Så var den tiden over oss igjen. Da nisser og alt som er rødt gjemmes vekk på mørke loft eller i fuktige kjellere og juletrær kastes langt pokker i vold. Noen av oss synes det er deilig, enda flere synes det er en smule vemodig. Og felles for oss alle, vi føler plutselig at stuen vår er diger! Uansett hvor stor eller liten den egentlig er, så er den plutselig en ballsal.
Etter. Gooood plass! Og siden jeg ikke er noen perfekt interiør/rosablogger, så rydder jeg ikke før jeg tar bilde. Her er det julebrus-lager på kjøkkenet, bamse-kosekrok med alt for mange bamser under trappa, en vedkurv full av papir som skal makuleres (brennes) og flybager etter pappa fulle av papirer som skal gåes gjennom. Velkommen til mitt liv!
Her forsvant jula i går. Vinduene som ikke ble vasket før jul fikk seg en grundig vask før røde gardiner ble fjernet til fordel for de mer hverdagslige og vårlige. Ja, for våren er vel rett rundt hjørnet, eller? Det var med litt blandede følelser jeg sto og plukket minne etter minne fra juletreet, og helt ærlig, jeg gleder meg allerede til neste gang det skal opp. Men så var det veldig deilig å få hverdagen tilbake i stua også. Her har det tross alt vært jul siden den første helgen i desember. Og jeg kunne egentlig hatt det lenger. Jeg var ikke lei. Men kosen med det forsvant da jula var over. Jeg innså faktisk denne jula at min kosemodus var sterkest i adventstiden. Med forberedelsene og forventningene. Selve jula og romjula forsvant liksom litt. Jeg er visst et adventsmenneske. Og da passer det jo greit med juletre hele desember og tilbake til normalen i starten av januar. Kanskje bør jeg egentlig sette opp treet allerede i november i år? Jeg truet mannen med det i går. Juletre til Thanksgiving! Det er innafor det, i alle fall i USA.
Jeg lyver kanskje bittelitt. Jula er ikke HELT borte. Denne pynten står igjen. Men med en gang sviblene er ferdig blomstret ryker J, U, og L også!
Disse selvlagde julegavene fra barna derimot, de skal få lov til å stå gjennom vinteren. Har ikke hjerte til å pakke dem bort helt enda.
Årets julegave, den på veggen, gjorde seg definitivt bedre sammen med gammelrosa gardiner, rosa og grønne puter enn med alt det røde. “Pappa” har åpenbart også funnet seg en fast plass i sofaen vår..
Nå er i alle fall et nytt år i gang for alvor her i huset. Jobb, skole, barnehage og fritidsaktiviteter er tilbake i rute. Jula er borte og vi ser fremover. Mot vårens (jada, det er vinter enda) planer og ikke minst sommer. Må bare spise opp noen julekaker og drikke opp litt gløgg først..
Og når det er tomt, da starter kampen for sommerkroppen! *host host kremt host*
Dette tror jeg faktisk aldri jeg har gjort før, men i dag vil jeg anbefale et TV-program. For i går begynte en ny dokumentar på NRK, 113. Av enkelthets skyld kopierer jeg rett og slett programomtalen fra NRK:
“Hva skjer når du ringer 113? Vi følger apparatet som settes i gang og menneskene som tar vare på oss når vi har vår verste dag.
Gjennom ti episoder møter vi dem som hver dag står i situasjoner som handler om liv og død. Vi følger ambulansearbeidere, leger, redningsmenn, akuttsykepleiere og 113-operatører ved Universitetssykehuset Nord-Norge.”
Jeg skal innrømme at da jeg hørte om denne dokumentaren så hoppet jeg i stolen. Dette har jeg ventet på! I årevis har jeg sett lignende programmer fra andre land og håpet at jeg skulle få se det samme fra Norge. Det har vel vært noen forsøk, men det som har kommet før har ikke fenget så veldig mye. Men da også ambulansehelikopteret fra Lufttransport var representert i denne dokumentaren, var jeg solgt. Etter å ha vokst opp med en pappa som var pilot for tilsvarende helikopter i Ålesund gjennom store deler av oppveksten min traff den rett i hjerterota. Nå er det ikke pilotene som står i fokus i denne serien, på en måte forståelig nok. Det er helsearbeiderne som er i fokus når liv skal reddes. Men det føles likevel kjent og kjært når jeg ser helikopteret fly over skjermen. Når jeg skimter piloten og nesten ser pappa. Vemodig, sårt og godt på samme tid.
