I og med vi er i karantene, har minsten fått hjem noen bøker som vanligvis bare er på skolen. Og mor måtte jo selvfølgelig snoke litt i en skrivebok. På én side hoppet hjertet over et slag. Ønskelisten hans til jul var nemlig en helt annen enn den han hadde her hjemme, med et par unntak.

Det var det nest siste punktet som fikk hjertet til å stoppe opp et par sekunder. Lillesøster. Han ønsket seg en lillesøster til jul. Sikkert ikke en hvilken som helst lillesøster. Han tenkte nok på Megan. Det var den andre julen uten henne, og han ønsket seg fortsatt lillesøsteren sin. Etter det umiddelbare støtet i kroppen, bredte det seg en varme i hjertet over at han førte henne opp på ønskelisten sin. Samtidig satte det seg en sårhet over at jeg ikke kan trylle henne tilbake. Jeg tror det eneste han fikk på den lista var punkt nummer en. Jeg håper i alle fall han hadde en god julaften, selv uten en lillesøster under treet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Lillesøsteren sin kan han aldri få tilbake. Men jeg tror hun er med ham hver dag likevel, både på den ene og den andre måten. Minsten er den som snakker mest om henne. På en veldig naturlig måte. Plutselig, ut av det blå, kan han si et eller annet om Megan. Eller spørre hvordan jeg tror hun hadde vært om hun var her nå. I løpet av den korte tiden hun levde, selv bare inni magen min, satte hun dype spor i oss alle, selv ham som den gangen var bare fem år. Han som har to eldre søsken og gledet seg til å bli storebror selv. Og jeg vet han hadde vært verdens fineste av den sorten, selv om det hadde betydd en del endringer for ham. Møtet deres på sykehuset ble ikke den lykkelige stunden det skulle være, men selv om det var en sår stund så er det også et godt minne. En liten stund den dagen fikk han være fysisk storebror, selv om Megan ikke pustet. Og storebror vil han alltid være, selv om hun bor i himmelen, som han selv sier. Sånn er livet når man har mistet en nær og kjær. Sårt og godt på samme tid. Bittersøtt og fullt av små påminnelser.

Sånn ellers surrer vi videre i karantenetilværelsen vår. Logger inn på Helsenorge og trykker refresh flere ganger i timen og sender rundt kaffekoppen for luktetest med jevne mellomrom. Mannen og barna bruker tiden til å slappe av mest mulig, mens jeg holder på å gå på veggen. Jeg kjeder meg, er tiltaksløs og nesten litt apatisk. Jeg er jo vant til hjemmelivet, så det er nok den psykiske delen av å være tvunget til det for en liten stund. Jeg kan selvfølgelig gå en tur for meg selv i all snøen som har falt de siste timene, men det var denne tiltaksløsheten da.. Det blir i alle fall vasketorsdag i dag, så får jeg slått ihjel et par timer på det. Og en digital utviklingssamtale ligger som en gulrot og lokker i ettermiddag. Kan fort bli dagens høydepunkt på det som foreløpig ser ut som nok en lang og kjedelig karantenedag.

..en pinne for fellesskapet.

Karantene dag 3, eller 2 1/2 er vel kanskje mer riktig. Testdag for jentungen, og med litt symptomer hos alle barna ble det testing for hele gjengen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi var sikkert dagens underholdning på teststasjonen, med en jente som hørtes ut som en druknende oter da pinnen forsvant opp i nesen, en mann i sin beste alder som ynket seg som et barn og en minstemann som satte seg helt på bakbeina og gråt sine modige tårer. Eldstemann og jeg tok det hele med mer fatning, vi er tross alt mer erfarne. Gjort det en gang før si!

