Nok en liten tidsreise. Vi skal tilbake til berg- og dalbane-måneden mars.
Dagene og ukene går. Det lille hjertet banker stadig jevnt og trutt. Og en ultralyd i uke 10 viser fin vekst og en liten som strekker seg så lang hen er.
Vi kommer til uke 13 og ultralyd i forbindelse med duotest. Lille er akkurat så stor som hen skal være. Neseben og nakkefold er fine, så også alt annet. Vi får et aldri så lite turneshow der innefra. I noen minutter senkes skuldrene bittelitt. Men det blir bare noen minutter. For når resultatene fra tidligere tatt blodprøve legges til, kommer sjokktallene i forhold til de vanligste trisomiene. Aller verst, 1:10 på Trisomi 21. Downs syndrom. Vi burde jo ikke bli overrasket. Jeg er jo sånn ca. 100 år. Det var uansett høyere sjangse for sånt. Men likevel..
Vi får en helg til å vurdere om vi vil gå videre med en ufarlig blodprøve, NIPT, eller en skummel morkakeprøve. I utgangspunktet er kun NIPT aktuelt for meg. Jeg trenger ikke enda høyere abortrisiko. Jeg er tross alt midt i den perioden da fire små hjerter har sluttet å slå tidligere. Men så er det sånn da, at selv om NIPT er ganske sikker, så er der likevel en liten feilmargin. Og akkurat som KUB(duo)-testen, så er det en sannsynlighetsberegning. Det vil ta 2-3 uker å få svar, og hvis den fortsatt viser høy risiko må jeg likevel videre til morkake eller fostervannsprøve, da i uke 15-16. Morkakeprøven er skummel. Den er invasiv, og betyr at en lang nål blir stukket inn i morkaken, rett ved siden av den lille, og en prøve fra denne blir tatt ut. Her er det en litt forhøyet risiko for abort under eller i etterkant. Derimot får vi sikrere og raskere svar. En uke, kanskje mindre.
Vi tok selvfølgelig ikke bilder under prosessen, men omtrent sånn ser det ut under en morkakeprøve. Guffent! Bilde lånt fra Lommelegen.
Jeg innser fort at det kun er et riktig valg for meg i denne situasjonen, og vettskremt tropper jeg opp på Riksen mandags formiddag for å få utført den testen jeg frykter mest. Jeg er heldig og får sitte lenge på venterommet og grue meg før en jordmor endelig henter meg inn til et rom der også en lege venter. Veldig hyggelige begge to, flinke til å forklare og jeg føler meg godt ivaretatt. En ultralyd blir foretatt for å finne beste plass å stikke, mens den lille er veldig aktiv der inne. Hjelpe og trøste! Så stikker hun! Gjennom mage og gjennom morkake. Poff! Det er fryktelig ubehagelig, føles som om hun stikker hull på alt inni der, og jeg kniper igjen øyne og alt som er. Etterhvert klarer jeg likevel ikke å la vær å titte på monitoren. Jeg kan se konturen av nålen langt inn i morkaken, og lille som fortsatt beveger seg ikke langt unna. Det er nesten som et lite freakshow. Hun roter litt rundt der inne. Eller, det kjennes i alle fall sånn ut når hun suger opp prøven. Hun tar med innholdet bort til mikroskopet mens nålen fortsatt står i magen min, og velger så å hente ut enda litt til før hun er fornøyd med mengden og nålen dras ut igjen. For en lettelse! Hun sjekker at hjertet fortsatt slår der inne, så er det over.
Eller, over er det jo ikke. Det er nå det begynner. Ventingen. Den lange ventingen på den litt skumle telefonen. Er dette barnet som ser så friskt og fint ut virkelig sykt? Eller er det morkaken min som lager trøbbel? Det er enten eller. For det som trakk ned alt det fine var en liten blodprøve-verdi. PAPP-A, et hormon i morkaken. I tillegg til å være en indikator for kromosomfeil, er lavt nivå av dette også en indikator på en morkake som ikke fungerer optimalt. Dette gir blant annet høyere risiko for fosterdød før og etter 24 uke, prematur fødsel, morkakeløsning, redusert fostervekst og svangerskapsforgiftning. Dette er jo nesten hele min svangerskapshistorie det! Er nesten så alt faller på plass. Og samtidig nesten en dødsdom i seg selv. Skuldrene blir ikke akkurat lavere her jeg er i den mest kritiske perioden når det gjelder tidligere ufrivillige aborter. Skal historien virkelig gjenta seg igjen?
Her er det bare å ta en dag om gangen. Takle de små menssmertene og mensmurringene som følger med etter en morkakeprøve. Holde seg mest mulig i ro for å ikke fremprovosere en spontanabort. Sjekke at det lille hjertet fortsatt banker. Og vente..
Hvordan gikk det? Jeg venter på resultatet fra min morkakeprøve nå og er så nervøs 😭 25% sjanse for at lille er syk siden jeg er bærer av genfeil, føler det er så få jeg kan snakke med da ingen jeg kjenner har hatt noe “trøbbel” med graviditetene sine.
Jenta vår var helt frisk, men vi mistet henne pga. andre komplikasjoner. Lykke til med prøvesvar om du ikke har fått dem!