Eneste høne i flokken

En ny uke er i gang, og dette blir en skikkelig annerledesuke her i huset. For jentungen har reist avgårde på leirskole, og jeg sitter igjen med mann og to sønner. Tre gutter altså. Tre sånne som lar doringen stå oppe, skvetter litt både her og der, promper, raper og klør seg på tissen. Og dette er bare en liten brøkdel av de guttetingene de foretar seg i løpet av en dag. Mammahjertet skriker etter jentungen. Jenta i meg skriker etter en likesinnet. En medsammensvoren. En som ikke nødvendigvis ler av en høylydt promp, men heller holder for nesen og brekker seg. En annen som har et noenlunde normalt forhold til personlig hygiene. Som sitter når hun tisser og bæsjer roser istedenfor illeluktende ruker som henger igjen nedover doskåla.

Aldri har jeg sett verdien av en datter mer enn jeg gjør i dag. Vi forstår hverandre på et helt annet plan, hun og jeg. Og nå må jeg klare meg uten henne helt til fredag. Jeg tror denne uken blir tøffere for meg enn den måneden hun måtte klare seg alene med pappa og brødrene i fjor. Jeg gleder meg allerede som en unge til fredag, til å få et snev mer balanse og feminitet i huset igjen.

På den positive siden: jeg tror det blir mye mindre klesvask enn vanlig denne uken. For gutter bytter ikke klær flere ganger om dagen, og kan godt bruke klærne de har på seg mer enn en gang før de legges til vask (eller slenges i en haug på gulvet). Dette inkluderer (dessverre) også underbukser og sokker. Sannsynligvis trenger jeg rett og slett ikke å bevege meg inn på vaskerommet før jentungen kommer hjem. Aner jeg en bitteliten husmorferie?

Ha en fin mandag og en strålende, ny uke!

Katta er ute av sekken!

Det er på tide med nok en tidsreise. Nå har vi kommet til april, “milepæl-ultralyd” og den skumle delingen av de store, overraskende nyhetene. Det var neppe noen som så denne komme..

Jeg har utsatt og utsatt, men nå er det gjort! Nyheten om den lille i magen er sluppet til de nærmeste. Og det er faktisk en stor lettelse. Å gå rundt og bære på noe så stort alene i ukesvis har vært tungt. Ikke minst de siste ukene, med morkakeprøve og en mage som blir vanskeligere og vanskeligere å skjule. Å late som om alt er normalt når både form og psyke skriker det motsatte er slitsomt. Graviditet er slettes ikke en dans på rosa skyer, i alle fall ikke for undertegnede.

Milepæl-ultralyden gikk altså bra. Litt forunderlig var den, gynekologen min er visst mest vant til tidlig og innvendig ultralyd. Men den lille vokser fortsatt som den skal og ser ut til å trives der inne. Merkelig nok. Jeg er like overrasket hver gang alt ser fint ut. Vanskelig å tro på.

Ikke det beste bildet av den minste håpefulle, tommelsuging fra en litt creepy vinkel.

Likevel klarte jeg å utsette deling av nyheten med barna så lenge som mulig før påskeferien. Først da vi pakket kvelden før avreise ble de to eldste kalt inn på soverommet. Og de reagerte slettes ikke som forventet da mannen (jeg er feig) slapp katta ut av sekken. Det ble ikke sinne, tårer og tramping ut av rommet. Ingen smelling med dører. Jeg undervurderte 13-åringen og snart 12-åringen totalt. For utrolig nok, de reagerte med umiddelbar glede! Dette var jo stas, i alle fall foreløpig. Litt press har jeg på meg, for hun på snart 12 foretrekker en søster.. Faktisk gjør visst alle barna det, for å få litt balanse i familien. Foreløpig er kjønn litt uvisst, selv om vi muligens har en liten indikasjon. Tiden vil vise. Navn er i alle fall behørig diskutert av de to eldste, uansett kjønn.

Vel fremme i Ålesund ringte mannen foreldre og søster. Dette var jeg ikke en del av, men ifølge ham gikk det greit. Jeg slet med å finne riktig tidspunkt til å dele det hele med mamma. Jeg hadde laget til et lite påske-egg som skjulte nyheten, men feiga ut gang på gang de første timene. Barna maste og prøvde så godt de kunne å være behjelpelige, men nervene sviktet helt frem til vi skulle spise litt kvelds. Da kom egget og avsløringen på bordet. Og reaksjonen.. Ja, jeg har visst undervurdert mamma også, for det gikk veldig bra.

