De blogginnleggene som vil dukke opp i nærmeste fremtid, trodde jeg egentlig aldri skulle deles med omverden. Da jeg begynte å skrive om dette svangerskapet, trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle sitte her flere måneder senere med med en magekul som inneholder en aktiv krabat. Jeg skrev først og fremst for meg selv, for å få ut mine egne tanker. Og for å dokumentere denne overraskende men eventyrlige reisen, uansett hvor kort eller lang den måtte bli. Som et bevis på at dette lille livet også eksisterte kanskje. Og som et bevis på at selv om denne lille ikke var planlagt, og selv om følelsene rundt situasjonen har vært mange, var den både ønsket og elsket allerede fra starten. Så, la meg ta deg med tilbake til vinteren..

Du er en av livets største overraskelser. På ingen måte en del av planen, og på mange måter ganske mirakuløs.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da en gammel, utgått test fra innerst i skapet viste to streker. I alle dager! Jeg trodde jeg var i overgangsalderen, ikke dette. Så feil kan man ta.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva nå? Hva vil skje? Hvor lenge vil dette vare? Hva gjør vi om dette faktisk er den som blir? Det er fullstendig kaos på innsiden. Kun en ting er sikkert, jeg vil gi deg en sjanse. Du er et mirakel, og uansett hva som ligger foran oss, skal du få leve i magen min så lenge det går. Og selv om det er skummelt, håper jeg du vil bli helt til høsten.

Noen få uker senere ligger jeg nok en gang i en gynekologstol med en skjerm ved siden av meg. Jeg må vite om det virkelig er liv. Og på skjermen får jeg se en liten klump på knappe centimeteren og et lite hjerte som banker jevnt og trutt. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se igjen. Det er litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg er avventende, tør ikke håpe for mye. For du er ikke helt så stor som du burde ha vært. Selv om det ikke er snakk om mye, og jeg har hatt mye skumlere ultralyder før, aner det meg at historien gjentar seg. Spørsmålet er bare når.

Jeg gjør det jeg må. Jeg tar vitaminer som får meg til å spy. Jeg propper i meg blodfortynnende både i sprøyte- og tablettform. Jeg får henvisning til de undersøkelser jeg må ha. Og jeg søker om fødeplass. Selv om underbevisstheten vet at jeg ikke har behov for noe av dette.

Hver dag kjenner jeg etter. Er puppene mindre ømme? Er jeg mindre kvalm? Gjør det mer eller mindre vondt i magen? Og ikke minst, er det spor av blod på dopapiret? Jeg stryker meg over magen. Lever du fortsatt der inne? Vær så snill! Lev! Voks! Kom til oss!

Og jeg lengter. Lengter etter at tiden skal gå. Dager og uker. Lengter etter å få se deg på nok en ultralyd. Lengter etter å få se et sprellende vesen som har vokst betraktelig. Lengter etter å få høre hjertet ditt. Lengter etter å kjenne deg. Lengter etter betryggelse og litt senkede skuldre. Lengter etter å få vite hvem du er. Om vi noen gang kommer dit..

Follow my blog with Bloglovin

Ja, da er vel katta, og ikke minst årsaken til mitt bloggfravær, behørig ute av den berømte sekken. Jeg har ikke bare lagt på sofaen, stappet i meg masse søtsaker og lagt på meg av den grunn, selv om det kan se sånn ut..

Sånn er det altså. Enkelte på min alder blir besteforeldre. Jeg blir gravid. Egentlig så er det fullstendig galskap. Og et eneste stort mirakel.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har vært mye vurdering frem og tilbake om jeg i det hele tatt skulle dele noe på blogg eller sosiale medier. En del av meg kunne ha fortsatt å holde dette hemmelig lenge. Det har vært trygt og godt å ha det helt for seg selv. Men så går tiden, magen vokser og flere og flere får uansett vite hva som er på gang. Og når det gjelder blogging, så har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive når noe så stort skjer i kulissene. Så da har jeg heller vært stille. Og det vil jeg jo egentlig ikke være. Så selv om det er skummelt å dele, selv om jeg fortsatt er bittelitt usikker på om det er det riktige å gjøre, så var tiden inne nå. Det ble for slitsomt å holde på hemmeligheten i lengden, vi har tross alt visst om dette i flere måneder allerede.

