Fotokjerring Hobbyskribent, amatørfotograf, nevrotisk kjerring, praktiserende trebarnsmamma og englemamma. Velkommen inn i mitt kaos.

Etter innlegget mitt om de røde englene har det vært fullstendig kaos i heimen. Det tok rett og slett helt av. Når lesertallene stiger over 5000 og man plutselig (om enn for bare en dag) er den 41 mest leste bloggen i Norge, er det helt vilt for meg. Det går en smule varmt i topplokket rett og slett. Lille, ubetydelige meg. Jeg som på min månedslange karriere som blogger aldri har hatt mer enn triple lesertall. 5000! Det er mange det!

Onsdagens innlegg var nok det viktigste jeg har skrevet så langt. Fordi jeg føler at dette er en yrkesgruppe man sjelden hører om, men som er livsviktige, bokstavelig talt, i samfunnet. De fortjener litt heder og ære. Derfor er jeg både stolt, overveldet, rørt, takknemlig, ydmyk og veldig glad for at akkurat dette innlegget traff så godt. Og jeg håper så inderlig at mange av dere som har lest det er mennesker som er i akkurat dette yrket. Jeg har også et lite håp om at de som hjalp oss i pinsen leser eller har lest innlegget, og at de kjenner seg igjen. Det var nok en liten og hverdagslig hendelse for dem, men for oss betydde det mye og vil alltid være med oss.

Og faktisk, etter å ha skrevet dette innlegget har jeg fått ny respekt for mennesker jeg omgikk gjennom stort sett hele barndommen. For jeg vokste opp med en pappa som fløy ambulansehelikopter. Og disse som kommer gjennom luften er minst like viktige som dem på veien. Kommer de haster det gjerne ekstra mye. Og som barn så jeg egentlig bare pappaen min. Piloten. Viktig jobb selvfølgelig. Kommer ingen vei uten ham eller henne. Men de som sitter bak er de som virkelig redder liv. Utrolig dyktige mennesker! Det er flaut at det tok meg så lang tid å virkelig se dem.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har alltid ønsket å treffe mennesker med ordene mine, ærlig og rett fra hjertet. Om jeg aldri gjør det igjen, så vet jeg i alle fall at jeg har klart det nå. Ikke der jeg trodde jeg skulle gjøre det, men for dem det gjelder så er det ytterst velfortjent at akkurat dette innlegget tok av. 

Jeg er rett og slett en smule fortumlet over det som skjer rundt meg om dagen. Jeg har også en annen sak på gang, som jeg ikke har delt her på bloggen enda. En sak som jeg sendte avgårde som et lite leserinnlegg, og som plutselig vokste helt over hodet på meg. Det er både stort, skremmende og flaut på samme tid. Jeg pleier ikke rope så høyt, og er slett ikke vant til å bli hørt. Så dette er nytt for meg. Kommer tilbake med mer om dette etterhvert. Skrivelysten har ikke avtatt de siste dagene, for å si det sånn.

Akkurat nå vil jeg bare sende en stor takk til dere som har lest, delt og kommentert mitt forrige innlegg. Det betyr mye, ikke bare for meg, men også for dem som hver dag gjør alt de kan for å hjelpe andre mennesker når nøden er størst!

Og forresten; minstemann er etter et par døgn på sykehuset hjemme igjen og på god vei til å bli helt frisk!

#takk #takknemlig #blogg #skriveglede #skrivelyst #følgdrømmen
 

De kommer når du trenger dem mest. Når sekundene teller. Når minuttene føles som evigheter og angsten raser i kroppen, haster de mot deg. Ingenting er mer betryggende enn å høre ulingen av sirener og se blinkende blå lys på en stor gul bil. Tryggheten er der. Kompetansen er der. Det spiller ingen rolle at de tramper inn på dine nyvaskede gulv med skitne sko. Akkurat de får lov til det! De som kommer med kunnskap. De som kommer med ro. De som tar over der du ikke strekker til og tar seg av det kjæreste du har.

