Dette blir et helt annet innlegg enn jeg hadde planlagt. For det skulle være positivt. Veldig positivt. Om desember og alt det hyggelige denne måneden bringer. For jeg startet måneden så veldig optimistisk. Før 1. desember var lys ute og i vinduer, julegardiner og diverse pynt på plass. Fordi det var koselig. Fordi det ga meg glede. Glede ga også den første dagen i desember meg, med besøk av en god venninne som jeg ser så alt for sjelden etterfulgt av en tur på julemarked med familien. At det var lørdag akkurat den dagen var heller ikke feil..
En liten bit førjulsmagi.
Søndagen var roligere, men likevel fin. For det gjør alltid noe med humøret og stemningen når treet med det rare i kommer opp i stua. Ja, vi er tidlig ute i år. Men det driter jeg i. Rett og slett. For akkurat nå finner jeg litt glede og ro i sjelen av akkurat dette.
Treet med det rare i. Fullt av minner fra merkedager og reiser. Fint for hjerte og sjel.
Jeg trodde at jeg skulle klare å holde på helgens gode følelse, men i går traff livets realiteter meg med et brak. Hjertet er nok en gang solid plassert en plass mellom brystkassa og magen. Alt verker. Fordi julen på ingen måte er som den skal være i år. Fordi pappa er borte. Fordi jeg ikke trengte å kjøpe julegave til ham. Fordi jeg ikke kunne skrive «morfar» på konvolutten til årets julekort. Fordi jeg kjenner stikket i hjertet flere ganger hver dag, når jeg tenker at jeg må ringe og fortelle pappa et eller annet. Fordi jeg etter et nanosekund husker at det kan jeg jo ikke. Jeg får aldri snakke med ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen. 45 dager har gått siden jeg var sammen med ham for siste gang. Siden jeg strøk ham over kinnet og kysset ham på den så alt for kalde pannen. 45 dager siden jeg sa farvel for siste gang.
Når screenshots fra bryllupsvideoen plutselig blir en uvurderlig skatt. Tenk at jeg ikke visste før nå hvor stolt pappa faktisk var den dagen for 11 år siden.
Jeg har lest at tiden mellom 3-9 måneder etter et dødsfall ofte kan være de vanskeligste (dronningen av Google her altså). Jeg er 1 1/2 måned inne i livet uten pappa. Hvis dette stemmer, gruer jeg meg enormt til de neste månedene. For frem til nå har jeg kanskje vært mest nummen. Kanskje fortrengt litt. Nå føles det litt som om jeg er på vei ut av tåken. Savnet er tydeligere. Hjertet verker litt ekstra. Og i går ble jeg en liten stund fullstendig overveldet. Helt ut av det blå. Jeg skulle bare kjøpe meg et julekrus med en dompap på. Fordi disse søte små fuglene får meg til å tenke på pappa. Han lovet jo å komme på besøk som en fugl, selv om vi ikke helt avklarte om det skulle være spurv, kråke, due eller dompap. Men jeg liker tanken på disse søte, små fuglene med røde brystkasser. Og et navn som kan minne om pappa.
Dompap(pa)!
Ved siden av dette kruset hang en rekke kopper med tekst på. Rettet mot foreldre og besteforeldre. Blikket mitt festet seg raskt på dem som hadde tekst med «pappa» og «morfar». Ut av det blå føltes det som om jeg fikk et slag i brystet. Jeg mistet pusten et sekund, og plutselig rant tårene. Foran et stativ fullt av kopper på Europris slo en flodbølge av savn og realitet over meg. Jeg kan aldri kjøpe en sånn kopp til pappa mer! Ikke at jeg nødvendigvis hadde gjort det uansett. Men det var fint å ha muligheten til å kjøpe små gaver til ham. Det var fint å ha ham! Og savnet etter ham blir visst bare større og større etterhvert som tiden går.
Jeg vet at pappa ikke vil at jeg skal sørge. Men det er lettere sagt enn gjort. I dag drukner jeg. Hjertet verker og klumpen i halsen blir større og større. Jeg burde kanskje bare la tårene flomme. Slippe dem ut. Kanskje kjenne på en letthet etterpå. Men det passer ikke akkurat nå. Så jeg holder igjen. Til jeg bare skal være hjemme. Uten sminke.
Pappa har selvfølgelig fått plass i treet med det rare i.
Fordi jeg vet at pappa vil det, skal jeg nok snart få hodet over vannet igjen. Se det positive. Være glad. For jeg tror fortsatt at denne måneden kan bli veldig bra. Jeg vet at positive ting snart vil skje. Og jeg trenger det. Dette året har vært vanskelig. I alle fall det siste halvåret. De fem månedene som har gått siden vi fant ut at pappa var syk. Så kort tid, men tøft nok for mange år. Jeg ønsker meg virkelig en fin siste måned av 2018. Jeg ønsker meg hygge, kos og harmoni. Fine stunder sammen med de nærmeste. Gå ut av dette året som skulle bli pappas siste på en god måte. Det hadde også han ønsket for meg og oss.
Men akkurat i dag kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å kjenne på savnet. Sånn må det kanskje være innimellom. Det er vondt, men litt fint likevel. Fordi savnet er et uttrykk for kjærligheten..