Jeg vet at minst to spørsmål vil komme. Er alle barna med samme far? Hvorfor er det sånn at når man har flere barn enn gjennomsnittet så antas det ofte at man er i gang med nytt «kull» med ny mann? Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det (med mindre du får barn med enhver mann du legger dine øyne på), men hos oss er det sånn at alle barna er våre felles barn. Hvorfor forandre på en formel som virker?

Og så kommer muligens det verste spørsmålet. Var det planlagt eller ikke? Jeg vil helst svare at det er en privatsak som ingen har noe med. Men siden jeg har skrevet noen innlegg de siste månedene, for meg selv til å begynne med, men som jeg nå vil dele litt av fremover, så vil svaret på spørsmålet uansett ligge der. Dette kom definitivt som en overraskelse.

Jeg trodde ikke jeg skulle sitte her og skrive dette i dag. Jeg trodde ikke svangerskapet skulle vare så lenge. Og det er altså skummelt å dele. Men enda mer slitsomt å skjule.

De siste månedene har vært tøffe på mange måter. Nøyaktig hvor tøft vil også komme frem i det jeg har skrevet denne tiden. Det har vært en eneste stor berg- og dalbane, og det vil det nok fortsette å være lenge enda. Sannsynligvis helt til denne lille forhåpentligvis melder sin ankomst til høsten. For jeg har en tøff forhistorie. Og dette er på mange måter et risikosvangerskap. Det er vanskelig å slappe av. Det er vanskelig å i det hele tatt se for seg at det skal gå bra, selv om jeg er godt over det stadiet jeg har mistet før. Det finnes ingen garantier. Mye kan fortsatt skje. Men jeg håper..

Follow my blog with Bloglovin

Det startet riktig så bra i januar. OK, jeg hatet det. Men jeg kuttet ut stort sett alt sukker og annet svineri og kom godt i gang med trening. 10 kg skulle bort, helst innen sommeren. Og et par av dem forsvant ganske raskt. Men så skjedde det noe som la alle planer og håp om den slanke sommerkroppen 2019 fullstendig på is.

Husker dere at jeg skrev et innlegg om en gynekologtime i begynnelsen av januar? Og at jeg håpte det ble lenge til neste gang jeg lå i en sånn stol og skrevet.

Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.

Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang.

Vel, sånn ble det ikke.. Jeg ler rått av det jeg skrev helt på starten av året. For noen få uker senere var jeg tilbake i gynekologstolen, for noe helt annet enn en uskyldig polypp.

Årets sommerkropp ser ut til å bli kulerund og full av blåmerker..

Til høsten begynner jakten på sommerkroppen 2020!

Follow my blog with Bloglovin

Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..

To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.

Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.

Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!

Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.

Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.

Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?

Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?

Follow my blog with Bloglovin

Tiden går. Klokken tikker stadig fremover, og dagene avløser hverandre. Om tiden går i min favør vet jeg ikke enda. En avgjørelse på hvordan fremtiden vil bli nærmer seg i alle fall sakte men sikkert. Og jeg henger fortsatt med så godt jeg kan, selv om det slettes ikke er lett. Det er ikke til å stikke under en stol at livet er litt tøft om dagen. Kanskje ikke bare litt heller. Det er mange følelser som herjer. Usikkerhet, sorg, savn, sinne.. You name it, I have it.

En annen ting som tikker nærmere, er urnenedsettelsen og minnestunden for pappa. Det meste er klart. I morgen setter amerikanerne mine seg på flyet og på torsdag samles vi alle i Ålesund. Det blir hektiske men forhåpentligvis også fine dager. Bare så synd Norge ikke byr på mer vårlig vær. Kjenner at en ny ladning snø her på Østlandet var langt fra det jeg ønsket meg mest. Virker inn på humøret det også, si..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv filter klarer ikke å skjule at jeg ikke er verdens lykkeligste om dagen. Jeg liker absolutt ikke å være syte- og klage-Fotokjerring. Da blir jeg heller litt mer stille-Fotokjerring for en stund. Forhåpentligvis er det lysere tider i vente. Og da skal det skrives mer igjen også! Muntrere og mer positive innlegg. For akkurat det savner jeg voldsomt!