Det er litt av en jobb de har, disse rødkledde. Det handler ikke bare om å kjøre fort med en gul bil. Noe som forsåvidt er utfordrende nok i seg selv. De sendes ut i øst og i vest hver dag. De vet aldri hva som møter dem, eller hva arbeidsdagen bringer. Eller arbeidsnatten. For de står på døgnet rundt. Folk blir syke og ulykker skjer også om natten. De ser forferdelige ting. De ser tragedier. De ser død. Alltid like profesjonelle. Noen ganger utsetter de også seg selv for fare. For å redde andres liv. Og dette er hverdagen deres!

To ganger har vi måttet ringe 113 fra huset vårt. Og de har kommet, disse rødkledde englene. Hverdagsheltene. De har trøstet, beroliget og hjulpet. De har imponert. Og etter jeg begynte å skrive dette da treåringen vår ble hentet av ambulanse hjemme hos oss, har det blitt to ambulanseturer til for vår minstemann, alt i løpet av et døgn. Først kom de snille englene som også var i huset vårt ham og pappaen hans i møte langs E18 da minstemann ble akutt verre i bilen. De tok seg av ham og ga ham trygghet. De så ham. Og senere samme dag fikk jeg selv være med ham i en sånn gul bil. Jeg rakk akkurat transporten til annet sykehus, og synet av den store ambulansen med den lille gutten i kombinert med en plass med mange vonde minner knakk den tøffe mammafasaden. Og da var de der, disse omsorgsfulle rødkledde. De ga meg nok en gang tryggheten jeg trengte. Mens jeg satt der med en slapp, liten hånd i min og kjente roen fra den rødkledde som stilte akkurat riktig og nok spørsmål og samtidig ga meg rom til å bare sitte der med ham som betyr alt. Som så og skjønte, som innimellom klappet meg beroligende på kneet. Han som lyste omsorg og godhet. Jeg takket ydmykt da de dro, men aller mest ville jeg klemme dem. Fortelle dem hvor viktige de er for dem som trenger dem. For samfunnet.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Tenk over det neste gang du ser en ambulanse suse forbi. For en arbeidsinnsats de faktisk gjør. Usynlige helter. Røde helter. Jeg håper jeg slipper å noen gang slå tallene 1-1-3 på telefonen igjen, men om jeg må gjøre det er jeg trygg på at jeg blir møtt av en rolig og vennlig stemme på den andre siden, og at røde engler dukker opp og gjør alt de kan for å hjelpe.

Til alle dere ambulansearbeidere der ute. Takk, takk, takk og takk! Jeg bøyer meg i støvet for dere og jobben dere gjør!

#hverdagshelter #ambulanse #ambulansearbeider #meninger #takknemlig

Det er så stille. Alt for stille. Helt stille. Jeg sitter ute og hører kun lyden av fuglekvitter, og innimellom en nabo. Jeg ønsker meg ofte stillhet. Lengter etter det. Jeg burde nyte dette. Utnytte det. Endelig få lest ferdig boken som jeg startet på for lenge siden. Den som jeg aldri får ro til å sette meg ned med. Men hodet orker ikke. Det verker. Hodet er både tomt og fullt på samme tid. Det orker ikke å få med seg bokstaver og setninger, klarer ikke å fokusere. Ikke skrive heller egentlig, men så gjør jeg det alikevel. For å aldri glemme denne følelsen. For å huske hvor heldig jeg er som har deg.

For i natt var det ingen liten, roterende kropp ved siden av meg i senga. Jeg var alene. Hadde hele den store senga for meg selv, sånn som jeg ofte drømmer om. Og ja, jeg sov nok bedre alene. Men alikevel kjente jeg savnet av deg. Og i morges var det ingen liten gutt som satte seg opp og proklamerte at “det er morgen, mamma”. Ingen Disney Junior på TV. Ikke TV i det hele tatt faktisk. Selv ikke de store satte den på. Fjernkontrollen ligger fortsatt urørt.

Her jeg sitter i den solfylte hagen er lekene dine pent ryddet på plass. Lokket på sandkassen er på. Jeg slipper å vaske sand fra stuegulvet nå. Og det er ingen liten gutt som maser om lekeplass, jeg får sitte helt i fred. For en gangs skyld, helt i fred. Og det funker ikke. Det er for stille. For ensomt.

