I dag, til og med på fredag den 13., våknet Norge til en ny normal. Det som skjedde i løpet av gårsdagen er fortsatt like uvirkelig, og jeg kjente det med en gang jeg våknet i morges. Noe var fortsatt litt normalt da mannen dro avgårde på jobb grytidlig i dag. For han må fortsatt på jobb, dog på en litt annen måte enn før. Men jeg merket fort at denne morgenen var annerledes. For etter at han kjørte avgårde, ble det stille. Helt stille. Bortsett fra fuglekvitter. De lever fortsatt som normalt. Pendlertoget tutet også som normalt, men jeg så for meg et spøkelsestog. Og på den tiden man vanligvis hører skolebarna gå til skolen var det der igjen. Stillhet. Norge har blitt stille.
Norge har også gått helt av hengslene. I går fikk vi se en veldig dårlig side av nordmenn. Hamstring og usolidaritet. Myndighetene oppfordrer til å unngå akkurat dette. Butikkene forsikrer om at de har nok mat til alle. Likevel strømmer folk til og fyller handlekurvene breddfulle. Jeg skjønner panikken. Jeg har kjent på den selv. Men vi har ikke hamstret. Vi har derimot funnet ut nøyaktig hvor mye mat vi allerede har i fryseren. Det vi skulle ha i går var brød og melk til barna. Det var vanskelig å oppdrive. Og jeg kjenner jeg blir fryktelig frustrert og sint over denne egoismen der ute. Ikke bare i matbutikken, men på apoteket som tømmes for medisiner som for noen er livsviktige. Og polet. Hva i alle dager? Skal hele Norge sitte hjemme og drikke de neste ukene? Drikke og drite? Og dere som flyr rundt og hamstrer, tenker dere over smittefaren der dere surrer rundt i overfylte butikker, klår på emballasjer og står tett i tett i kø? Hallo!?! Våkn opp da!!!
Aldri feil med litt humor.
Og nå er altså den nye hverdagen i gang. Nå skal alle være mest mulig hjemme. Mest mulig usosiale. Det er slutt på all moro, annet enn den du finner på selv. Noen tenker kanskje at det blir deilig. Stresse ned litt, ikke haste rundt fra det ene til det andre hele tiden. Her i huset hadde vi for eksempel overlykkelige barn i går, som så for seg en lang skoleferie. Sånn blir det absolutt ikke. Her skal det jobbes. Og jeg har allerede funnet ut at jeg egner meg dårlig som lærer.
Det tar nok ikke lang tid før vi alle kjenner på det. Barna kommer til å savne skolen, lærere og venner der. Dere som har hjemmekontor eller i verste fall blir permittert kommer til å savne jobben og kollegaer. Vi kommer alle til å savne den friheten vi vanligvis har. Jeg kjenner på det allerede, selv om jeg ikke er verdens mest sosiale vesen så har jeg likevel et behov for å være rundt andre mennesker. Det var for eksempel ikke med lett hjerte vi i går måtte avlyse helgens familiebursdagsfeiring. Men med mannen, som er et av bursdagsbarna, i høy beredskap og familiemedlemmer i risikogruppen var det det eneste fornuftige å gjøre.
En annen ting vi vil se i tiden fremover, er hvor viktig hvert eneste lille ledd i samfunnet er. Man tenker kanskje ikke over det til vanlig, men nå vil det bli veldig synlig. Tiden fremover blir en prøvelse. Kanskje vil vi alle i fremtiden sette mer pris på det livet vi vanligvis lever.
Men først må vi prøve å venne oss til dette nye for en stund. Jeg tror dessverre det kan vare lenge, og jeg kjenner at det kan gå hardt utover psyken. Jeg sliter jo fra før av. 2018 og 2019 var tunge år, og nå ser det ut som 2020 skal følge i det samme sporet. Jeg prøver å si til meg selv at «dette blir gøy», men det blir det jo ikke. Det blir annerledes. Det blir krevende på mange måter. Men vi skal stå i det og komme gjennom det. Det må vi. Alle sammen. Sammen. Bare med litt avstand mellom oss..
Fotokjerring – litt svimmel og med litt flere roller enn før..