Siden de sier at dette er den siste varme dagen på en stund (sikkert en veldig lang stund også), har jeg latt alt annet fare og bare lagt i sola i dag. Nå skal det sies at jeg synes det er ufattelig kjedelig å ligge og sole seg. Fryktelig kjedelig!
For ikke å snakke om hvor svett jeg blir. Det er helt ufyselig. Er absolutt en grunn til at soling på ferie foretas i bassenget. Mye mer behagelig enn en solseng i en kokvarm hage. Men for all del, det er deilig å kjenne de varme strålene fra sola også.
Nesten enda bedre er det når sola begynner å ta litt mindre og etterhvert forsvinner bak trærne. Da kan jeg krype opp i sommerens beste investering og kjenne kroppen gradvis kjøle seg ned til normal kroppstemperatur igjen.
Og enda litt senere, når det blir for mørkt til å lese men fortsatt behagelig temperatur, nytes sommerkvelden og den deilige luften med et lite glass med noe godt i (fortrinnsvis iskald sangria) på terrassen.
Visst kan det bli godt med litt regn så jeg med god samvittighet kan gjøre andre ting. Men jeg kommer til å savne dette. For sommeren er strengt tatt best når man kan gå ut i sommerkjole og flip-flops selv på kvelden uten å fryse. Mer komplisert enn det trenger faktisk ikke sommerlykke å være.
Det skinner nok gjennom i blogginnleggene mine at det ikke er så lett å være meg om dagen. Strengt tatt er det nok ikke så lett å være mannen og barna i huset heller, de merker jo at jeg ikke har det bra. Og her på bloggen velger jeg uansett å ikke legge skjul på hvordan livet egentlig er. På andre sosiale medier ser det kanskje greit ut, sånn ut fra det lille jeg legger ut. Men det slo meg i går, da jeg la ut et aldri så lite selfie, som egentlig skulle være litt morsomt. Ansiktet smiler, eller i alle fall gjør en slags tullete grimase. Men ser man nøye etter, så ser man det. Øynene mine forteller en helt annen historie enn resten av meg. Jeg har sett det i hvert eneste bilde som har blitt tatt de siste ukene (ikke nødvendigvis så mange). Øynene mine har ikke det samme livet i seg som før. Isteden reflekterer de sorgen i hjertet.
Det føles som om jeg tar på meg en maske. Kanskje kommer glimtet og livet tilbake etterhvert. Kanskje er dette den nye meg. Om ikke annet så håper jeg psyken og humøret blir mer stabilt etterhvert..
For å finne den nye normalen viser seg å ta tid. Jeg prøver og feiler. Føler vel kanskje at jeg feiler mest. At jeg ikke strekker til. At jeg ikke er bra nok. Selvtilliten har aldri vært på topp, men nå når den nye bunn-nivåer. Jeg liker ikke den jeg har blitt, den sorgen har gjort meg til. Jeg liker ikke at jeg krever så mye av mannen. For han gjør virkelig alt for at jeg skal føle meg bedre. Problemet er bare at lite eller ingenting funker. Jeg liker ikke at jeg har så kort lunte i forhold til barna. Og aller mest misliker jeg kroppen min. Den som jeg føler sviktet Megan. Ingenting er riktig lenger. Jeg føler meg ofte som et menneske i fritt fall. En nedadgående spiral. Men jeg prøver virkelig. Prøver å finne igjen meg selv. Prøver å skape hygge for resten av gjengen. Det skal jeg ha. Men så feiler jeg da. Stadig vekk.
