Det er mangt man kan sko seg på i koronatiden, og i går leste jeg om filmregissøren Alex som selger prompelydene sine til høystbydende. Og kan man selge lyden, kan man vel kanskje også selge lukten. Mange begynner sikkert å bli lei av hjemmekontor og savner den smygende fiselukten fra kollegaene i kontorfellesskapet. Så jeg tilbyr herved en krukke med promp til høystbydende. Any takers? Skulle du ønske noe annet enn promp i krukken, så kan det sikkert ordnes det også. Mulighetene, kroppsluktene og kroppsvæskene er mange!
I går kveld gikk jeg tur. En relativt lang tur. Lang og deilig. I jakkelomma lå mobilen min. Du vet, man kan jo ikke forlate huset uten den. Og da jeg tittet innom kamerarullen min i dag, følte jeg meg virkelig gammel og dum.
For selv om jeg ikke hadde telefonen oppe en eneste gang i løpet av den halvannen times turen, er den dokumentert med flerfoldige bilder og videosnutter fra lomma. Er det mulig? Vel og merke liker jeg å ta bilder, men det får da være grenser. Jeg måtte umiddelbart gå inn på anropslisten for å se om noen andre hadde fått ta del i turen og samtalene med turfølget, men jeg hadde heldigvis holdt meg til lommebilder. Takk og lov! Det er tross alt ikke alle samtaler man trenger å dele med Gud og hvermann.
I går kom minsten hjem fra skolen med ny lesebok. Egentlig perfekt timing, torsdag er jo vasketorsdag her i huset. Da det var leksetid, dro minsten ivrig frem boken. Og hans umiddelbare respons til den var:
I det siste har jeg prøvd å ta tak i bloggingen igjen. Istedenfor et innlegg hver tredje måned eller så, har jeg faktisk klart å skrive et innlegg hver dag de siste par ukene. Om jeg ønsker eller klarer å opprettholde det er jeg derimot ikke så sikker på. For hvor mye har jeg egentlig å skrive om? Jeg innser sakte men sikkert at både jeg og livet mitt er relativt kjedelig. Hvem vil egentlig lese om hverdagen til en trebarnsmor som snart er halvveis til 90? En som lever et helt vanlig liv og er helt ordinær på alle måter. Det er ikke særlig spennende. Ikke kan jeg plassere meg i noen spesiell kategori heller. Ikke matblogging, ikke interiørblogging, ikke treningsblogging, mote, skjønnhet eller en annen interessant nisje. Jeg er ikke spesialist på noe. Annet enn ufrivillig abort og dødfødsel. Det er jeg ganske god på. Rene eksperten. Men jeg kan jo ikke skrive innlegg på innlegg om det liksom. Det er egentlig litt trist å tenke på, men jeg la merke til at interessen for bloggen min økte da jeg var gravid og den første tiden etter vi mistet Megan. Graviditet og personlig tragedie selger. Hverdagslivet er ikke like spennende.
Men hverdagslivet er nå det jeg er best på. Det er det jeg lever hver dag. Ikke spennende i det hele tatt. Ikke veldig interessant. Og ikke så veldig mye å skrive om. Men jeg er fornøyd med det livet likevel. Heller det enn drama og tragedie. Et helt vanlig, uinteressant liv. I går var det eneste ekstraordinære som skjedde at jeg måkte vekk snø fra terrassen i håp om at det snart skal bli snøfritt. Tror nok jeg må vente en god del dager til før det skjer og drømmen om en påske i den utendørs godkroken blir en realitet. Blir vanskelig å bære utemøblene gjennom snøen som fortsatt ligger i hagen. Men en kaffe i solveggen fikk jeg nå likevel. Og vannblemmer, sår og verkende muskler attpå..
Jeg sa vel i går at når butikkene stengte så sparte jeg penger på påskepynt. Det var før jeg oppdaget 50% og klikk & hent.. Farlige greier det der! I løpet av en liten time (utrolig raskt levert av Kremmerhuset på Sandvika) var det påske i stua.
Og jeg ser at jeg fort kan bli like hekta på påskepynt som jeg er på julepynt. Hjelp!
I går kveld klokka ni gikk lufta helt ut av meg. Jeg visste jo at det kom nye tiltak for Viken, men da jeg hørte ordene “tiltaksnivå A” og “strengeste tiltak” mistet jeg den lille piffen jeg hadde igjen. Full nedstengning på det meste rundt oss, bortsett fra skolene selvfølgelig. Jeg ser ikke helt logikken i å stenge alt annet, men la skoler der smitten virkelig sprer seg, være åpne. Joda, barn og unge har det best på skolen, det er jeg enig i. Men skal det likevel være så strengt så hadde hjemmeskole frem til påske vært helt greit, kanskje til og med lurt. Vi snakker tross alt under to uker til påskeferien. Men nå som stort sett alle butikker er stengt, er det fint at minsten kan gå på skolen og produsere litt påskepynt til hjemmepåsken. For det har vi manko på, og nå får jeg ikke kjøpt noe heller. Da sparte jeg i alle fall de pengene. Verre blir det med påske-egg til barna. Vi pleier å fylle dem med litt annet enn bare godteri, men i år er det fare for at påskeharen kommer med rene sukkerbomber fra Kiwi. Vel, vi overlever. Vi gjør jo det.