Og nå venter vi. Jeg tror ikke vi har korona, men så kommer tvilen likevel snikende. Minsten ble forkjølet lørdag. De to andre begynte å kjenne på det i går. Jeg klør i nesen. Ja, etter at de har gravd seg helt opp i hjernen gjennom det ene neseboret svir den litt også. Tenk om vi faktisk har viruset likevel. Tenk om andre skulle bli syke på grunn av oss. Eller havne i karantene for den saks skyld. Tanken er ikke god. Det er ikke moro å være den som forårsaker sånt. Selv om vi har overholdt alle regler, så tror jeg at jeg hadde følt litt skyld og skam uansett. Det påvirker så mange om bare en eneste person blir syk. I sånne situasjoner blir ringvirkningene plutselig så tydelige.

Uansett, vi kan ikke gjøre så mye annet enn å isolere oss innenfor husets fire vegger til svar foreligger. Muligens plombere dører og vinduer. Mannen har i tillegg bursdag akkurat i dag, så vi får prøve å gjøre det litt ekstra hyggelig. Spesielt etter at han måtte starte dagen sin med en pinne i halsen og nesen. Hipp hurra og gratulerer med dagen der, altså. Nå skal vi begge leke andreklasse-lærere en stund, før det blir litt feiring med pølse og kake.

Jepp, kake! Søsteren hans var nemlig så snill at hun kom på døra med en bursdagskake i går kveld. Snakk om ekstraservice. Absolutt et lite lys i hverdagen, spesielt når gårsdagen var litt lang og grå. Med familieutflukt til koronateststasjonen, litt frisk luft i nesen på vei til og fra bilen og utsikt til kake senere, så ser denne dagen allerede mye lysere ut. Må bare trene litt først.. Hjemme selvfølgelig!

Da har jeg gjort det igjen. Skrevet noe og endt opp med å jinxe meg selv. For på lørdag skrev jeg dette: «Angst for å havne i karantene (noe vi, bank i bordet, foreløpig har unngått).» To dager etter, på mandag ettermiddag, kom dette:

Jeg visste jo at det måtte komme før eller siden. Vi har vært heldige som har unngått det så langt. Men der kom den altså. Rett i karantene for hele familien.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg må bare unnskylde til eventuelle naboer som kanskje hørte panisk skriking fra huset vårt i 15-tiden i går. Det var ingen voldshandling. Ingen drap. Bare en fortvilt 13-åring som innså at en uke med fotballtrening gikk fløyten. Jeg føler med henne, men så mye som hun trener vanligvis så tror jeg hun overlever noen dager uten, selv om hun ikke føler det sånn.

Verre er det egentlig for eldstemann, som spiller gitar i egenstartet band og etter planen skal ha sin første sceneopptreden på fredag. De har øvd og øvd, og til og med kjøpt nye klær for anledningen. Denne uken skulle det finpusses. Det var vondt å ringe og be ham komme hjem fra øvingen. Han elsker å spille sammen med kompisene og han har gledet seg sånn til fredagen. Jeg håper så inderlig at han kan komme seg ut fra karantene før de skal stå på scenen. Han fortjener så veldig å få stå der fredag kveld!

I morgen, på mannens bursdag, skal vi testes alle mann. Fant ut at det var like greit med kollektiv hals- og nesegraving siden minsten har vært snufsete noen dager. Han ble holdt hjemme fra skolen allerede i går, så for ham har dette liten betydning. Ikke skjønner han helt hva karantene er heller.

Jeg kjente umiddelbart på brakkefeberen og den klaustrofobiske, innestengte følelsen da meldingen kom. Merkelig egentlig, siden jeg allerede er hjemme mesteparten av tiden. Men plutselig så kan man ikke. Man har ikke lov. Det er da man virkelig får lyst å ta seg en tur på kjøpesenter eller restaurant. Heldigvis ukeshandler vi, for på butikken kan vi heller ikke gå. Dermed fikk jeg et umiddelbart behov for å hamstre dopapir, hermetisk mat og godis. Kanskje en kake eller to også. Sunn livsstil går visst ikke så godt sammen med karantene. Og da mannen kom hjem fra jobb og låste døra, så føltes det merkelig symbolsk. Der var vi i fengsel for alvor!