Du bringer så mye liv til huset vårt. Liv og lyd. Og mas og rot. Og ønske om litt fred og alenetid. Men når jeg først har det, så vil jeg ikke. Jeg vil ha den livlige, lille kroppen din her. Et døgn uten deg, og jeg savner deg så hver celle i kroppen min verker. Jeg trenger å ha deg rundt meg. Nå er stillheten bare overdøvende.

#savn #mammalivet #mammahjertet

Jeg sitter her alene. Tom og sliten. Ufattelig sliten. Sliten av bekymring. Jeg føler meg bortkommen uten deg. Jeg er ikke vant til det. Foruten dagene du var på nyfødtintensiven og jeg var en lang gang unna deg, har jeg ikke hatt en natt uten deg. Kanskje ikke helt sunt, men sånn er det nå engang. Men nå sitter jeg her, og i en sykehusseng noen kilometer unna ligger du. Det er så feil som det går an å bli. Du kommer snart hjem, det vet jeg. Og du blir frisk. Endelig vet vi grunnen til at du har vært så syk, og nå får du den hjelpen du trenger. Du er i trygge hender, og allerede på bedringens vei. Det er det viktigste av alt.

Men det føles så feil. Storesøsknene dine og meg her. Du og pappa der. Vi fem som hører sammen, plutselig er vi delt. Bare for en liten stund heldigvis, men alikevel merkes det så godt. Jeg kjenner det på kroppen. Den skriker etter deg. Etter dere.

Jeg føler meg alene i kveld, til tross for at jeg ikke er det. På en måte har vi godt av dette også, men det burde ikke ha vært på denne måten. Men jeg kjenner også enda mer på takknemligheten i dag. For deg. For dere. For at vi fikk svar. For at du får hjelp. For at du blir frisk. For at frykten og usikkerheten fra tidligere i dag er borte. For at livet nok en gang vil bli som før. Jeg tenker på dem som sitter i uvisshet. Som kanskje har kronisk syke barn. Dem som er godt kjent med ambulanseturer og sykehus. Jeg ser for meg den slitne, lille gutten min med redde øyne. Jeg kjenner følelsen av den slappe hånden din i min på ambulanseturen, din tredje på litt over et døgn. Og jeg ser for meg den bleke, lille gutten i den alt for store sykehussenga. Den syke gutten som ikke skjønner alt som foregår rundt ham. Han som bare vil hjem, ikke undersøkes og stikkes. Og det gjør så inderlig vondt i mammahjertet. Det river i meg. Og jeg er så lei meg for at jeg måtte dra fra deg. Men du har to bekymra storesøsken hjemme som også trenger mamma. Vi venter på deg her, lille venn. Savner deg så det gjør vondt og gleder oss til du kommer hjem. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

God natt og sov godt, elskede skatt! I morgen er alt mye bedre!

#savn #mammalivet #mammahjertet #barn #sykdom

Med et livredd barn på hver side står jeg og ser den store, gule bilen kjøre avgårde. Ambulanse, står det med store bokstaver. Den vekker både uhygge og trygghet. For to og et halvt år siden sto jeg med deg på armen og så en likedan bil kjøre vekk med pappa’n din. Det gikk heldigvis bra, han fikk den hjelpen han trengte og kom hjem til oss. Jeg håpte at vi aldri skulle måtte ha en ambulanse utenfor huset vårt igjen. Men i dag sto den der altså, skrikende gul. Og den lille kroppen din lå på den alt for store båren. Du så på meg med redde øyne før de kjørte bort med den feberhete kroppen din.

