Det er den tiden på året igjen. Vinter, og bakterier og virus florerer. Ikke minst i barnehagen. En etter en går de ned for telling. Hver dag mangler flere i barnegruppa. Gjerne noen av de voksne også. Og de som fortsatt ikke har blitt angrepet, går bare og venter på tur. Noen som kjenner seg igjen?

“God morgen! Hvordan er det med dere i dag? Friske og raske? Foreløpig..?”

Den følelsen altså, når dette er dagens hilsen i barnehagen. Når omgangssyke blir et samtaletema. Når podens barnehagevenner snakker om å ha kastet opp, og du i ditt stille sinn begynner å telle timer. Er dette barnet fortsatt smittsomt tro? For ordens skyld, i dette tilfellet er jeg rimelig trygg på at vedkommende var godt over de anbefalte 48 timene.

Jeg hater omgangssyken! Virkelig hater! Skyr den som pesten. Tror muligens oppkast er det aller verste jeg vet, både hos meg selv og andre. Gi meg heller snørr, blod eller til og med stinkende bæsj. Jeg har vært inne på at det finnes en fetisj for alt, men jeg nekter, virkelig nekter å tro at noen synes det er gøy med omgangssyken. Vis meg den personen som synes det er stas å (hvis du er heldig) fange spy i en bøtte eller (i mer uheldige tilfeller) tørke halvfordøyde matrester fra gulvet. Blærg!

Du kjenner plutselig litt på det hver dag. Hmm. Føles magen litt rar ut nå? Er jeg litt kvalm kanskje? I mitt tilfelle blir jeg uansett akutt kvalm i det øyeblikket jeg hører om omgangssyke, så sånn sett har det ikke så mye å si. Poden granskes med argusøyne. Er han litt blek kanskje? Litt slapp? Litt for varm? Litt for kald? Hva spiser han? Spiser han litt mindre enn normalt nå, tro? Hjelper på med en “picky eater” der.. Man ser jo spøkelser på høylys dag.

Jeg har mest lyst til å holde ham hjemme. Borte fra de verste smittekildene. For la oss innse det, det er som oftest fra vennene i barnehagen du får det. Man skal jo liksom dele på alt, inkludert smitte. Kanskje har han litt bedre odds for å slippe unna her hjemme. Og i teorien kan jeg holde ham hjemme også. Jeg er jo her. Men så er det den lille stemmen i hodet som sier at jeg er hakket for hysterisk. At jeg må la ham få svømme rundt i “smittebassenget”, der han trives så godt. La ham få leke og ha det gøy i stedet for å kjede seg her hjemme med meg. Enn så lenge..

For man vet at det kommer! Bare vet det! Man er sjelden så heldig at man slipper unna en sånn runde. I alle fall ikke med vår minstemann. Han har en tendens til å plukke opp det meste, bortsett fra vannkopper. Og når han blir syk bruker han lang tid på å komme seg igjen. Ekstra slitsomt både for ham og for oss. Er vi ekstra heldige tar det en liten rundgang som for et par år siden. Rett før en ferie ble eldstemann syk. Noen dager etterpå fulgte mannen opp. Og siden vi skulle kjøre den lange veien til Ålesund 2-3 dager etterpå, dro han hjem til foreldrene sine for å unngå og smitte resten av oss (neida, han smittet ikke dem heller, holdt seg langt unna dem på eget rom og eget bad). Mindre enn en time etter at han hadde stukket avgårde spydde minsten og jentungen i kor.. Å, milde måne, for et helvete jeg hadde den natten! Men alle var i alle fall ferdige med omgangssyken før vi skulle dra på ferie. Bortsatt fra meg da, som gikk ned for telling da vi kom frem..

Nå bare venter jeg. Visst leverte jeg en frisk unge i barnehagen i morges, men jeg venter likevel på at jeg skal få en telefon om at han må hentes. Eller i alle fall at han blir syk i kveld. Eller i natt. I alle fall i løpet av de neste dagene. Det kommer! Helt sikkert. Og jeg gruer meg! Gruer meg til den ugne lukten av spy blandet med klor. Gruer meg til stresset med å prøve og begrense smitten. Klore, klore, klore. Tvangsisolering. Enda mer manisk vasking og kloring. Gruer meg til å bli helt utpsyket mens jeg venter på at nestemann eventuelt skal bli syk.

Jeg forventer det ikke, men jeg håper minsten kan få lov til å gå klar av denne runden. Han var småpjusk hele jula, så la ham få lov til å være frisk nå, o store virusgud! La oss slippe! Og til dere der ute som allerede er rammet av denne styggedommen, jeg ber dere innstendig om å holde barna deres hjemme i minst 48 timer etter siste oppkastrunde. Vær så snill! Barnet ditt trenger sannsynligvis å slappe av etter sykdommen og har godt av noen rolige dager før det er tilbake til hverdagen igjen. Bare tenk over hvordan du selv føler deg etter en skikkelig uttømming. Du er ikke nødvendigvis fit for fight igjen med en gang du heller. Og ja, jeg vet at jobben din venter. At den sannsynligvis ikke overlever en dag til uten deg. Men vet du at det kanskje er bedre å ta den ekstra dagen hjemme enn å sende barnet ditt i barnehagen for tidlig, hvor det smitter andre og kanskje til og med får smitten i retur? Vips, så ble det en uke borte fra jobb istedenfor et par dager. Og så er det jo sånn da, at noen barn kan være mer utsatt for sykdom enn andre. Kanskje har de noe underliggende som gjør at en runde med omgangssyken blir ekstra ille. Kanskje er de som vår minstemann, som bruker litt ekstra tid på å komme seg igjen. Tenk over det, og prøv å ta litt hensyn. For din og ditt barns skyld, og for andre barn og voksnes skyld, overhold 48-timersregelen!

Follow my blog with Bloglovin