Og som jeg har sagt før, det er verst for barna. Det siste året har de ofret veldig mye. Og de har taklet det beundringsverdig. Har de vært like flinke hele tiden? Nei, de har nok ikke det. De har nok iblant vært litt for tett og litt for mange. Det er også forståelig etter et år med «stop and go». Stadig nye regler å forholde seg til. Rødt og gult. Hjemmeskole og fysisk skole. Trening og ikke trening. Jeg skjønner dem så godt. De har gått glipp av så mye det siste året. Spesielt fotballjenta har merket det, med kamper og etterlengtede cuper som forsvant ut i intet. Bursdagsfeiringer har utgått med skyhøye kneløft. I fjor gikk barna glipp av påskeferie hos mormor og sommerferie hos grandma i USA. Begge deler ryker i år også. Til sommeren er det to år siden de har sett familien i USA, og de må sannsynligvis vente enda et år. Mormor i Ålesund vet de heller ikke når de får se igjen. Og besteforeldrene som bor en halvtime unna har de sett én eneste gang så langt i år. Og listen over det de går glipp av er mye lenger enn det. Lang som et vondt år. Men de takler det. Som vår treningsnarkomane datter så fint sa det da hun måtte i karantene forrige uke og verken kunne trene med laget eller egentrene: «Nå tar jeg en uke uten fotball så ser jeg hvor mye jeg savner det.» Tror flere hadde hatt godt av å ha den innstillingen. Og jeg skal love dere – hun savnet det! Men hun holdt ut.
Etter et år med korona røyner det på også hos meg. Og da kan jeg tenke meg hvordan det er for dem som allerede har vært lei lenge. Et år senere føles det som om koronaen herjer verre enn noensinne her på Østlandet, og tiltakene blir jo deretter. Vi her i «suburbia» har, selv om vi har levd med relativt strenge tiltak over lang tid, hatt det mye lettere enn dem som bor innenfor Oslo kommunes grenser. Nå må også vi betale litt ekstra for all smitten i området. Vi tar den. Nok en for fellesskapet. Vi ser at det trengs. Vi er på ingen måte dem som skal klage mest og høyest. Men det føles litt (og det er mild sagt) urettferdig for oss som har fulgt reglene og vært forsiktige i et helt år. Vi som har ofret ferier og andre hyggelige ting og heller holdt oss hjemme. For det må jo være en grunn til at smitten brer seg så veldig, og det er ikke på grunn av oss for å si det sånn. Og jeg blir forbanna. Rett og slett eitrende sinna. Så til dere selvsentrerte egoister som driter i råd og regler: Nå er det nok! Vær så snill da! Hold dere hjemme litt! Ta litt alenetid! Det tar ikke livet av dere! Vi andre har også lyst til å leve normalt snart!!!
Etter de lange hverdagene forrige uke ble helgen skikkelig fin. Det begynte med eldstemanns første offentlige opptreden med bandet sitt på fredag kveld. Han og trommisen begynte å spille sammen for tre måneder siden, bassist og vokalist har kommet til etterhvert. De har øvd og øvd, og jeg som ikke har hørt dem spille sammen før ble skikkelig imponert da jeg satt og så opptredenen deres. Og stolt, veldig veldig stolt! Gleder meg allerede til fortsettelsen.
Lørdag tok vi, siden vi hadde ferske, negative koronatester å vise til, en tur på besøk til svigerforeldrene mine. Vi bor ikke så langt fra hverandre, vi i Asker og de i Oslo, men takket være dette hersens viruset hadde vi ikke sett dem siden før jul. Derfor var det godt å kunne ta med seg barna på en liten, klemmefri visitt nå.
Søndag spilte fotballjenta kamp, og vi sto selvfølgelig på sidelinjen. Jeg elsker å se henne spille, og det er også hyggelig å kunne være litt sosial med de andre fotballforeldrene. Har blitt litt for lite av sånt det siste året, men jeg kjenner at det gjør skikkelig godt når muligheten byr seg.