Jeg står fortsatt 100% for det jeg skrev den gangen. Og jeg har faktisk vært så heldig at jeg personlig har fått takket den ene engelen som hjalp oss to ganger da minsten ble så syk. For selv om utrykningen hjem til oss og dagen etter til en parkeringsplass hvor mannen sto med minsten i bilen var hverdagslig for ham og makkeren, så var det alt annet enn hverdagslig for oss. Det er noe som sitter igjen resten av livet. Det gjør også den gangen jeg selv måtte ringe 113 da mannen ble syk her hjemme. Jeg glemmer aldri uroen og redselen. Angsten rett og slett. Og jeg glemmer heller aldri disse to som rolig kom inn i stua vår, tok seg av mannen og roet ned en skrekkslagen kone med en baby i armene. Om noen fortjener å bli vist frem på TV, kanskje få litt velfortjent heder og ære, så er det disse menneskene! Og det som vises på 113 er den uredigerte virkeligheten. Kanskje litt sterkt for noen, men like fullt verdt å få med seg. Dette er manges hverdag!
Også var det den bonusen med ambulansehelikopteret da. Jeg er der med en gang. Jeg kjenner lukten. Jeg er med i lufta. Og jeg er tilbake til barndommen. Da jeg var fast inventar på basen til ambulansehelikopteret når pappa var på jobb. Da de fortsatt hadde sin base på flyplassen, tok jeg bussen gjennom de lange, undersjøiske tunellene for å være sammen med pappa. Og da de fikk splitter ny base på sykehuset var jeg enda flittigere gjest. Ikke bare var det nærmere enn flyplassen, men de hadde også alle verdens TV-kanaler i en tid da vi kun hadde noen ytterst få på TVen hjemme. Jeg er litt usikker på om det var TV eller pappa som trakk mest. Men jeg er sikker på at jeg elsket å være der! Sitte sammen med gjengen som var på vakt. Se dem sprette opp når alarmen gikk. Alt gikk i en feiende fart, og plutselig var de i lufta mens jeg sto alene igjen og så helikopteret forsvinne i distansen. Alltid med en litt blandet følelse i hjertet. Litt stolthet og ærefrykt. Nå skulle de ut og redde liv. Og en liten smule “misunnelse” for at pappaen min forsvant for å hjelpe andre istedenfor å være sammen med meg.
Ikke verdens verste arbeidsplass med denne utsikten..
Jeg kjenner fortsatt på det samme hver gang jeg hører et ambulansehelikopter. En slags beundring for dem der oppe i lufta. Det tar meg tilbake i tid hver gang. Ikke minst er det spesielt når jeg er hjemme hos mamma i Ålesund, rett ved sykehuset, der jeg hører og ser ambulansehelikopteret stadig vekk. Faktisk så lå jeg og hørte på at det startet opp for så å stå og vente en god stund natten før vi dro hjem for noen dager siden. Jeg var gjennom alle mulige følelser knyttet til den lyden før det ble stille. Igjen, sårt men godt. Pappa var “bare” piloten. Sjåføren. Men jeg var så inderlig stolt av ham. Og da jeg var yngre så jeg strengt tatt bare jobben han gjorde, de som satt bak var mer perifere. Men så var det faktisk de som virkelig reddet liv. Men uten et helikopter og en pilot som fikk alle trygt og fort frem er det mange liv som ikke hadde blitt reddet. Det er i aller høyeste grad teamwork.
De ser mye, disse røde heltene. Det er sorg og elendighet, men det kan også være mer hyggelige ting. Uansett, det krever sin kvinne eller mann. Jeg vet at jeg ikke hadde taklet det de opplever. Jeg har nok med historiene jeg innimellom fikk fra pappa. Sånne som han fortalte meg for at jeg skulle lære meg å være forsiktig, om bilulykker og narkotika. Som pilot så også han sin del av traumatiske ting. Og han hadde sine redningsbragder. Opplevelser som ble med ham resten av livet. Historier som jeg tar med meg videre. Ambulansehelikopterpilot-pappa var min helt!
Gårsdagens premiere på 113 skuffet ikke. Fikk du det ikke med deg, så vet jeg at det sendes i reprise et par ganger. Du kan også selvfølgelig finne denne dokumentaren på NRK nett-TV. Neste episode vises på NRK1, søndag kl. 20:15. Etter å ha sett små klipp fra den er det med litt ambivalente følelser jeg ser frem til den episoden. Det aner meg at den vil bli veldig sterk på mange måter. Ikke bare innholdet, men også følelsene jeg sitter med, minnene etter pappa. Og det sterke ønsket om at han også hadde fått sett denne dokumentaren. Jeg tror han hadde likt den..
Men hjelmen hans, som sannsynligvis har vært med på mye, sitter i alle fall bak meg og følger med.
