I natt var det 12 år siden vi raste mot Ullevål i 170 km/t. 12 år siden jeg kjeftet på mannen fordi han kjørte med nødblink på, fordi det var så flaut. Ikke at det var så mange andre ute og kjørte på den tiden uansett. 12 år siden vi kjørte tvers over en rundkjøring (og med vi mener jeg mannen), og 12 år siden jeg nektet mannen å parkere rett foran sykehusinngangen. Her skal ting skje i ordnede former og på oppmerkede parkeringsplasser, selv om jeg må krøke meg fra parkeringsplassen og opp til føden med et hode mellom beina. For noe fødestue kom vi oss aldri til, en turbojente så dagens lys rett etter ankomst på undersøkelsesrommet. Definitivt min morsomste fødselshistorie. Men skulle den gjenta seg, lar jeg mannen parkere utenfor inngangen.

I dag er hun altså 12 år, hun som gjorde meg til tobarnsmamma og jentemamma. Og jenta mi har hun i aller høyeste grad vært hele veien siden det. Og det vil hun forhåpentligvis alltid være! En gang en liten tulle med lyse krøller, nå en sprek og tøff fotballjente. Det har gått så fort!

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg er så stolt av denne flotte jenta! Hun har et hjerte av gull, og er full av omsorg for alle. Hun har bein i nesa, og er ikke redd for å stå for det hun tror på. Hun er tøffere enn toget på fotballbanen, og er heller ikke redd for å kapre en mannlig hovedrolle i skuespill på skolen. Helt motsatt av mora, egentlig. Og det er jeg fryktelig glad for! Hun er en sosial sommerfugl, men liker også innimellom å være helt for seg selv på rommet sitt. Det er ikke nødvendigvis så mye vi ser av henne når hun er hjemme. Hun er skoleflink og får alltid gode skussmål av lærerne. Hun er overraskende flink med sminkekosten, og jeg har nettopp funnet ut at hun lager verdens beste brownies (noe som absolutt skal utnyttes fremover).

I det siste har jeg sett på denne jenta med en viss undring. For hun er ikke lenger det lille barnet hun nettopp var. Hun er i ferd med å forandre seg til en ung kvinne. Og det er så rart for mammahjertet. En helt ny verden. En helt ny jente. Og jeg vet allerede nå at hun kommer til å vokse opp til å bli et godt menneske. Med alle hennes gode kvaliteter er jeg ikke et gram i tvil. Selvfølgelig vil det komme utfordringer på veien, men det vil hun takle. Og vi vil alltid være der og støtte henne så godt vi kan. Tvil aldri på det, jenta vår!

Denne dagen og denne helgen er din, fine 12-åringen vår. Du skal feires, og du skal stråle som bare du kan! For selv om du er inne i en noe mer hormonell fase av livet, har du og vil du alltid være sola vår!

Gratulerer med dagen, verdens fineste jente! Verden ligger for dine føtter!

Follow my blog with Bloglovin

Nok en liten tidsreise. Vi skal tilbake til berg- og dalbane-måneden mars.

Dagene og ukene går. Det lille hjertet banker stadig jevnt og trutt. Og en ultralyd i uke 10 viser fin vekst og en liten som strekker seg så lang hen er.

Annonsørinnhold

Trendy jakker som får frem vårfølelsen

Vi kommer til uke 13 og ultralyd i forbindelse med duotest. Lille er akkurat så stor som hen skal være. Neseben og nakkefold er fine, så også alt annet. Vi får et aldri så lite turneshow der innefra. I noen minutter senkes skuldrene bittelitt. Men det blir bare noen minutter. For når resultatene fra tidligere tatt blodprøve legges til, kommer sjokktallene i forhold til de vanligste trisomiene. Aller verst, 1:10 på Trisomi 21. Downs syndrom. Vi burde jo ikke bli overrasket. Jeg er jo sånn ca. 100 år. Det var uansett høyere sjangse for sånt. Men likevel..

