En ny uke er i gang, og dette blir en skikkelig annerledesuke her i huset. For jentungen har reist avgårde på leirskole, og jeg sitter igjen med mann og to sønner. Tre gutter altså. Tre sånne som lar doringen stå oppe, skvetter litt både her og der, promper, raper og klør seg på tissen. Og dette er bare en liten brøkdel av de guttetingene de foretar seg i løpet av en dag. Mammahjertet skriker etter jentungen. Jenta i meg skriker etter en likesinnet. En medsammensvoren. En som ikke nødvendigvis ler av en høylydt promp, men heller holder for nesen og brekker seg. En annen som har et noenlunde normalt forhold til personlig hygiene. Som sitter når hun tisser og bæsjer roser istedenfor illeluktende ruker som henger igjen nedover doskåla.
Aldri har jeg sett verdien av en datter mer enn jeg gjør i dag. Vi forstår hverandre på et helt annet plan, hun og jeg. Og nå må jeg klare meg uten henne helt til fredag. Jeg tror denne uken blir tøffere for meg enn den måneden hun måtte klare seg alene med pappa og brødrene i fjor. Jeg gleder meg allerede som en unge til fredag, til å få et snev mer balanse og feminitet i huset igjen.
På den positive siden: jeg tror det blir mye mindre klesvask enn vanlig denne uken. For gutter bytter ikke klær flere ganger om dagen, og kan godt bruke klærne de har på seg mer enn en gang før de legges til vask (eller slenges i en haug på gulvet). Dette inkluderer (dessverre) også underbukser og sokker. Sannsynligvis trenger jeg rett og slett ikke å bevege meg inn på vaskerommet før jentungen kommer hjem. Aner jeg en bitteliten husmorferie?
I går bugnet SoMe av glade barn, festkledde og lykkelige mennesker og ikke minst elegante 17. mai-pyntede bord med de deiligste retter. Virkelige glansbilder!
Hos oss var det litt mindre glansbilde. Eller, foruten noen små, hormonelle meltdowns fra en sliten, gravid mamma så var dagen fin den. Det ble til og med et Instagram/Facebook-bilde av tre relativt blide, festpyntede og mysende barn foran et norsk flagg som vaiet stolt på en flott solskinnsdag. Det var mer oppladingen som på ingen måte gikk på skinner. Men 16. mai er kanskje kaotisk for dem med glansbildene også?
Det startet egentlig veldig bra. Mannen hadde fri, og sola skinte. Jeg hadde en veldig positiv legetime og etter det lå dagen foran oss. Vi kunne handle blomster og mat i fred og ro. Til og med ta et par pølser på IKEA. Ekte hverdagslykke. Jeg var helt i rute til 17. mai, og skuldrene var lave. Helt til mannen på ettermiddagen fikk en uventet telefon som snudde opp ned på dagen. Han måtte drive «brannslukking», og dermed ble hans del av forberedelsene til nasjonaldagen plutselig mine. Og oppi det hele kom jeg på at jeg hadde glemt både viktige ting som måtte handles på apoteket og strømpebukser som faktisk gikk over magen. Og selvfølgelig ble en ledning overkjørt under plenklipping, bare sånn for sikkerhets skyld. Hallo stress!
Min planlagte kaffe i sofakroken ute utgikk med høye kneløft. Isteden kom monstermamma på besøk over vaskebøtte og stryking. Og hun er ikke helt god, altså.. Utpå kvelden kom jeg dog i mål, huset var rent og det var bare litt stryking som gjensto før jeg kunne synke ned i sofaen og se på semifinalen i MGP (eller, det heter kanskje ESC nå?). Skulle bare hive en frossenpizza i ovnen først, for middag hadde vi jo ikke rukket. Mens ovnen varmet seg opp, gikk jeg for å stryke skjorter og flagg. Endelig ferdig! Nå var det bare å fyre opp pizza’n. Men da jeg kom ut på kjøkkenet for å sette den inn, innså jeg fort og brutalt at ovnen allerede hadde fyrt opp noe helt annet.. For der luktet det mistenkelig brent og var sånn passe røykfylt. I stresset hadde jeg rett og slett oversett at det sto en langpanne brownies fra helgens bursdagsfeiring helt øverst i ovnen. Den var nå et stusselig syn.