Til slutt sto minsten for tur. De to eldste maste og maste, men vi brukte enda et døgn før vi delte nyheten med ham. Hva en femåring skjønner og ikke skjønner er ikke lett å si, men det var i alle fall ikke annet enn glede å spore. Og når han vet om babyen i magen, da er det sannsynligvis ingen hemmelighet lenger. Er jeg heldig tar han seg av nyhetsdelingen heretter.

Påsken 2019 – påske-egg 1, 2, 3 og 4. FYI, barna mine er mye penere uten sånne emoji-ansikt altså. Men de er også mye synligere..

Og nå som flere vet, er jeg nesten enda mer nevrotisk. For en stor del av grunnen til at vi ikke har delt før nå, når jeg har kommet til 16 uker, er at vi, eller jeg, ikke klarer å se for meg at dette vil gå bra. Jeg har ikke villet bekymre andre. Jeg har ikke villet påføre dem sorgen om det går galt. Og nå som flere og flere kommer til å vite, føler jeg også litt på at jeg jinxer det. Jaså, du deler? Da er det på tide for det lille hjertet å slutte og slå! Hahahaha! Ja, jeg føler virkelig at det sitter en sånn liten djevel med en slik makt et sted. På den andre siden, jeg kan ikke bære dette alene lenger. Uansett.

Follow my blog with Bloglovin

Det skal ikke gå på skinner

I går bugnet SoMe av glade barn, festkledde og lykkelige mennesker og ikke minst elegante 17. mai-pyntede bord med de deiligste retter. Virkelige glansbilder!

Hos oss var det litt mindre glansbilde. Eller, foruten noen små, hormonelle meltdowns fra en sliten, gravid mamma så var dagen fin den. Det ble til og med et Instagram/Facebook-bilde av tre relativt blide, festpyntede og mysende barn foran et norsk flagg som vaiet stolt på en flott solskinnsdag. Det var mer oppladingen som på ingen måte gikk på skinner. Men 16. mai er kanskje kaotisk for dem med glansbildene også?

Har vi nok flagg, mon tro?

Det startet egentlig veldig bra. Mannen hadde fri, og sola skinte. Jeg hadde en veldig positiv legetime og etter det lå dagen foran oss. Vi kunne handle blomster og mat i fred og ro. Til og med ta et par pølser på IKEA. Ekte hverdagslykke. Jeg var helt i rute til 17. mai, og skuldrene var lave. Helt til mannen på ettermiddagen fikk en uventet telefon som snudde opp ned på dagen. Han måtte drive «brannslukking», og dermed ble hans del av forberedelsene til nasjonaldagen plutselig mine. Og oppi det hele kom jeg på at jeg hadde glemt både viktige ting som måtte handles på apoteket og strømpebukser som faktisk gikk over magen. Og selvfølgelig ble en ledning overkjørt under plenklipping, bare sånn for sikkerhets skyld. Hallo stress!

Min planlagte kaffe i sofakroken ute utgikk med høye kneløft. Isteden kom monstermamma på besøk over vaskebøtte og stryking. Og hun er ikke helt god, altså.. Utpå kvelden kom jeg dog i mål, huset var rent og det var bare litt stryking som gjensto før jeg kunne synke ned i sofaen og se på semifinalen i MGP (eller, det heter kanskje ESC nå?). Skulle bare hive en frossenpizza i ovnen først, for middag hadde vi jo ikke rukket. Mens ovnen varmet seg opp, gikk jeg for å stryke skjorter og flagg. Endelig ferdig! Nå var det bare å fyre opp pizza’n. Men da jeg kom ut på kjøkkenet for å sette den inn, innså jeg fort og brutalt at ovnen allerede hadde fyrt opp noe helt annet.. For der luktet det mistenkelig brent og var sånn passe røykfylt. I stresset hadde jeg rett og slett oversett at det sto en langpanne brownies fra helgens bursdagsfeiring helt øverst i ovnen. Den var nå et stusselig syn.