Vi får en helg til å vurdere om vi vil gå videre med en ufarlig blodprøve, NIPT, eller en skummel morkakeprøve. I utgangspunktet er kun NIPT aktuelt for meg. Jeg trenger ikke enda høyere abortrisiko. Jeg er tross alt midt i den perioden da fire små hjerter har sluttet å slå tidligere. Men så er det sånn da, at selv om NIPT er ganske sikker, så er der likevel en liten feilmargin. Og akkurat som KUB(duo)-testen, så er det en sannsynlighetsberegning. Det vil ta 2-3 uker å få svar, og hvis den fortsatt viser høy risiko må jeg likevel videre til morkake eller fostervannsprøve, da i uke 15-16. Morkakeprøven er skummel. Den er invasiv, og betyr at en lang nål blir stukket inn i morkaken, rett ved siden av den lille, og en prøve fra denne blir tatt ut. Her er det en litt forhøyet risiko for abort under eller i etterkant. Derimot får vi sikrere og raskere svar. En uke, kanskje mindre.

Vi tok selvfølgelig ikke bilder under prosessen, men omtrent sånn ser det ut under en morkakeprøve. Guffent! Bilde lånt fra Lommelegen.

Jeg innser fort at det kun er et riktig valg for meg i denne situasjonen, og vettskremt tropper jeg opp på Riksen mandags formiddag for å få utført den testen jeg frykter mest. Jeg er heldig og får sitte lenge på venterommet og grue meg før en jordmor endelig henter meg inn til et rom der også en lege venter. Veldig hyggelige begge to, flinke til å forklare og jeg føler meg godt ivaretatt. En ultralyd blir foretatt for å finne beste plass å stikke, mens den lille er veldig aktiv der inne. Hjelpe og trøste! Så stikker hun! Gjennom mage og gjennom morkake. Poff! Det er fryktelig ubehagelig, føles som om hun stikker hull på alt inni der, og jeg kniper igjen øyne og alt som er. Etterhvert klarer jeg likevel ikke å la vær å titte på monitoren. Jeg kan se konturen av nålen langt inn i morkaken, og lille som fortsatt beveger seg ikke langt unna. Det er nesten som et lite freakshow. Hun roter litt rundt der inne. Eller, det kjennes i alle fall sånn ut når hun suger opp prøven. Hun tar med innholdet bort til mikroskopet mens nålen fortsatt står i magen min, og velger så å hente ut enda litt til før hun er fornøyd med mengden og nålen dras ut igjen. For en lettelse! Hun sjekker at hjertet fortsatt slår der inne, så er det over.

Eller, over er det jo ikke. Det er nå det begynner. Ventingen. Den lange ventingen på den litt skumle telefonen. Er dette barnet som ser så friskt og fint ut virkelig sykt? Eller er det morkaken min som lager trøbbel? Det er enten eller. For det som trakk ned alt det fine var en liten blodprøve-verdi. PAPP-A, et hormon i morkaken. I tillegg til å være en indikator for kromosomfeil, er lavt nivå av dette også en indikator på en morkake som ikke fungerer optimalt. Dette gir blant annet høyere risiko for fosterdød før og etter 24 uke, prematur fødsel, morkakeløsning, redusert fostervekst og svangerskapsforgiftning. Dette er jo nesten hele min svangerskapshistorie det! Er nesten så alt faller på plass. Og samtidig nesten en dødsdom i seg selv. Skuldrene blir ikke akkurat lavere her jeg er i den mest kritiske perioden når det gjelder tidligere ufrivillige aborter. Skal historien virkelig gjenta seg igjen?

Her er det bare å ta en dag om gangen. Takle de små menssmertene og mensmurringene som følger med etter en morkakeprøve. Holde seg mest mulig i ro for å ikke fremprovosere en spontanabort. Sjekke at det lille hjertet fortsatt banker. Og vente..

Follow my blog with Bloglovin

Tenk dere at 5 års okkupasjon av landet endelig er over. 5 års verdenskrig, 5 års elendighet. Så kapitulerer omsider den fremmede makten som de siste årene har hatt kontroll over fedrelandet. Tenk dere følelsen. Tenk dere gleden og feiringen.

Arkivbilde fra NRK.

