I går fikk vi en liten smakebit på hvordan livet vårt hadde vært om vi ikke hadde fått minstemann. Heldigvis var han bare borte i et døgn, men det var nok til å merke stor forskjell.
Plutselig var det bare to store barn i huset. En 12-åring og en 13-åring som foretrekker rommene sine når de er hjemme. De er selvgående og ordner egentlig det meste selv. Joda, litt hormoner og masing hører med, men det er stor forskjell på dem og en 5-åring. Huset var stillere. Nesten litt tomt og livløst. Samtidig var det ingen som rotet rett etter torsdagsvasken. Det var lite «mamma, mamma, mammaaaa». Og det var sånn passe uvant å ikke ha på barne-TV og i tillegg ha kvelden ganske helt for meg selv.
Og da kom disse rare tankene. Sånn har mange foreldre på min alder det. Barna har blitt større og livet har blitt annerledes. Husene er kanskje litt stillere og de har kanskje mer egentid. Sånn trodde jeg det skulle bli her også, da jeg etterhvert så og si ga opp og innfant meg med at det bare ble to barn på oss. Da hadde det siste døgnet vært livet vårt. Og mannen og jeg satt begge her og innså at et liv uten minsten er helt utenkelig. Vi savnet ham alle mann etter bare noen få timer. Han bringer så mye liv og glede. Visst kan det være slitsomt å være småbarnsforeldre, men vi hadde gått glipp av så uendelig mye om vi hadde gitt helt opp den gangen for seks år siden. Kampen var virkelig verdt det!
Jeg hadde ikke byttet ut det småkaotiske livet vårt for alt i verden. Et døgn var definitivt nok. Det er uendelig godt å ha en sliten 5-åring tilbake i huset. Sammen med oss. Der han hører hjemme. I vår litt bråkete kaosfamilie.
Minstemann tenker på alt, som at mamma blir liggende alene i den store senga med ham på overnatting og pappa på nattevakt. Så da jeg gikk og la meg lå Jack Jack og ventet på meg. Omsorgsfulle godgutten altså!