Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..
To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.
Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.
For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.
Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!
Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.
Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.
Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?
Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?
