Etter gårsdagens litt stusselige innlegg, begynte jeg å tenke tilbake på disse to ukene som har gått siden jeg startet min lille livsstilsendring. To ganske små uker som rett og slett føles som en evighet. To uker der den fysiske formen nok har fått en liten opptur, men den psykiske derimot..
For som jeg har nevnt før, jeg er ikke en av disse som elsker å trene. Jeg blir sur allerede når jeg skifter til treningstøy, ikke minst når jeg prøver å tre på meg den ekstremt stramme trenings-bhen. Og bildet i gårsdagens innlegg sier det meste om hva jeg føler om selve treningsøkten. Men samtidig vet jeg at kroppen har godt av det, så jeg kvinner meg opp så godt jeg kan. Og jeg blir rett og slett litt manisk, en dag uten trening og jeg føler at jeg forfaller. For ikke å snakke om den dumme PTen som alltid må poengtere at hun savnet meg i går. “Du er heldig at jeg er her nå”, svarer jeg da!
Ekte treningsglede..
Jeg har dog kommet frem til at det ikke er treningen som gjør at disse to ukene har vært litt trå. Det er heller forsøket på å kutte ut sukker og fett som går på humøret løs. De første dagene gikk relativt fint. Så kom forrige helg, full av aktiviteter fra morgen til kveld, inkludert bursdagsfeiring for gutta våre hvor jeg sto og bakte fire kaker. Fire kaker fulle av smør og sukker. Mmmmm! Nå var det rimelig flaks at jeg samtidig fikk et eller annet virus kastet over meg. Med en hals som føltes som kaktus fristet det lite å smake på disse kaloribombene. Jeg var en slankegudinne! Helt til gjestene hadde gått og jeg i et anfall av sult hev meg over det som var igjen av potetgull. Pokker!
Så kom mandagen, og mannen reiste til Tromsø med jobben. Fint det. Dårlig form og alene med tre barn. Jeg begynte likevel dagen bra med en treningsøkt. Og avsluttet den med litt self-pity og noen stykker hjemmelaget pizza. Hørte jeg “fail”? Tirsdagen fortsatte litt i det samme sporet, med en porsjon spaghetti for mye til middag, og kakerester da mannen kom hjem på kvelden. Pokker heller! Han har åpenbart dårlig innflytelse på meg, den mannen. Jeg kjente hele den nye, sunne livsstilen gå rett vest. Bedre ble det ikke på onsdag, da kroppen rett og slett ikke orket å skvise seg inn i treningstøyet. Mellom snørrfiller og halspastiller kunne jeg formelig kjenne kroppen legge på seg. Ikke bra!
Torsdag tok jeg meg selv hardt i nakken og fikk gjennomført en slags treningsøkt. En liten nedtur ble det da jeg innså at jeg virkelig hadde lagt på meg noen hundre gram, og da denne treningsmaskinen min var frekk nok til å si at jeg hadde kroppen til en 47-åring, når den vanligvis smisker og sier at jeg er 30, var den ikke langt fra å fly ut vinduet. Men gudinnen var på plass igjen da vi på ettermiddagen endte opp på en nyåpnet butikk, selvfølgelig med kakeservering. Eldstemann og mannen lurte til seg to kakestykker hver, mens jeg standhaftig gikk rundt og plukket frukt og grønnsaker. Med tanke på at mannen også egentlig skal være med på dette med sunnere livsstil, så innser jeg nå at han rett og slett har viljestyrken til en sau, mens jeg er atskillig hardere i nøtta. Men, ble jeg lykkeligere av å ikke ta et kakestykke eller to? Se, det er jeg ikke så sikker på.
Og i går traff jeg altså bunnen (jeg håper i alle fall at det var bunnen) med et smell. Jeg forbannet trening, og kroppen skrek etter næring. Og med næring så mener jeg sukker, gjerne i form av sjokolade. Litt fett i form av potetgull hadde heller ikke vært feil. I stedet var det rugsprø som fant veien ned i magen min. Mitt nye “godteri”. Min nye “snack”. Jeg spyr snart av rugsprø!
Utover dagen gikk humøret og energien bare nedover og nedover, og det samme gjorde formen. På ettermiddagen dunket hode og bihuler og magen gikk rundt som en sentrifuge. Så da mannen foreslo å bestille vikingkebab fra den lokale pizzasjappa, kortsluttet hjernen helt. Selvfølgelig kan vi spise junkfood til middag i dag! Det var først halvveis inn i nevnte kebab at jeg innså det. Dette skal jeg jo ikke spise! Dette er jo stappfullt av kalorier! Hvorpå jeg resignerte og trykte i meg den andre halvdelen. Og vips så var humøret bedre og mesteparten av kvalmen borte.
Det var da jeg innså det. Akkurat som noen ikke har godt av å spise sukker, mel eller fett, er jeg rett og slett allergisk mot å ikke gjøre det. Uten sukker for eksempel, så blir rett og slett denne kjerringa i ekstremt dårlig humør. Kanskje det er noe i det der med å være feit og blid? Jeg vet ikke jeg..
Nå er det lørdag. Godteridagen over alle godteridager. Og jeg teller litt på knappene. Skal jeg være standhaftig, eller skal jeg unne meg noe godt i kveld? Det er en sånn helg igjen, en sånn helg da det går i ett. Akkurat som forrige helg. Eldstemann deltar på UKM, yngstemann skal i bursdagsselskap, jentungen maser om nye hull i ørene og jeg har tatt på meg å bake kake til morgendagens juletrefest. Det høres ikke så fryktelig mye ut, men det blir likevel mye frem og tilbake og lite stillesitting. Lite hjemmetid faktisk. Når kroppen egentlig sier at den bare vil sitte under et pledd i sofaen. Og i tillegg har mannen arbeidshelg. Hurra! Da er det kanskje bedre å spise litt sukker og være blid? 
Sånn flaks at gubben tok med seg sukkerholdige blomster til sin sunne kone da han kom hjem fra Tromsø.