Follow my blog with Bloglovin

Det går trått med skriving om dagen. Ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi jeg ikke føler for å trykke publiser på de tingene jeg faktisk skriver. Kanskje en dag, kanskje aldri.

Det som skal skje fremover er ganske altoppslukende, både livet selv og det som skal skje neste helg. Nå er jeg stort sett i mål med planlegging av minnestund/celebration of life for pappa. De siste detaljene faller på plass, og jeg kan senke skuldrene litt. Eller kanskje ikke. Kanskje ikke før neste søndag, når alt er over.

Det er rart å holde på med disse forberedelsene. Psykisk er det vanskelig. Sorgen kommer nærmere. Men så er det på et nivå ganske godt også. Å få gjøre dette til ære for pappa. Få tilbakemeldinger fra mennesker som vil være med. Sånne som er gode og vonde på samme tid. Men mest gode. Fordi det er trist at han er borte, men så godt å vite at så mange satte så veldig pris på ham. Og jeg gleder meg til å se disse menneskene neste helg. Familie, venner og gamle kollegaer (som strengt tatt passer like godt inn i kategorien venner). Jeg tror det vil gjøre litt godt for hjertet.

Men så er det som jeg har nevnt før, det vil bli ekstra tydelig at pappa er borte. Og det er sårt. Men jeg håper han vil få med seg denne dagen der oppefra en plass. Han ville ikke ha noe styr i forbindelse med sin bortgang. Vi skulle ikke kaste vekk penger på begravelse og alt det der. Og han hadde muligens protestert om vi hadde fortalt ham om denne minnestunden. Vi skulle altså ikke styre eller bruke penger på ham. Men kanskje er dette uansett mer for oss. Dessuten vet jeg at han hadde elsket det. Han hadde definitivt ønsket å være der selv. Han hadde vært i sitt ess! Nesten dumt vi ikke gjorde noe sånt tidligere..

Jeg hørte en sang på radioen før i dag, og den traff rett i hjertet. Rett i det såre punktet. For det er akkurat sånn det føles. Pappa skulle ha vært der!

Follow my blog with Bloglovin

Livet ser rolig og fredelig ut på utsiden. I alle fall så rolig og fredelig som det kan bli i en kaosfamilie på fem. Du ser det ikke på meg. At det stormer på innsiden. Men nå for tiden så gjør det faktisk det. Det er mye som skjer inni meg. Mye som kanskje skulle vært skrevet om, som en form for terapi. Men det er en linje jeg foreløpig ikke vil tråkke over. Så da lar jeg det heller storme litt.

En medvirkende faktor til deler av stormen er det som skal skje om et par uker. Det som jeg etter å ha fått ordnet alt det praktiske har skjøvet unna. Men nå er det umulig. For nå nærmer det seg litt for fort. Om et par uker kommer familien min fra USA med urnen til pappa. Plutselig er alt så virkelig igjen. Den nye normalen som jeg til dels hadde vent meg til, den uten pappa, blir plutselig vanskelig igjen. Nå skal urnen settes ned. Nå skal vi samle familie og venner. Og plutselig gjør det veldig vondt igjen.

I utgangspunktet gledet jeg meg til at dette skulle skje. Da det fremdeles var langt unna. Gledet meg til å få pappa «hjem». Til å feire livet hans. Til å få en slags avslutning på den tunge måneden i fjor høst. Nå kjenner jeg at det blir mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Joda, jeg gleder meg til å samle mange mennesker som kjente ham, som betydde noe for ham. Til å klemme. Høre historier. Markere det fantastiske livet pappa hadde. Men så slår det meg at det vil være så fryktelig tydelig at han ikke er der. At han mangler. Og savnet svir enda litt mer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I denne stormen trenger jeg pappa mer enn noensinne. Akkurat nå skulle jeg gitt en arm og et bein, kanskje enda mer, for å snakke med ham. Høre den gode, beroligende stemmen hans. Fortelle ham alt jeg går og tenker på. Høre ham si at alt vil ordne seg. Han kunne alltid gi meg ro. Uansett.

