Det nærmer seg tre måneder siden pappa gikk bort. Både lenge og kort på samme tid. Mye har skjedd i  mellomtiden, og jeg har på et vis vent meg til at han ikke er der lenger. Likevel tar jeg meg selv i å tenke som om han fortsatt er der hver dag.

“I kveld tror jeg pappa ringer meg.”

“Nå er det lenge siden jeg har snakket med pappa, i kveld må jeg ringe!”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De første ukene etter at pappa døde gikk med til å prøve og glemme det som hadde skjedd. Fortsette livet som normalt. Så kom smellen og uker med dårlig form. Fortsatt merker jeg at jeg dytter vekk minnene om de siste dagene. Men etter at jeg i julen begynte å rydde i pappas ting på loftet til mamma, har realiteten og en slags aksept sakte sunket inn over meg. Jeg savner ham hver eneste dag, men likevel føler jeg en takknemlighet over at jeg hadde pappa så lenge. Eller at jeg hadde pappa i det hele tatt. Ingen av delene er noen selvfølge. Samtidig så føler jeg også en ny type nærhet til ham. Det er mulig at jeg er sprø (faktisk så er det mye mer enn en mulighet for akkurat det), men jeg liker å tro at han følger med oss.

Den ettermiddagen jeg kom frem til Texas, en liten måned før pappa døde, satt jeg ved siden av ham i senga og vi kom helt naturlig inn på dette med døden. Vi visste jo begge at det kom. Halvt på spøk og halvt på alvor ba jeg ham blinke litt med lysene våre innimellom, sånn at jeg visste at han var der. Kvelden etter han døde, blinket lysene på kjøkkenet i Texas, men etterpå ble det stille. Det var dårlig med tegn eller blinking etter jeg kom hjem til Norge. Helt til jeg en dag satt akkurat her jeg sitter nå og jobbet. Plutselig var det et kjapt blink i lysekronen over meg. Og jeg bare: “Hei, pappa!”

I tiden etterpå har det skjedd oftere. I forrige uke, da jeg nesten forgjeves prøvde å psyke meg opp til en treningsøkt, kom det et kjapt blink i spottene vi har i taket i stua. Vanligvis er det altså lysekrona, men nå var det de andre lysene, rett over den plassen jeg trener. Det føltes som en oppmuntring. “Kom igjen, jenta mi! Dette klarer du! Du er flink!” Og jeg satte i gang og trente det jeg var god for!

Og så var det lørdag kveld, da vi satt og drakk Solo (fordi det var lørdagstradisjon for pappa som barn, og faktisk noe av det siste han ba om å få smake før han døde. Dog er Solo vanskelig å oppdrive i USA..) mens vi så på “Hver gang vi møtes”. Jeg satt og fortalte mannen historien han sikkert har hørt før, om da pappa fløy Bobbysocks til Sykkylven tre dager etter seieren deres i MGP. Om hvor stas det var at han kom hjem med autografene til både Elisabeth Andreassen, Hanne Krogh og Rolf Løvland. Og midt oppi dette dukket følgende bilde opp på skjermen.

Blir kanskje kornete og uklart, men ser dere helikopteret i bakgrunnen? Det er pappa som sier hei til meg på en helt vanlig lørdagskveld!

Og lysekrona blinket!

“Hei, hei!”

Nå kan det godt være helt naturlige årsaker til denne blinkingen som kommer innimellom, men jeg liker å tro at det er pappa som sier hei. Og sprø som jeg er sier jeg altså alltid hei tilbake. Akkurat som jeg gjør hver gang jeg ser et helikopter. Jeg vet jo at det ikke er han som flyr det, men likevel: “Hei, pappa!”.

Det er også noe spesielt med å gå gjennom tingene hans. Han føles ekstra nær også da. Pappa sparte på en uendelig haug med papirer og kvitteringer i forbindelse med jobben sin som helikopterpilot. Faktisk har jeg funnet papirer og bøker som han har spart på helt siden han gikk på flyskole i USA på 70-tallet.

Mye går i søpla, men noen skatter beholdes.

Godt mulig jeg er snål som ikke klarer å kaste dette, men jeg husker så inderlig godt hvordan pappa satt og skriblet på papir mens han snakket i telefonen.

Det er godt å se at han har tatt vare på brev og tegninger jeg har sendt til ham.

Og midt oppe i alle papirene hans, fant jeg noen gamle kameraruller og negativer. Jeg ante en potensiell skatt, og leverte alt inn for å få det fremkalt. Jeg ble ikke skuffet. For det var ikke bare helikopter pappa tok bilder av (selv om det ikke er til å komme bort fra at det ble en del av sånt også).

Det var meg og sånne liksom..

Ved å gå gjennom tingene hans har jeg absolutt funnet en del bekreftelser på hvor glad han var i meg (ikke at jeg tvilte altså), selv om han var mye borte fra meg da jeg var barn. Svart på hvitt faktisk. Og det varmer så innmari!

Pappajente-lykke på høyt nivå. Uvurderlige skatter!

Pappa er ikke borte. Kroppen hans har kanskje blitt til støv, men sjelen flyr muligens rundt der ute et sted. Tanken er i alle fall fin. Jeg skal fortsette å sette pris på hvert eneste blink i lysekrona og alle andre mulige tegn der utenfra. Forhåpentligvis kommer jeg også til å finne flere skatter i tida fremover. Minner og ord som gjør at han føles ekstra nær. Små hilsener fra en pappa som for alltid vil leve videre i hjertet mitt.

Follow my blog with Bloglovin

Det ble en overskrift full av forkortelser gitt. Om noen skulle lure, så kan det oversettes til gynekologisk undersøkelse og posttraumatisk stresslidelse. Høres ganske ille ut, gjør det ikke?

Bilde lånt fra memes.com/youtube

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå nekter jeg å tro at noen liker å spre beina i en gynekologstol. Eller, det finnes vel en fetisj for alt.. Jeg er i alle fall ikke der. Men noen ganger må man. Og her om dagen var det min tur. Det blir kanskje litt personlig dette, og litt for mye informasjon for sarte sjeler, men da jeg var hos legen for å ta den sedvanlige, treårige celleprøven i høst, oppdaget hun noen polypper som hun henviste meg videre for å få undersøkt. Jeg gikk selvfølgelig umiddelbart i krisemodus. Midt i en tid der pappa var alvorlig syk, fantes det også uregelmessigheter i meg. Joda, både legen og dr. Google kunne fortelle meg at i 99% av tilfellene så var sånne polypper helt ufarlige. Men dette er meg. Min erfaring tilsier at jeg fint kan være 1%. Jeg var tross alt den ene prosenten som opplevde gjentatte spontanaborter/missed abortions, også kjent som habituell abort. Enda litt mer unik ble jeg med min diagnose sekundær habituell abort, bare 1/3 av dem som har habituell abort opplever det etter å ha fått barn. Selvfølgelig kan jeg også være blant den ene prosenten som har skumle polypper. Hvorfor i alle dager skulle dette være noe annerledes?