Samtidig vet jeg at jeg er heldig. Heldig som har denne gjengen min, mannen og barna. Heldig at de holder ut med meg. Heldig som tilsynelatende har den fysiske helsen i behold. Heldig som kan leve det livet jeg gjør. For det kunne vært verre. Mye verre til og med, selv om det ofte ikke føles sånn. Den tanken slo meg i aller høyeste grad i går kveld, da nyheten om at en toåring hadde druknet i et plaskebasseng i Agder tikket inn på mobilen. Så skjørt er altså livet. At en fin og varm sommerkveld på et øyeblikk kan vendes til tragedie. Tankene gikk øyeblikkelig til familien. Til foreldre og eventuelle søsken. Til hvordan de hadde og har det. Plutselig bleknet min egen sorg for en liten stund, og hjertet verket isteden for denne stakkars familien. Jeg kan skjønne, men likevel ikke skjønne. Forestille meg, men likevel ikke. Men fremfor alt, jeg kan føle med. For medfølelsen min er heldigvis på plass enda. Takk og lov. Alt er ikke dødt inni meg. Og i dag går altså tankene stadig vekk til denne familien, til marerittet de gjennomlever og til toåringen som plutselig ble revet bort.
Livet er tøft. Livet er brutalt. Men kanskje er det ikke så ille likevel. For det kunne alltid vært verre. Så i dag føler jeg takknemlighet for det jeg faktisk har midt oppe i savnet av det som er borte. Og samtidig en viss angst, angsten for at det faktisk kan bli verre. Plutselig. Ut av det blå. Kanskje verdt å tenke på for alle og enhver.
Da er vi tilbake i atskillig kjøligere Norge etter en rar, men deilig måned i varme Texas. Det tok meg halve ferien å komme inn i en slags feriemodus, så de Texas-abstinensene jeg pleier å få når vi kommer hjem er om mulig enda sterkere denne gangen. Jeg er sur og gretten. Forbanner bukser, sokker og sko. Forbanner egentlig det meste.
Den eneste positiviteten jeg klarer å finne akkurat nå er at reisingen er over og at vi overlevde alle flyturene. De tåredryppende avisoverskriftene dukker opp under hver flight. Vi er liksom den tragiske familien som blir utslettet etter all sorgen. Er glad verden ble spart for disse overskriftene altså!
Den siste ferieuken forsvant jeg visst også helt fra bloggen. En kombinasjon av å være opptatt med livet og å ikke orke når jeg faktisk hadde mulighet. Og det er vel egentlig helt greit. Vi gjorde egentlig ikke noe veldig spesielt heller, vi har stort sett bare vært på kjente plasser og gjort kjente ting hele ferien. Lite stress, mest avslapping.
Den siste helgen hadde vi også selskap av datteren til tatovøren «vår», som etterhvert har blitt en god venn. I år møttes jentene våre for første gang takket være en felles lidenskap for fotball, og de fant virkelig tonen.
Moro å få med seg en fotballkamp når man selv har ferie.
Det var en sann fornøyelse å ha med seg den flotte jenta rundt omkring hele helgen, og å se vennskapet mellom dem vokse. Vi fikk gleden av å ta henne med til plasser rundt om i Dallas som hun aldri hadde vært før. Og vi dro til Stockyards hvor alle ungene etter tur fikk sitte på en sånn skapning.
Og et av feriens beste øyeblikk var faktisk da en gutt og to jenter sang “Whiskey glasses” av full hals fra baksetet. Skal ikke så mye til, si. Og nå er det plutselig ikke bare familien der borte jeg savner. Hjelper ikke på det dårlige abstinens-humøret..
Men nå er vi altså hjemme igjen. Tilbake i hverdagen. Eller den nye hverdagen. Tilbake til et liv som på en måte stoppet opp for 6 uker siden..
Mange tror kanskje vi er tilbake til normalen nå etter den lange ferien. Nå som mannen etter sykemelding og ferie begynner å jobbe igjen. Nå som det har gått litt tid. Men sånn er det altså ikke. Seks uker er aldeles ikke lenge. Alt føles fortsatt veldig nært. Sorgen henger fortsatt over oss, selv om vi kanskje virker tilsynelatende normale. Det er uansett sånn den nye normalen er.
