Etter mye om og men, tester jeg nå for første gang ut et blogginnlegg fra min nye Mac. Å si at jeg er fortrolig med den, ville være å ta ekstremt hardt i. De siste dagene har vært fulle av blod, svette og tårer (eller i alle fall nesten) bare for å få satt den opp. Og mye gjenstår fortsatt. Men et test-blogginnlegg må det altså bli.
Jeg har hatt litt blandede følelser til hele dette byttet fra PC til Mac. Men når mannen går hen og kjøper et sånt nymotens glis, så må det jo brukes. Jeg har vært fryktelig fornøyd med PCen min, og kjenner den nesten ut og inn etter sånn ca. 10 år sammen. Muligens lenger også når jeg tenker meg om. Og følelsene rundt dette byttet stikker dypere enn bare det. For PCen var nemlig en gave fra pappa, og har vært flittig brukt til både jobbing og skriving. Jeg ville egentlig ikke erstatte den. Det føles litt som om jeg fjerner bit for bit av pappa fra livet mitt, og det vil jeg jo ikke. Så det er sårt. Men jeg vet også at den gamle PCen har begrenset levetid, og jeg trenger noe å kunne fortsette og jobbe på.
Så da blir det noen tårer, litt tungt hjerte og litt banning og steiking fremover, før jeg forhåpentligvis blir godvenn også med Macen. Og forandringene i livet bare raser på..
Denne uken har jeg kjent på motstridende følelser så det holder. En del av meg vil at tiden skal fly – fort. En annen del vil stoppe opp, holde igjen. Tidligere denne uken gikk det nemlig virkelig opp for meg at livet er i ferd med å forandres. Big time.
Det begynte med utviklingssamtaler for de to skolebarna våre. Hatt mange av dem, og jeg er alltid stolt når vi går fra skolen etterpå. Men denne gangen var det litt annerledes. Jeg var så absolutt stolt, med god grunn. Det står ikke på det. Men denne gangen var det siste gang vi hadde en sånn samtale på barneskolen med eldstemann. Og det er rart! Og skummelt. Min førstefødte. Han som var bitteliten sånn ca. i går. Til høsten begynner han på ungdomsskolen!
Også har vi den søte lille jenta mi da. Hun som stabbet rundt med sine blå øyne og lyse krøller for ikke så lenge siden. Hun starter faktisk det siste året på barneskolen etter sommerferien. Rart det også, men likevel trygt. Vi skal på et par sånne samtaler til med denne pre-teen-jenta vår.
Og så kommer muligens den aller største forandringen. Minsten begynner på skolen! Førsteklassing. Er det mulig? Den bittelille fuglungen min. Han som fortsatt er babyen min. Skal han virkelig gå fra barnehagehverdag til skolehverdag? Han er jo bare fem! Det er så skummelt det! Det har lenge føltes langt frem i tid, flere måneder til liksom. Men da jeg midt på natten innså at han snart er ferdig i barnehagen, at når sommerferien vår tradisjonen tro starter i midten av juni, så skal han ikke tilbake dit mer – ja, da fikk jeg rett og slett ikke sove. Det er bare noen uker til det! Det blir jo så trist! For han trives så veldig godt sammen med voksne og barn der. Nå blir det nye voksne og mange nye barn å forholde seg til. Rett og slett en helt ny hverdag. Å, hjertet mitt!
Og jeg bare..
Sensommeren og høsten som kommer vil definitivt bli spennende, utfordrende og full av forandringer. For alle mann. Og jeg er ikke helt sikker på om jeg gleder meg eller gruer meg. Litt av begge deler kanskje..
Litt rart å følge opp onsdagens noe nedstemte, eller i alle fall energiløse, innlegg med et mye lystigere. Men sånn er livet, det svinger fort. Neida, jeg har ikke noen humørsvingnings-diagnose altså. Sånn om du skulle lure.
Og noen ganger skal det ikke så mye til heller. Fredag, solskinn og første dag med sminke og tur ut av huset siden mandag. Til og med i joggesko og tynn jakke. Leve litt etter noen tunge dager. Man må bare bli litt glad av sånt. Selv om energinivået fortsatt er langt fra på topp. Deilig er det likevel. Og når huset i tillegg har blitt sånn delvis rent i løpet av dagen, ungene er blide og jeg starter helgen med en veldig hyggelig beskjed, da må man bare gapesmile bittelitt under alle rynkene.
Nå tenker jeg at man kan fastslå at våren har kommet til Østlandet. I alle fall for en stakket stund. Og med vår kommer jo en ny energi. Eller? Nei, den har jeg visst ikke sett så mye til foreløpig. Så energiløs som jeg har vært de siste dagene er det faktisk lenge siden jeg har vært. Formen er ikke på topp. Kropp og hode er sånn ca. like utslitt. Alle ekstralagre er helt tomme, og det virker fristende å gå i hi og sove noen dager, uker eller måneder. Da er det greit å fylle på med det man kan av kaffe og vitamin D.
