Lilla for bukspyttkjertelkreft

Oktober er rosa for brystkreft. November farges blå for prostatakreft. Men visste du at denne måneden også har en annen farge? At det også er måneden for å få en annen kreftform frem i lyset. Lilla for bukspyttkjertelkreft. Ganske ironisk egentlig, at begge disse kreftformene markeres i samme måned. For dette er nemlig de to kreftformene pappa hadde. Praktisk å få samlet disse i samme måned kanskje. Og akkurat i dag, 15. november, er World Pancreatic Cancer Day, eller bukspyttkjertelkreftdagen. Dette markeres verden over, selv om det går litt under radaren i forhold til alle rosa og blå sløyfer. I dag oppfordres man til å kle seg i lilla og bygninger rundt i verden blir opplyst i samme farge for å sette lys på denne vanskelige kreftformen.

Jeg fant ikke den lilla genseren som jeg trodde jeg hadde, men neglene er i alle fall lilla for min kjære pappa.

Før pappa fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft visste jeg lite om denne kreftformen. Jeg visste bare at det var en alvorlig diagnose og at flere kjente mennesker har dødd av denne krefttypen. Nå vet jeg naturlig nok mer. Mye mer enn jeg noen gang ønsket. Bukspyttkjertelkreft er en snikende og skummel krefttype. Og prognosene når man får diagnosen er ikke av den positive sorten. Ytterst få blir friske, de fleste dør innen et år. Er det spredning varer det ofte ikke mer enn 3-6 måneder. Dystre utsikter med andre ord. Og det er nettopp derfor det er viktig å ha en sånn dag, eller en sånn måned, med litt ekstra fokus på denne fryktelige sykdommen. Man trenger mer forskning på dette, og man trenger metoder for å oppdage denne krefttypen tidligere. For nå får de fleste diagnosen når det allerede er alt for sent.

Pappa ville som nevnt tidligere at jeg skulle skrive om det som skjedde med ham og oss. Jeg må holde meg til min rolle som pårørende, for hva han egentlig gikk gjennom er vanskelig å vite. Men at denne krefttypen er aggressiv og brutal, det er det ingen tvil om.

Jeg har lenge vært bekymret for pappas helse. For noen år siden fikk han nemlig prostatakreft. Full krisemaksimering. Nå i ettertid var det egentlig «a piece of cake», selv da han etter ca. 5 år fikk tilbakefall og beskjed om at han aldri ville bli frisk. Vi snakket litt om døden da, planla litt og forberedte oss litt. Men så hadde hormonsprøyter veldig god effekt, og alt så plutselig lysere ut. De siste årene har han fått hormonbehandling og tatt prøver for å måle PSA-nivået hvert halvår. Jeg har ventet like nervøst på disse resultatene hver gang. Det har vært nervepirrende og vanskelig. Men hver gang har prøvene lagt på null komma noe, som er godt innenfor normalen. Lettelsen har vært like stor hver gang. Så også i sommer, da jeg nervøst spurte pappa om prøveresultatet etter at han hadde vært hos legen. Han virket kanskje litt rar da han svarte, men i lettelsen tenkte jeg ikke noe mer over det og plasket videre i bassenget.

Et par dager etter ble lettelsen snudd til en mye større bekymring. Datoen sitter som spikret i hukommelsen. 5. juli. Dagen da livet ble snudd på hodet. Da vi glade og fornøyde kom hjem på kvelden med sushi og en flaske av favorittvinen. Da vi litt overrasket så at bilen til fetteren min sto utenfor, men tenkte at det var jo hyggelig. Helt til vi kom ut på kjøkkenet hvor pappa og stemor satt og ventet, og fikk beskjed om at fetteren min skulle passe på barna mens de snakket litt med oss. Hjertet mitt sank umiddelbart, og har fortsatt ikke kommet på plass der det egentlig skal være. Jeg skjønte at noe var veldig galt.