Dette var det eneste jeg så frem til å komme hjem til. Nå skal det plantes og gjøres fint her.
Det føles sårt når man føler forventningen om at man skal være ferdige med den verste sorgen nå. Det gjør vondt når man føler at den eneste trygge plassen å dele følelsene sine, å dele Megan, er her på bloggen. Når man føler at å snakke om henne vil støte andre. Mange er kanskje redde for å rippe opp i sorgen om de spør hvordan det går. Mange ønsker å beskytte seg selv for de følelsene som måtte dukke opp rundt dette temaet. Vi kan ikke det. Vi lever med dette hver dag. Vi kan ikke beskytte oss selv, dette er vår realitet. Ingen kan rippe opp i noe, vi glemmer uansett ikke. Tvert imot gjør det godt å snakke om henne. Det gleder meg veldig når noen spør om henne og om det som har skjedd. Vi ønsker jo på ingen måte at hun skal glemmes, hun vil alltid være en viktig og naturlig del av vår familie. Derfor deler jeg. Og derfor har jeg med utallige gjenstander med navnet hennes på fra USA.
Hun er, og vil alltid være med meg og oss i alt vi gjør.
Noen vil kanskje synes at jeg overdriver. At jeg dyrker sorgen. Men sånn er det overhode ikke. Jeg har vært gjennom lignende ting før og gått videre. Uten å glemme, men i en ny normal. Nå famler vi oss nok en gang frem, litt i blinde, i jakten på nok en ny normal. En som passer for oss. Det er en slags balansegang, spesielt for meg. Jeg vet ikke helt fra dag til dag, eller fra time til time, hvordan jeg vil fungere. Det vil ta tid før jeg finner tilbake til en slags stabilitet. Sorg er krevende, og jeg blir fort sliten. Det er vanskelig å legge planer, for plutselig låser det seg helt. Det går opp og det går ned, humøret og energien veksler stadig. Men jeg pusher meg selv så godt jeg kan, aller mest for at barna skal ha det best mulig. Dessverre føler jeg ofte at jeg feiler. At jeg svikter. Det er lite supermamma over meg, om det i det hele tatt noen gang har vært det. Jeg kan bare håpe at jeg er bra nok som jeg er.
Det har surret mange tanker i hodet mitt de siste ukene. Mye om hvordan livet skal bli fremover. Om hvor mye jeg ønsker å dele. Jeg har som nevnt vært redd for å støte folk. Jeg har vært usikker på hvor tydelig Megan skal være i hverdagen, livet og hjemmet vårt. På disse seks ukene er det ved siden av mannen og jeg, kun barna som har sett bildene vi har av Megan. Og i frykt for å bli sett på som sprø, eller for å støte noen, var jeg i starten ganske bastant på at om vi skulle ha noe bilde av henne hjemme, så måtte vi få det tegnet. Men veien blir som kjent til mens man går. Og jeg vil ikke gjemme vekk den, i alle fall for oss, vakre jenta vår. Og definitivt ikke i vårt eget hjem. Om noen skulle føle seg støtt av dette, så får de heller la vær å komme på besøk. For Megan er en del av oss, og nå er det ikke lenger et trekløver på rote-reolen vår (full av ting, men betydningsfull fordi alt representerer oss og livet vårt), nå er det et firkløver. Og for oss føles det både riktig og naturlig!
Alvoret nærmer seg for fullt. Den behagelige barnehagetiden er nesten over. Nå venter snart en ny hverdag for minstemann. Skolehverdag. Nye rutiner. Nye voksne. Nye venner. Skolegutt! Hjelp, hva skjedde? Hvor ble tiden av? Var det ikke i går jeg med skrekkblandet fryd fulgte den lille gutten med alt for stor sekk til første dag i barnehagen. Nå skal sekken som endelig passer perfekt byttes ut med en alt for stor skolesekk. Lille mannen min!
2 1/2 år og fersk barnehagegutt med alt for stor sekk.