Det føles strengt tatt ubehagelig å ha det sånn. Når en dusj nesten tar knekken på meg og jeg rett og slett må hvile etterpå. Og når selv det å puste er slitsomt. Nå vet jeg heldigvis at det ikke er farlig, at livet bare har blitt litt mye i det siste. Jeg vet at jeg snart vil være meg selv igjen. Jeg trenger bare bittelitt tid. Og litt ekstra hvile. Lene meg tilbake og puste med magen. Komme meg gjennom de litt slitsomme dagene mot påskeferie. Så blir jeg kanskje litt våryr etterhvert jeg også!
Ikke på topp og burde brukt filter, men T-skjorte i solveggen er ganske grei terapi.
I dag er det den internasjonale dagen for Downs syndrom, dagen da alle oppfordres til å ta på seg ulike sokker for å vise at man setter pris på mangfold og at alle er forskjellige. Og ikke minst at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av egenskaper og diagnoser.
Nå ble det noe redusert rockesokking for vår del i år, men de to store gikk på skolen med ulike sokker og en pjusk minstemann markerte dagen her hjemme. Eller, akkurat nå rocker han faktisk legevakten med sokkene sine. Vi får håpe de legger merke til det!
Noen dager er det helt OK å surre rundt hjemme hele dagen. Uten sminke. Uten bh. Med kråkereir på hodet og en lett avslappet følelse i kroppen. Så avslappet at man istedenfor å lage mat går for takeaway sushi på en helt vanlig mandag.
En slik sløv, innholdsløs og litt kjedelig dag var akkurat det jeg trengte nå!
En spesiell helg nærmer seg slutten. En helg full av følelser. Glede, sorg, savn, vemod, kjærlighet. En helg full av fine mennesker, klemmer, godhet og varme. Og ikke minst, følelsen av å være hjemme. Jeg er sliten og tom, men likevel føles det rett. Alt har vært helt riktig. Pappa hadde elsket denne helgen! Han er hjemme nå..
Tiden går. Klokken tikker stadig fremover, og dagene avløser hverandre. Om tiden går i min favør vet jeg ikke enda. En avgjørelse på hvordan fremtiden vil bli nærmer seg i alle fall sakte men sikkert. Og jeg henger fortsatt med så godt jeg kan, selv om det slettes ikke er lett. Det er ikke til å stikke under en stol at livet er litt tøft om dagen. Kanskje ikke bare litt heller. Det er mange følelser som herjer. Usikkerhet, sorg, savn, sinne.. You name it, I have it.
En annen ting som tikker nærmere, er urnenedsettelsen og minnestunden for pappa. Det meste er klart. I morgen setter amerikanerne mine seg på flyet og på torsdag samles vi alle i Ålesund. Det blir hektiske men forhåpentligvis også fine dager. Bare så synd Norge ikke byr på mer vårlig vær. Kjenner at en ny ladning snø her på Østlandet var langt fra det jeg ønsket meg mest. Virker inn på humøret det også, si..
Selv filter klarer ikke å skjule at jeg ikke er verdens lykkeligste om dagen. Jeg liker absolutt ikke å være syte- og klage-Fotokjerring. Da blir jeg heller litt mer stille-Fotokjerring for en stund. Forhåpentligvis er det lysere tider i vente. Og da skal det skrives mer igjen også! Muntrere og mer positive innlegg. For akkurat det savner jeg voldsomt!
Det går trått med skriving om dagen. Ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi jeg ikke føler for å trykke publiser på de tingene jeg faktisk skriver. Kanskje en dag, kanskje aldri.
Det som skal skje fremover er ganske altoppslukende, både livet selv og det som skal skje neste helg. Nå er jeg stort sett i mål med planlegging av minnestund/celebration of life for pappa. De siste detaljene faller på plass, og jeg kan senke skuldrene litt. Eller kanskje ikke. Kanskje ikke før neste søndag, når alt er over.
Det er rart å holde på med disse forberedelsene. Psykisk er det vanskelig. Sorgen kommer nærmere. Men så er det på et nivå ganske godt også. Å få gjøre dette til ære for pappa. Få tilbakemeldinger fra mennesker som vil være med. Sånne som er gode og vonde på samme tid. Men mest gode. Fordi det er trist at han er borte, men så godt å vite at så mange satte så veldig pris på ham. Og jeg gleder meg til å se disse menneskene neste helg. Familie, venner og gamle kollegaer (som strengt tatt passer like godt inn i kategorien venner). Jeg tror det vil gjøre litt godt for hjertet.