På utsiden var mamma’n din rolig, inni meg var det kaos. Den velkjente angsten satte seg nok en gang som en klo om hjertet. Er det nå livet nok en gang skal forandre seg for alltid? Den rasjonelle delen av meg tenker at dette går fint. Mest sannsynlig gjør det det. Du kommer sikkert hjem senere i dag. Kanskje går dette over av seg selv. Eller kanskje må du få medisin for å bli frisk. I verste fall må det en rutineoperasjon til og du er hjemme om noen dager. Men så er den lille stemmen der. Den med katastrofetankene. Hva om? Hva om det ikke er så enkelt? Hva om noe skjer? Hva om noe er virkelig galt? Ord jeg nesten ikke tør tenke på, og i alle fall ikke si høyt eller skrive. Jeg har sett det før. Opplevd det tett på kroppen. Livet er uforutsigbart. Jeg har alltid følt at jeg har deg bare til låns. At vi kjempet så lenge for å få deg, bare for at noen der ute skal le av oss og rive deg bort igjen. Vonde tanker, som forhåpentligvis for alltid vil være bare det. En pris jeg må betale for livets tidligere herjinger. Prisen jeg betaler for å ha overvunnet det vonde. Prisen jeg gladelig betaler for å elske. 

Den verste angsten begynner å slippe taket. Vi har roet oss ned og holder fortet her hjemme mens vi venter på at du skal komme hjem. Da skal jeg klemme deg ekstra hardt, enda hardere enn vanlig. Og jeg skal kjenne litt ekstra på takknemligheten. Takknemligheten over å ha deg og søsknene dine, og takknemligheten for at dere er friske. Livet er så skjørt. Ikke alle er så heldige.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du der ute som selv har barn, klem litt ekstra på dine også i dag. Kjenn på takknemligheten! Husk hvor heldig du er!

#angst #mammalivet #mammahjertet #sykdom

Barnehagen er en fin plass. En plass barna får leke, lære og være sosiale. Men kan det bli for mye pedagogikk? Ja, barna skal forberedes på skolestart og alt som kommer etterhvert. Men de er også bare barn. Hvor mye skal de pushes? Hvor mye skal kreves av dem? Hvor mye skal de formes? Er det virkelig sånn at alle barn må utvikle seg helt likt? Blir barna rett og slett institusjonert? 

Våre eldste barn gikk kun i barnehagen det siste året før skolestart. Og de har klart seg helt fint. Veldig bra faktisk. De står ikke tilbake verken faglig eller sosialt, nesten tvert imot. Minsten var 2 og et halvt år da han startet. Eller 2,7 eller hvordan nå den pedagogiske måten å regne det på er. Da følte jeg at han trengte mer stimuli enn jeg kunne gi ham, og han trengte å være sammen med andre på sin alder. Da han startet var han den eneste som ikke allerede hadde gått minst et år i barnehage. Jeg følte på mange måter at dette ble sett litt skjevt på. Barn skal visst helst i barnehage allerede fra ettårsalderen nå. Mange har selvfølgelig ikke noe valg. Vi var heldige og hadde det, og følte at minstemann fortjente tryggheten og roen han fikk hjemme enda en stund. Det var vårt valg, og det må være greit. Barn må ikke på død og liv inn i barnehagens rammer så fort det er mulig.

Og selvfølgelig skal man passe på at barna utvikler seg som de skal, og fange det opp om de ikke gjør det. Og trengs det hjelpetiltak så bør det selvsagt settes igang tidlig. Men jeg er også hellig overbevist om at barn utvikler seg i forskjellig tempo. Noen er tregere motorisk, andre språklig, og noen heldige seiler bare rett gjennom livet. De siste månedene har jeg derimot fått et sterkt inntrykk av at alle helst skal utvikle seg likt. Det skal lite til før alarmlampene lyser. Alt skal gå etter lærebøkene. Overpedagogering, er det en gang et ord? Om noen ligger litt etter, blir det fort mye fokus på det negative. En lang liste med “mestrer ikke”.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Men kjære pedagog. Ser du egentlig barnet mitt bak dette? Ser du ham, eller ser du det skolebøkene dine sa han skulle være på dette alderstrinnet? Ser du de positive tingene, annet enn det han har lært å gjøre eller slutte med? Ser du hvor fin han er? Ser du omsorgen han har for andre? Kreativiteten? Ser du alt han faktisk kan? 

Sønnen vår har det fint i barnehagen. Han trives. Han utvikler seg. Vi som foreldre er også stort sett fornøyde. Vi er trygge på at han blir tatt godt vare på. Og har han det bra, har vi det bra. Men innimellom blør mammahjertet alikevel. For han er bare et lite barn. Et barn som bør få utvikle seg i sitt eget tempo. Et barn som bør slippe å måles opp mot masse krav hele tiden. Som ikke alltid skal sammenlignes med andre. Alle barn er egne individer. Alle er forskjellige, og hurra for det!

Jeg vil som alle foreldre det beste for mine barn. Men innimellom er det vanskelig å vite hva det beste er i denne overpedagogiske hverdagen. Det er kanskje lettere når de kommer i skolealder, i alle fall er det min erfaring nå som vi har både skole- og barnehagebarn. Jeg opplever også at de er flinkere med positive tilbakemeldinger i skolen, eller muligens har vi bare “mønsterbarn” der.. Kanskje er det forskjell på de to eldste og minstemann. Eller kanskje hadde vi opplevd det samme med de to eldste om de hadde begynt i barnehage tidligere. 

Kjære pedagog. Jeg vet at du bare gjør jobben din. Jeg vet at du bare vil hjelpe barnet mitt, og det setter jeg pris på. Men jeg vil også veldig gjerne at du skal se ham som den han er. For han er så fordømt tøff. Han har overvunnet så mye. Han ble født mot alle odds. Vi kjempet oss gjennom et vanskelig svangerskap sammen, han og jeg. Hadde vi fullført alle ni månedene hadde han ikke vært her i dag. Han kom til verden bitteliten og syk. Dysmatur. Frisk ble han, men liten har han fortsatt å være. Vi har tildels hatt en kamp med helsestasjonen på grunn av liten vektoppgang. Han har blitt sjekket opp og ned og i mente. Det er ikke noe galt med ham. Han er liten, men følger sin egen kurve. Han utvikler seg som han skal, bare litt bak læreboken. Dette er såvidt jeg har forstått ikke unormalt, spesielt ikke som dysmatur eller prematur. Jeg er ikke bekymret. Men jeg sitter heller ikke med lærebøkene. Det jeg sitter med, er ham. Den blide, gode, omsorgsfulle, morsomme, bestemte, sterke og helt fantastiske gutten. Min tøffe, lille kjempe. Vær så snill å se ham du også!       

#mammalivet #mammahjertet #barn #barnehage               

Vet du hvordan det er å alltid lengte? Alltid savne. Aldri føle seg hel. Aldri føle seg helt hjemme. Sånn har jeg det. Det er alltid en del av meg som mangler. Jeg har bodd her østpå i over 12 år nå. Og på en måte er det hjemme. Jeg har jo gjort det til et hjem, sammen med mannen min. Men alikevel føles det ikke som hjemme, for hjemme er 60 mil unna. Hjemme er vakre Sunnmøre. Hjemme er Ålesund. Her ligger hjertet mitt. Eller i alle fall store deler av det. En del av meg lengter alltid dit. Til den friske sjøluften. Fjord og fjell. Gatene jeg kjenner så godt. Følelsen av å høre til, følelsen av hjemme.

Jeg føler meg komplett hver gang vi kommer dit. Da føles alt riktig. Og det er alltid like vanskelig å dra derfra igjen. Nei, det blir faktisk verre. For hver gang merker jeg det mer og mer. At det er der jeg hører til. At det er der jeg ønsker å være. Der jeg finner ro. Men så er livet vårt her, mannens jobb, barnas skole og nettverk. Vi må tilbake til det. 

En gang i tiden lengtet jeg vekk. Ålesund var ikke plassen for meg. Den var for liten. Kjedelig. Jeg ville ut og oppleve verden. Jeg har vært langt borte, mye lenger enn nå. Så kom jeg hjem, og bestemte meg for at det var der jeg skulle være. Fremtiden lå i byen min. Det var en god plass å være. Jeg skulle aldri forlate den igjen. Men så ble det ikke sånn, da kjærligheten brakte meg hit østpå. Kjærligheten til mannen.