Det føles litt som å være tilbake til mars i fjor. Hjemmeskole og familietid. Og jeg kjenner at det er helt greit at det forhåpentligvis bare blir noen (lange) dager. Igjen mest for barnas skyld. Men siden det plutselig snufses litt både her og der i huset vårt, enten av minstemanns forkjølelse eller psykisk forkjølelse, så er det nok veldig greit med disse dagene også.

Og mens vi surrer rundt innenfor husets fire vegger, nynner vi litt på den sangen vi alle kan:

«Jeg er hjemme alene, hjemme i karantene
Få’kke gjort no’ med det
Woah-oh-oh-oh-oahh»

På denne Kvinnedagen tenker jeg litt ekstra på alle kvinnene i mitt liv. Jeg er heldig som har vokst opp med sterke kvinneforbilder både i nær familie og rundt meg. Jeg er heldig som har truffet mange sterke kvinner på min vei, gjennom lærere, venner og bekjente. Og gjennom utvidet familie både på min og mannens side. Alle sterke, flotte kvinner som jeg er takknemlig over å ha i livet mitt. Ingen nevnt, ingen glemt.

I dag vil jeg derimot dra frem de to aller viktigste kvinnene i livet mitt. Aller først min sterke mamma. Uten henne (og pappa selvfølgelig) hadde det ikke vært noe meg. En skrekkelig tanke egentlig, tenk så tom og kjedelig verden hadde vært da! Neida, verden hadde nok klart seg. Men jeg er i alle fall glad for at jeg ble til. Og selv om jeg som barn nok ikke så det, så ser jeg nå hvor sterk mamma var gjennom oppveksten min. Hvor tøft det var for henne. For livet var ikke bare enkelt. I lange perioder var hun i praksis alenemamma for meg. Det var mye hun og meg mens pappa reiste rundt som helikopterpilot. Hun måtte takle mye alene. Jeg var nok ikke verdens enkleste barn å håndtere, og i tillegg måtte hun ta seg av jobb og hjem. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde klart det selv, alt det hun sto i og måtte ta seg av alene. Men hun klarte det, og selv om det har vært mange hinder på veien, så klarte hun å oppdra en ganske OK datter til slutt. Hun er fortsatt like sterk nå. Hun klarer seg fortsatt alene og står på så godt hun kan. Jeg skulle ønske hun ikke måtte gjøre alt alene, at vi for eksempel bodde nærmere og kunne hjelpe henne i hverdagen, spesielt nå som hun begynner å bli eldre. Men sånn er det dessverre ikke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kjære mamma! Takk for alt du har gjort for meg. Alt du har ofret for meg. Unnskyld for all smerte og grå hår jeg har gitt deg langs veien. Jeg er stolt av deg og jeg er glad i deg. Og jeg bøyer meg i støvet over styrken din.

Så har vi viktige kvinne nummer to, ikke dermed sagt at hun på noen måte er en toer. Hun er vel strengt tatt ikke en kvinne heller. Når blir man egentlig det? Hun er jente. Hun er 13. Og hun er datteren min. En av de tre aller største prestasjonene i livet mitt. Den eneste datteren jeg har her hos meg. Og selv om hun bare såvidt har begynt på livet, på tenårene, så bøyer jeg meg i nesegrus beundring over dette unikumet av en jente. Det er mulig at jeg ikke er helt objektiv her, jeg har tross alt både laget henne (nesten) helt selv og hatt ansvaret for henne hele veien, men hun er en ganske flott jente altså. Om det er takket være meg er jeg noe usikker på. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig sto det en ung og sterk kvinne (ja, så er hun kanskje en kvinne likevel da) foran meg. Sterk på flere måter enn en. Sterke meninger, sterk vilje og en sterk kropp. Alt på samme tid. Dette er jenta som glatt tar over 200 kg i beinpress og tar utallige knebøy med lillebror over skuldrene. Jenta som kan stråle i gallakjole på kvelden og rase rundt på fotballbanen som en liten bulldoser neste morgen. Hun er fortsatt bare 13 år, 14 om et par måneder. Så mye er i endring. Både kropp og følelser. Hun holder på å finne seg selv, og det er ikke bare lett, verken for henne eller oss rundt. Det kan gå en kule varmt når hormonene raser som verst. Det er ikke så lett å stå i livet en plass mellom barn og voksen. Men hun er fortsatt den aller beste jenta jeg vet om. Og aller mest beundrer jeg hvor hardt hun jobber for målene sine. Hun får ikke noe gratis, men jobber hardt for det hun drømmer om. Jeg skulle ønske jeg var like målbevisst da jeg var tenåring. Hun er ganske enkelt helt rå!