Jeg er glad for at jeg slapp å oppleve denne perioden av norsk historie. Og jeg håper at jeg aldri vil oppleve noe lignende. Men akkurat denne dagen, 8. mai 1945, den hadde jeg likt å oppleve. Det må ha vært helt fantastisk! Bedre enn 17. mai.

Annonsørinnhold

Trendy jakker som får frem vårfølelsen

Det kan virke lenge siden denne merkedagen, men i det store og det hele så er det faktisk ikke det. 74 år er ikke lenge i historisk sammenheng. Mange av oss kjenner mennesker som opplevde både krigen og frigjøringsdagen. Det er ikke lenger tilbake enn at besteforeldrene mine levde midt oppi det. Morfar var sågar en av studentene som ble sendt til fangeleir i Tyskland under krigen, og som kom hjem derfra i de kjente hvite bussene. Mange av oss har sterke og dype historier fra krigsårene bare en generasjon eller to unna.

Så hvorfor er det da så få som velger å markere denne dagen? Hvorfor stopper man ikke opp og tenker litt? På hvor heldige vi er som lever i et fredelig land i dag. På hvordan livet hadde sett ut om frigjøringsdagen aldri hadde skjedd. På hvordan disse årene var for generasjonene før oss. Og ikke minst, på hva som ble ofret i disse årene. Modige menneskers kamp for at vi skulle få nyte freden. Friheten har sin pris, og er på ingen måte en selvfølge!

Jeg har skrevet om dette før. Hvert år etter bloggen ble født. Hvor viktig det er å ikke glemme. Hvor viktig det er å markere dagen. Snakke om det i skolen. Heise eller henge ut et flagg. I dag ble jeg positivt overrasket da både God morgen Norge og nyhetene nevnte dagen på morgenkvisten. Definitivt en forbedring der!

Men så gikk jeg til barnehagen med minsten. En strekning på ca. 700 meter i tettbebygd område. Hvor mange flagg talte jeg på veien? 5! 5 inkludert vårt eget!!!

Leg merke til flagget på verandaen i bakgrunnen. Tror faktisk det er første gang jeg har sett to flagg i gata vår på denne dagen. Denne naboen gledet meg litt ekstra i dag! Det bør kanskje nevnes at han, eller de, er av den eldre generasjonen. 

Jeg kjente på en merkelig glede over disse 5 flaggene, for det er faktisk en forbedring fra tidligere år det også. Men bare 5 flagg i et område med så mange hus er fortsatt skuffende. Jeg kan selvfølgelig ha oversett noen, men det er ikke tvil om at det er et fåtall som husker eller gidder å finne frem flagget på denne dagen. Det tar ikke lange tiden å henge ut et flagg foran huset. Litt mer styr med flaggstang kanskje, men likevel.. Her er det rom for forbedring, folkens! Klarer dere å få ut flagget grytidlig 17. mai, klarer dere også å gjøre det før dere går på jobb 8. mai.

Og vet dere forresten at de siste 8 årene har denne datoen også offisielt vært veterandagen i Norge? En merkedag ikke bare for veteraner fra andre verdenskrig, men også tjenestegjørende i FN-styrker og andre internasjonale operasjoner. Det er mange som har vært ute i verden og kjempet med norsk flagg på brystet (eller kanskje på skulderen). Sannsynligvis mange fler enn du tror. Og som jeg sier hvert år, disse fortjener også heder og ære. Kjenner du en tidligere eller nåværende tjenestegjørende militær, gi ham eller henne en klapp på skulderen i dag. Kanskje til og med en klem. Eller send en liten melding. “Gratulerer med dagen og takk for innsatsen.” Det koster så lite, men kan bety så mye!

Vi må, og skal, aldri glemme!

Gratulerer med dagen, alle sammen! Og takk til alle dere veteraner der ute!

Og selvfølgelig et ekstra gratulerer og takk til min egen veteran. Sorry, måtte stjele bildet ditt – tror jeg er tilgitt..

Follow my blog with Bloglovin

I dag tar vi en liten tidsreise igjen. Bli med tilbake til februar, og inn i det skrudde hodet til en mamma som har opplevd alt for mange ufrivillige aborter.