Over 3 måneder skulle det ta før jeg fikk time hos gynekolog. En stressfaktor i seg selv. Mulig de ikke synes dette haster, men hva om jeg er den prosenten og dette får utvikle seg i månedsvis? Det skjer jo! Jeg var ikke mye høy i hatten da jeg troppet opp hos gynekologen for noen dager siden. Er dette dagen da jeg skal få nok en kilevink? Er det nå livet blir snudd enda mer opp ned enn det allerede er etter at pappa døde? Blir det sykehus, operasjon og cellegift?

Det ble ti minutter på gynekologkontoret og en gjenværende polypp som ble fjernet på 20 sekunder..

Bilde lånt fra memes.com/youtube

Men det ble også de sedvanlige vonde følelsene knyttet til sånne settinger. Jeg har vært hos min andel av gynekologer. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige mennesker som har romstert og tittet mellom bena mine. Ja, jeg vet at det høres helt feil ut! Jeg er definitivt ikke sjenert og ukomfortabel hos gynekologer lenger. Jeg er rutinert som få. Vet hva jeg skal ha på meg for å dekke meg mest mulig til mellom av- og påkledningsområdet og gynekologstolen (om du lurte; jeg sverger til lang genser eller tunika – skjørt eller kjole duger også). Jeg gir blaffen i om jeg er nybarbert her eller der, men er alltid nydusjet. Jeg har alltid på meg bind. Og jeg vet nøyaktig hvor i stolen jeg skal plassere rumpa og hvordan jeg skal slappe best mulig av.

Bilde lånt fra memes.com/youtube

Men jeg venner meg aldri til småsnakket på forhånd. “Har du vært gravid før?” “Hvor mange ganger?” Jeg har alltid et nanosekund der jeg tenker at jeg for enkelthets skyld bare skal si at jeg har tre barn. Tre graviditeter og fødsler. Ferdig med det. Så trekker jeg pusten dypt og begynner: “Eh, jo, det er en lang historie..” Lang som ti vonde år faktisk. Jeg gjør den alltid så kort som mulig.

Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.

Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang. Det er en større psykisk påkjenning enn jeg egentlig vil innrømme. Litt PTSD rett og slett. Så får vi håpe da, at når polyppen er undersøkt, så er jeg for en gangs skyld blant de 99% og ikke den 1%!

Bilde lånt fra smud.no

Follow my blog with Bloglovin

Nå skulle jeg vært en god blogger og satt meg ned og skrevet en aldri så liten årskavalkade. Med høydepunkter, nedturer, lenker og bilder. Men jeg er visst ingen god blogger lenger. Eller så har jeg rett og slett mindre tid nå enn for eksempel i fjor. Eller i alle fall så er kanskje prioriteringene mine litt annerledes. Så jeg fatter meg i korthet på denne årets siste dag.

Heller krampetrekning av julekos enn blogging på årets siste dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

2018 er året som for alltid vil stå som det året jeg mistet pappa. Selv om mye annet skjedde, både på godt og vondt, er pappas sykdom og bortgang i siste halvdel av dette året det som for alltid vil prege minnet mitt om 2018. Joda, året var mye mer. Det var latter og glede. Det var store og små utfordringer. Det var familie og venner. Det var nok en fantastisk sommerferie, disse ukene i USA hver sommer troner som oftest som årets desiderte familiehøydepunkt. Så også i år, med Disneyland og en roadtrip som gikk oppover Highway 1 fra LA til San Francisco, gjennom Yosemite og Death Valley til Las Vegas, og videre til Grand Canyon før vi kjørte nedover New Mexico til White Sands før turen som alltid endte i Texas og Dallas. Hos pappa, bonusmamma og lillesøster. Denne sommeren skulle vise seg å bli den siste sommeren vår sammen med pappa, for mens vi var der kom skruballen. Den endelige diagnosen. Den stygge kreften. Og det preget i stor grad resten av året. Alt er relativt godt dokumentert i denne bloggen, og selv om det var tøft da jeg skrev om det, så er jeg nå i ettertid veldig glad for at jeg har det “svart på hvitt”. Det var også et ønske pappa hadde, noe som gjør det enda viktigere.

Det jeg trodde ville bli det siste bildet av pappa og meg..

Høsten har vært såpass utfordrende at jeg egentlig i stor grad har glemt første halvdel av 2018. Sånn året ble er det altså de aller siste minnene vi skapte sammen med pappa som ble de sterkeste. Å ha ham på besøk her i Norge for siste gang. Få lage kjøttkaker til ham for siste gang. Og at han fikk være med på sommeravslutningen på skolen til barna. Gaven vi kjøpte til ham i Disneyland for å markere hans 70-årsdag, hans aller siste bursdag. Da vi fortsatt ikke visst at han var syk og trodde han skulle nyte synet av pokalen med “Worlds best grandpa” på i flere år fremover. De siste familiebildene vi fikk tatt sammen før vi dro hjem. Og følelsen da vi dro hjem etter sommerferien og jeg var overbevist om at jeg aldri skulle se ham mer. Synet av ham utenfor huset da vi kjørte avgårde er etset inn i hjernen. Jeg er evig takknemlig for at det likevel ikke ble det aller siste minnet. At jeg fikk en måned av høsten sammen med ham. Selv om det var hjerteskjærende å se ham visne litt mer for hver dag, å se kampen på slutten, så ville jeg aldri ha vært de ukene foruten.

Det som ble mitt siste bilde med pappa..

2018 er pappa! Pappas siste år i livet. Og det er med vemod jeg går inn i 2019 uten ham. Et helt nytt, blankt år som jeg vet blir helt annerledes bare fordi han ikke er der. Jeg gruer meg til tomrommet som vil bli veldig tydelig når vi kommer til Texas til sommeren. Når pappa ikke sitter i stolen sin. Men han vil likevel fortsatt være en stor faktor i livene våre også i det nye året. Jeg har brukt juleferien på å rydde i tingene hans på loftet til mamma, og dro hjem i går med en god del skatter i bilen. Jobben er ikke ferdig, det vil bli flere timer og flere skatter fra loftet. Og fremfor alt, om et par måneder blir det urnenedsettelse og minnestund i Ålesund, noe jeg definitivt grugleder meg til.