Det er mulig spørsmålet her burde være om jeg er klar. Og det er jeg slettes ikke så sikker på om jeg er. Jeg gruer meg til denne nye hverdagen. Minsten er på en måte fortsatt babyen min. Faktisk tror jeg han kommer til å fortsette å være det selv med en ny baby i huset. Det er et eller annet som er veldig spesielt i forhold til (foreløpig) minstemann. Noe med den lange veien vi hadde før han kom til oss. Og sikkert noe med den tøffe starten han fikk. Også er det ikke til å stikke under en stol at det er stor forskjell på å være født i desember som han er og i januar som enkelte andre skolestartere er. Hadde han ventet til termin hadde han hatt et år igjen i barnehagen. Faktisk er det bare noen få dager om å gjøre. Innimellom lurer jeg på om det kanskje hadde vært bedre for ham. At han hadde vært mer skolemoden neste høst. Men nå er det engang sånn at han følger sitt årstall og dermed begynner på skolen som 5-åring i høst.
Og det skal nok gå bra det også. Vi har heldigvis etterhvert opparbeidet oss en god del erfaring fra skolen. Det hadde vært mye tøffere om han var førstemann som begynte. Om alt var ukjent. Jeg husker fortsatt usikkerheten da eldstemann begynte for mange år siden. Og nå har vi faktisk vært gjennom alle trinnene. Han går videre til ungdomsskolen nå som minsten begynner i første klasse. Og storesøster blir en av de eldste på skolen mens minstemann er en av de aller yngste. Han har i alle fall storesøster der det første året. Og vi er altså godt kjent med skolen og hvordan alt fungerer. Vi kjenner og er trygge på mange av de ansatte. Det er alltid et kjent ansikt, et smil og et gjenkjennende hei når vi kommer innom. Det føles både trygt og godt. Vi vet at også minsten vil bli tatt godt vare på i årene som kommer, akkurat som de to eldste har blitt. Det hjelper enormt for et litt småskjelvent mammahjerte.
I dag var det besøksdag. Om litt over to måneder er det alvor. Den tiden går fort. Alt for fort. Jeg skal bruke disse to månedene på å bli så klar som mulig. Og det håper jeg en kommende førsteklassing med lopper i blodet, som er mye mer opptatt av lek enn av læring, også blir.
Godt med en trygg hånd å holde i på skoleveien selv om det enda ikke er helt alvor.
Ingenting får deg til å føle deg freshere enn et realt blodtrykksfall med svimmelhet, prikking i hode og ansikt, kvalme og tårer som triller. Spesielt deilig sittende i bilen mens man bare lengter hjem til den trygge, gode senga.
Men hei, på den positive siden, blodtrykket mitt var lavt en stund da!
Føles idiotisk å se på noen timers harryhandel som en prestasjon, men akkurat nå så er det faktisk akkurat det. Jeg fikk testet meg selv skikkelig i går, og hadde mest lyst til å gi opp allerede da jeg så køen ved Svinesund. For ikke å snakke om menneskemengden som møtte meg da jeg kom inn på kjøpesenteret. Mennesker og lyder overalt. Hvordan skulle dette gå? Jeg som på en bitteliten tur til Sandvika kvelden før måtte sette meg ned hele tre ganger. Men her jobbet visst kroppen og viljen på lag, for i løpet av de timene vi var der klarte jeg meg med et par, små benkepauser. Var nok tanken på alt smågodtet som holdt meg oppe..
Humøret og mestringsfølelsen var på topp da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem. Kroppen var hakket mer sliten og hodepinen kom sigende, men der og da var det greit. For ikke å snakke om hvor deilig det var å synke ned i sofaen hjemme mens mann og eldstemann ordnet med varer og takeaway. OK, jeg følte meg fullstendig ubrukelig og unyttig. Og full av dårlig samvittighet for at de måtte ta all jobben. Men med et stigende trykk var det på tide å lytte til kroppen.