Men denne stormen er min. Jeg må bite tenna sammen og stå i den alene. La tiden jobbe og håpe på det beste. Hva nå det måtte være. Men det er vondt. Og ensomt. Selv om jeg så og si aldri er alene, så føler jeg meg ensom med tankene mine. Ensom med følelsene og den stadige verken i hjertet. Ensom med klumpen i halsen. Og jeg vet at stormen på langt nær er over. De neste ukene vil bli tøffe, med urnenedsettelse, minnestund og hele pakka. Jeg må bare henge med i svingene, holde ut og ta vare på de fine øyeblikkene som jeg vet vil glimte til innimellom.

Det finnes alltid et vakkert lyspunkt, uansett hvor skyet og grå dagen måtte være.

Follow my blog with Bloglovin

Jeg har vært fryktelig usikker på om jeg skulle skrive noe om dette temaet. Jeg er ikke den som slenger rundt meg med politiske meninger. Men det er forsåvidt ikke dette heller. For meg er det en mening som kanskje er mer personlig enn politisk.

Jeg er litt redd for å bli stemplet som en konservativ, gladkristen KrF’er. For det er jeg på ingen måte. Jeg er stort sett for alt som mange i det partiet ser skjevt på. Så også retten for kvinner til å bestemme over sin egen kropp. Men likevel har tvillingabort-debatten rørt noe i meg.

Bilde fra Firstcry Parenting.

Jeg er altså på ingen måte abortmotstander. Jeg er ikke nødvendigvis for abort heller, men enhver må bestemme hva som er riktig for dem. Dog innenfor rimelighetens grenser. Abort er ikke en prevensjonsform. Og en abort er heller ikke bare bare. Jeg har selv vært i en situasjon der jeg vurderte det. Dro frem og tilbake til sykehuset. Skrev under på papirene. Men jeg klarte ikke å svelge tablettene. Det ble for tøft. Det var ikke riktig for meg. Så jeg vet at abort ikke er en lett beslutning å ta.

Men så er det dette med tvillingabort da. Selvfølgelig kan det også her være mange gode grunner til å gjennomføre. Ligger det noe medisinsk til grunn, med fare for mor, barn eller begge, så skjønner jeg det fullt ut. Så også om det er andre forhold som tilsier at to eller flere barn på en gang vil være en stor belastning for familien.

Det er mulig det er den «habituelle aborteren» (altså, høyst ufrivillige aborter) i meg som overreagerer her. For når du har ønsket svangerskap og barn så høyt som jeg har gjort, bare for å oppleve og miste gang på gang, så blir sånne ting et litt følsomt tema.

Men jeg synes det er hårreisende og tildels uforståelig å velge bort en tvilling fordi man rett og slett ikke vil ha begge to. Er det virkelig noen som gjør dette? Svaret her er visst ja, selv om det forhåpentligvis er ytterst få som går gjennom fosterreduksjon uten en veldig god grunn. Mulig jeg tråkker på noen tær nå altså, men dette klarer jeg ikke å skjønne. Nå har jeg aldri vært en sånn som ønsker meg tvillinger, og har vært lettet hver gang ultralyd bare har vist et foster. For jeg skjønner at to på en gang kan være heftig. Jeg syntes mine pseudotvillinger var tøft, men det er nok ingenting i forhold til to krevende nyfødte på en gang. Og selvfølgelig ser jeg også at det kan bli en ekstra økonomisk utfordring, i tillegg til en hel del annet. Men jeg tenker også sånn at om man nå kanskje har planlagt en graviditet, eller har satt seg selv i en situasjon der en graviditet er mulig, så må man også ta høyde for at det faktisk kan bli mer enn en. Takler en ikke det, så burde man kanskje revurdere en graviditet i det hele tatt. For uten høyst tungtveiende grunner, hvordan kan du velge et av barna dine foran det andre? Hvordan kan du bestemme hvem som får leve og hvem som må dø?