Den største loft-skatten, pappas gamle pilot-hjelm.

2018 står igjen som året da jeg lærte meg å sette enda mer pris på mine nærmeste. Da god helse kom enda mer i fokus. Disse to tingene som når alt kommer til alt er det aller viktigste i livet. Materielle goder er så sekundært som det går an, selv om vi fikk en aldri så liten opptur der helt på tampen av året, med ny bil og en bedre økonomisk hverdag.

Denne siste dagen av 2018 har jeg så langt brukt på en liten dose vaskemani og litt tviholding på jula mens jeg prøver å varme opp huset etter at det har stått tomt i over en uke. Nå skal biffen stekes og penklærne på, selv om vi slettes ikke skal i noe nyttårsselskap. De siste årene har vi valgt å bruke nyttårsaften hjemme, bare vi fem. Men pynte oss, det må vi! Disse siste timene av året skal vi bruke sammen, spille et spill, kanskje se på noe koselig på TV. Mannen og jeg skal kanskje mimre litt om nyttårsaften for 13 år siden, da vi befant oss på en fødestue på Ullevål. For ingenting topper den nyttårsaften og den starten vi fikk på 2006. Jeg føler på at denne kvelden vil bli ekstra spesiell for meg. Kanskje ekstra følelsesladd. Når rakettene smeller ved midnatt går jeg inn i 2019 med pappa godt plassert i hjertet og med en tenåring ved min side.

Hvordan har det gått 13 år??

Jeg håper og tror at 2019 blir et mye bedre år enn det vi nå legger bak oss. Jeg er klar!

Med dette vil jeg ønske alle som måtte lese dette en hyggelig nyttårsfeiring, uansett om du tilbringer den alene, om du tilbringer den på jobb eller om du er klar for full fest. Gjør det beste ut av de siste timene av 2018. Er ikke kvelden som du ønsker, så husk at et flunkende nytt år snart står foran deg med helt blanke ark og uante muligheter. Livet er det du gjør det til. Lev det!

TAKK FOR DET GAMLE OG GODT NYTT ÅR!

Follow my blog with Bloglovin

Denne julen har så langt vært enda mer «annerledes» enn jeg trodde den ville bli. Jeg regnet nok med at jeg ville merke savnet etter pappa, men jeg trodde faktisk ikke det ville bli så fremtredende, siden vi tross alt ikke hadde feiret jul sammen siden tidlig på 2000-tallet. Men dette er like fullt min første jul uten pappa. Og den feires i hjembyen vår, som selvfølgelig er full av minner. Hvor enn jeg er så er det noe som minner meg om ham. Steder, mennesker, ting vi har gjort sammen. Det føles både godt og vondt på samme tid. Jeg kjenner på glede over det som har vært, samtidig som jeg kjenner på et voldsomt savn. Jeg har lyst å snakke med ham, men det kan jeg jo ikke. Pappa er fortsatt på kontaktlisten på mobilen min, men ringer jeg så vil han aldri mer svare. Det er så sårt.

Jeg føler at han er med meg her i hjembyen denne julen. Og jeg trekkes tilbake til fordums juler, da julen var mamma, pappa, besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Min barndoms juler, da lykken var en pappa som hadde litt fri, lukten av juletre, knekking av nøtter og lystenning på gravstedet sammen med pappa. Jeg kan fortsatt kjenne den grøssende, gode følelsen i kroppen over alle lysene på den mørke kirkegården. Den andektige gleden jeg alltid følte, litt rørt og full av forventninger til julekvelden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et lite dypdykk i et fotoalbum brakte meg rett tilbake til julen 1982..

Å tenne lys på julaften er en tradisjon jeg tviholder på. Også i år sto jeg på gravstedet på julaften ettermiddag. Først hos mormor og morfar. Mens klokkene kimte på slutten av en av julaftens gudstjenester, sto jeg og kranglet med lyset i regn og kraftige vindkast. Det aner meg at lyset slokket med en gang jeg snudde ryggen til.. Så gikk turen til neste gravsted og lystenningen jeg gruet meg litt til. For ved graven til farmor og farfar skal også pappa snart ligge. Lyset som ble tent der var vel så mye for ham som for dem. Og tårene som falt var helt og holdent for pappa. Heldigvis var det lettere å få tent lys her, og jeg har troen på at det brant i alle fall et stykke ut i julekvelden.

Om et par måneder hviler også pappa her.

Men selv ved denne viktige tradisjonen uteble julestemningen. Verken ribbelukt eller det å pynte seg til julemiddag og julekveld kunne vekke det til live. Joda, kvelden var vellykket den altså. Det var spenning og glede for de små, og det gledet meg å se hvor glade de ble for gavene de fikk. Men det stoppet liksom der.

Julenissebesøk er alltid populært. Bare så synd at pappaen alltid går glipp av det..

Nei, denne julen er definitivt annerledes. Det er pappa som opptar mye av tankene mine. Han er med meg hele tiden. Når vi kjører forbi barndomshjemmet hans. Når vi kjører forbi huset «han» bygget. Når jeg klemmer mennesker som har stått ham nær. Og ikke minst, når ambulansehelikopteret som han fløy i så mange år dundrer over taket vårt. Jeg hører det lenge før det kommer så langt. Spisser ører som en hund, stopper opp og går til vinduet. Aldri er pappa så nær som da. Jeg kan nesten se for meg at han sitter bak spakene. Å, som jeg skulle ønske det var sånn! At jeg bare kunne stikke innom basen og besøke ham som jeg alltid gjorde når han var på vakt og jeg savnet ham. Nå er den verden som før var så kjent, plutselig så fremmed. Det er trist, men også godt, når lyden og synet av et helikopter fyller hjertet med både gode minner og vemod. Pilotdatteren i meg lever definitivt i beste velgående.

Dette er den første julen av (forhåpentligvis) mange som pappa ikke lenger er en levende del av livet mitt. Den første julen jeg ikke snakker med ham, noe som ble veldig tydelig da jeg snakket med familien i USA i går. Han var ikke der. Tomrommet var så tydelig. Men heldigvis, han lever videre i hjertene våre. Jeg er på mange måter veldig lik pappa, og det er jeg stolt av (selv om det ikke nødvendigvis er bare positive likheter). Han er med meg hver dag. Han lever i beste velgående i hjertet mitt, og i 42 år med minner. Og dem er jeg veldig, veldig takknemlig for!