Så fikk man testet brannvarsleren og luftet huset grundig. Greit det.. Og med en ny svingom med vaskekluten over gulvet, luktet det omsider litt mindre brent og litt mer rent igjen. Og så ble det mat til slutt, mens man fikk med seg avstemningen på MGP.
Konsekvensen av dette ble selvfølgelig at 17. mai startet med dundrende hodepine for undertegnedes del. Heldigvis hadde mannen fri (har vært dårlig med det de siste årene) og kunne stå opp med barna som skulle gå i tog rundt Skaugum sånn ca. før fuglene fes på morgenen. Så ble det en litt roligere 17. mai-morgen på mor. Jeg kunne faktisk vente helt til kl. 8 med å stå opp, noe som var sånn passelig uvant. Ikke trengte jeg å stresse så mye med frokosten heller, tiden var virkelig på min side. Noe flott oppdekket 17. mai-bord ble det heller ikke. Gjengen fikk pent hente maten jeg hadde laget fra komfyr og kjøkkenbord. Ble ikke noen Instagram-vennlige bilder av det, men jeg kjenner at det er helt greit. Barna fikk i alle fall det de ville ha.
Instagram-vennlig bilde av mor i fest-stas utgikk også, jeg følte meg mer som et digert, saftig jordbær i min røde mammakjole. Rød, hvit og blå var jeg i alle fall.
Så var det ut for å traske i tog gjennom bygda vår, noe som viste seg å bli litt slitsomt for en allerede sliten, gravid skrott. En stk. sliten rosaruss som måtte tisse midt i togruten var vel heller ikke så fryktelig glansbildeaktig. Men sånt skjer jo, russetiden er hard.
Vi holdt ikke ut gjennom hele programmet på skolen, for å si det sånn. Dermed gikk vi helt glipp av eldstemanns vinnerlykke på lodd og premieutdeling for mannens andreplass i luftgevær-skyting. Da lå én flat i sofaen inne og én i sofaen ute, begge med en kroneis godt plassert i hånden (og kanskje en i magen allerede også).
Grillmiddagen ble like lite Instagram-vennlig som resten av den kulinariske delen av 17. mai, men grillmat og en lett sommersalat er altså aldri feil. Samtidig må jeg rette en takk til dem som lager sånne ferdigbakstposer som man kun trenger å tilsette olje og vann i for å få en velsmakende brownie. Jeg hadde virkelig ikke orket å lage noe fra bunnen i går! Og når svigerinne, svoger og niese kommer på besøk med deilig, frisk ostekake og vi kan sitte utendørs til sent på kveld, da kjenner man at jo, 17. mai ble jammen fin i år også.
Apropos 17. mai. Om du har fulgt meg fra starten husker du muligens min lille bunadskrise for to år siden. Den gang løste det seg ganske greit med cape-vær. Og når jeg ser tilbake på denne lille krisen nå, så er den jo virkelig ingenting i forhold til årets begredelige bunadsutsikter for 17. mai. For da bunaden kom ut av skapet i går, innså jeg ganske fort at det ikke blir bunad på meg i år.
Her hjelper det virkelig ikke å holde inn pusten..
Dette er ikke innafor selv for den aller snilleste bunadspoliti.
Vel og merke kan jeg få den igjen rundt livet om jeg drar den helt over kulen på magen og oppunder puppene. Men så er det visst ikke bare magen som har vokst de siste månedene..
Hørte jeg “va va voom”?
Nå skal det sies at jeg ikke var veldig optimistisk i forhold til bunaden på forhånd. Men det er fortsatt sånn passe kjipt å måtte la den henge i skapet på selve bunadsdagen. Det er liksom ikke helt det samme å stille i en litt ufiks mammakjole på 17. mai.
På den positive siden, værmeldingen sier at bunad i morgen vil bli fryktelig varmt. Litt flaks skal man da ha.