Så fikk man testet brannvarsleren og luftet huset grundig. Greit det.. Og med en ny svingom med vaskekluten over gulvet, luktet det omsider litt mindre brent og litt mer rent igjen. Og så ble det mat til slutt, mens man fikk med seg avstemningen på MGP.

Konsekvensen av dette ble selvfølgelig at 17. mai startet med dundrende hodepine for undertegnedes del. Heldigvis hadde mannen fri (har vært dårlig med det de siste årene) og kunne stå opp med barna som skulle gå i tog rundt Skaugum sånn ca. før fuglene fes på morgenen. Så ble det en litt roligere 17. mai-morgen på mor. Jeg kunne faktisk vente helt til kl. 8 med å stå opp, noe som var sånn passelig uvant. Ikke trengte jeg å stresse så mye med frokosten heller, tiden var virkelig på min side. Noe flott oppdekket 17. mai-bord ble det heller ikke. Gjengen fikk pent hente maten jeg hadde laget fra komfyr og kjøkkenbord. Ble ikke noen Instagram-vennlige bilder av det, men jeg kjenner at det er helt greit. Barna fikk i alle fall det de ville ha.

Instagram-vennlig bilde av mor i fest-stas utgikk også, jeg følte meg mer som et digert, saftig jordbær i min røde mammakjole. Rød, hvit og blå var jeg i alle fall.

Så var det ut for å traske i tog gjennom bygda vår, noe som viste seg å bli litt slitsomt for en allerede sliten, gravid skrott. En stk. sliten rosaruss som måtte tisse midt i togruten var vel heller ikke så fryktelig glansbildeaktig. Men sånt skjer jo, russetiden er hard.

Vi holdt ikke ut gjennom hele programmet på skolen, for å si det sånn. Dermed gikk vi helt glipp av eldstemanns vinnerlykke på lodd og premieutdeling for mannens andreplass i luftgevær-skyting. Da lå én flat i sofaen inne og én i sofaen ute, begge med en kroneis godt plassert i hånden (og kanskje en i magen allerede også).

Grillmiddagen ble like lite Instagram-vennlig som resten av den kulinariske delen av 17. mai, men grillmat og en lett sommersalat er altså aldri feil. Samtidig må jeg rette en takk til dem som lager sånne ferdigbakstposer som man kun trenger å tilsette olje og vann i for å få en velsmakende brownie. Jeg hadde virkelig ikke orket å lage noe fra bunnen i går! Og når svigerinne, svoger og niese kommer på besøk med deilig, frisk ostekake og vi kan sitte utendørs til sent på kveld, da kjenner man at jo, 17. mai ble jammen fin i år også.

I dag restitueres det..

Follow my blog with Bloglovin

Bunadskrise

Apropos 17. mai. Om du har fulgt meg fra starten husker du muligens min lille bunadskrise for to år siden. Den gang løste det seg ganske greit med cape-vær. Og når jeg ser tilbake på denne lille krisen nå, så er den jo virkelig ingenting i forhold til årets begredelige bunadsutsikter for 17. mai. For da bunaden kom ut av skapet i går, innså jeg ganske fort at det ikke blir bunad på meg i år.

Her hjelper det virkelig ikke å holde inn pusten..

Dette er ikke innafor selv for den aller snilleste bunadspoliti.

Vel og merke kan jeg få den igjen rundt livet om jeg drar den helt over kulen på magen og oppunder puppene. Men så er det visst ikke bare magen som har vokst de siste månedene..

Hørte jeg “va va voom”?

Nå skal det sies at jeg ikke var veldig optimistisk i forhold til bunaden på forhånd. Men det er fortsatt sånn passe kjipt å måtte la den henge i skapet på selve bunadsdagen. Det er liksom ikke helt det samme å stille i en litt ufiks mammakjole på 17. mai.

På den positive siden, værmeldingen sier at bunad i morgen vil bli fryktelig varmt. Litt flaks skal man da ha.

Men neste år!!! Da skal bunaden i alle fall passe over magen! Dog har jeg noe mindre forventninger til brystpartiet, ammepupper er ikke nødvendigvis så små de heller..

