Altså, etter innlegget mitt i går, som jeg egentlig gruet meg til å legge ut, må jeg bare bøye meg langt ned i støvet og takke dere der ute ydmykt for responsen.
Jeg gikk ufattelig mange runder med meg selv før jeg valgte å publisere gårsdagens innlegg, som altså har ligget på vent en god stund. Jeg var redd for å bli sett på som en sutrete hypokonder. Jeg var redd for at det ble alt for personlig og utleverende. Men etter at det først var gjort, er jeg så glad for at jeg valgte å dele det. Og det er utelukkende på grunn av dere fine lesere der ute! Dere som har kommet med gode og oppmuntrende ord. Dere som har delt av deres egne erfaringer. Dere som har fått meg til å føle meg bittelitt mer normal og gitt meg håp om lysere tider.
Jeg vet at jeg har en lang vei å gå. Og jeg vet fortsatt ikke om det ligger mer bak de fysiske symptomene mine enn det psykiske. Jeg er fortsatt redd for å være syk, for at det skal være noe uoverkommelig. Men hjulene er i alle fall i gang etter et lengre legebesøk i dag. Og jeg føler meg kanskje bittelitt lettere nå som jeg har sagt det høyt, at jeg sliter, at jeg ikke er meg selv og at jeg er redd. For nå vet jeg at jeg ikke er alene.
Fra bunnen av mitt hjerte, tusen takk, fine dere!