Og midt i kampen kom meldingen tikkende inn på mobiler rundt hele fotballbanen. Ungdomsskolene i kommunen vår ble igjen plassert på rødt nivå. Barneskolen i forsterket gult, eller skal vi kalle det oransje? Here we go again! Etter en uke i karantene ble det brått to nye hjemmeskoledager for de to eldste. Nå må vi igjen begynne å forholde oss til noe tid på skolen og noe hjemme, og jeg skal bli sånn passe forvirra av å prøve å holde kontroll på hvem som skal hva og når. Hipp hurra! Det hadde nesten vært enklere med full hjemmeskole på alle tre som i fjor. Det trues med enda flere restriksjoner, og jeg frykter at fotball og bandøvinger vil ryke for de to eldste. Jeg skjønner at tiltak må til. Jeg ser at smitten er høy i deres aldersgruppe. Men samtidig så har de allerede ofret så mye over så lang tid. Det er ikke lett. Likevel må vi alle bare forholde oss til det som kommer og holde ut. Men det må være lov å si at man er litt (veldig) lei nå..
I en artikkel om en kjent blogger har jeg lest påstanden om at «Det er kun et nytt barn som kan lyse opp mørket etter et barn som er borte.» Jeg skjønner tanken og følelsen bak det, det er en ganske naturlig følelse, men jeg er ikke helt enig i selve påstanden.
De fleste som mister et barn får gjerne andre barn i etterkant av tragedien. Det gjorde også vi. Minstemann kom til verden etter flere «senaborter», og var fryktelig ønsket. Han var kanskje til og med et slags lys i mørket. Jeg kaller ham et hjerteplaster. Men selv før han kom til verden, så visste jeg at om det ikke ble flere barn, så var vi takknemlige for de vi hadde, og kunne leve godt med dem. Vi hadde kjempet lenge og egentlig gitt opp tanken på å utvide familien. Livet var fint som det var. Minsten ble en kjempebonus.
Da jeg ble gravid med Megan, føltes det som et mirakel, selv om det slett ikke var planlagt. Og da vi mistet henne ble det mørkt. En periode var alt jeg ønsket meg å bli gravid på ny. Jeg følte at det var den eneste måten jeg kunne se fremover igjen på. Bli «hel» igjen på. Med andre ord, jeg skjønner virkelig tankegangen i denne påstanden. Helt frem til resultatene av obduksjonen kom et halvt år etter Megan døde var jeg relativt bestemt på dette ønsket, selv om veldig mye sto i veien for det. Da vi dro fra sykehuset den dagen, ønsket den gode legen oss velkommen tilbake om det skulle bli aktuelt. Og selv om en del av meg gjerne skulle ha kommet tilbake under andre omstendigheter, så skjønte jeg da hun ga oss resultatene at det var en sjanse jeg ikke lenger ønsket å ta. Til det var risikoen og gjentakelsesfaren alt for stor. Jeg innså plutselig at jeg ikke orket å gå gjennom det igjen. At vi var heldige som faktisk hadde klart å få tre levende barn, ikke minst minstemann som vi nesten mistet på slutten av svangerskapet. Et nytt svangerskap, selv om det selvfølgelig hadde vært en liten sjanse for at det gikk bra, hadde vært ren galskap. Jeg hadde ikke klart usikkerheten om jeg først ble gravid. Og en ny dødfødsel.. Nei, det hadde kanskje blitt min undergang. Dessuten så kjente jeg at det ikke var «et nytt barn» jeg ønsket meg. Jeg ville ha Megan. Men det fantes naturligvis bare en av henne.
Hadde det vært hyggelig med en til i flokken? Jo, kanskje. I alle fall om det var Megan. Jeg var veldig klar for et liv med henne. Mer arbeid, men mer kos og kjærlighet også. Jeg hadde gitt mye for å ha henne her, men nå som jeg har alt mer på avstand, ser jeg at livet er veldig fint uansett. Jeg nyter (stort sett) hver dag med de tre som vokser seg store her i huset. Jeg kan kjenne på at det er godt at de er mer selvdrevne. At jeg får mer tid til å ta vare på meg selv også. At jeg endelig kan lese alle de bøkene jeg aldri fikk ro til å lese. At jeg har mer overskudd som jeg kan bruke på hver og en av barna. Og enn så lenge får jeg fortsatt kose med minsten, så det behovet er foreløpig dekket. Selvfølgelig stikker det til innimellom. Når jeg plutselig kan se for meg hvordan det skulle vært. Men det skjer ikke like ofte lenger.