Dette blir et helt annet innlegg enn jeg hadde planlagt. For det skulle være positivt. Veldig positivt. Om desember og alt det hyggelige denne måneden bringer. For jeg startet måneden så veldig optimistisk. Før 1. desember var lys ute og i vinduer, julegardiner og diverse pynt på plass. Fordi det var koselig. Fordi det ga meg glede. Glede ga også den første dagen i desember meg, med besøk av en god venninne som jeg ser så alt for sjelden etterfulgt av en tur på julemarked med familien. At det var lørdag akkurat den dagen var heller ikke feil..

En liten bit førjulsmagi.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Søndagen var roligere, men likevel fin. For det gjør alltid noe med humøret og stemningen når treet med det rare i kommer opp i stua. Ja, vi er tidlig ute i år. Men det driter jeg i. Rett og slett. For akkurat nå finner jeg litt glede og ro i sjelen av akkurat dette.

Treet med det rare i. Fullt av minner fra merkedager og reiser. Fint for hjerte og sjel.

Jeg trodde at jeg skulle klare å holde på helgens gode følelse, men i går traff livets realiteter meg med et brak. Hjertet er nok en gang solid plassert en plass mellom brystkassa og magen. Alt verker. Fordi julen på ingen måte er som den skal være i år. Fordi pappa er borte. Fordi jeg ikke trengte å kjøpe julegave til ham. Fordi jeg ikke kunne skrive «morfar» på konvolutten til årets julekort. Fordi jeg kjenner stikket i hjertet flere ganger hver dag, når jeg tenker at jeg må ringe og fortelle pappa et eller annet. Fordi jeg etter et nanosekund husker at det kan jeg jo ikke. Jeg får aldri snakke med ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen. 45 dager har gått siden jeg var sammen med ham for siste gang. Siden jeg strøk ham over kinnet og kysset ham på den så alt for kalde pannen. 45 dager siden jeg sa farvel for siste gang.

Når screenshots fra bryllupsvideoen plutselig blir en uvurderlig skatt. Tenk at jeg ikke visste før nå hvor stolt pappa faktisk var den dagen for 11 år siden.

Jeg har lest at tiden mellom 3-9 måneder etter et dødsfall ofte kan være de vanskeligste (dronningen av Google her altså). Jeg er 1 1/2 måned inne i livet uten pappa. Hvis dette stemmer, gruer jeg meg enormt til de neste månedene. For frem til nå har jeg kanskje vært mest nummen. Kanskje fortrengt litt. Nå føles det litt som om jeg er på vei ut av tåken. Savnet er tydeligere. Hjertet verker litt ekstra. Og i går ble jeg en liten stund fullstendig overveldet. Helt ut av det blå. Jeg skulle bare kjøpe meg et julekrus med en dompap på. Fordi disse søte små fuglene får meg til å tenke på pappa. Han lovet jo å komme på besøk som en fugl, selv om vi ikke helt avklarte om det skulle være spurv, kråke, due eller dompap. Men jeg liker tanken på disse søte, små fuglene med røde brystkasser. Og et navn som kan minne om pappa.

Dompap(pa)!

Ved siden av dette kruset hang en rekke kopper med tekst på. Rettet mot foreldre og besteforeldre. Blikket mitt festet seg raskt på dem som hadde tekst med «pappa» og «morfar». Ut av det blå føltes det som om jeg fikk et slag i brystet. Jeg mistet pusten et sekund, og plutselig rant tårene. Foran et stativ fullt av kopper på Europris slo en flodbølge av savn og realitet over meg. Jeg kan aldri kjøpe en sånn kopp til pappa mer! Ikke at jeg nødvendigvis hadde gjort det uansett. Men det var fint å ha muligheten til å kjøpe små gaver til ham. Det var fint å ha ham! Og savnet etter ham blir visst bare større og større etterhvert som tiden går.

Jeg vet at pappa ikke vil at jeg skal sørge. Men det er lettere sagt enn gjort. I dag drukner jeg. Hjertet verker og klumpen i halsen blir større og større. Jeg burde kanskje bare la tårene flomme. Slippe dem ut. Kanskje kjenne på en letthet etterpå. Men det passer ikke akkurat nå. Så jeg holder igjen. Til jeg bare skal være hjemme. Uten sminke.

Pappa har selvfølgelig fått plass i treet med det rare i.

Fordi jeg vet at pappa vil det, skal jeg nok snart få hodet over vannet igjen. Se det positive. Være glad. For jeg tror fortsatt at denne måneden kan bli veldig bra. Jeg vet at positive ting snart vil skje. Og jeg trenger det. Dette året har vært vanskelig. I alle fall det siste halvåret. De fem månedene som har gått siden vi fant ut at pappa var syk. Så kort tid, men tøft nok for mange år. Jeg ønsker meg virkelig en fin siste måned av 2018. Jeg ønsker meg hygge, kos og harmoni. Fine stunder sammen med de nærmeste. Gå ut av dette året som skulle bli pappas siste på en god måte. Det hadde også han ønsket for meg og oss.

Men akkurat i dag kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å kjenne på savnet. Sånn må det kanskje være innimellom. Det er vondt, men litt fint likevel. Fordi savnet er et uttrykk for kjærligheten..

Nå har jeg blogget i halvannet år uten å se snurten av penger og berømmelse. Joda, jeg fikk mine ti minutter på live morgen-TV, men Bloggerne har av en eller annen grunn ikke kontaktet meg enda. Heldigvis er det fortsatt håp. For etter litt desperat research har jeg nemlig endelig skjønt hva jeg gjør feil, og ikke minst hva jeg burde gjøre!

Punkt 1: Smil

Først og fremst; vanlig smiling er ut. Nå er det gapesmilet som gjelder. Og selvfølgelig retusjering og filter, i alle fall på dårlige dager. Jeg har en del av dem, så heretter blir det altså filter på det meste.

Punkt 2: Et ord..

Restylane! Enhver blogger med respekt for seg selv og litt for mye penger i lommeboka fyller litt (eller mye) på leppene i ny og ne. Har du ikke blitt rik på blogging enda? Fake it till you make it!

Punkt 3: Sunn livsstil

Bloggere har mye overskudd, energi og ikke minst tid til å trene. Minst en gang om dagen, gjerne flere. Treningsøktene skal helst gjennomføres med et stort gapesmil, plettfri sminke og uten svette. Jeg jobber hardt med å perfeksjonere dette. Akkurat nå i tiden før jul konsentrerer jeg meg om å trene biceps..

..og bruker pepperkaker som vekt.

Punkt 4: Kosthold

Det er ytterst viktig med et godt kosthold. Og enda viktigere å dokumentere det. Spis gjerne både lunsj og middag ute flere ganger i uka. Og uansett; ta alltid bilde av maten før du hiver innpå!