Men neste år!!! Da skal bunaden i alle fall passe over magen! Dog har jeg noe mindre forventninger til brystpartiet, ammepupper er ikke nødvendigvis så små de heller..
Ja. Skjønne hva da? Det må ha vært andre tider da denne sangen ble skrevet. Og tekstforfatter Overbeck kan umulig ha vært pollenallergiker. Mai du skjønne milde, sa du? Hva med mai du skjønne lunefulle? Og alt det grønne er definitivt pent å se på, det skal godeste Overbeck ha. Men det fører med seg en del negativiteter også, i alle fall for mange av oss.
Nå har jeg alltid vært veldig glad i mai. Vårmåneden over alle vårmåneder. Med lovnad om lysere tider og varme sommerdager. Med en kalender full av røde dager. Jubel, fest og glede. Visst kan mai være fin. Og jeg vet at vi bare er 6 dager inne i årets mai. Men det er likevel på tide at vi tar et lite oppgjør, du og jeg, måned nummer fem.
For slutten av april var så veldig fin. Sommeren var liksom på plass. Sommerklærne (de få som fortsatt passer) kom frem og ble tatt i bruk. Uteplassen ble gjort i stand. Og full av optimisme investerte vi endelig i nye hagemøbler. Jeg var så fornøyd!
Nå skulle deilige vårdager nytes med utallige kaffekopper og gode bøker i min deilige kosekrok. Og mai bare:
Tusen takk, lunefulle mai!!!
Og så var det alt det grønne da. Vårtegnet over alle vårtegn. Bjørka spretter og det er så vakkert!
Og jeg bare:
Mai var så absolutt bedre før jeg vokste på meg pollenallergi for noen få år siden. I år er det verre enn noensinne. Det sa umiddelbart pang da vi kom hjem fra påskeferie. Kombinasjonen graviditet og kraftig pollenspredning er ikke den beste. Jeg må stort sett holde meg inne, og våger jeg meg ut må jeg bruke solbriller i all slags vær (til og med vurdert svømmebriller, si). Og det ser unektelig litt dumt ut når det regner for eksempel. Jeg nyser og klør og er innimellom på nippet til å klore ut øynene mine, mens jeg pøser på med allergitabletter, øyedråper og nesespray. Nei, du grønne mai, vi er på ingen måte bestevenner lenger!
Men så glimter du til da, med en kjølig helg med litt mindre pollenspredning. Ikke fan av kjølig, men når man kan gå ut uten å klø seg fordervet etterpå så er det likevel litt fint. Også er det ikke bare bjørk som spretter ut i full blomst. Det finnes enda finere ting enn det som er grønt. Det som er rosa, for eksempel.
Sånne øyeblikk får mai-kjærligheten til å blusse opp igjen for en stakket stund. Men likevel, akkurat som denne blomstringen, er det nok høyst midlertidig. Det er nok på tide å revurdere dette kjærlighetsforholdet. Det blir for turbulent. Jeg tror rett og slett du og jeg må slå opp, mai. Jeg venter heller på juni..
De blogginnleggene som vil dukke opp i nærmeste fremtid, trodde jeg egentlig aldri skulle deles med omverden. Da jeg begynte å skrive om dette svangerskapet, trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle sitte her flere måneder senere med med en magekul som inneholder en aktiv krabat. Jeg skrev først og fremst for meg selv, for å få ut mine egne tanker. Og for å dokumentere denne overraskende men eventyrlige reisen, uansett hvor kort eller lang den måtte bli. Som et bevis på at dette lille livet også eksisterte kanskje. Og som et bevis på at selv om denne lille ikke var planlagt, og selv om følelsene rundt situasjonen har vært mange, var den både ønsket og elsket allerede fra starten. Så, la meg ta deg med tilbake til vinteren..
Du er en av livets største overraskelser. På ingen måte en del av planen, og på mange måter ganske mirakuløs.
Jeg trodde knapt mine egne øyne da en gammel, utgått test fra innerst i skapet viste to streker. I alle dager! Jeg trodde jeg var i overgangsalderen, ikke dette. Så feil kan man ta.