Dagene går sakte men sikkert fremover, selv om det føles som om de står stille. Magen vokser fort, og plutselig passer ingen av buksene mine lenger. Sånn flaks at alle mammabuksene mine gikk til Fretex for ikke lenge siden. Det føles litt feil, men jeg må nødt til å kjøpe et par nye. Jeg føler meg fullstendig malplassert i gravidavdelingen på HM. Jeg hører da ikke til her! Og dette er bortkastede penger, jeg kommer til å trenge dem toppen en uke til før dette er over.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sesongens lekreste kjoler

Tilfeldigvis (eller kanskje ikke så tilfeldig egentlig) er babyavdelingen rett ved siden av mammaklærne, og jeg må jo titte litt når jeg først er der. Og i et anfall av optimisme, eller kanskje galskap, havner en liten body opp i samme handlepose som mammabuksen. Jeg vet jo veldig godt at vi ikke får bruk for den, og krøller den sammen i en skuff når jeg kommer hjem (der ligger den faktisk enda). Men tenk om.. Om ikke annet, så får det være et minne om det som ikke ble.

Hjernen leker med meg konstant. Jeg er overbevist om at dette snart er over. Snart kommer blødningen. Det er nok ikke liv der inne lenger. For selv om jeg har sett liv på tidlig ultralyd, betyr ikke det at hjertet fortsatt slår nå, halvannen uke etterpå. Til slutt klarer jeg ikke mer av usikkerheten, og finner den gamle doppleren min på loftet. Takk og lov for at jeg ikke har kvittet meg med den i alle fall! Nervene ligger tykt utenpå kroppen. Vil det være stille? Vil jeg høre noe annet enn svosjet fra tarmene og min egen puls? Jeg vet det er tidlig. Jeg forventer ikke å finne deg. Men så er du der med en gang. Dunkdunkdunkdunkdunkdunk! Verdens vakreste lyd! Et bittelite hjerte i en liten kropp som kun har eksistert i litt over 7 uker. Tenk det! Det er nesten uvirkelig.

Lykken og lettelsen sprer seg i kroppen min. Du lever enda! Jeg vet at veien fortsatt er lang å gå, men akkurat nå lever du inne i magen min. Lille hjertet mitt!

Follow my blog with Bloglovin

Ja. Skjønne hva da? Det må ha vært andre tider da denne sangen ble skrevet. Og tekstforfatter Overbeck kan umulig ha vært pollenallergiker. Mai du skjønne milde, sa du? Hva med mai du skjønne lunefulle? Og alt det grønne er definitivt pent å se på, det skal godeste Overbeck ha. Men det fører med seg en del negativiteter også, i alle fall for mange av oss.

Nå har jeg alltid vært veldig glad i mai. Vårmåneden over alle vårmåneder. Med lovnad om lysere tider og varme sommerdager. Med en kalender full av røde dager. Jubel, fest og glede. Visst kan mai være fin. Og jeg vet at vi bare er 6 dager inne i årets mai. Men det er likevel på tide at vi tar et lite oppgjør, du og jeg, måned nummer fem.

For slutten av april var så veldig fin. Sommeren var liksom på plass. Sommerklærne (de få som fortsatt passer) kom frem og ble tatt i bruk. Uteplassen ble gjort i stand. Og full av optimisme investerte vi endelig i nye hagemøbler. Jeg var så fornøyd!

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Nå skulle deilige vårdager nytes med utallige kaffekopper og gode bøker i min deilige kosekrok. Og mai bare:

Tusen takk, lunefulle mai!!!

Og så var det alt det grønne da. Vårtegnet over alle vårtegn. Bjørka spretter og det er så vakkert!