Men jeg har også et slags kjærlighetsforhold til hjembyen min. Der jeg trådte mine barnesko. Der jeg har opplevd størsteparten av mine førster. Første skritt. Første skoledag. Første venn. Første kjærlighet. Første sorg. Alt. Byen som har formet meg. Den trygge plassen. Menneskene som var og er. Der folk kjenner meg på en annen måte. Der jeg er meg, 100% meg. Byen min. Den er en så stor del av meg, en del av min identitet. Så stor at jeg ofte føler jeg skiller meg ut her nede. Føler meg annerledes. Og jeg lengter. Og jeg savner.

Jeg har alltid likt å skrive. Jeg var en av de få som jublet da vi måtte skrive stil på skolen. Det var den aller beste leksen. Velge en oppgave og bare skrive. Jeg elsket det. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var aldri den som ropte høyest eller gjorde mest ut av meg, men pokker som jeg skrev.

Og dagbøker. Jeg skrev ut dagbok etter dagbok i ungdomsårene. Blekket sprutet. Mye har blitt dokumentert skriftlig opp gjennom årene, noe viktigere enn annet. Noe som etterhvert har blitt veldig verdifullt for meg, og noe som man like gjerne bare kan glemme. Også de siste årene har jeg periodevis skrevet mye. Fingrene kan fly som en virvelvind over tastaturet når jeg setter igang. I tunge perioder har det hjulpet mye å bare få det ut. Ren terapi.

Og nå er jeg igang igjen. Og jeg elsker det! Det er noen år siden jeg hadde inspirasjon til å skrive sist, og da var det som nevnt fordi livet var tøft og tungt. Nå er det ikke sånn. Nå skriver jeg rett og slett fordi jeg liker det, selv om det sikkert er litt terapi i det nå også. Under en måned har gått siden jeg laget denne bloggen. Og jeg startet den med mål om å dele noen bilder, fordi jeg hadde tatt opp igjen fotohobbyen min. Men det ble ikke sånn. Det tok en helt annen vei. Jeg glemte hvor mye viktigere skrivingen var for meg. Den tok overhånd. Den tok av. Jeg vet ikke hvem jeg skriver for. Jeg vet ikke om det er for meg eller for deg. Jeg vet ikke hvem som leser det jeg skriver. Bare at innimellom er det noen få, andre ganger mange. Ikke toppblogger-mange, men alikevel overveldende mange for lille meg. Mitt ønske og håp er at ordene mine treffer noen av disse. Da gjør jeg noe rett.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg var redd da jeg begynte å skrive. Det var skummelt å dele ordene sine offentlig. Men for de fleste av dere er jeg jo uansett anonym. Noen av dere kjenner meg nok, eller vet hvem jeg er. Og det er kanskje det skumleste av alt. Jeg er ikke den som åpner meg mest for andre. Men så er det ikke så skummelt alikevel. Ikke nå lenger. Om du leser dette og ikke liker det jeg skriver, så er det greit. Vil du dømme meg for mine følelser og meninger, for hvordan jeg lever mitt liv, så må du gjerne det. Det sier kanskje mer om deg enn om meg uansett. Jeg finner glede i å skrive. Jeg elsker å kjenne den kreative delen av hjernen min våkne til liv. Jeg elsker ideene som stadig vekk kommer dettende ned fra intet. Det er dette jeg brenner for. Jeg føler plutselig at jeg lever mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg er gladere. Jeg har fått mer selvtillit. Jeg tror på meg selv igjen. Og jeg har sluttet å være redd for hva andre synes og mener. Jeg er meg, og det er helt greit.

#skriveglede #skrivelyst

Her sitter jeg. Mammauniformen er på, minsten er syk (igjen!) og stua er bomba. Altså, enda mer bomba enn vanlig. Den er alltid et virvar av leker og andre ting. Ikke noe glansbilde her. Ikke noe utstillingshjem. Her bor vi. Er det ikke det som er meningen med et hjem egentlig? Det aner meg at det finnes mye bak kulissene der rosabloggerne viser frem sine perfekte hjem. Sånt gidder ikke jeg. Det er det det er. Men rene gulv har jeg altså, de ble tross alt vasket tre ganger i går.

