Det startet riktig så bra i januar. OK, jeg hatet det. Men jeg kuttet ut stort sett alt sukker og annet svineri og kom godt i gang med trening. 10 kg skulle bort, helst innen sommeren. Og et par av dem forsvant ganske raskt. Men så skjedde det noe som la alle planer og håp om den slanke sommerkroppen 2019 fullstendig på is.
Husker dere at jeg skrev et innlegg om en gynekologtime i begynnelsen av januar? Og at jeg håpte det ble lenge til neste gang jeg lå i en sånn stol og skrevet.
Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.
Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang.
Vel, sånn ble det ikke.. Jeg ler rått av det jeg skrev helt på starten av året. For noen få uker senere var jeg tilbake i gynekologstolen, for noe helt annet enn en uskyldig polypp.
Årets sommerkropp ser ut til å bli kulerund og full av blåmerker..
Til høsten begynner jakten på sommerkroppen 2020!