Aaaah!
Men så blir man litt overmodig da. Så selv med en etterhvert nokså elendig form i dag, og selv om jeg egentlig visste at jeg burde ta det helt med ro, ble det litt husvask mens jeg enda var bittelitt høy på adrenalin fra i går. Og nå, nå er det tomt! Rent, men tomt! Akkurat når mannen starter jobbhelgen sin. Dette kan bli interessant..
Godt man kan legge seg her litt mens ungene er spredd for alle vinder i nabolaget.
Og så godt at man har et så vanvittig spennende liv! Det ligger virkelig an til å bli tidenes mest heidundrande sommer for denne kjerringa!
Her ligger jeg. Stenger sola ute bak gardinene og nyter mørke og stillhet. Neida. Jeg nyter ikke. Det er nok mer hating. Den siste uken er dette plassen jeg har tilbragt mest tid på, og jeg er så lei! Lei av senga, lei av soverommet, lei av å føle meg innestengt her hjemme. Livet mitt er plutselig helt innholdsløst, det går nesten kun ut på ruging. Blir ikke mye å blogge om da, si. Om jeg kjeder meg? Oh yes! Det er så mye jeg heller kunne tenke meg å gjøre, inkludert rydding og husvask. Ja, virkelig! Jeg savner å gjøre sånne helt hverdagslige, kjedelige ting. Sånt som man vanligvis tar helt for gitt, selv om man kanskje ikke burde det. Men i dag hviler jeg meg forhåpentligvis opp til eventyr. For i morgen håper jeg at formen holder til en liten harry-tur over grensa. Tenk, så spennende!! Definitivt ukas høydepunkt om vi kommer så langt!
Fortsetter dette så kommer jeg til å bli sprø. All ære til dere kronikere der ute, som må leve dette livet dag ut og dag inn. Jeg bøyer meg i støvet!
Jeg tror vi kan fastslå en gang for alle at kroppen min er fryktelig dårlig på å gå gravid. Vel og merke slipper jeg relativt lett fra kvalme og bekkenløsning, men isteden får jeg mye skumlere plager. I tillegg til alle andre morsomme risikofaktorer jeg har i dette svangerskapet, har også blodtrykket skutt i været foruroligende tidlig. Der det har gått opp mot slutten av svangerskapet med de andre (og forårsaket komplikasjoner med begge gutta), har det nå lagt høyt siden første måling sånn ca. rundt uke 13. Det liker verken jeg, legene eller kroppen min.
Sykehuset valgte ved siste kontroll der å sette meg på blodtrykksenkende medisiner, og den første uken følte jeg at det funket fint. I uken frem mot 17. mai hadde jeg ingen hodepine (noe jeg ellers plages mye med, selv i ugravid tilstand) og kroppen føltes generelt bedre. En kontrollmåling hos legen viste også et helt normalt blodtrykk. Jeg hadde mer energi, og ble nok litt overmodig 17. mai-helgen. For det føltes så godt å fungere bedre. Så da jeg ble sliten overså jeg det og pushet videre. Jeg nøt masse liv i magen, og ble til og med overmannet av et redebyggings-anfall, noe som resulterte i en flunkende ren vognpark som nå står klar til den lille. Optimismen rådet for en liten stund.
Tidlig redebygging.
Så kom mandagen. Jentungen dro på leirskole og kroppen min sa stopp. Alt ble et ork, og etterhvert kom hodepinen sigende. Å nei! I tillegg fant den lille i magen ut at det var på tide å ta det mer med ro igjen. Og sånn gikk uka, etterhvert også med en forkjølelse på kjøpet. For hver dag uten tydelige livstegn, steg angsten. Den må ha nådd helt nye høyder forrige uke. Det var virkelig en helvetesuke.
Når alt du ønsker deg er et bittelite livstegn..