Sånn flaks at jeg fikk lyst på speilegg til lunsj akkurat i dag. Og nei, dette er ikke tre speilegg, siden det kun er to brødskiver under.

Punkt 5: Vær alltid tidlig ute

Eller, om du skal på et eller annet kult event er det muligens greit å være litt sånn fashionably late. Men høytider, ferier og årstider bør forberedes i god tid. Ta gjerne sommerferien i mars. Og jula bør være på plass lenge før advent. Her har jeg virkelig tatt grep i år. Selv om både mannen og jeg føler det er litt for tidlig, så har julen kommet snikende denne uka. Det florerer jo med julepynt både på blogger og Instagram, og da jeg gikk forbi et hus i nabolaget fullt utstyrt med lys i hagen og stjerner i vinduene var det gjort. Lett påvirkelig, sa du?

Men det er jo så koooselig! Og dessuten så kjenner jeg at det gjør godt med litt tidlig førjulskos etter en vond høst. Balsam for sjelen rett og slett. Her tar man de gledene man kan få!

Med utelys, julegardiner, stjerner i vinduene og små juletrær litt her og der står prosjekt juletre for tur. Det er jo tross alt advent på ordentlig i morgen, og de fleste toppbloggerne har allerede et perfekt pyntet plastikktre i stua. Vårt eksklusive tre fra Rusta står fortsatt i esken sin. Skjerpings altså!

Punkt 6: DIY (do it yourself altså)

Ha alltid et sånt DIY-prosjekt på gang. Vis hvor driftig og kreativ du er. Og smil mens du gjør det!

Pakke 72 kalendergaver? Det går som en lek!

Vis for all del ikke hva du egentlig føler!

Oops! Skrekkeksempel på en generaltabbe der altså, til og med uten filter!

Punkt 7: Detaljer

Vis gjerne frem fine og ryddige interiørbilder fra det flotte huset ditt.

Se, jeg har redd opp sengen i dag!

Og husk at ingen ser det som er utenfor kameravinkelen. Veldig fint det der!

Punkt 8: Reproduksjon

Graviditet og barn genererer lesere. Skvis ut så mange du klarer. Vær gjerne nesten konstant gravid. Vips, så er du bloggkjendis, får masse reklameinntekter og spons i øst og vest. Får du ekstra mange barn får du kanskje til og med din egen TV-serie på TLC.

Graviditet selger! Teller foodbabyer mon tro?

Punkt 9: Eksponering av avkom

Er du så heldig at du har fått noen søte små, så melk dem for alt de er verdt. Eksponer, eksponer, eksponer! Dokumenter alt de gjør. Alt de sier. Kle dem i designerklær og del masse bilder! Om du ikke har barn, kan muligens en bitteliten hund eller to gjøre litt av den samme nytten.

Det er nok her jeg kommer til kort. Den eksponeringen sitter litt langt inne.

Punkt 10: Drama

Et alternativ til eksponering av barn, er selvfølgelig eksponering av absolutt alle livets opp- og nedturer. Kanskje aller helst nedturene. Av- og på-forhold, kjærestedrama, kjærlighetssorg, økonomiske problemer. Rett og slett alt som får lesere til å følge med. Ikke nødvendigvis fordi det du skriver er så bra, men fordi det er som å se en togulykke skje i slow motion.

Punkt 11: Fotograf

Finn deg selvfølgelig en mann som har all verdens tid til å fly rundt og ta bilder av deg hvor enn du går og hva enn du gjør. Gjør ham gjerne til medarbeider, til og med medeier, av bloggen din.

Her er det så mange fails at det gjør vondt. Dårlig selfie, uten filter og ikledd bestefar-T-skjorte!?! Selfie-mamma trenger hjelp!

Jeg må visst ut og skaffe meg en sånn fotografmann. Følg med, for i og med jeg allerede er gift vil dette garantert havne under punkt 10.. Draaaaama!

Punkt 12: Forfatter

Du er virkelig ikke til å regne med i bloggverdenen i dag om du ikke har skrevet minst en bok. Bruk gjerne ghostwriter her. Jeg er godt i gang med min, se etter den hos alle landets bokhandlere akkurat i tide til neste års juleshopping!

Det skrives så tastaturknappene fyker veggimellom.

Denne tell-all-boken kan du rett og slett ikke gå glipp av!

Punkt 13: If all else fails..

Fortsett å gapesmile (gjerne lettkledd og i senga) og bruk..

CLICKBAITS!

Han slo meg!!!

– I Ludo..

Nå blir det familieforøkelse!

– Hybelkaninene flytter inn!

Jeg slutter!!

– Å slanke meg..

Mulighetene er endeløse! Kun fantasien setter grenser.

Vi ses på VIXEN Influencer Awards da dere! Pass på å nominere meg i alle klasser, jeg er tross alt som poteten. Kan brukes til alt!

Og mens jeg venter på nominasjon og invitasjon øver jeg litt på gapesmilet mitt og starter jakten på en trang, minimal og/eller gjennomsiktig kjole. Dette blir bra!

I dag er jeg i Nebraska. Neida, ikke fysisk. Men både hode og sjel vil i dag være godt plantet i en bitteliten kirke i en nesten enda mindre «by» i Nebraska. Der er det nemlig minnegudstjeneste for pappa i dag. Det skjærer i hjertet å ikke være der, men sånn må det bare være. Planen var at jeg skulle være med over FaceTime, men den planen ble skrotet etter testing av signal på torsdag. Enda vondere. Nå må jeg sitte her og vite at det foregår, men jeg får det ikke med meg live. Forhåpentligvis får jeg opptak senere. For å ikke være med, og å sitte her hjemme i dag, føles helt feil.

For å prøve og få tankene mine over på noe annet, har vi invitert svigerforeldrene mine på litt forsinket Thanksgiving-middag i ettermiddag. Det funker litt sånn halvveis så langt. Jeg har definitivt nok å gjøre på kjøkkenet, her jeg spinner mellom maisbrød, stuffing, gresskarkake, søtpotetstappe og diverse annet. Litt usikker på om det er kontrollert kaos eller bare kaos..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette ser jo ganske så ryddig ut.

Sannheten om tilstanden på kjøkkenet i dag er en helt annen.

Ikke så ille, sier du? Bare vent!

Dette er bare et lite utsnitt av mitt akk, så alt for lite kjøkken. Om noen ønsker å sponse meg med et nytt og større et er det bare å si fra!

Uansett, jeg har i alle fall sørget for å ha nok å gjøre i dag. Dette er ikke dagen for å sette seg ned i fred og ro. Ikke dagen for å fylle hodet med tanker. Men de er der likevel. Gjemt bak alt det andre kaoset. Så får vi se hvordan kvelden går, når jeg vet at alle er samlet i den lille kirken. Det aner meg i alle fall at jeg kommer til å være alt annet enn sulten..

