I går kveld klokka ni gikk lufta helt ut av meg. Jeg visste jo at det kom nye tiltak for Viken, men da jeg hørte ordene “tiltaksnivå A” og “strengeste tiltak” mistet jeg den lille piffen jeg hadde igjen. Full nedstengning på det meste rundt oss, bortsett fra skolene selvfølgelig. Jeg ser ikke helt logikken i å stenge alt annet, men la skoler der smitten virkelig sprer seg, være åpne. Joda, barn og unge har det best på skolen, det er jeg enig i. Men skal det likevel være så strengt så hadde hjemmeskole frem til påske vært helt greit, kanskje til og med lurt. Vi snakker tross alt under to uker til påskeferien. Men nå som stort sett alle butikker er stengt, er det fint at minsten kan gå på skolen og produsere litt påskepynt til hjemmepåsken. For det har vi manko på, og nå får jeg ikke kjøpt noe heller. Da sparte jeg i alle fall de pengene. Verre blir det med påske-egg til barna. Vi pleier å fylle dem med litt annet enn bare godteri, men i år er det fare for at påskeharen kommer med rene sukkerbomber fra Kiwi. Vel, vi overlever. Vi gjør jo det.
Og som jeg har sagt før, det er verst for barna. Det siste året har de ofret veldig mye. Og de har taklet det beundringsverdig. Har de vært like flinke hele tiden? Nei, de har nok ikke det. De har nok iblant vært litt for tett og litt for mange. Det er også forståelig etter et år med «stop and go». Stadig nye regler å forholde seg til. Rødt og gult. Hjemmeskole og fysisk skole. Trening og ikke trening. Jeg skjønner dem så godt. De har gått glipp av så mye det siste året. Spesielt fotballjenta har merket det, med kamper og etterlengtede cuper som forsvant ut i intet. Bursdagsfeiringer har utgått med skyhøye kneløft. I fjor gikk barna glipp av påskeferie hos mormor og sommerferie hos grandma i USA. Begge deler ryker i år også. Til sommeren er det to år siden de har sett familien i USA, og de må sannsynligvis vente enda et år. Mormor i Ålesund vet de heller ikke når de får se igjen. Og besteforeldrene som bor en halvtime unna har de sett én eneste gang så langt i år. Og listen over det de går glipp av er mye lenger enn det. Lang som et vondt år. Men de takler det. Som vår treningsnarkomane datter så fint sa det da hun måtte i karantene forrige uke og verken kunne trene med laget eller egentrene: «Nå tar jeg en uke uten fotball så ser jeg hvor mye jeg savner det.» Tror flere hadde hatt godt av å ha den innstillingen. Og jeg skal love dere – hun savnet det! Men hun holdt ut.
Etter et år med korona røyner det på også hos meg. Og da kan jeg tenke meg hvordan det er for dem som allerede har vært lei lenge. Et år senere føles det som om koronaen herjer verre enn noensinne her på Østlandet, og tiltakene blir jo deretter. Vi her i «suburbia» har, selv om vi har levd med relativt strenge tiltak over lang tid, hatt det mye lettere enn dem som bor innenfor Oslo kommunes grenser. Nå må også vi betale litt ekstra for all smitten i området. Vi tar den. Nok en for fellesskapet. Vi ser at det trengs. Vi er på ingen måte dem som skal klage mest og høyest. Men det føles litt (og det er mild sagt) urettferdig for oss som har fulgt reglene og vært forsiktige i et helt år. Vi som har ofret ferier og andre hyggelige ting og heller holdt oss hjemme. For det må jo være en grunn til at smitten brer seg så veldig, og det er ikke på grunn av oss for å si det sånn. Og jeg blir forbanna. Rett og slett eitrende sinna. Så til dere selvsentrerte egoister som driter i råd og regler: Nå er det nok! Vær så snill da! Hold dere hjemme litt! Ta litt alenetid! Det tar ikke livet av dere! Vi andre har også lyst til å leve normalt snart!!!
Hilsen sintetrynet..