Men så er det som jeg har nevnt før, det vil bli ekstra tydelig at pappa er borte. Og det er sårt. Men jeg håper han vil få med seg denne dagen der oppefra en plass. Han ville ikke ha noe styr i forbindelse med sin bortgang. Vi skulle ikke kaste vekk penger på begravelse og alt det der. Og han hadde muligens protestert om vi hadde fortalt ham om denne minnestunden. Vi skulle altså ikke styre eller bruke penger på ham. Men kanskje er dette uansett mer for oss. Dessuten vet jeg at han hadde elsket det. Han hadde definitivt ønsket å være der selv. Han hadde vært i sitt ess! Nesten dumt vi ikke gjorde noe sånt tidligere..
Jeg hørte en sang på radioen før i dag, og den traff rett i hjertet. Rett i det såre punktet. For det er akkurat sånn det føles. Pappa skulle ha vært der!
It’s perfect outside its like god let me dial up the weather Got the whole crew here, I ain’t seen some of them in forever It’s one of those never forget it, better stop and take it in kinda scenes Everything’s just right yeah except for one thing
You should be here, standing with your arm around me here Cutting up, cracking a cold beer Saying cheers, hey y’all it’s sure been a good year It’s one of those moments, that’s got your name written all over it And you know that if I had just one wish it’d Be that you didn’t have to miss this You should be here
You’d be taking way too many pictures on your phone Showing them off to everybody that you know back home And even some you don’t yeah They say now you’re in a better place And I would be too if I could see your face
You should be here, standing with your arm around me here Cutting up, cracking a cold beer Saying cheers, hey y’all it’s sure been a good year It’s one of those moments, that’s got your name written all over it And you know that if I had just one wish It’d be that you didn’t have to miss this Aw you should be here
You’d be loving this, you’d be freaking out, you’d be smiling, yeah I know you’d be all about what’s going on right here right now God I wish somehow you could be here
Og sånn går altså dagene. Fulle av tanker. Fulle av følelser. Litt kaos. Litt forberedelser. Og veldig lite blogging. Forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake når livet roer seg litt.
Fortsatt en enhjørning, bare en litt småforvirret og småstresset sådan..
Livet ser rolig og fredelig ut på utsiden. I alle fall så rolig og fredelig som det kan bli i en kaosfamilie på fem. Du ser det ikke på meg. At det stormer på innsiden. Men nå for tiden så gjør det faktisk det. Det er mye som skjer inni meg. Mye som kanskje skulle vært skrevet om, som en form for terapi. Men det er en linje jeg foreløpig ikke vil tråkke over. Så da lar jeg det heller storme litt.
En medvirkende faktor til deler av stormen er det som skal skje om et par uker. Det som jeg etter å ha fått ordnet alt det praktiske har skjøvet unna. Men nå er det umulig. For nå nærmer det seg litt for fort. Om et par uker kommer familien min fra USA med urnen til pappa. Plutselig er alt så virkelig igjen. Den nye normalen som jeg til dels hadde vent meg til, den uten pappa, blir plutselig vanskelig igjen. Nå skal urnen settes ned. Nå skal vi samle familie og venner. Og plutselig gjør det veldig vondt igjen.
I utgangspunktet gledet jeg meg til at dette skulle skje. Da det fremdeles var langt unna. Gledet meg til å få pappa «hjem». Til å feire livet hans. Til å få en slags avslutning på den tunge måneden i fjor høst. Nå kjenner jeg at det blir mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Joda, jeg gleder meg til å samle mange mennesker som kjente ham, som betydde noe for ham. Til å klemme. Høre historier. Markere det fantastiske livet pappa hadde. Men så slår det meg at det vil være så fryktelig tydelig at han ikke er der. At han mangler. Og savnet svir enda litt mer.
I denne stormen trenger jeg pappa mer enn noensinne. Akkurat nå skulle jeg gitt en arm og et bein, kanskje enda mer, for å snakke med ham. Høre den gode, beroligende stemmen hans. Fortelle ham alt jeg går og tenker på. Høre ham si at alt vil ordne seg. Han kunne alltid gi meg ro. Uansett.
Men denne stormen er min. Jeg må bite tenna sammen og stå i den alene. La tiden jobbe og håpe på det beste. Hva nå det måtte være. Men det er vondt. Og ensomt. Selv om jeg så og si aldri er alene, så føler jeg meg ensom med tankene mine. Ensom med følelsene og den stadige verken i hjertet. Ensom med klumpen i halsen. Og jeg vet at stormen på langt nær er over. De neste ukene vil bli tøffe, med urnenedsettelse, minnestund og hele pakka. Jeg må bare henge med i svingene, holde ut og ta vare på de fine øyeblikkene som jeg vet vil glimte til innimellom.
Det finnes alltid et vakkert lyspunkt, uansett hvor skyet og grå dagen måtte være.