Når kjerringa ikke har rukket å sminke seg enda, blir det en filterselfie. Det skal dere være takknemlige for!

Ha en fin lørdag der ute!

#tanker #sorg #savn #lengsel #kaos #matlaging #familie #thanksgiving

Oktober er rosa for brystkreft. November farges blå for prostatakreft. Men visste du at denne måneden også har en annen farge? At det også er måneden for å få en annen kreftform frem i lyset. Lilla for bukspyttkjertelkreft. Ganske ironisk egentlig, at begge disse kreftformene markeres i samme måned. For dette er nemlig de to kreftformene pappa hadde. Praktisk å få samlet disse i samme måned kanskje. Og akkurat i dag, 15. november, er World Pancreatic Cancer Day, eller bukspyttkjertelkreftdagen. Dette markeres verden over, selv om det går litt under radaren i forhold til alle rosa og blå sløyfer. I dag oppfordres man til å kle seg i lilla og bygninger rundt i verden blir opplyst i samme farge for å sette lys på denne vanskelige kreftformen.

Jeg fant ikke den lilla genseren som jeg trodde jeg hadde, men neglene er i alle fall lilla for min kjære pappa.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Før pappa fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft visste jeg lite om denne kreftformen. Jeg visste bare at det var en alvorlig diagnose og at flere kjente mennesker har dødd av denne krefttypen. Nå vet jeg naturlig nok mer. Mye mer enn jeg noen gang ønsket. Bukspyttkjertelkreft er en snikende og skummel krefttype. Og prognosene når man får diagnosen er ikke av den positive sorten. Ytterst få blir friske, de fleste dør innen et år. Er det spredning varer det ofte ikke mer enn 3-6 måneder. Dystre utsikter med andre ord. Og det er nettopp derfor det er viktig å ha en sånn dag, eller en sånn måned, med litt ekstra fokus på denne fryktelige sykdommen. Man trenger mer forskning på dette, og man trenger metoder for å oppdage denne krefttypen tidligere. For nå får de fleste diagnosen når det allerede er alt for sent.

Pappa ville som nevnt tidligere at jeg skulle skrive om det som skjedde med ham og oss. Jeg må holde meg til min rolle som pårørende, for hva han egentlig gikk gjennom er vanskelig å vite. Men at denne krefttypen er aggressiv og brutal, det er det ingen tvil om.

Jeg har lenge vært bekymret for pappas helse. For noen år siden fikk han nemlig prostatakreft. Full krisemaksimering. Nå i ettertid var det egentlig «a piece of cake», selv da han etter ca. 5 år fikk tilbakefall og beskjed om at han aldri ville bli frisk. Vi snakket litt om døden da, planla litt og forberedte oss litt. Men så hadde hormonsprøyter veldig god effekt, og alt så plutselig lysere ut. De siste årene har han fått hormonbehandling og tatt prøver for å måle PSA-nivået hvert halvår. Jeg har ventet like nervøst på disse resultatene hver gang. Det har vært nervepirrende og vanskelig. Men hver gang har prøvene lagt på null komma noe, som er godt innenfor normalen. Lettelsen har vært like stor hver gang. Så også i sommer, da jeg nervøst spurte pappa om prøveresultatet etter at han hadde vært hos legen. Han virket kanskje litt rar da han svarte, men i lettelsen tenkte jeg ikke noe mer over det og plasket videre i bassenget.

Et par dager etter ble lettelsen snudd til en mye større bekymring. Datoen sitter som spikret i hukommelsen. 5. juli. Dagen da livet ble snudd på hodet. Da vi glade og fornøyde kom hjem på kvelden med sushi og en flaske av favorittvinen. Da vi litt overrasket så at bilen til fetteren min sto utenfor, men tenkte at det var jo hyggelig. Helt til vi kom ut på kjøkkenet hvor pappa og stemor satt og ventet, og fikk beskjed om at fetteren min skulle passe på barna mens de snakket litt med oss. Hjertet mitt sank umiddelbart, og har fortsatt ikke kommet på plass der det egentlig skal være. Jeg skjønte at noe var veldig galt.

Det viste seg at de hadde visst siden før de kom til Norge i juni at noe var galt med pappa, og at det sannsynligvis dreide seg om bukspyttkjertelkreft med spredning til leveren. For å ikke ødelegge ferien vår, hadde de valgt å ikke si noe til oss, selv om flere andre av de nærmeste visste det. Men nå skulle pappa inn til biopsi, vi var der og vi måtte få vite. En uke senere fikk vi bekreftelsen, mistankene stemte. Allerede før vi reiste hjem fikk pappa sin første cellegiftkur. Legene håpte dette ville kjøpe ham måneder og kanskje år. Jeg konfererte med dr. Google, og klarte ikke å se like positivt på det. Jeg håpte på 6 måneder, men fryktet at pappa ville være borte før jul. Kanskje til og med før bursdagen min i oktober. Jeg fikk dessverre rett i forhold til begge. Cellegift hjalp ikke. Kroppen taklet det ikke. Det ble fort stopp fordi pappa gikk ned alt for mye i vekt. Håpet var å operere inn en sonde for å få i ham mer næring, men da det skulle gjøres oppdaget de at kreften hadde spredd seg ytterligere. Det var ikke mer å gjøre. 24. september fikk jeg beskjeden. Skulle jeg komme så måtte det bli nå. Jeg kunne ikke vente. Sannsynligvis hadde pappa max. et par uker igjen. Et par dager senere befant jeg meg i Texas, og resten er vel egentlig behørig dokumentert her. Han holdt ut litt lenger enn forventet, og jeg fikk 23 dager med ham før han forlot oss.

Det var utrolig tøft å se hva kreften gjorde med ham. Han var blant de heldige og hadde ikke store smerter, i alle fall klaget han ikke. Morfin trengte han bare de aller siste dagene. Det verste var å se hvor tynn han ble. Tynn og svak. Nesten hjelpeløs. Jeg trodde han hadde vært tynn før, for pappa var litt «beinrangel». Og da jeg dro fra ham i sommer var han ekstra tynn. Likevel er jeg overrasket over hvor mye tynnere det faktisk var mulig å bli. For å virkelig dokumentere hvor fryktelig bukspyttkjertelkreft er, burde jeg egentlig delt et bilde som viser hvordan han så ut. Men det vil jeg rett og slett ikke. Bare tenk dere en voksen mann på over 1.80, og en vekt på 30-tallet en plass. Vi har vel alle sett bilder av krigsfanger.. Det var så vondt å se den sterke pappaen min redusert til ingenting. Se ham visne foran meg. Livet som forsvant fra øynene. Den kritthvite huden til ham som pleide å være så brun. Skinn og bein.