Fredagen kom, formen var fortsatt laber, men jeg fikk i alle fall jenta mi hjem igjen. Og kanskje var det det som skulle til. Kanskje savnet den lille der inne også storesøster. For fredag ettermiddag ble det så til de grader liv. Nesten skummelt mye. Hele magen beveget seg og jeg trodde det var selveste utbryterkongen som befant seg på innsiden. Skal ikke være lett dette, enten engster man seg over for lite liv, eller så er det for mye. Men for en lettelse det var samtidig. Noe av angsten forsvant i alle fall, og har heldigvis med daglig og tydelig liv holdt seg borte siden.
Formen og blodtrykket derimot..
Det gir ikke rom for mange sprell. Jeg føler meg nytteløs liggende i senga eller på sofaen. Jeg blir småstresset av å se rundt meg på alt jeg egentlig burde gjøre. Men jeg innser også at jeg må prioritere litt mer av hva som er viktig og hva som ikke er det. Forhåpentligvis vil hvile hjelpe meg å fungere litt bedre for de tre jeg har aller mest dårlig samvittighet for..
Når mannen kjøper blodtrykksapparat og du klarer å hvile deg ned til optimalt blodtrykk. Tenk om det kunne ha holdt seg der!
Det fineste med å ha en blogg er kanskje muligheten du har til å gå tilbake og lese gamle innlegg. Innlegg du kanskje hadde glemt. Tanker og opplevelser som betydde noe da, men som kanskje går i glemmeboken etterhvert. I en blogg lever minnene for evig. Her om dagen gikk jeg av en eller annen grunn tilbake til arkivet for mai 2018, noe som vakte mange følelser. Litt glede, litt humring, litt irritasjon, litt gjenkjennelse og litt sorg. For selv om noe er likt, er det også mye som har forandret seg dette siste året. Ikke minst et par store ting som jeg slettes ikke så komme..
La oss begynne med likhetene. Som hvordan jeg i fjor gruet meg til å sende eldstemann på leirskole. Her var det déjà vu i år, da vi sendte jentungen avgårde. De samme følelsene om hvor fort tiden har gått, og minnet om hvor glad jeg var for at det fortsatt var lenge til de skulle avgårde sånn da de gikk i 1. og 2. klasse. Nå er det bare å vente på minstemanns tur om noen år.
Og likhetene stopper faktisk ikke der. For da eldstemann var på leirskole i fjor (riktignok i begynnelsen av juni), ble minsten, jentungen og jeg slått ut av et lumsk magevirus. I år gjorde forkjølelsen sitt inntog i heimen mens jentungen var borte. Disse ungene kommer ikke hjem FRA leirskole med smitte, de kommer hjem TIL smitte..
Sykdom 2018 vs. 2019
Så har vi noen vesentlige forskjeller. En irriterer litt mer enn andre. En sånn ting som gjerne er en evig kilde til irritasjon. Nemlig været. Dette ville normalt ha gått i glemmeboka, men takket være bloggen er den fantastiske våren (og sommeren) vi hadde i fjor dokumentert til evig tid. Jeg blir rett og slett sur når jeg ser tilbake. Sol, sol og atter sol. Og varme! Selfier av et smilende, brunt ansikt og brune legger på solsenga. Jeg var ute i godkroken store deler av dagen. Det var lykke og nytelse. Sånn er det definitivt ikke i år. Gråvær og en gradestokk som sjelden når opp til 20 grader er liksom ikke helt det samme. Dog er det kanskje en velsignelse at det er sånn akkurat nå, for det øyeblikket den faktisk bikker 20-tallet og sola skinner, da begynner denne kroppen med en ekstra person i faktisk å slite. Ganske ulikt meg, men sikkert ikke unormalt. Burde vel egentlig håpe på en kjølig sommer i år..
