Nok en tidsreise. Vi er fremdeles i mars, og midt oppi noen av de tøffeste dagene jeg har opplevd.
Etter morkakeprøven snegler dagene seg avgårde. Tirsdag. Onsdag. Vi kommer til torsdag. Tre dager har gått. Plutselig blir det mer realistisk å forvente en telefon med resultat. Og plutselig er jeg ikke fullt så overbevist om at det vil være en god beskjed. Mindre og mindre sikker på det faktisk. For i starten var jeg helt sikker på at den lille var frisk. Det måtte være mulige problemer med morkaken som ga den lave verdien. For så vidt skremmende nok. Men nå ser jeg for meg hvordan en alvorlig stemme forteller om det triste resultatet av morkakeprøven. «Beklager, barnet ditt har trisomi ditt eller datt.» To av trisomiene er så og si en dødsdom. Trisomi 21, Downs syndrom, vil sette oss i en situasjon der vi må ta et umenneskelig valg. For akkurat denne trisomien er jo ikke verdens undergang. Og jeg beundrer dem som har kapasitet til å bære frem disse barna, som jeg egentlig synes er så veldig fine. Men med tre barn fra før, og med livet generelt, så føler vi ikke at vi har den kapasiteten. Vi må sette de barna vi allerede har først i en sånn situasjon. Jeg googler abortnemnd og ser for meg dømmende ansikt. Jeg ser for meg hvor vanskelig det blir å ta den pillen, den som vil stoppe utviklingen til det lille barnet vårt. Jeg ser for meg hvordan jeg må gjennom nok en senabort. Denne gangen etter å ha drept mitt eget barn. Den var ny. Skal vi virkelig måtte oppleve det også? Hvordan i alle dager skal jeg kunne leve med meg selv etterpå?
Torsdagen blir lang. Telefonen er konstant innenfor rekkevidde. Og aldri på lydløs. Men den ringer ikke. Det eneste som skjer denne dagen er at jeg på kvelden kjenner et lite sommerfuglvinge-show i magen. Kan det virkelig være deg, lille venn? Og er det et godt tegn?
Fredagen kommer. Ringer de ikke i dag, må jeg vente hele helgen. Orker jeg det? Nervene er til å ta og føle på. For første gang siden mandagen kommer jeg meg ut av huset, dog konstant engstelig for at telefonen skal ringe når jeg ikke her hjemme. Ettermiddagen kommer. Det er da det er mest sannsynlig at de ringer. Jeg kommer meg hjem. Klokken nærmer seg 15. Og så ringer telefonen! Jeg ser på displayet og skjønner umiddelbart at det må være fra Riksen. Skrekk og gru! Nå skjer det!
Jentungen har kommet hjem fra skolen, så jeg trekker meg tilbake til soverommet mens jeg svarer. Stemmen i den andre enden er hyggelig og munter. Betyr det det jeg håper det gjør? Eller høres de alltid sånn ut? Det er ikke den legen som gjorde morkakeprøven, men heller en overlege som ringer. Hun forklarer at den legen som gjorde prøven ikke er tilstede denne fredagen, men siden prøveresultatene nettopp har kommet og det nærmer seg helg, tenkte hun at hun kunne ringe meg så jeg slapp å vente. Meget sympatisk! Evig takknemlig for den! Og enda mer takknemlig ble jeg da hun sa at kromosomprøvene var helt normale! Lufta gikk helt ut av meg der et øyeblikk. Jeg sank ned på senga og trakk et lettelsens sukk. Tror faktisk jeg aldri har fått en deiligere beskjed. Det ble rett og slett noen gledestårer. Vi har mange hinder igjen på veien, for all del. Men nå vet vi i alle fall at det, til tross for veldig dårlige odds, er et kromosomfriskt barn i magen min!
Å ha et barn med downs syndrome er ingen problem! Hvis du tenker sånn så burde du ikke ha barn i det heletatt!!
Har selv to vanlig fødte barn uten kromosonfeil å nå minstemann med ds.
Kjenner jeg ble kjempesint nå
Jeg skjønner at du reagerer, og jeg regnet med at noen ville det da jeg var helt ærlig i denne teksten. Hvis du leser det jeg skriver så er jeg ikke negativt innstilt til barn med Downs syndrom, tvert imot faktisk. MEN, vi har tre andre barn å tenke på også, og vi føler ikke at VI har kapasitet til å gi både dem og et eventuelt barn med Downs syndrom (som jeg regner med, i alle fall med tanke på mennesker jeg kjenner som har valgt å bære frem barn med kromosomavvik, krever en del ekstra oppfølging gjennom årene) det best mulige livet de kan få. Derfor hadde vi sannsynligvis måttet ta en vanskelig avgjørelse om morkakeprøven hadde vist positivt for Trisomi 21. Det hadde dog ikke vært med lett hjerte. Og jeg har som nevnt VELDIG stor respekt for alle som har kapasitet og velger å bære frem disse barna, som jeg ser på som en positivitet i samfunnet. Men noen har muligheten til å gjøre dette, andre har dessverre ikke.