Det er for sent for pappa. Selv om han hadde jevnlige kontroller og undersøkelser på grunn av andre helseplager, gikk denne kreften under radaren. Vi aner ikke hvor lenge dette fikk utvikle seg uoppdaget i kroppen hans, men den var aggressiv. Litt over 3 måneder fikk han fra endelig diagnose. 14 uker, eller ganske nøyaktig 100 dager. Det er ingenting. Blunk, og det er over. Han hadde så mye mer å gi, så mye å leve for. Vi skulle hatt ham her så mye lenger. Sånn ble det ikke. Men kanskje, med mer forskning, vil flere i fremtiden overleve denne styggedommen. Kanskje kan overlevelsesraten gå opp også for bukspyttkjertelkreft. Kanskje kan det i fremtiden finnes en kur, så andre slipper å gå gjennom det pappa, vi og mange andre har gått og kommer til å gå gjennom. Det er lov å håpe!

#sykdom #kreft #bukspyttkjertelkreft #pknn #pancreaticcancer #PANCaware #DemandBetter #WPCD #pårørende #familie #pappa

Om du noen gang lurte på om dette er en rosablogg eller ikke, så vil dette innlegget sannsynligvis avkrefte det en gang for alle. En svart syteblogg derimot.. Jeg føler virkelig at denne bloggen har beveget seg i en negativ retning de siste månedene, og jeg misliker det av flere grunner. For det første vil jeg ikke være en sånn blogger som bare klager. Men så er det også litt vanskelig å finne morsomme og hyggelige ting å skrive om når livet føles mest trist og kaotisk. For jeg er en sånn som skriver mest og best fra hjertet. Og sånn er det i hjertet mitt for tiden. Jeg beveger meg i en negativ retning. Og jeg vil ikke! Jeg liker det ikke, og jeg prøver å dytte det unna. Jeg klarte det en liten stund, men etter farsdagen har de siste ukene omsider tatt meg igjen. Og det suger!

Syk, trist og svak. Helt uten filter. Plutselig ser jeg 20 år eldre ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har det gått tre uker siden jeg kom hjem, snart fire uker siden pappa døde. Og jeg trodde at livet og jeg skulle være tilbake til normalen nå. Planen min var å «tillate meg selv» å ta det litt med ro, lande litt etter den tøffe måneden i USA og bearbeide det jeg hadde vært gjennom de to første ukene etter hjemkomst. For man kan jo sette en tidsfrist på bearbeiding av sorg, akkurat som man kan sørge på kommando. Jeg leser jo selv hvor feil dette blir. Men ut fra tidligere erfaring trodde jeg at det var dette som skulle til. For etter hvert lite liv jeg har mistet, har de første ukene alltid vært de tøffeste. Selvfølgelig hadde jeg glemt at mye av dette sannsynligvis også hang sammen med kroppslige forandringer. Og det er jo ikke tilfelle nå. Så da jeg kom hjem kjente jeg ikke på denne overveldende sorgen som jeg trodde skulle komme. Joda, jeg var redusert og det førte fort til sykdom, og det har egentlig vært det jeg har slitt mest med. Sorg og savn har vært mer perifert. Allehelgensdag dro jeg som vanlig på arrangementet Hjertefred. Dette er alltid godt for hjertet, og treffer punkter i meg hvert eneste år. I år trodde jeg at det skulle vekke noe mer i meg, at sorgen skulle komme veltende. Isteden. Ingenting.

Engler og vakker stemning, men følelsene lot vente på seg.

Så kom farsdag. Og der kom de siste ukene plutselig tilbake og bet meg bak. Tre uker etter at pappa døde kom savnet virkelig veltende over meg. Og kombinert med denne seige sykdommen som suger ut alt jeg måtte ha av overskudd fikk det meg helt ut av balanse. Alle dagligdagse og automatiske gjøremål koster plutselig alle krefter jeg har. Bare å komme seg opp fra senga og inn i dusjen er en kamp. Når jeg ikke finner luen til minsten i barnehagen er jeg på nippet til å hylgrine. Jeg vil helst bare være helt alene. Uten å måtte gjøre noe. Uten å tenke noe. Uten ansvar. Kroppen og hjertet verker. Jeg klarer ikke lenger å henge med på livet rundt meg. Alt jeg vil er å komme meg gjennom dette og bli meg selv igjen. Ikke føle meg hjelpeløs, udugelig og svak, som en klump rundt foten til familien. Orke og klare igjen. Være glad igjen. Se positiviteter igjen.

For det skjer faktisk positive ting også. Som at vår trofaste oppvaskmaskin tok kvelden denne uka.

For jeg ønsket meg virkelig en ny..

Nei, det var faktisk ikke positivt i det hele tatt. Men det er positivt at vi har fått huset i orden sånn som vi ville. Og at det har skjedd før planen. Og det igjen har ført med seg andre små positiviteter, dog gjenstår det å se om det fører til ønsket resultat. Sånn livet er nå har jeg mine tvil, for det er mye et skritt frem og to tilbake. Kanskje ti tilbake til og med.

Og jeg har kommet i gang med planlegging av «begravelse» for pappa neste år, og har fått noen gode svar også der. Det er uvirkelig og vondt å sitte og planlegge sånt, men det er på en måte godt også. I alle fall når jeg ser at det kan løse seg til det beste. For det er mye som skal gå i orden når man skal bringe noen «hjem», og det er tungvint når planleggingen skal foregå på to sider av Atlanterhavet. Og det er vondt å vite at jeg ikke får vært med på den amerikanske delen av dette. Alt dette påvirker meg nok også vil jeg tro. Thanksgivinghelgen skal nemlig amerikansk familie og venner samles i en liten kirke i Nebraska, der stemoren min er fra og hvor hun og pappa giftet seg, for å ta et slags farvel med pappa. Jeg skulle veldig gjerne vært der. Det føles sårt. Men jeg kan ikke reise over dit igjen nå heller. Kanskje får jeg likevel vært med på et vis. Vi får se hva de finner på.

Men heldigvis er det sånn at pappa skal hjem. Og det er jeg glad for. At vi neste år skal få sette ned urnen hans i graven til besteforeldrene mine. Det føles riktig. Og det betyr at vi kan «besøke ham» hver gang vi er i Ålesund. Jeg tror det blir fint. Mitt håp nå er at vi kan samle flest mulig av pappas og vår familie og venner når stemoren min, søsteren min og forhåpentligvis fetteren min kommer til Norge med asken hans neste år. Pappa ville ikke ha ønsket en dyster begravelse med tårer og svarte klær. Han ville ha ønsket en fest. Latter og glede. Kom som du er. Enkelt og greit. Så, hvis noen av dere som leser her kjente pappaen min, det vil bety mye for meg og oss om akkurat du dukker opp når den tid kommer! Dette ser jeg faktisk frem til.