Og jeg bare:

Mai var så absolutt bedre før jeg vokste på meg pollenallergi for noen få år siden. I år er det verre enn noensinne. Det sa umiddelbart pang da vi kom hjem fra påskeferie. Kombinasjonen graviditet og kraftig pollenspredning er ikke den beste. Jeg må stort sett holde meg inne, og våger jeg meg ut må jeg bruke solbriller i all slags vær (til og med vurdert svømmebriller, si). Og det ser unektelig litt dumt ut når det regner for eksempel. Jeg nyser og klør og er innimellom på nippet til å klore ut øynene mine, mens jeg pøser på med allergitabletter, øyedråper og nesespray. Nei, du grønne mai, vi er på ingen måte bestevenner lenger!

Men så glimter du til da, med en kjølig helg med litt mindre pollenspredning. Ikke fan av kjølig, men når man kan gå ut uten å klø seg fordervet etterpå så er det likevel litt fint. Også er det ikke bare bjørk som spretter ut i full blomst. Det finnes enda finere ting enn det som er grønt. Det som er rosa, for eksempel.

Sånne øyeblikk får mai-kjærligheten til å blusse opp igjen for en stakket stund. Men likevel, akkurat som denne blomstringen, er det nok høyst midlertidig. Det er nok på tide å revurdere dette kjærlighetsforholdet. Det blir for turbulent. Jeg tror rett og slett du og jeg må slå opp, mai. Jeg venter heller på juni..

Follow my blog with Bloglovin

De blogginnleggene som vil dukke opp i nærmeste fremtid, trodde jeg egentlig aldri skulle deles med omverden. Da jeg begynte å skrive om dette svangerskapet, trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle sitte her flere måneder senere med med en magekul som inneholder en aktiv krabat. Jeg skrev først og fremst for meg selv, for å få ut mine egne tanker. Og for å dokumentere denne overraskende men eventyrlige reisen, uansett hvor kort eller lang den måtte bli. Som et bevis på at dette lille livet også eksisterte kanskje. Og som et bevis på at selv om denne lille ikke var planlagt, og selv om følelsene rundt situasjonen har vært mange, var den både ønsket og elsket allerede fra starten. Så, la meg ta deg med tilbake til vinteren..

Du er en av livets største overraskelser. På ingen måte en del av planen, og på mange måter ganske mirakuløs.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da en gammel, utgått test fra innerst i skapet viste to streker. I alle dager! Jeg trodde jeg var i overgangsalderen, ikke dette. Så feil kan man ta.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Hva nå? Hva vil skje? Hvor lenge vil dette vare? Hva gjør vi om dette faktisk er den som blir? Det er fullstendig kaos på innsiden. Kun en ting er sikkert, jeg vil gi deg en sjanse. Du er et mirakel, og uansett hva som ligger foran oss, skal du få leve i magen min så lenge det går. Og selv om det er skummelt, håper jeg du vil bli helt til høsten.

Noen få uker senere ligger jeg nok en gang i en gynekologstol med en skjerm ved siden av meg. Jeg må vite om det virkelig er liv. Og på skjermen får jeg se en liten klump på knappe centimeteren og et lite hjerte som banker jevnt og trutt. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se igjen. Det er litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg er avventende, tør ikke håpe for mye. For du er ikke helt så stor som du burde ha vært. Selv om det ikke er snakk om mye, og jeg har hatt mye skumlere ultralyder før, aner det meg at historien gjentar seg. Spørsmålet er bare når.

Jeg gjør det jeg må. Jeg tar vitaminer som får meg til å spy. Jeg propper i meg blodfortynnende både i sprøyte- og tablettform. Jeg får henvisning til de undersøkelser jeg må ha. Og jeg søker om fødeplass. Selv om underbevisstheten vet at jeg ikke har behov for noe av dette.

Hver dag kjenner jeg etter. Er puppene mindre ømme? Er jeg mindre kvalm? Gjør det mer eller mindre vondt i magen? Og ikke minst, er det spor av blod på dopapiret? Jeg stryker meg over magen. Lever du fortsatt der inne? Vær så snill! Lev! Voks! Kom til oss!

Og jeg lengter. Lengter etter at tiden skal gå. Dager og uker. Lengter etter å få se deg på nok en ultralyd. Lengter etter å få se et sprellende vesen som har vokst betraktelig. Lengter etter å få høre hjertet ditt. Lengter etter å kjenne deg. Lengter etter betryggelse og litt senkede skuldre. Lengter etter å få vite hvem du er. Om vi noen gang kommer dit..