Hva nå? Hva vil skje? Hvor lenge vil dette vare? Hva gjør vi om dette faktisk er den som blir? Det er fullstendig kaos på innsiden. Kun en ting er sikkert, jeg vil gi deg en sjanse. Du er et mirakel, og uansett hva som ligger foran oss, skal du få leve i magen min så lenge det går. Og selv om det er skummelt, håper jeg du vil bli helt til høsten.
Noen få uker senere ligger jeg nok en gang i en gynekologstol med en skjerm ved siden av meg. Jeg må vite om det virkelig er liv. Og på skjermen får jeg se en liten klump på knappe centimeteren og et lite hjerte som banker jevnt og trutt. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se igjen. Det er litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg er avventende, tør ikke håpe for mye. For du er ikke helt så stor som du burde ha vært. Selv om det ikke er snakk om mye, og jeg har hatt mye skumlere ultralyder før, aner det meg at historien gjentar seg. Spørsmålet er bare når.
Jeg gjør det jeg må. Jeg tar vitaminer som får meg til å spy. Jeg propper i meg blodfortynnende både i sprøyte- og tablettform. Jeg får henvisning til de undersøkelser jeg må ha. Og jeg søker om fødeplass. Selv om underbevisstheten vet at jeg ikke har behov for noe av dette.
Hver dag kjenner jeg etter. Er puppene mindre ømme? Er jeg mindre kvalm? Gjør det mer eller mindre vondt i magen? Og ikke minst, er det spor av blod på dopapiret? Jeg stryker meg over magen. Lever du fortsatt der inne? Vær så snill! Lev! Voks! Kom til oss!
Og jeg lengter. Lengter etter at tiden skal gå. Dager og uker. Lengter etter å få se deg på nok en ultralyd. Lengter etter å få se et sprellende vesen som har vokst betraktelig. Lengter etter å få høre hjertet ditt. Lengter etter å kjenne deg. Lengter etter betryggelse og litt senkede skuldre. Lengter etter å få vite hvem du er. Om vi noen gang kommer dit..
Ja, da er vel katta, og ikke minst årsaken til mitt bloggfravær, behørig ute av den berømte sekken. Jeg har ikke bare lagt på sofaen, stappet i meg masse søtsaker og lagt på meg av den grunn, selv om det kan se sånn ut..
Sånn er det altså. Enkelte på min alder blir besteforeldre. Jeg blir gravid. Egentlig så er det fullstendig galskap. Og et eneste stort mirakel.
Det har vært mye vurdering frem og tilbake om jeg i det hele tatt skulle dele noe på blogg eller sosiale medier. En del av meg kunne ha fortsatt å holde dette hemmelig lenge. Det har vært trygt og godt å ha det helt for seg selv. Men så går tiden, magen vokser og flere og flere får uansett vite hva som er på gang. Og når det gjelder blogging, så har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive når noe så stort skjer i kulissene. Så da har jeg heller vært stille. Og det vil jeg jo egentlig ikke være. Så selv om det er skummelt å dele, selv om jeg fortsatt er bittelitt usikker på om det er det riktige å gjøre, så var tiden inne nå. Det ble for slitsomt å holde på hemmeligheten i lengden, vi har tross alt visst om dette i flere måneder allerede.
Jeg vet at minst to spørsmål vil komme. Er alle barna med samme far? Hvorfor er det sånn at når man har flere barn enn gjennomsnittet så antas det ofte at man er i gang med nytt «kull» med ny mann? Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det (med mindre du får barn med enhver mann du legger dine øyne på), men hos oss er det sånn at alle barna er våre felles barn. Hvorfor forandre på en formel som virker?
Og så kommer muligens det verste spørsmålet. Var det planlagt eller ikke? Jeg vil helst svare at det er en privatsak som ingen har noe med. Men siden jeg har skrevet noen innlegg de siste månedene, for meg selv til å begynne med, men som jeg nå vil dele litt av fremover, så vil svaret på spørsmålet uansett ligge der. Dette kom definitivt som en overraskelse.