Kjære jenta mi! Jeg vet at livet ikke alltid er like lett, og du skal gjennom mange både opp- og nedturer. Men jeg vet at du alltid kommer styrket ut av enhver situasjon. Jeg vet at du har styrken, målbevisstheten og driven til å nå de fleste mål, uansett hvor vanskelige de måtte være. Du har hjertet og godheten. Du har personligheten og den «fjollete» humoren. Og du vil alltid ha pappa og meg i ryggen og på sidelinjen (bokstavlig talt). Vi heier på deg. Alltid. Uansett. Jeg vet ikke helt hvordan jeg klarte å oppfostre en datter som deg, jeg føler på ingen måte at jeg kan ta på meg æren for den du har blitt, men jeg er så ufattelig stolt av deg. Mer enn du aner!

Til dere to og alle andre flotte og sterke kvinner der ute, både kjente og ukjente, denne dagen er din. Gratulerer med dagen!

Dette er litt flaut å skrive om, men jeg føler likevel at det er viktig. For man har jo alltid hørt det. At man ikke kan drikke bort vonde følelser. Med alkohol altså. Ja, ikke med noe annet heller for den saks skyld. Men jeg prøvde likevel.

Et par måneder etter at vi mistet Megan kom jeg til et punkt der alt var bare håpløst. Jeg hadde kommet meg gjennom begravelse og påfølgende sommerferie, men da høsten nærmet seg raste korthuset. Det gjorde det strengt tatt flere ganger i løpet av de første ni månedene etter Megan døde og før jeg fikk hjelp. Men denne første gangen raste det virkelig med et brak. Jeg falt helt sammen. Lyset gikk. Jeg tror muligens hjernen kortsluttet også. Og jeg søkte trøst i vinflaska. Eller teknisk sett vinkartongen. Et skritt jeg aldri før har gått til. Jeg husker at jeg var helt desperat, ville slutte å føle, glemme alt som hadde skjedd og fortsatt foregikk rundt meg. Så jeg drakk. Fylte vinglass etter vinglass. Og ikke bare på kvelden. Jeg har alltid følt at å drikke noe alkoholholdig før kvelden senker seg, kanskje med mindre man er på ferie (og da selvfølgelig med moderasjon), er helt unaturlig. Men nå ga jeg blaffen. Om mannen var hjemme kunne jeg drikke allerede fra morgenen av på de aller tøffeste dagene. Da kunne jeg isolere meg og drikke gjennom dagen. Ikke til flatfyll, men nok til en jevn rus.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det varte ikke over en lang periode, det var «bare» noen turbulente sensommerdager. Men jeg er likevel både flau og sjokkert over meg selv, over at jeg kunne la meg selv falle så dypt. For det var det jeg gjorde. Det aller verste er at jeg samtidig hadde tre barn i huset. Tre barn som måtte takle både å miste lillesøster og se mamma falle sammen på samme tid. Jeg skammer meg over å ha utsatt dem for denne versjonen av meg. Samtidig er jeg glad for at jeg ikke lot det fortsette utover de dagene. Tenk om..

Ikke hjalp det heller. Jeg klarte jo ikke å drikke vekk noen ting. Alkoholen sløvet meg kanskje litt, gjorde meg litt nummen, men følelsene var like vonde. Hjertet var like knust. Stort sett gråt og drakk jeg på samme tid. Ikke godt for noenting faktisk. Og veldig, veldig stygt.