Det viste seg at de hadde visst siden før de kom til Norge i juni at noe var galt med pappa, og at det sannsynligvis dreide seg om bukspyttkjertelkreft med spredning til leveren. For å ikke ødelegge ferien vår, hadde de valgt å ikke si noe til oss, selv om flere andre av de nærmeste visste det. Men nå skulle pappa inn til biopsi, vi var der og vi måtte få vite. En uke senere fikk vi bekreftelsen, mistankene stemte. Allerede før vi reiste hjem fikk pappa sin første cellegiftkur. Legene håpte dette ville kjøpe ham måneder og kanskje år. Jeg konfererte med dr. Google, og klarte ikke å se like positivt på det. Jeg håpte på 6 måneder, men fryktet at pappa ville være borte før jul. Kanskje til og med før bursdagen min i oktober. Jeg fikk dessverre rett i forhold til begge. Cellegift hjalp ikke. Kroppen taklet det ikke. Det ble fort stopp fordi pappa gikk ned alt for mye i vekt. Håpet var å operere inn en sonde for å få i ham mer næring, men da det skulle gjøres oppdaget de at kreften hadde spredd seg ytterligere. Det var ikke mer å gjøre. 24. september fikk jeg beskjeden. Skulle jeg komme så måtte det bli nå. Jeg kunne ikke vente. Sannsynligvis hadde pappa max. et par uker igjen. Et par dager senere befant jeg meg i Texas, og resten er vel egentlig behørig dokumentert her. Han holdt ut litt lenger enn forventet, og jeg fikk 23 dager med ham før han forlot oss.

Det var utrolig tøft å se hva kreften gjorde med ham. Han var blant de heldige og hadde ikke store smerter, i alle fall klaget han ikke. Morfin trengte han bare de aller siste dagene. Det verste var å se hvor tynn han ble. Tynn og svak. Nesten hjelpeløs. Jeg trodde han hadde vært tynn før, for pappa var litt «beinrangel». Og da jeg dro fra ham i sommer var han ekstra tynn. Likevel er jeg overrasket over hvor mye tynnere det faktisk var mulig å bli. For å virkelig dokumentere hvor fryktelig bukspyttkjertelkreft er, burde jeg egentlig delt et bilde som viser hvordan han så ut. Men det vil jeg rett og slett ikke. Bare tenk dere en voksen mann på over 1.80, og en vekt på 30-tallet en plass. Vi har vel alle sett bilder av krigsfanger.. Det var så vondt å se den sterke pappaen min redusert til ingenting. Se ham visne foran meg. Livet som forsvant fra øynene. Den kritthvite huden til ham som pleide å være så brun. Skinn og bein.

Det er for sent for pappa. Selv om han hadde jevnlige kontroller og undersøkelser på grunn av andre helseplager, gikk denne kreften under radaren. Vi aner ikke hvor lenge dette fikk utvikle seg uoppdaget i kroppen hans, men den var aggressiv. Litt over 3 måneder fikk han fra endelig diagnose. 14 uker, eller ganske nøyaktig 100 dager. Det er ingenting. Blunk, og det er over. Han hadde så mye mer å gi, så mye å leve for. Vi skulle hatt ham her så mye lenger. Sånn ble det ikke. Men kanskje, med mer forskning, vil flere i fremtiden overleve denne styggedommen. Kanskje kan overlevelsesraten gå opp også for bukspyttkjertelkreft. Kanskje kan det i fremtiden finnes en kur, så andre slipper å gå gjennom det pappa, vi og mange andre har gått og kommer til å gå gjennom. Det er lov å håpe!

#sykdom #kreft #bukspyttkjertelkreft #pknn #pancreaticcancer #PANCaware #DemandBetter #WPCD #pårørende #familie #pappa

8 kommentarer
    1. Herlig innlegg – med tanke på fakta, jeg har nærmest “gitt opp” dette med sløyfer og farger – for jeg synes det er så mye “rot” i det, og flere sykdommer har også samme sløyfe / farge. Da begynner det å bli bittelitt useriøst også for min del, eller – kanskje ikke direkte useriøst, men noe respektløst ovenfor de som rammes – og som ønsker å sette fokus på det. En klem til deg for å ta opp slike ting <3

    2. Jernbanefrua..: Ja, det er en liten jungel av sløyfer og farger der ute. Den rosa er jo viden kjent, ellers vet jeg bare om disse to andre pga. pappa. Og det var jo veldig flaks for meg at de falt i samme måned sånn at de faktisk kan holdes styr på. Kanskje jeg burde sette meg ned og undersøke måneder og farger for andre kreftformer/sykdommer/etc. også. Greit med en hobby, vet du.. 😉 Klem til deg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg