Den første uken av den nye normalen er unnagjort, og her i huset har vi egentlig overraskende fort kommet inn i nye rutiner. Det hjelper nok at jeg er mye hjemme fra før, jeg mistenker at det hadde vært tøffere om jeg var litt mindre hjemmekjær. Barna har også omstilt seg greit til hjemmeskole, og har så absolutt innsett at det ikke er ferie selv om de jobber hjemmefra. Jeg må rett og slett berømme lærerne deres, som lager til undervisningsopplegg og følger opp. Spesielt koselig er kanskje førsteklassingens «morgenmøte» hver morgen, hvor hele klassen samles online og synger «God morgen-sangen» før de går gjennom dagens planer. Når det er sagt, så er også førsteklassingen den største utfordringen med den nye hverdagen. For det krever så absolutt ekstra oppfølging og masse tålmodighet fra mor og far. Helgen er kjærkommen for å si det sånn. Og så er jeg fryktelig glad for at det bare er et småskolebarn å holde styr på. Hadde ikke de to eldste vært så selvdrevne som de er så tror jeg hjernen hadde kortsluttet.

Sånn bortsett fra hjemmeskole klarer vi fint å få dagene til å gå uten alt for mye frustrasjon og brakkefeber. Vi er heldige med været, så jentungen er ute og leker med fotballen sin i timesvis hver dag. Hurra for egentrening når alt annet er umulig! Vi andre har prøvd å bli med litt, men jeg skal innrømme at jeg føler litt «Corona-skam» hver gang jeg er utendørs. Jeg vet jo at det er greit, men likevel føler jeg at de få som kjører forbi ser litt skjevt på oss. Da er det greit å ha hagen!

Jeg trodde dette skulle bli mye tøffere, både for oss voksne og barna. Jeg regnet med mye krangling, men det har faktisk vært mindre av sånt. Det er akkurat som om takhøyden blir litt høyere i krisetider. Jeg trodde det skulle bli vanskeligere for meg å få jobbet, men jeg tror nesten jeg har jobbet mer den siste uken enn vanlig. Det er mer bloggingen som lider, den kommer nederst på prioriterings-listen. Jeg var også bekymret for min egen mentale helse oppi dette, jeg har jo slitt i det siste. Nå var jeg heldig som fikk gjort unna legebesøk og tester akkurat i grevens tid, og at alle testene var helt fine. Sannsynligvis er alt jeg har kjent på psykosomatisk, og det er en stor lettelse i seg selv. For å lette litt på både det psykiske og det fysiske fikk jeg rett og slett noen «lykkepiller». Om de gjør meg lykkelige er jeg ikke så sikker på. Jeg vet ikke egentlig om de hjelper en gang. Men etter at kroppen kom over sjokket av den første tabletten (la oss bare si at jeg neppe kommer til å spise pommes frites igjen) har jeg følt meg roligere. Selv det at påskeferien i hjembyen og kvalitetstid med mamma ryker, tar jeg med full fatning. Sånn må det bare være nå. Det er greit. Ålesund er der fortsatt når dette er over, og det aller viktigste er at mamma også skal være det! Normalt sett ville jeg vært nokså nedfor over dette, så det er vel en viss mulighet for at disse dagene hadde vært tøffere uten medisiner..

Sånn er altså ståa her. Mye hjemmetid, bare ut for litt luft innimellom. Mye familietid – men barna har jo også sine egne rom å trekke seg tilbake på. Nå er det mannens tur til å stille opp på jobb noen dager, så i helgen skal barna og jeg kose oss så godt vi kan uten ham på dagtid. Går nok bra det også. Vi lider absolutt ingen nød, faktisk så tror jeg denne isolasjonen kan være litt bra for oss.

I disse isolasjonstider så lurer jeg også veldig på hvordan det går med dere lesere der ute. Jeg hadde blitt veldig glad om du hadde hatt lyst til å dele med meg hvordan DU har det. Hvordan takler du den nye hverdagen? Er det vanskelig eller går det bra? Hva er positivt og hva er negativt? Og ikke minst; er du frisk?

Og er du en av de mange heltene som holder Norge i gang oppi dette, så HEIA, TAKK og KLAPP KLAPP KLAPP til deg!

Husk at vi står sammen i dette! Alle sammen. Følg retningslinjene. Hold dere hjemme så godt det lar seg gjøres. Tenk på dem som kanskje ikke tåler like mye som du gjør. Gi en hjelpende hånd om du kan. Hvis alle følger dette, så kan vi kanskje komme tilbake til normalen litt fortere. For hverdagen vil komme tilbake, og da håper jeg vi alle klarer å sette litt mer pris på den!