Follow my blog with Bloglovin

Alternativ 17. mai-frokost

17. mai er ikke bare barnetog, flagg, pølser, is og hipp hurra. For mange er det også bugnende frokost eller lunsj-bord. Spekemat, laks, eggerøre, salater, frukt, jordbær og kanskje til og med litt champagne er ofte fast inventar på disse bordene. Her i huset har vi en litt annen vri. Barna ber kun om en ting mellom grytidlig togvandring rundt Skaugum og barnetoget i vår egen bygd. Breakfast tacos! Eller frokost-taco om du vil.

Dette er en tradisjon vi har med oss fra USA. Der er søndag og enkelte helligdager synonymt med denne noe usunne, men akk så gode og mettende, frokost-retten. Da som take away, helst fra Taco Cabana. Men dette kan du selvfølgelig like enkelt og greit lage hjemme. Og det gjør altså vi på 17. mai. Kanskje har du lyst til å prøve også?

Du trenger ikke mye for å lage breakfast tacos. Alt du trenger å kjøpe inn (om du ikke allerede har det tilgjengelig) er:

  • Egg
  • Salt
  • Pepper
  • Evt. gressløk til eggerøren
  • Bacon
  • Tacolefser

Fremgangsmåten er like enkel:

  • Varm opp lefsene i ovnen
  • Lag eggerøre

  • Stek bacon

Når alt er ferdig legger du bare eggerøre og en baconbit eller to på den oppvarmede lefsen og ruller herligheten sammen.

Og vips, så har du en deilig, velsmakende breakfast taco!

Vel bekomme!

 

Follow my blog with Bloglovin

De vanskelige tankene

Vi tar en til. Vi er fortsatt på tidsreise og i uke 15. Dette blir muligens litt repeat og litt kjedelig i lengden, men jeg føler likevel det er viktig og godt å dele. Uke 15 var beintøff. Ja, egentlig er hele andre trimester det. Men i uke 15 kjente jeg det muligens ekstra godt. Jeg skrev i alle fall mye da. Det er tøft å være gravid etter å ha mistet, enten det har skjedd 1 eller 10 ganger. Og jeg tror at du der ute, du som har vært i mine sko, vil kjenne deg godt igjen i disse tankene.

Vi er en dag unna ny ultralyd, denne gang i uke 15. Det føles som en milepæl, men likevel ikke. Vi var på ultralyd med minsten på samme tidspunkt, noe som bidro til litt senkede skuldre. Litt håp. Han levde enda! Og etterhvert kom han jo!

Skuldrene vil neppe senkes etter morgendagen. Og i dag er de nesten høyere enn noensinne. For jeg er overbevist om at når vi har kommet så langt og er så nær denne ultralyden, så vil det gå galt. I morgen vil hjertet være stille og den lille ligge krøllet sammen. Livløs. Joda, hjertet slår nå. Men det er mange timer igjen til ultralyden. Mye kan skje på den tiden. Det hjelper ikke at turningen jeg kjente for noen dager siden nå er totalt fraværende. Sliter den nå tro? Bruker den alle krefter bare på å leve? Den ene syke tanken avløser den andre. Det jeg aller mest ønsker for morgendagen, er å få vite hvilket kjønn det er. Ikke fordi det har noen stor betydning. Men fordi jeg vil vite det om den nå likevel skal dø. Jeg vil vite om vi mister en gutt eller en jente. Gi den et navn deretter. Ja, det er virkelig helt sykt.

Så slipper andre tanker til. Hva om denne ikke dør? Hvordan vil livet bli? Med fire barn. Et helt nytt liv, med helt nye utfordringer. En til å elske, ja. Men også mer jobb og alt annet et barn til fører med seg. Klarer vi det? Vi er ikke ungfoler lenger. Mye er skremmende og uvirkelig. Vanskelig å se for seg. Men jo, vi må jo klare det!

Også er det tanken på de barna vi allerede har. De ser definitivt ikke dette komme, og vil bli rimelig overrasket. Nå må de få vite snart, jeg kan ikke skjule det lenger. De begynner å bekymre seg for meg og den dårlige formen min. Jentungen har til og med spurt faren om jeg har kreft. Nei, de må få vite sannheten. Men jeg er livredd for reaksjonene. Jeg ser ikke for meg at det blir noen stor glede, i alle fall ikke hos de to eldste. Ikke som sist, da de så inderlig ønsket seg et søsken til og alt var bare fryd og gammen. Og hva med minsten? Han som ofte før har sagt at han vil ha et yngre søsken, sannsynligvis mest fordi flere av vennene i barnehagen har det. Han som viser rørende omsorg for de små. Men som ikke har kommet med ønsket på en stund. Og som definitivt nyter godt av å være familiens minstemann. Hvordan skal det gå?

