Det er på tide med nok en tidsreise. Nå har vi kommet til april, “milepæl-ultralyd” og den skumle delingen av de store, overraskende nyhetene. Det var neppe noen som så denne komme..
Jeg har utsatt og utsatt, men nå er det gjort! Nyheten om den lille i magen er sluppet til de nærmeste. Og det er faktisk en stor lettelse. Å gå rundt og bære på noe så stort alene i ukesvis har vært tungt. Ikke minst de siste ukene, med morkakeprøve og en mage som blir vanskeligere og vanskeligere å skjule. Å late som om alt er normalt når både form og psyke skriker det motsatte er slitsomt. Graviditet er slettes ikke en dans på rosa skyer, i alle fall ikke for undertegnede.
Milepæl-ultralyden gikk altså bra. Litt forunderlig var den, gynekologen min er visst mest vant til tidlig og innvendig ultralyd. Men den lille vokser fortsatt som den skal og ser ut til å trives der inne. Merkelig nok. Jeg er like overrasket hver gang alt ser fint ut. Vanskelig å tro på.
Ikke det beste bildet av den minste håpefulle, tommelsuging fra en litt creepy vinkel.
Likevel klarte jeg å utsette deling av nyheten med barna så lenge som mulig før påskeferien. Først da vi pakket kvelden før avreise ble de to eldste kalt inn på soverommet. Og de reagerte slettes ikke som forventet da mannen (jeg er feig) slapp katta ut av sekken. Det ble ikke sinne, tårer og tramping ut av rommet. Ingen smelling med dører. Jeg undervurderte 13-åringen og snart 12-åringen totalt. For utrolig nok, de reagerte med umiddelbar glede! Dette var jo stas, i alle fall foreløpig. Litt press har jeg på meg, for hun på snart 12 foretrekker en søster.. Faktisk gjør visst alle barna det, for å få litt balanse i familien. Foreløpig er kjønn litt uvisst, selv om vi muligens har en liten indikasjon. Tiden vil vise. Navn er i alle fall behørig diskutert av de to eldste, uansett kjønn.
Vel fremme i Ålesund ringte mannen foreldre og søster. Dette var jeg ikke en del av, men ifølge ham gikk det greit. Jeg slet med å finne riktig tidspunkt til å dele det hele med mamma. Jeg hadde laget til et lite påske-egg som skjulte nyheten, men feiga ut gang på gang de første timene. Barna maste og prøvde så godt de kunne å være behjelpelige, men nervene sviktet helt frem til vi skulle spise litt kvelds. Da kom egget og avsløringen på bordet. Og reaksjonen.. Ja, jeg har visst undervurdert mamma også, for det gikk veldig bra.
Til slutt sto minsten for tur. De to eldste maste og maste, men vi brukte enda et døgn før vi delte nyheten med ham. Hva en femåring skjønner og ikke skjønner er ikke lett å si, men det var i alle fall ikke annet enn glede å spore. Og når han vet om babyen i magen, da er det sannsynligvis ingen hemmelighet lenger. Er jeg heldig tar han seg av nyhetsdelingen heretter.
Påsken 2019 – påske-egg 1, 2, 3 og 4. FYI, barna mine er mye penere uten sånne emoji-ansikt altså. Men de er også mye synligere..
Og nå som flere vet, er jeg nesten enda mer nevrotisk. For en stor del av grunnen til at vi ikke har delt før nå, når jeg har kommet til 16 uker, er at vi, eller jeg, ikke klarer å se for meg at dette vil gå bra. Jeg har ikke villet bekymre andre. Jeg har ikke villet påføre dem sorgen om det går galt. Og nå som flere og flere kommer til å vite, føler jeg også litt på at jeg jinxer det. Jaså, du deler? Da er det på tide for det lille hjertet å slutte og slå! Hahahaha! Ja, jeg føler virkelig at det sitter en sånn liten djevel med en slik makt et sted. På den andre siden, jeg kan ikke bære dette alene lenger. Uansett.
Hehe, så koselig bilde 🙂
Tusen takk! 🙂