Bilde fra Pixabay.

Dette er et uhorvelig vanskelig og følsomt tema, og det er egentlig lett å både forstå og forsvare begge sider i denne saken. Men personlig kjenner jeg at jeg, selv om jeg er for selvbestemt abort og kvinnens rett til å velge, synes at forslaget til ny abortlov som ble lagt frem i dag er helt OK.

Follow my blog with Bloglovin

På denne dagen for 8 år siden kom en bitteliten jente stille til verden. For tredje gang på kort tid mistet vi et lite, etterlengtet liv. Vår verden var knust. Og enda visste vi ikke hvor mye verre det faktisk skulle bli før vi omsider begynte å klatre oppover igjen.

Denne dagen for 8 år siden var alt svart og vondt. Nok en gang var magen min så ufattelig tom. Nok en gang lå alt i ruiner, og vi måtte kjempe oss gjennom dagene. Holde oss oppe for barnas skyld. De to fine barna vi hadde hos oss, og som ikke ante hva som foregikk.

Mye har skjedd på disse 8 årene. Vi har lidd flere tap. Og en lillebror har kommet til. Den overveldende sorgen som vi følte på den gangen, den som var så skarp i kantene at den fikk hjertene våre til å verke og blø, er borte. Det var vanskelig å se for seg den gangen, men med tiden har disse kantene slipt seg runde. Hjertene blør ikke lenger, men kantene har likevel etterlatt seg arr som aldri går bort. Og det er egentlig godt. Godt å se at livet kan normalisere seg igjen selv etter stor sorg. Og godt at arrene er der som en evig påminnelse. At minnene ikke er vonde, men en naturlig del av historien vår.

Livet overskygger tapene, men innimellom lurer jeg likevel. Hvem hadde de vært? Hvordan hadde livet vært om vi ikke hadde mistet disse små? Hva om vi hadde hatt en liten jente her i stedet for lillebror? En tannløs andreklassing. Hadde du lignet på søsteren din, med lange, lyse lokker? Ville du likt å danse? Eller kanskje foretrukket fotball? Hva ville du ha likt å leke med? Ville du ha vært livlig eller innadvent? Pyntedukke eller tomboy?

Når tankene setter i gang, er spørsmålene mange. Og akkurat i dag er denne lille jenta veldig til stede i tankene mine. Samvittigheten gnager litt over at vi ikke får tent lys på graven i dag. Der hun ligger sammen med et eldre og et yngre søsken. I kveld skulle der ha vært et skinnende lys i mørket. Et bevis på at hun og de andre aldri blir glemt. Men med lillebror og mamma nede for telling forblir det mørkt der i dag. Det river litt ekstra i hjertet.

Men livet som er må likevel komme foran det som var. Eller det som kunne ha vært. En syk lillebror må prioriteres foran lystenning. Vi får heller tenne lys her hjemme i dag, for henne og de andre. I dag aller mest for henne. Hun som skulle ha fylt åtte til sommeren!

Follow my blog with Bloglovin

Dette innlegget sitter langt inne å skrive, men etter nøye vurdering føler jeg likevel at det er greit å “få det ut”. Kanskje hjelper det litt bare å skrive det, hvem vet?

For det var ikke bare pappa jeg mistet i høst. Omtrent samtidig mistet jeg også mye av skrivegleden min. Jeg trodde først det kom av alt som skjedde, jeg sørget, jeg var sliten og så ble jeg syk. Det var lite overskudd til noe annet enn å bare holde hodet over vannet. Men flere måneder senere har den fortsatt ikke kommet tilbake. Jeg har små glimt, men stort sett er det bare “blæ”. Og for en som vanligvis elsker å skrive, er det egentlig ganske sårt.