Follow my blog with Bloglovin

Ja, da er vel katta, og ikke minst årsaken til mitt bloggfravær, behørig ute av den berømte sekken. Jeg har ikke bare lagt på sofaen, stappet i meg masse søtsaker og lagt på meg av den grunn, selv om det kan se sånn ut..

Sånn er det altså. Enkelte på min alder blir besteforeldre. Jeg blir gravid. Egentlig så er det fullstendig galskap. Og et eneste stort mirakel.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det har vært mye vurdering frem og tilbake om jeg i det hele tatt skulle dele noe på blogg eller sosiale medier. En del av meg kunne ha fortsatt å holde dette hemmelig lenge. Det har vært trygt og godt å ha det helt for seg selv. Men så går tiden, magen vokser og flere og flere får uansett vite hva som er på gang. Og når det gjelder blogging, så har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive når noe så stort skjer i kulissene. Så da har jeg heller vært stille. Og det vil jeg jo egentlig ikke være. Så selv om det er skummelt å dele, selv om jeg fortsatt er bittelitt usikker på om det er det riktige å gjøre, så var tiden inne nå. Det ble for slitsomt å holde på hemmeligheten i lengden, vi har tross alt visst om dette i flere måneder allerede.

Jeg vet at minst to spørsmål vil komme. Er alle barna med samme far? Hvorfor er det sånn at når man har flere barn enn gjennomsnittet så antas det ofte at man er i gang med nytt «kull» med ny mann? Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det (med mindre du får barn med enhver mann du legger dine øyne på), men hos oss er det sånn at alle barna er våre felles barn. Hvorfor forandre på en formel som virker?

Og så kommer muligens det verste spørsmålet. Var det planlagt eller ikke? Jeg vil helst svare at det er en privatsak som ingen har noe med. Men siden jeg har skrevet noen innlegg de siste månedene, for meg selv til å begynne med, men som jeg nå vil dele litt av fremover, så vil svaret på spørsmålet uansett ligge der. Dette kom definitivt som en overraskelse.

Jeg trodde ikke jeg skulle sitte her og skrive dette i dag. Jeg trodde ikke svangerskapet skulle vare så lenge. Og det er altså skummelt å dele. Men enda mer slitsomt å skjule.

De siste månedene har vært tøffe på mange måter. Nøyaktig hvor tøft vil også komme frem i det jeg har skrevet denne tiden. Det har vært en eneste stor berg- og dalbane, og det vil det nok fortsette å være lenge enda. Sannsynligvis helt til denne lille forhåpentligvis melder sin ankomst til høsten. For jeg har en tøff forhistorie. Og dette er på mange måter et risikosvangerskap. Det er vanskelig å slappe av. Det er vanskelig å i det hele tatt se for seg at det skal gå bra, selv om jeg er godt over det stadiet jeg har mistet før. Det finnes ingen garantier. Mye kan fortsatt skje. Men jeg håper..

Follow my blog with Bloglovin

Det startet riktig så bra i januar. OK, jeg hatet det. Men jeg kuttet ut stort sett alt sukker og annet svineri og kom godt i gang med trening. 10 kg skulle bort, helst innen sommeren. Og et par av dem forsvant ganske raskt. Men så skjedde det noe som la alle planer og håp om den slanke sommerkroppen 2019 fullstendig på is.

Husker dere at jeg skrev et innlegg om en gynekologtime i begynnelsen av januar? Og at jeg håpte det ble lenge til neste gang jeg lå i en sånn stol og skrevet.

Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sesongens lekreste kjoler

Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang.

Vel, sånn ble det ikke.. Jeg ler rått av det jeg skrev helt på starten av året. For noen få uker senere var jeg tilbake i gynekologstolen, for noe helt annet enn en uskyldig polypp.

Årets sommerkropp ser ut til å bli kulerund og full av blåmerker..

Til høsten begynner jakten på sommerkroppen 2020!

Follow my blog with Bloglovin