det ut når du sitter i bilen og for aller første gang kjenner skikkelig turning fra den lille mageboeren. Lettere fortumlet og veldig, veldig rørt. Og i et eller annet lyst øyeblikk finner man faktisk ut at man må dokumentere denne fine stunden. Den dag i dag er akkurat dette øyeblikket det aller fineste med dette svangerskapet. Så da får det bare være at man ser fryktelig teit ut. Som dere ser er det også dårlig med den berømte gravid-gløden hos denne geriatriske gravide kjerringa.