Maiværet 2018 vs. 2019
I fjor på denne tiden var det også slanking på gang. En kilde til irritasjon da, men kombinert med brunfargen ser jeg nå at jeg så mye livligere og freshere ut for et år siden. Jeg føler meg langt unna den personen i år. Slanke meg gjør jeg definitivt ikke! Nå eser det meste utover, samtidig som jeg føler meg slapp og gusten i huden. Bedre lykke neste år?
Fotokjerring 2018 vs. 2019
På denne tiden i fjor gledet jeg meg også til en sommer med masse familietid. Først og fremst tid med pappa, først her i Norge og så i USA. Jeg visste det ikke da, men livet mitt var allerede i ferd med å forandre seg for alltid mens jeg gikk her og gledet meg. For pappa var allerede syk. Og de ante allerede at det kunne dreie seg om noe veldig alvorlig, selv om den endelige diagnosen ikke kom før i juli. Og før dette visste jeg altså ingenting. Noe som sikkert var like greit. Jeg slapp noen ukers bekymring. Livet lekte før bomben smalt. Og nå er pappa borte. Livet blir aldri det samme. Jeg skal aldri glede meg til besøk fra ham igjen. Eller besøk hos ham. Neste gang vi kommer til Texas, er stolen hans tom. Jeg vet det så godt. Jeg får stadig og oftere flashbacks til det øyeblikket da han døde foran øynene mine. Til tomheten etterpå, både psykisk og fysisk. Likevel er det vanskelig å se for seg hvor rart og tomt det kommer til å føles å komme tilbake dit. Han var jo alltid der. I godstolen foran TV med sport, et gameshow eller en eller annen for meg uinteressant dokumentar på full guffe. Utenfor lesende på en svær blekke av en avis mens jeg fløt rundt i bassenget. Eller sittende på kjøkkenet med et smil og et hei når jeg som førstemann kom tuslende ut av soverommet om morgenen. Nei, den tomheten er vanskelig å tenke på. Livet blir aldri det samme igjen. For et år siden hadde jeg en pappa. En pappa jeg ikke visste jeg snart skulle miste. Nå har jeg kun minnene igjen. En sår og vond forskjell.
Pappatid 2018 vs. 2019
I år har jeg derimot noe helt annet. Noe som kom enda mer overraskende. Noe som kan bli veldig fint. Det lille mirakelet som vokser i magen min. Det har ofte vært sånn i vår familie, og da spesielt på farssiden, at når noen går ut av tiden, kommer nye til. Det finnes flere eksempler på det. Vi lurte faktisk på det den gangen i oktober. Hvor vil det komme et nytt lite menneske? Jeg var ikke et av alternativene. Isteden ga jeg vekk små babyklær som pappa hadde glemt å sende til oss for flere år siden. Vi trengte dem jo ikke! Jeg angrer litt på det nå..
Overraskelsen 2019
Men det er bagateller. Uviktig. Det viktigste er den som vokser der inne. Man kan faktisk lure på om det er en mening med det. For at det i det hele tatt vokser et menneske i magen min er på alle mulige måter et mirakel i seg selv. En gedigen overraskelse, et lite liv som har trosset alle odds frem til nå. Og når termin i tillegg faller ca. 3 uker før ettårsdagen for pappas bortgang, da blir det ekstra spesielt. Og samtidig litt sårt. For denne lille kommer aldri til å treffe morfaren sin. Denne gangen vil han ikke sitte i Texas, limt til telefonen sin mens han venter på oppdatering om fødsel. Denne gangen vil han ikke glemme å sende en eske babytøy, som bonusmamma tilfeldigvis vil finne i garasjen om noen år. Dette barnebarnet får han aldri se, aldri holde. Dette barnebarnet vil kun kjenne ham fra bilder og historier. Men likevel føler jeg at han på en måte er med. Forhåpentligvis passer han på oss. Kanskje var det også han som sendte dette mirakelet vår vei. Litt av en skruball, pappa!
Men hva annet kunne man egentlig forvente av en spøkefugl og baseballfan?