Jeg er fortsatt glad i et glass vin eller to, men på et helt annet nivå enn de turbulente dagene i 2019. Og ikke for å prøve å undertrykke følelser. Aldri mer! Det har jeg lært – det gjør bare vondt verre.

Det har gått et år siden pandemien inntok Norge for fullt. Jeg trodde det ville se lysere ut på dette tidspunktet, men der tok jeg grådig feil gitt. Jeg har tatt mye feil når det gjelder denne koronaen, jeg gremmes over hvor lett jeg tok på det i dagene før Norge stengte ned. Da både jeg og de fleste rundt meg lo litt av “hysterikerne”. Noen dager senere vurderte mannen og jeg å ta barna ut av skolen før politikerne tok avgjørelsen for oss. Ikke at jeg har blitt en sånn “hysteriker”, jeg er vel mer sånn midt på treet. Følger anbefalingene så godt jeg kan, men er ikke redd for så mye annet enn at det skal gå mer utover barna. For de har måttet ofre mye det siste året, ikke minst fotballjenta. Jeg gruer meg på deres vegne til det skal komme nye tiltak neste uke. For akkurat nå lever de ganske greit. Både barneskolen og ungdomsskolen er på gult nivå, noe som innbærer ganske normale dager. Eldstemann kan tilbringe ettermiddagene på ungdomsklubben og øve med bandkompisene etter skoletid. Fotballjenta får trene stort sett som normalt og har til og med fått spilt en treningskamp. Og minsten får leke med venner og gå på fotballtrening, til og med innendørs. Jeg er livredd for at de skal miste dette igjen. De trenger å få leve så normalt som mulig!

Vi voksne kan heller ofre litt. Det er i alle fall ikke noe problem for meg. Steng kjøpesenter og butikker, det er helt greit (joda, jeg skjønner både den økonomiske og menneskelige konsekvensen av dette). Jeg har blitt vant til dette koronalivet uansett. Jeg begynner å savne det gamle, frie livet, men jeg kan holde ut en stund til. Maska har blitt et fast inventar i veska. Det har blitt en vane å ha den på om man må ut i offentligheten. Hvem hadde trodd det for et år siden? Selv om jeg svetter som en gris på hele kroppen når maska må på, så må man bare leve med det, i alle fall her i Oslo-området. Der det før var rart å se folk med maske, har det nå blitt desto rarere å se folk uten. Jeg fikk jo helt sjokk da vi var i Ålesund i julen og jeg så både munnen og nesen til stort sett alle mennesker. Her på østlandet er det full beskyttelse som gjelder. Greit å slippe leppestift og lipgloss, og man kan fortsatt lese mye ut fra et par øyne.

Hjemmelivet har også blitt en vane. Joda, jeg lengter etter å gå ut på plasser med mye mennesker (selv om jeg strengt tatt aldri har vært fan av trengsel og store menneskemengder), gå på restaurant, konsert, teater (også noe jeg egentlig sjelden gjør, men det var det der med muligheten da) og ikke minst å reise. Og klemme! Selvfølgelig klemme! Men jeg klarer å vente enda litt til. Jeg klarer å kose meg her hjemme, jeg. Og jeg sparer penger på det, i alle fall i form av at jeg ikke trenger å kjøpe sminke (jada, også noe jeg sjelden gjør). Jeg har kunnet gå dager og uker uten sminke. Hvem bryr seg, liksom? Så mye har jeg gått sminkeløs og i koseklær at jeg må ta selfie de gangene jeg faktisk sminker meg og tar på meg ordentlige klær. Under er en tur til ukens vaskefestival på Europris dokumentert. Jeg lever et spennende liv! Og ja, jeg har koronahår.

Jeg har også fått ro, ikke bare til å finne meg selv igjen, men til å sette i gang nye prosjekter. Som ukesmeny. Og nye oppskrifter.

Den kalde vinteren har bydd på mye peiskos og morsomme prosjekter som islykter og snølaging av vann.