Og før det er det jul. Snart er det advent. Selv om det føles uoverkommelig i den tilstanden jeg er i nå, gleder jeg meg til å få frem advents- og julepynt. Og ikke minst å reise hjem til mamma og julefeiring i Ålesund. Treffe nære og kjære der. Det føles som det trengs nå. Og jeg håper så inderlig at jeg snart får litt mer energi så jeg kan kose meg litt med de forberedelsene som må gjøres også. For akkurat nå er julegaver, kalender til ungene (heldigvis halvferdig takket være Target), julekort og julebakst enda noen mursteiner på veggen foran meg. Og jeg hater det! Jeg liker ikke å føle meg så svak! Jeg liker ikke å føle at jeg ikke klarer noenting. Akkurat nå er jeg rett og slett flau over meg selv.

Når du føler at du har en stor L for loser i pannen..

#hverdagsliv #trist #tungt #sorg #savn #hjelpeløs #håpløs #huff #antirosablogg #ærlig #usensurert #svartblogg

Søndag 11/11. En dag med mange og ulike betydninger. Det er Singles Day, en dag som stort sett markeres av handelsstanden og kanskje noen single også. I alle fall i Kina har jeg hørt. Rundt om i verden markeres også Remembrance Day eller Veterans Day på denne dagen, til minne om falne i krig, til ære for veteraner og en markering av slutten på 1. verdenskrig. Her i lille Norge er derimot denne andre søndagen i november dominert av en ting. Farsdag. Reklamer og butikker har bombardert oss med informasjon om akkurat denne dagen i det siste. Kjøp ditt og lag datt til pappa på farsdagen! Og det er for så vidt hyggelig det, fedre fortjener å bli satt litt pris på innimellom. Vi markerer dagen her i huset også, så jeg er på ingen måte mot det. Men det blir kanskje likevel litt for mye. Litt for kommersielt. En slags kollektiv hylling av far på en og samme dag. Hva med å heller overraske pappaen i ditt liv på en helt annen dag? Sånn ut av det blå. Bare fordi han fortjener det.

I år er farsdagen for meg helt klart et slags tveegget sverd. For selv om pappaen her i huset blir feiret litt, så har jeg egentlig mest lyst til å hoppe over hele denne dagen også. Akkurat som med bursdagen min. Og all reklamen i forkant av denne dagen har vært små slag i ansiktet. For hver reklame og hver påminner har kniven blitt vridd en ekstra gang rundt i hjertet mitt. En påminnelse om at min pappa er borte. At det nå har gått tre uker siden jeg satt og så ham forlate denne verden. Og det bidrar til et ekstra savn, til tross for at jeg ikke har feiret norsk farsdag med ham på aldri så lenge. Vi har heller markert den amerikanske på sommeren, når vi har vært sammen. Nå blir det aldri flere verken norske eller amerikanske farsdager, og det svir litt. Jeg merker sterkere og sterkere at pappa er borte. Hver dag tenker jeg at nå er det lenge siden jeg har snakket med ham. Nå må jeg ringe og fortelle om det eller det. Og så kan jeg ikke det. Aldri mer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle de fine blomstene jeg fikk av snille medmennesker da jeg kom hjem visner og burde kastes, men jeg klarer det liksom ikke. De er en påminnelse om at det ikke er så alt for lenge siden jeg hadde en pappa. Jeg føler nesten at han blir lenger borte fra meg når jeg kaster dem. Det blir en slags tomhet. En følelse av at nå skal vi glemme, livet skal videre. Men jeg glemmer jo aldri. Livet blir aldri det samme uten pappa. Nå er jeg farløs. Jeg skal gå gjennom resten av livet farløs. Og hver farsdag skal være en påminner om akkurat dette.

Ironisk nok tok jeg bilde av akkurat denne reklamen, den som også nevner prostatakreft, som var den første kreftformen pappa fikk. To påminnelser i en der altså (men en god sak å støtte).

Og det er nok ikke bare for meg farsdagen svir i år. Det er ikke bare jeg som minnes det som var og det som skulle ha vært. Det er nok ikke bare jeg som kjenner på det hver gang en reklame dukker opp på TV i ukene og dagene i forkant. Det finnes mange skjebner der ute. Farsdag er ikke bare idyll og kjernefamilier.

Hva med de barna som av forskjellige grunner aldri har noen farsfigur i livet sitt? Som likevel må sitte sammen med de andre barna i barnehagen eller på skolen og lage farsdagsgaver. Gaver som kanskje ender rett i søpla. Hva med de fedrene som aldri får være sammen med sine barn? Kanskje sitter de alene på grunn av et vanskelig brudd. Kanskje er barna deres langt unna. Hva med de mennene som så gjerne skulle vært fedre, men som kanskje aldri blir det? For ikke å snakke om de fedrene som har mistet sine barn. Som kun har minner og en grav å gå til. Hvordan er denne dagen for dem?

Også har vi alle oss som har mistet pappaen vår. Kanskje for lenge siden, kanskje nettopp. Kanskje har man vært gjennom mange sånne merkedager før, kanskje er dette den aller første. Uansett så vil farsdagen alltid være en litt sår påminner om pappaen man ikke lenger har.

Og du! Ja, akkurat du der ute! Du som fortsatt har pappaen din i livet ditt. Uansett om dere treffes ofte eller ikke, snakkes ofte eller ikke. Gjør meg en tjeneste i dag. Gå på besøk og gi pappaen din en klem. Eller ta opp telefonen og ring ham, si at du er glad i ham. Send i alle fall en melding! Det koster så lite, men kan bety så mye både for ham og deg. Og ikke gjør det bare i dag, gjør det til en vane om det ikke allerede er det! Det vil være gull verdt den dagen livet forandrer seg!

I dag tar jeg på meg en av T-skjortene til min pappa, kjenner litt på savnet og gleder meg over at for oss har det aldri vært noen tvil. En ting pappa og jeg var skikkelig gode på var å fortelle hverandre at vi var veldig glade i hverandre. Hver gang vi snakket sammen og hver gang vi møttes. Nå er denne vissheten det viktigste jeg har!

Gratulerer med farsdagen!

#farsdag #merkedag #savn #sorg #familie #pappa #kjærlighet #oppmerksomhet