Barneproduksjonen er over her i huset. Det ble etterhvert en helt naturlig avgjørelse for vår del, av mange årsaker. Vi avsluttet med en dødfødsel. Ikke en optimal avslutning akkurat, det skulle vel egentlig sluttet med “lyset fra regnbuen”. Men det blir ikke alltid sånn, enten uvillig eller frivillig. Jeg angrer ikke på at Megan ble avslutningen vår. Jeg gleder meg heller over det på min egen rare måte. For hun brakte mye godt med seg i den lille stunden hun levde under hjertet mitt. Og vi er kanskje litt rikere på grunn av henne. Hun har kanskje gjort oss til litt bedre mennesker. Hun er ikke et vondt minne, og vi lever ikke i mørket fordi vi mistet henne. Jeg gjorde det en stund, så absolutt. Da sårene var vidåpne og hormonene fortsatt raste. Men jeg trengte ikke lyset fra «et nytt barn» for å komme meg opp og ut derfra. Jeg trengte de tre jeg har rundt meg, og jeg trengte Megan. De lyser mer enn sterkt nok. De er min glede og rikdom. Og de fortjener alle at jeg bruker min energi på dem og lever i det lyset hver dag.
Jeg har kjent litt på det en stund, men etter den siste uken og gårsdagens pressekonferanse om påskeråd, har jeg blitt enda mer sikker på at å reise på påskeferie er en dårlig ide. Hadde påskeferie betydd tid med kjernefamilien på en hytte i fjellheimen hadde det vært noe annet. Men for meg er påskeferie bølgeskvulp, måkeskrik og byliv i Ålesund, hjemme hos mamma. Jeg føler på mange måter at vi bor i et slags episenter akkurat nå, i Viken og ikke langt fra Oslo. Selv om smittesituasjonen ikke er på samme nivå her, så viser den siste ukens hendelser at viruset er i omløp også i nærmiljøet, og det skal så alt for lite til før det sprer seg. Så all fornuft sier at vi bør holde oss hjemme og ikke potensielt dra med oss smitte til Sunnmøre og mamma. Den lille prosenten usikkerhet jeg måtte ha, går ut på at mamma blir sittende alene. Jeg vet hun hadde satt pris på besøk og litt liv i huset noen dager. Men hun ser også risikoen ved det.
Jeg trodde helt ærlig at denne påsken skulle bli annerledes enn i fjor, da alle måtte holde seg hjemme. Jeg trodde det skulle bli en mer normal påske hjemme i Ålesund sammen med familie og venner. En liten repeat av høstferien. Uten Tom Cruise da. Med mindre han hadde hatt lyst å være med – sier ikke nei til det. Men sånn blir det uansett ikke. Om vi drar opp dit nå, må vi stort sett holde oss for oss selv. Det blir ikke besøk og klemmer. Å gi mamma litt (kaos) selskap i noen dager, litt frisk Sunnmørsluft og kanskje noen fine solnedganger hadde likevel vært fint. En Stuen-is eller tre hadde heller ikke vært feil. Men er det verdt risikoen? Spesielt når mamma fortsatt ikke er vaksinert heller. Slankeprosjektet mitt har definitivt godt av en hjemmepåske, i løpet av litt over en ukes juleferie i Ålesund gikk jeg opp to kilo. Etter noen måneders hard jobbing er de endelig borte igjen nå..
Vi trenger ikke å bestemme oss helt enda, men jeg føler likevel at valget langt på vei er tatt. Jeg er 98% sikker på at hjemmepåske er det riktige i år også. Vi skal nok klare å kose oss likevel. Det var bare det med mamma da..
Midt i torsdagsvasken kom beskjeden. Vi hadde fått svar på koronatesten. Endelig! Jeg samlet meg godt sammen før jeg logget inn på Helsenorge nok en gang.
Jeg har åpenbart kastet bort litt for mye tid på login og refresh på denne siden, hvem ante at man fikk beskjed på tekstmelding først? Nå fikk jeg i alle fall lønn for strevet!
Tre av oss fikk svar i første omgang, to kom litt senere. Alle like negative. Og plutselig fikk jeg puste igjen! Jeg gjorde ferdig husvasken ti kilo lettere før jeg feiret med å gå i dusjen og barbere både overgrodde legger og annet buskas. Vurderte til og med penkjole til den digitale utviklingssamtalen, men fant ut at det var litt i overkant. Eldstemann strøk umiddelbart på dør med gitaren på ryggen. I kveld blir det konsert! Mannen stakk også relativt fort av, først i butikken og så på jobb. Vips, var vi tilbake til normalen liksom. Jentungen må belage seg på et par dager til i karantene, men det tar hun lett når hun slipper ut i tide til å spille fotballkamp på søndag.
I dag skinner sola nesten som for å markere at en lang uke er over. Fredagsfølelsen har lagt seg. Huset er fullt av energi og liv (om man ser bort fra mannen som har vært på nattevakt). Det er glede og latter. Musikk og tildels falsk sang. Livet smiler igjen, i alle fall inntil videre. Jeg venter som vanlig på at neste skruball skal treffe meg midt i planeten. Men akkurat nå skal jeg nyte øyeblikket og friheten!