Og så har vi andres reaksjoner. For de nærmeste må også få vite det nå. Og igjen, jeg forventer ikke positive reaksjoner. Og det er både skummelt og sårt. Jeg har mest lyst å fortsette å holde det hemmelig, men det går ikke. Det blir bare verre.

Og så da, når vi har delt det. Når flere vet. Når jeg kanskje trykker publiser på blogginnleggene jeg har skrevet de siste månedene. Hva da? En del av meg er livredd. Redd for at det blir en slags jinx. Litt som første gang vi delte et svangerskap på veien mot minsten offentlig, bare for å måtte dele at vi mistet et par uker etterpå. På den andre siden, jeg har kommet så langt nå at den eventuelle sorgen vil bli vanskelig å skjule uansett. Jeg kan like godt dele det mens det skjer, og ikke flere år etterpå som med de andre vi har mistet. Dessuten vet jeg at jeg ikke er den eneste som sliter med sånne tanker. Jeg er ikke den eneste som er gravid med ekstra baggasje. Kanskje kan det jeg skriver hjelpe noen i samme situasjon, enten nå eller senere. Og jeg er egentlig lei av å være stille. Lei av å ikke dele.

Tankene er mange. De surrer og går så hodet verker. Men ingen avgjørelser av noe slag skal tas nå. Først ultralyd. Måtte alt se bra ut!

Fortsatt er det både uvirkelig og rart å se for seg det lille mennesket med små føtter inne i magen min. Likevel er det noe fint med å innimellom titte på sånne sammenligninger.

Follow my blog with Bloglovin

En liten milepæl

Det blir litt mye gravidprat her nå, men det er greit å få ut disse innleggene som har lagt her og bare ventet. Vi begynner sakte, men sikkert å nærme oss nåtid. I dag skal vi tilbake til april. 6. april for å være helt nøyaktig. Min første, store, lille milepæl i dette svangerskapet. Der andre jubler over uke 12, er akkurat den uken starten på nervepirrende uker for min del. For det er gjerne i perioden etter dette at små hjerter slutter å slå i magen min. Isteden er uke 15 min uke 12. Sånn er det når man er gravid med ekstra baggasje. Mye nerver, lite jubel. Men akkurat denne dagen jublet jeg bittelitt.

15 uker!

Det er helt utrolig, men jeg har kommet meg helt til 15 uker, og det lille hjertet banker fortsatt i magen min. Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd. Den siste uken har vært ekstra tøff. Det er på denne tiden flere hjerter har sluttet å slå, og jeg har hele tiden forventet stillhet når jeg har dradd frem doppleren min. Men enn så lenge så er det altså fortsatt liv. Og nå har jeg muligens kommet lenger enn alle de vi har mistet. Kun litt usikkerhet i forhold til når den som ble oppdaget i uke 17 døde. Man kan jo håpe det er positivt.

Med minsten følte jeg at 15 uker var en slags milepæl. Levde han fortsatt da var sjansene større for at han skulle leve hele veien. Nå er jeg ikke fullt så optimistisk. Det er jo ikke sånn at bare du bikker 15 uker, så går det bra. Det er ingen garantier for at hjertet ikke slutter å slå på 15+1, 19+3 eller 33+6. Det er rett og slett ingen garantier. Og angsten er slitsom å leve med.

Men litt glede og optimisme har jeg lyst å unne meg og den lille i dag. Et lite håp og et lite kanskje. Kanskje går dette bra. Hjertet dunker og jeg kjenner innimellom romstering der innefra (selv om jeg hver gang innbiller meg selv at det må være de siste krampetrekningene). Det får meg rett og slett til å gråte og le om hverandre. Og det er så innmari fint!

Sånn ser det ut når du sitter i bilen og for aller første gang kjenner skikkelig turning fra den lille mageboeren. Lettere fortumlet og veldig, veldig rørt. Og i et eller annet lyst øyeblikk finner man faktisk ut at man må dokumentere denne fine stunden. Den dag i dag er akkurat dette øyeblikket det aller fineste med dette svangerskapet. Så da får det bare være at man ser fryktelig teit ut. Som dere ser er det også dårlig med den berømte gravid-gløden hos denne geriatriske gravide kjerringa.