Og siden det er fullt mulig å være ute, så har jeg hatt rom for fine turer i nærmiljøet.

Jeg har lest utallige bøker. Lite slår å sitte under pleddet med en god bok. Ren terapi! Jeg innser dog at jeg må vurdere å gå til anskaffelse av et lesebrett, for jeg drukner snart i bøker..

Og nå kommer våren. Om ikke så alt for lenge kan vi få på plass utemøblene og jeg kan nyte livet i kosekroken igjen. Jeg klarer meg helt fint. I alle fall en god stund til. Joda, det er kjipt at vi må droppe turen til familien i Texas også i år. Til sommeren er det to år siden vi så dem sist, og vi hadde trodde virkelig ikke at det skulle bli tre. Nå er det akkurat sånn det ser ut. Men bortsett fra at vi savner dem, kan vi fint ta sommeren i Norge også i år.

Om det blir sånn, klarer vi også fint å ta hjemmepåske igjen, selv om planen egentlig var å feire den i Ålesund. Her tenker jeg egentlig mest på mamma, som blir sittende alene. Jeg vet at dagene er lange og ensomme for henne allerede. De kunne godt kjappet seg litt med de vaksinene så hun kan leve mer normalt igjen. Vi kan vente også der, jeg skjønner at vi må stå bakerst i køen.

Dette er den nye normalen nå. Gult. Rødt. Stopp. Åpent. Stengt. Alt er med forbehold. Å planlegge fremover er vanskelig. Savn etter å møte og klemme nære og kjære. Etter opplevelser. Maskekledde ansikter. Avstand. Avstand. Avstand. Angst for å måtte hoste når man er utenfor husets fire vegger. Angst for å havne i karantene (noe vi, bank i bordet, foreløpig har unngått). Ikke for min skyld, men for barnas skyld. Angst for at de skal gå glipp av enda mer. For barndommen og ungdomstiden er nå. Den kommer ikke tilbake. Jeg vet det er tøft for mange. Jeg vet at mange er lei. Mange sliter på forskjellige måter. Men vi voksne må og kan holde ut – for barnas skyld. Måtte de slippe et helt år til med denne usikkerheten!

I dag minnet Snapchat meg på at det er nøyaktig et år siden jeg tilbragte to timer på et legekontor hvor jeg tok prøver nesten fra topp til tå mens dødsangsten raste i meg. Det betyr også at det nå er et år siden jeg traff bunnen, hardt og brutalt. Forhåndshistorien til dette er behørig dokumentert. Jeg har lest meg litt tilbake i det siste, og ser at selv om jeg var brutalt ærlig om følelsene mine, så var det faktisk enda verre enn det jeg dokumenterte. Det vondeste og mest personlige er utelatt. Og selv om jeg innimellom hørtes optimistisk ut, selv om jeg visste fra tidligere erfaringer at lysere dager ville komme, så var jeg ofte usikker på om jeg noen gang ville komme meg opp igjen. Om livet noen gang ville bli bra igjen. Jeg prøvde hardt å leve så normalt som mulig i håp om at barna ikke skulle skjønne hvor vondt jeg hadde det, men det funket ikke så bra. Jeg falt lenger og lenger ned i det mørke hullet, og de ble dessverre vitne til det. Det finnes ingenting i verden jeg har mer dårlig samvittighet for enn det, at de måtte se meg på mine mørkeste dager. Jeg er livredd for å ha ødelagt dem med min sorg. Livredd for å ha gjort dem utrygge. Jeg prøvde virkelig, men når man bor under samme tak blir det umulig å skåne dem rundt samme hvor mye man prøver. Livet var mest mørkt.