Jeg trodde ikke jeg skulle sitte her og skrive dette i dag. Jeg trodde ikke svangerskapet skulle vare så lenge. Og det er altså skummelt å dele. Men enda mer slitsomt å skjule.
De siste månedene har vært tøffe på mange måter. Nøyaktig hvor tøft vil også komme frem i det jeg har skrevet denne tiden. Det har vært en eneste stor berg- og dalbane, og det vil det nok fortsette å være lenge enda. Sannsynligvis helt til denne lille forhåpentligvis melder sin ankomst til høsten. For jeg har en tøff forhistorie. Og dette er på mange måter et risikosvangerskap. Det er vanskelig å slappe av. Det er vanskelig å i det hele tatt se for seg at det skal gå bra, selv om jeg er godt over det stadiet jeg har mistet før. Det finnes ingen garantier. Mye kan fortsatt skje. Men jeg håper..
Det startet riktig så bra i januar. OK, jeg hatet det. Men jeg kuttet ut stort sett alt sukker og annet svineri og kom godt i gang med trening. 10 kg skulle bort, helst innen sommeren. Og et par av dem forsvant ganske raskt. Men så skjedde det noe som la alle planer og håp om den slanke sommerkroppen 2019 fullstendig på is.
Husker dere at jeg skrev et innlegg om en gynekologtime i begynnelsen av januar? Og at jeg håpte det ble lenge til neste gang jeg lå i en sånn stol og skrevet.
Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.
Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang.
Vel, sånn ble det ikke.. Jeg ler rått av det jeg skrev helt på starten av året. For noen få uker senere var jeg tilbake i gynekologstolen, for noe helt annet enn en uskyldig polypp.
Årets sommerkropp ser ut til å bli kulerund og full av blåmerker..
I går fikk vi en liten smakebit på hvordan livet vårt hadde vært om vi ikke hadde fått minstemann. Heldigvis var han bare borte i et døgn, men det var nok til å merke stor forskjell.
Plutselig var det bare to store barn i huset. En 12-åring og en 13-åring som foretrekker rommene sine når de er hjemme. De er selvgående og ordner egentlig det meste selv. Joda, litt hormoner og masing hører med, men det er stor forskjell på dem og en 5-åring. Huset var stillere. Nesten litt tomt og livløst. Samtidig var det ingen som rotet rett etter torsdagsvasken. Det var lite «mamma, mamma, mammaaaa». Og det var sånn passe uvant å ikke ha på barne-TV og i tillegg ha kvelden ganske helt for meg selv.
Og da kom disse rare tankene. Sånn har mange foreldre på min alder det. Barna har blitt større og livet har blitt annerledes. Husene er kanskje litt stillere og de har kanskje mer egentid. Sånn trodde jeg det skulle bli her også, da jeg etterhvert så og si ga opp og innfant meg med at det bare ble to barn på oss. Da hadde det siste døgnet vært livet vårt. Og mannen og jeg satt begge her og innså at et liv uten minsten er helt utenkelig. Vi savnet ham alle mann etter bare noen få timer. Han bringer så mye liv og glede. Visst kan det være slitsomt å være småbarnsforeldre, men vi hadde gått glipp av så uendelig mye om vi hadde gitt helt opp den gangen for seks år siden. Kampen var virkelig verdt det!
Jeg hadde ikke byttet ut det småkaotiske livet vårt for alt i verden. Et døgn var definitivt nok. Det er uendelig godt å ha en sliten 5-åring tilbake i huset. Sammen med oss. Der han hører hjemme. I vår litt bråkete kaosfamilie.
Minstemann tenker på alt, som at mamma blir liggende alene i den store senga med ham på overnatting og pappa på nattevakt. Så da jeg gikk og la meg lå Jack Jack og ventet på meg. Omsorgsfulle godgutten altså!
Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..
To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.
Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.
For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.
Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!
Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.
Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.
Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?
Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?
Den første av mange feriedager i hjembyen min, Ålesund. Bylørdag, sol og Stuen-softis. Måkeskrik og bølgeskvulp. Kjente ansikt og hyggelige møter. Ro i sjelen og vakker solnedgang. Toppen av lykke. Jeg er hjemme!