Det nye året er i gang, og jeg føler at jeg brått ble hundre år eldre i løpet av den første natten av 2019. Ikke fordi jeg festet for hardt i går kveld, selv om hodet egentlig føles som om jeg gjorde det. Men et lite glass vin og spillkveld med mann og barn tilsier på ingen måte fest-skallebank. Det har vel mer å gjøre med det tradisjonelle bildet jeg alltid tar nøyaktig 1 time og 15 minutter inn i hvert nytt år. Det begynte med en gutt som stolt viste frem noen få fingre. I natt ble det ti tær og tre fingre. For i løpet av denne natta, nøyaktig kl. 01:15, ble jeg tenåringsmamma! Smak på det. TENÅRINGSMAMMA! Vi har en tenåring! En som skal begynne på ungdomsskolen til høsten. Og jeg husker så innmari godt hvor gammel jeg selv syntes mine foreldre var da jeg var tenåring. Jeg oppfattes sikkert som enda eldre av mine barn. Jeg er nok ikke så ung, kul og hipp som jeg skulle ønske at jeg var. Må nok ta en titt i speilet og se om det har kommet noen nye rynker i løpet av natta. Muligens har håret fått et sølvgrått skjær også. Jeg er offisielt over the top!
Ikke ung og hipp, men en relativt kul bestefar er jeg i alle fall!
Tenk at for 13 år siden var jeg en ungfole, ikke 30 år en gang. Nybakt mamma for første gang, liggende utslått i en seng på barselavdelingen på Ullevål med håret rett til værs og en bitteliten bylt ved siden av meg. Jeg som knapt hadde holdt en nyfødt før. Nå hadde jeg plutselig ansvaret for en. Det er egentlig et mirakel at jeg har klart å holde liv i denne gutten i disse tretten årene. En klapp på skulderen til mannen og meg for denne prestasjonen! Det største og viktigste vi har gjort i livet. Noen feil har vi nok gjort på veien. Noen vil nok fortsatt komme i den nye tilværelsen som tenåringsforeldre (!). Men med litt mer erfaring enn vi hadde den aller første dagen i 2006 skal vi nok klare å holde liv i gutten til han er 18 også.
Tre ferskinger, 1. januar 2006
Vår førstefødte. Det er nok ikke alltid lett å være eldst. Spesielt med en lillesøster tett i alder og en mye yngre lillebror. Det blir litt konkurranse med hun som følger bare et år bak, men mye omsorg for han som fortsatt er liten. Lillebror har en stor helt, og han heter ikke Supermann eller Spiderman. Nei, helten heter storebror! Ingen over, ingen ved siden. Det er kanskje slitsomt for deg å alltid måtte dele oppmerksomheten med disse to, og du føler kanskje at du ikke alltid blir sett. Men vær du sikker, gutten min. Jeg ser deg! Du som tidlig viste deg som en smart, liten tenker. Sånn flaks at du arvet hjernen min..! Du som lærte deg selv å lese før du begynte på skolen, og som stadig briljerer. Du som har vist deg å være en habil musiker. Hvem du har det fra aner jeg ikke. Men jeg vet at jeg elsker å sitte i stua og høre klimpring på gitar og medfølgende sang fra rommet ditt. Eller når du sitter i baksetet og synger med på hver eneste countrysang som strømmer ut av radioen. Du er verdens tøffeste som tør å stå foran hele skolen pluss foreldre og synge eller spille skuespill. Hvor i alle dager er sceneskrekken? Der er du helt ulik meg – heldigvis!
Tenkeren vår!
Jeg er spent på hvordan årene fremover vil bli. Det vil bli mye nytt og nye utfordringer. Du skal finne din vei i livet, og vi skal stå ved siden av og hjelpe der vi kan. Jeg vet at du kan klare akkurat det du vil så lenge du jobber for det. Tvil aldri på dine evner og gi aldri opp, gutten min. Tvil aldri på din plass i familien. Ja, du er eldstemann med alt det fører med seg. Men det betyr også at du var førstemann. Det var du som gjorde oss til foreldre. Det var du som gjorde oss til en familie. Du er så uendelig mye mer verdifull enn du aner! Og vi er så veldig, veldig stolte av deg!
Så gratulerer med fødedagen til meg, og ikke minst, gratulerer med dagen til deg, flotte tenåringen vår!
En liten skatt til deg fra arkivet, gutten min. Fordi jeg vet at du setter pris på det. Den gangen det var bare deg. Heldige meg som var og er omringet av så fine menn og gutter!
Og med det stikker jeg og napper ut noen grå hår før jeg smører hele kroppen inn med antirynkekrem.