Follow my blog with Bloglovin

Vårfølelse?

Reklame | Bygghjemme

Altså. Dette begynner å bli latterlig! Vi nærmer oss halvveis ut i mai, en måned som i fjor var skikkelig fin. Jeg ser lengselsfullt tilbake i gamle bilder, mens jeg titter ut på det begredelige synet som nå møter meg utenfor vinduet. Pøsregn og 9 grader på gradestokken gjør at fyr på peisen innendørs frister mye mer enn kvalitetstid ute i de nye hagemøblene. Det ligner mye mer på høst enn vår.

Jeg som var så gira på å gjøre i stand “uterommet” enda litt mer. Få et nytt strøk beis på terrassen på forsiden. Legge ny bark, noe vi strengt tatt skulle ha gjort for sånn ca. 3 år siden. Plante litt i bedet og få fine, vårlige blomster i krukker – uten at de dør av frost i løpet av natten. Kanskje oppgradere enda litt mer på utemøbelfronten. Jeg som var så klar for late dager og varme kvelder i sofakroken der ute. Med en kaffekopp på dagen og et glass vin – nei vent: saft på kvelden.

Det er få plasser jeg nyter livet så mye som ute i kroken min. Vår, sommer og et stykke utover høsten, så finner du meg der. Den følelsen og roen jeg finner der ute er egentlig ganske magisk. Roen senker seg over meg når jeg forlater kaoset i stua og setter meg ute i den deilige, friske lufta. Det er rett og slett ren terapi for sjelen. Og det i mitt eget hjem. Kortreist sjelefred.

Skal jeg sitte der ute nå, må det bli under markisen med dunjakke på. Og det er det lite kos i. Så isteden blir det å stue vekk sofaputene så langt unna den regnvåte delen av terrassen som mulig. Skulle hatt en ny putekasse gitt, for den vi har er foreløpig full av gamle, slitte puter fra plastmøblene vi hadde før.

Så da sitter jeg her inne da. Småfrossen og gretten. Mens jeg titter ut på elendigheten.

Fortsetter dette vurderer jeg seriøst å gå til innkjøp av en terrassevarmer!

Angsten

Vi fortsetter tidsreisen i dag. Til skumle uke 14 og høye skuldre.

Lykken over de gode morkakeprøve-resultatene varer ikke lenge. Dagen etter bikker vi over til 14 uker. Andre trimester. Tiden da de fleste andre senker skuldrene og begynner å glede seg for alvor. Sånn er det ikke for meg. Uke 14 er ekstra skummel. Den siste vi mistet sent døde med sikkerhet i løpet av denne uka. Et par andre har muligens gjort det. Så skuldrene er skyhøye. Skal det likevel gå galt nå, etter en så positiv beskjed? Og må jeg inn for å føde nok et dødt barn rett før påskeferien?

Da vi ventet minsten var uke 15 et mål. Levde han etter det føltes det tryggere. Nå er jeg ikke så sikker på om det vil føles så mye tryggere å komme dit heller. Vi har jo den dårlige blodverdien som ligger og gnager i bakhodet. Hva betyr den egentlig? Det eneste målet med uke 15 nå er en ny ultralyd og forhåpentligvis få vite kjønn. Vi må bare komme oss gjennom den neste uken og noen dager først..

Jeg har mye vondt i magen. Er det etterdønninger fra morkakeprøven, livmoren og den lille som vokser eller noe helt annet? Det har vært ymtet frempå om mulig morkakeløsning ved et par av de sene abortene mine, også den i uke 14. Er det eventuelt noe sånt som er i ferd med å skje igjen? Det er jo en av risikoene med lav PAPP-A.

Nervene ligger tykt utenpå kroppen hver gang jeg bruker doppleren for å sjekke om det lille hjertet fortsatt slår. Og sjekke gjør jeg litt for ofte nå. Og enda verre, den lille har blitt vanskeligere å finne. Er nesten som den leker gjemme- og lete med meg der inne. Nå er jeg her! Nå er jeg der! Det er like vondt hver gang jeg må lete og lete. Å nei, er det over nå? Og like stor lettelse hver gang jeg hører de taktfaste dunkene. Takk og lov! Du lever enda!