Vendepunktet kom på denne dagen for et år siden. 5. mars bør kanskje være en merkedag heretter. Da var jeg altså på bunnen. Sorgen hadde blitt til dødsangst. For selv om livet var ganske svart, så ville jeg leve. Og de fysiske symptomene jeg etterhvert fikk, gjorde at jeg fryktet at jeg var alvorlig syk. Det var på tide å ta tak, og selv om jeg ikke er den som renner ned legekontoret i tide og utide, så følte jeg at jeg måtte dra dit for å redde livet. Ta grep og få hjelp før jeg ble spist opp innenfra. Det var en ganske grei smørbrødliste av symptomer jeg hadde med meg:

• Rar følelse i magen/øm venstre side, fornemmelse av kul
• Smerter i bryst
• Smerter i kropp
• Hodepine (innimellom kraftig)
• Svimmel
• Nummen/verk/stiv i fingre
• Tungpust
• Vann i kroppen
• Halsbrann
• Lite energi
• Alt tungt
• Dårlig hukommelse
• Mindre konsentrasjon
• Håpløshet
• Nedstemt
• Sliten

Lettelsen var stor da alle prøvene viste seg å være fine. Depresjon var en helt OK diagnose og absolutt overkommelig. Etter å ha mistet både pappa og Megan, var det slett ikke rart at ting gikk på både psyken og kroppen løs. Og jeg følte at jeg ble gitt en ny sjanse. Jeg var ikke dødssyk likevel. Nå var det på tide å leve!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Så kom pandemien. Jeg valgte å ikke synke nedover igjen, men heller se det som var positivt. For det finnes alltid noe. Sakte men sikkert forandret jeg hele tankegangen min. Å måtte være mye hjemme hjalp. Jeg fikk ro og brukte mye tid på å jobbe med tanker, følelser og innstilling til livet. Den mørke tiden hadde gjort at jeg mistet meg selv, men jeg fant den nye meg på veien oppover. Jeg liker henne faktisk mye bedre enn den gamle meg. Og når jeg først endret på innstillingen min til livet, tok jeg like godt tak og gikk på en fysisk livsstilsendring også. Det har også ført til at kroppen, psyken og livet generelt føles bedre, selv om jeg innimellom kan bli dritt lei trening og har mer lyst til å ligge på sofaen og stappe i meg usunnheter. Og jeg tror at jeg har blitt en bedre mamma i løpet av det siste året, i alle fall mye bedre enn da jeg var i mørket. Kanskje en litt bedre kone også?!? Jeg har i alle fall mye bedre tålmodighet og er mye mer avslappet.

Nå nærmer vi oss lysere tider igjen. Vår og sommer. Og jeg ser lysere på livet og fremtiden enn på lenge. Jeg har jobbet meg gjennom mørket og ut på den andre siden. At solen skinner i dag føles nesten litt symbolsk. Jeg har ro i hjertet igjen. Ro i kroppen. Arrene er der, det vil og skal de alltid være. Men jeg velger å leve i lyset!

I trappa vår står et glasskap med tre hyller. En med babyminner fra eldstemann, en med babyminner fra jentungen og en med babyminner fra minstemann. Og helt nederst, de få tingene vi har etter Megan.

I går hadde minstemann en kompis på besøk som aldri har vært her før. Han stoppet opp i trappa og spurte minstemann hvem sine sko som sto på øverste hylle. Og minstemann forklarte. «Det der er storebroren min sine, det er storesøsteren min sine og det er mine. Og det er lillesøsteren min sitt.» Kompisen ble litt rar, for det var nytt for ham at minsten har en lillesøster. Jeg kunne nesten høre ham tenke og lure på hvor hun var. Og det tror jeg nesten minstemann gjorde også, for han spurte kompisen: «Vet du hvor rommet til lillesøsteren min er?» Nei, det visste han ikke. I neste øyeblikk pekte minsten opp i lufta og erklærte at søsteren hans ikke bor hos oss men i himmelen. Og det var det liksom. Helt naturlig. I neste øyeblikk var de tilbake i leken som om ingenting hadde hendt. Og jeg satt igjen og smilte for meg selv, mens jeg ble helt varm om hjertet. Jeg tror mange voksne kan ha litt å lære av et 7-årig barnesinn. Så ukomplisert og naturlig kan det faktisk være.