Jeg er heller ikke den perfekte hjemmemammaen i dag. Jeg blir fort irritabel når minsten er syk nok til å være hjemme, men frisk nok til å mase konstant. “Mamma, mamma, mamma..” Det skjærer meg i ørene og pirker meg i lillehjernen innimellom. Og så blir jeg sint på meg selv fordi jeg i det hele tatt føler sånn. For jeg elsker jo den lille mannen. Og jeg er heldig som i det hele tatt har maset hans. Det er på ingen måte noen selvfølge. Barn er ingen selvfølge. Han er ingen selvfølge, uten at jeg skal utdype det akkurat nå.

Skrivelysten blomstrer ikke akkurat her jeg sitter med en liten trykkoker i hodet. Men jeg benytter denne anledningen til å be om fortsatt hjelp til deling av gårsdagens åpne jobbsøknad. Drømmejobben har ikke dukket opp over natta. Men kanskje en på din venneliste trenger akkurat meg..?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er det meg du ser etter?

Jeg har nå stått uten jobb siden minstemann ble født for 3 år siden. Før det var jeg innleid i en stilling som skulle bli fast, men som pga. uventet men etterlengtet graviditet ikke ble det likevel. Der og da trist og litt urettferdig, men jeg ville valgt sønnen min over alt annet uansett.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Nå har jeg fått ha mye ekstra tid med ham, og han er godt etablert i barnehage. Dermed har jeg god tid til å jobbe også utenfor hjemmet. Men å komme seg ut i arbeidsmarkedet etter flere år hjemme, både med minstemann og før det med de to eldre søsknene hans, er ikke lett. Det er mange om beinet, og mange med mye mer utfyllende CV’er enn meg. Det er ikke lett å stikke seg frem, få vise hva man er god for.

Så da prøver jeg her, på mitt eget lille hjørne av nettet, å nå frem til potensielle arbeidsgivere. Kanskje ser ingen meg. Da har jeg i alle fall prøvd. Eller kanskje sitter akkurat du som trenger akkurat meg der ute og leser dette. Jeg har ingenting å tape.

Så hvem er jeg, annet enn mamma, hobbyskribent og amatørfotograf? Jeg er utdannet advokatsekretær, men må ikke nødvendigvis jobbe akkurat i den bransjen. Jeg har en allsidig bakgrunn, og har i tillegg til advokatsekretær jobbet både som assistent i lokalradio, med produksjon av pass, som oversetter (norsk-engelsk/engelsk-norsk) og i administrasjon. Kall meg gjerne en potet.

Jeg er en utpreget serviceperson, som liker å føle at det jeg gjør virkelig hjelper andre. Tidligere arbeidsgivere har omtalt meg som positiv, omgjengelig og pliktoppfyllende. Jeg er ærlig og om jeg skal si det selv (og det skal jeg jo), usedvanlig effektiv. Jeg er også fleksibel, strukturert og meget samarbeidsvillig. Som en bonus er jeg i forbindelse med arbeid hos arbeidsgivere med nasjonal betydning sikkerhetsklarert, sånn om det skulle være ønskelig.

Jeg er flytende i både norsk og engelsk, skriftlig og muntlig. Jeg er en kløpper bak datamaskinen, med erfaring fra flere programmer og operativsystemer. Jeg lærer også nye dataprogrammer veldig fort. Det gjør jeg egentlig med det meste, opplæring tar ikke så veldig lang tid. Jeg jobber lett både selvstendig og i team, og liker å ha orden og hygge rundt meg.

Sånn ellers så er jeg selvfølgelig glad i å skrive og ta bilder. Jeg liker å være litt kreativ.

Jeg ønsker meg veldig en sekretær/kontormedarbeiderstilling, heltid eller deltid, i Oslo-, Asker eller Drammensområdet. Men jeg er også åpen for andre muligheter som kunne passe. Kunne jeg fått bruke interessen min for både fotografering og skriving hadde det vært den ultimate drømmen!

Høres jeg ut som en å satse på? Kontakt meg gjerne på [email protected].

Og du som måtte lese dette; del gjerne, kanskje en du kjenner er min framtidige arbeidsgiver..