Typisk nok ble det også forandringer på bloggportalen midt oppi dette. Det har ikke hjulpet at jeg plutselig måtte sette meg inn i masse nytt, og kanskje ikke alltid får helt til dette nye systemet. I tillegg er jeg usikker på hva jeg synes om hele denne prosessen. Det er godt mulig dette nye er bedre på sikt, for all del. Men det som gnager litt, og som sikkert er litt som å banne i kirka, er at alle bloggere på blogg.no ikke ble flyttet over til den nye plattformen. Det føles litt feil når mange bloggere blir værende på gammel plattform og i tillegg får beskjed om at de må søke for å få videreføre bloggen sin over til det nye eller få bloggen sin slettet i løpet av noen få måneder. Om disse faktisk får positive svar på sine søknader, det vet jeg ikke enda. Mange har dessverre valgt å forlate blogg.no. Men jeg håper at de som ønsker å fortsette får lov til det! Jeg er veldig glad for at jeg var blant dem som var heldige og ble flyttet over på ny plattform uten noen problemer. Å si noe annet ville være å lyve. Men det føles streng tatt litt urettferdig at bloggere som er mye mer aktive enn meg blir hengende igjen på det gamle, og med en god del usikkerhet om hva som vil skje videre. Det gir meg rett og slett en litt vond smak i munnen. Små hobbybloggere legger tross alt mye tid og energi, og mye av både fritiden og sjelen sin, i bloggene sine. Den usikkerheten enkelte nå blir sittende med er ikke greit. Det får meg til å lure litt på blogg.no sin agenda. Er det bare klikk og reklameinntekter som gjelder? Hva med menneskene bak? Jeg håper jeg tar feil i forhold til de tankene jeg har, og at det er et mye bedre og mer fornuftig svar på dette.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Man blir jo også litt usikker på sin egen blogg, selv om man har vært så heldig å bli flyttet over. Hva om man ikke leverer tilfredsstillende? Hva om man som meg rett og slett ikke orker å blogge hver dag lenger? Hva om man ikke har nok lesere? Vil man selv bli sittende i den samme situasjonen da?

Som sagt, det sitter litt langt inne å skrive dette. For jeg har definitivt likt meg på blogg.no frem til nå. Og jeg kan godt tenke meg å fortsette også, selv om jeg har vurdert å eventuelt skrive fra eget domene. Men så føles det litt skummelt og ensomt. Domenet har jeg, men jeg er slettes ikke sikker på om jeg har nok teknisk innsikt til å faktisk blogge derfra. Og så står man plutselig helt alene. På blogg.no finnes det i alle fall et supportsystem. Og når man først klarer å sette seg inn i alt det nye så er nok også den nye portalen veldig enkel og grei å bruke. Kanskje til og med mye bedre enn den gamle. Så med mindre dette blogginnlegget setter meg på bar bakke, har jeg nok landet på å fortsette og bruke blogg.no fremover.

En annen tanke har rett og slett vært å droppe blogging helt. Hva er vitsen når gleden ikke er der og det ofte føles som et ork? Når man føler at man må skrive noe bare for å skrive? Jeg er ikke typen som liker å skrive meningsløse tekster, jeg trives best når jeg deler fra hjertet. Ting som virkelig engasjerer meg. Men så er det en slags grense der også, om hvor mye man egentlig skal dele. Det er ikke alt som føles like greit. Noe blir kanskje skrevet men aldri publisert. Og noen ganger føler man at man repeterer seg selv i det uendelige. Kjedelig det også. Likevel tror jeg at jeg har landet på å fortsette litt til. Se om gleden kommer tilbake. Jeg tror egentlig at den vil gjøre det. Det går jo gjerne litt opp og litt ned her i livet.

I mellomtiden så svever jeg rundt her i mitt lille univers. Prøver å sortere tanker og følelser. Teller på knapper, vurderer for og mot. Og skriver litt på helt andre ting. Det er kanskje greit innimellom det også.

Litt refleksjoner mens jeg reflekterer.

Follow my blog with Bloglovin