Fortsett med det, lille venn! Voks! Lev! Bli i magen helt til høsten før du kommer skrikende ut til oss!

Vanskelig å skjule – vanskelig å holde hemmelig. Men fortsatt best sånn..

Follow my blog with Bloglovin

Vi venter på dommen

Nok en tidsreise. Vi er fremdeles i mars, og midt oppi noen av de tøffeste dagene jeg har opplevd.

Etter morkakeprøven snegler dagene seg avgårde. Tirsdag. Onsdag. Vi kommer til torsdag. Tre dager har gått. Plutselig blir det mer realistisk å forvente en telefon med resultat. Og plutselig er jeg ikke fullt så overbevist om at det vil være en god beskjed. Mindre og mindre sikker på det faktisk. For i starten var jeg helt sikker på at den lille var frisk. Det måtte være mulige problemer med morkaken som ga den lave verdien. For så vidt skremmende nok. Men nå ser jeg for meg hvordan en alvorlig stemme forteller om det triste resultatet av morkakeprøven. «Beklager, barnet ditt har trisomi ditt eller datt.» To av trisomiene er så og si en dødsdom. Trisomi 21, Downs syndrom, vil sette oss i en situasjon der vi må ta et umenneskelig valg. For akkurat denne trisomien er jo ikke verdens undergang. Og jeg beundrer dem som har kapasitet til å bære frem disse barna, som jeg egentlig synes er så veldig fine. Men med tre barn fra før, og med livet generelt, så føler vi ikke at vi har den kapasiteten. Vi må sette de barna vi allerede har først i en sånn situasjon. Jeg googler abortnemnd og ser for meg dømmende ansikt. Jeg ser for meg hvor vanskelig det blir å ta den pillen, den som vil stoppe utviklingen til det lille barnet vårt. Jeg ser for meg hvordan jeg må gjennom nok en senabort. Denne gangen etter å ha drept mitt eget barn. Den var ny. Skal vi virkelig måtte oppleve det også? Hvordan i alle dager skal jeg kunne leve med meg selv etterpå?

Torsdagen blir lang. Telefonen er konstant innenfor rekkevidde. Og aldri på lydløs. Men den ringer ikke. Det eneste som skjer denne dagen er at jeg på kvelden kjenner et lite sommerfuglvinge-show i magen. Kan det virkelig være deg, lille venn? Og er det et godt tegn?

Fredagen kommer. Ringer de ikke i dag, må jeg vente hele helgen. Orker jeg det? Nervene er til å ta og føle på. For første gang siden mandagen kommer jeg meg ut av huset, dog konstant engstelig for at telefonen skal ringe når jeg ikke her hjemme. Ettermiddagen kommer. Det er da det er mest sannsynlig at de ringer. Jeg kommer meg hjem. Klokken nærmer seg 15. Og så ringer telefonen! Jeg ser på displayet og skjønner umiddelbart at det må være fra Riksen. Skrekk og gru! Nå skjer det!

Jentungen har kommet hjem fra skolen, så jeg trekker meg tilbake til soverommet mens jeg svarer. Stemmen i den andre enden er hyggelig og munter. Betyr det det jeg håper det gjør? Eller høres de alltid sånn ut? Det er ikke den legen som gjorde morkakeprøven, men heller en overlege som ringer. Hun forklarer at den legen som gjorde prøven ikke er tilstede denne fredagen, men siden prøveresultatene nettopp har kommet og det nærmer seg helg, tenkte hun at hun kunne ringe meg så jeg slapp å vente. Meget sympatisk! Evig takknemlig for den! Og enda mer takknemlig ble jeg da hun sa at kromosomprøvene var helt normale! Lufta gikk helt ut av meg der et øyeblikk. Jeg sank ned på senga og trakk et lettelsens sukk. Tror faktisk jeg aldri har fått en deiligere beskjed. Det ble rett og slett noen gledestårer. Vi har mange hinder igjen på veien, for all del. Men nå vet vi i alle fall at det, til tross for veldig dårlige odds, er et kromosomfriskt barn i magen min!

Follow my blog with Bloglovin