Kjerringa har fått ånden over seg. Før helgen kom jeg omsider i gang med noe jeg har tenkt på lenge. Jeg har begynt å trene!

*legger inn en kunstpause for å ta imot den stående applausen der utenfra*

Jeg satte i gang på torsdag, og gikk friskt på runde nummer to på fredag. I helgen gjorde hver eneste celle i kroppen vondt..

Men siden jeg har satt meg et mål om å i alle fall trene tre ganger i uka, gikk jeg på igjen med en bitteliten dose pågangsmot i dag. Nå er det bare hjemmetrening altså, men min personlige Wii-trener kjører meg hardt. Sånn passe streng og litt oppmuntrende kjører hun meg gjennom diverse øvelser som definitivt får opp pulsen.

Treningstøyet er på og jeg er klar til dyst.

Wii-treneren er hakket mer spretten og utholdende enn undertegnede, som strengt tatt sliter allerede under oppvarmingen. Forhåpentligvis vil formen min komme seg etterhvert.

Begynner å bli aggressiv lenge før jeg er halvveis i økten.

Det blir litt svette og noen tårer der jeg klossete og ukoordinert hopper rundt på gulvet mens jeg prøver å holde følge med skjermen. Jeg er sannsynligvis litt av et syn. Og ønsket om å gi opp kommer med jevne mellomrom. Men jeg holder ut stort sett hele veien. Og jammen er det godt når det er over!

Hurra! Jeg har brent en hel rosin! Her må jo vekten bare rase av!

Nå er planen selvfølgelig å øke lengden på treningsøktene etterhvert. Kan ikke ta knekken på motivasjonen og få slitasjeskader sånn med en gang heller.

Ferdigtrent, rød, svett og kanskje 2 gram lettere enn før jeg startet!

Jeg kommer neppe til å bli treningsnarkoman med det første, men alle monner drar. Litt er bedre enn ingenting. Forhåpentligvis vil dette bidra til litt bedre form og kanskje til og med en kropp som passer inn i bunaden i mai. Den som lever får se!

Follow my blog with Bloglovin