Fotokjerring Hobbyskribent, amatørfotograf, nevrotisk kjerring, praktiserende trebarnsmamma og englemamma. Velkommen inn i mitt kaos.

Da fortsetter jeg med den lille reiseskildringen min fra vår roadtrip i 2015. Dere husker kanskje at den så sånn ut:

Sist avsluttet jeg med at vi vendte tilbake til Texas etter noen dager i New Orleans, LA. Vi kjørte strake vegen derfra og til Kemah utenfor Houston, en tur på 5-6 timer. Heldigvis har vi barn som er ekstremt tålmodige når det kommer til bilkjøring. Kemah er også en sånn plass som vi ofte kommer tilbake til. Ikke bare ligger det nært Space Center, her finnes også Kemah Boardwalk, et koselig område ved vannet med butikker, restauranter og ikke minst et fornøyelsesparkområde. Sistnevnte er jo det viktigste for barna. Er du i Houston-området anbefaler jeg virkelig en tur hit. Og skal du hit, spis for all del på Bubba Gump. Vi har en forkjærlighet for denne restauranten, et morsomt konsept med god mat og festlige drinker. Vi har vært på flere av disse restaurantene, og den som ligger på Kemah Boardwalk er foreløpig den vi liker aller best. Pass forøvrig også på å få sitte ute, rett ved vannet. Det er ferielykke det!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og det var snikreklamen for Bubba Gump. Nå noen bilder fra Kemah Boardwalk.

 
 
Kemah er altså en av mange forstader til millionbyen Houston, en by jeg en gang kjente veldig godt. Den er en av to amerikanske byer som for meg en gang har vært hjemme. Nå kjører vi stort sett bare gjennom den, en gang iblant overnatter vi eller tar en svingom innom det gamle nabolaget. Men mitt tips til deg som skal til dette området, og om du skal overnatte, er å heller finne en plass utenfor byen. Webster, ikke langt fra både Kemah og Space Center, er en fin og mye billigere plass for eksempel. Og skal du til dette området, så er altså et besøk på nevnte Space Center et must, både med og uten barn. Du har vel hørt de kjente ordene “Houston, we have a problem”? Og du har sett bildene fra “mission control”. Det er her. Man kan faktisk oppleve den historiske mission control.

Man kan oppleve forskjellige romfartøy.

Man kan ta på en helt ekte månestein.

Og her er mange spennende utstillinger, filmer, foredrag og interaktive opplevelser.

 
Sett gjerne av en hel dag her. Og skal du på en av turene de tilbyr rundt omkring på området, spesielt på sommeren som gjerne er både varm og fuktig, ta med vann!

Ellers så har også Houston mye å tilby, både av museer, attraksjoner og shopping. Men her er jeg rett og slett litt “out of the loop”. Når det gjelder shopping, så har man det store kjøpesenteret Galleria. Og når det gjelder museer, så likte jeg for 20 år siden å besøke sommerfuglsenteret på Houston Museum of Natural Science. Om du som meg liker sånt, så anbefales i alle fall det. Og skal du være lenge i området og etterhvert savner gamlelandet; Sjømannskirken i Pasadena! Nå har jeg ikke hatt behovet de siste årene, det tar mer enn en måned å savne Norge. Men før har dette vært en fin plass å komme til. Markere høytider som jul (med full norsk julemiddag) og 17. mai, lese norske aviser, treffe nordmenn og kjøpe med seg litt norsk mat. Å få med seg melkesjokolade derfra var alltid en høydare..

Den nest siste etappen vår i 2015 gikk fra Houston og til delstatshovedstaden Austin, en tur på ca. 3 timer. Austin er en spennende by, som jeg dessverre ikke har fått utforsket nok enda. Den har et stort studentmiljø, og er ganske “hip”. Den har visstnok et rikt uteliv, og tilsvarende musikkliv. Og food trucks. Austin er food trucks. Og så er den i tillegg ikke hel overveldende stor, men relativt oversiktlig.

Og som hovedstad i Texas har den selvsagt Texas State Capitol. Og den er fin altså! Man kan komme inn og titte, men vi hadde egentlig mer enn nok med å vandre rundt og se den fra utsiden.

Og i 2015 var dette aller siste stopp før vi satte kursen “hjem” til Dallas, en tur på ca. 3 timer. Og Dallas er også en by som fortjener et helt eget innlegg. I tillegg har jeg andre plasser som også kan anbefales, da i nordlige Texas. For eksempel har jo Texas sitt helt eget canyon, landet nest største etter Grand Canyon. Dette tar jeg også i et annet innlegg etterhvert.

Og en ting jeg har glemt å nevne; skal dere stoppe for å spise på veien – se etter Cracker Barrel. En favoritt hos oss, med homestyle southern food. Og i tillegg en morsom, liten butikk. Og må du på do så er Buc-ee’s himmelriket.. Virkelig, det er “roadtrip restroom heaven”! I tillegg har de også her både mat og annet som man gjerne bare “må” ha. Også må dere ikke glemme da, at jeg her bare drar frem de “viktigste” stoppene på veien. Det er fullt av små og store severdigheter også på veien, og en hel masse sjarm..

Vi er det perfekte eksemplet på motsetninger, du og jeg. Den ekstroverte og den introverte. Optimisten og realisten. Den ene snakker der den andre skriver. Den ene er spontan, den andre må kanskje planlegge litt. I alle fall etter barna kom..

Det fine med yin og yang er at de utfyller hverandre. Sammen blir det perfekt. Som oss. Perfekt men uperfekt. Yin og Yang. Vi tar middelveien sammen. Fungerer bedre sammen. Gjør hverandre bedre. Og er et uslåelig team.

Innimellom blir det tøft. Man vil kanskje gi opp. Men så er den andre der og løfter deg opp igjen. Åpner øynene dine for andre alternativ, nye muligheter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Innimellom er vi totalt uenige. Vi kan irritere hverandre. Vi krangler så busta fyker. Men selv oppi det ligger det en slags trygghet der. For samme hvor hardt det går for seg, så vet vi at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Og vi har stått i stormer vi to. Fryktelige stormer som ingen burde oppleve. Men vi sto i dem sammen.

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skulle klart meg uten deg. Alikevel vet jeg at det hadde gått. Men jeg vil ikke. Etter 13 år kan jeg ikke tenke meg et liv uten deg. Du har blitt en del av meg. En ekstra kroppsdel. Noen ganger er det vanskelig å vite hvor jeg slutter og du begynner. Min Yin.

Hverdagen kan være krevende. Noen ganger grå. Men du bringer farge til den. Latter. Gode øyeblikk.

Jeg er kanskje ikke alltid så flink til å si det. Eller vise det. Men jeg ser det du gjør for meg og for oss. Og jeg er stolt av deg og alt du oppnår. Jeg har funnet min trygghet og mitt hjem hos deg. Og her vil jeg bli, i gode og onde dager. Jeg er glad for at det ble akkurat oss. Og jeg hadde valgt akkurat deg, igjen og igjen.

“You don’t marry one person; you marry three: the person you think they are, the person they are, and the person they are going to become as a result of being married to you.”

Og du, jeg gleder meg til å reise på tur med deg igjen! Det er noe av det beste jeg vet, selv med tre som maser i baksetet.

Det var en tid og en plass som forandret meg. En gang i tiden slet jeg veldig. Det var mange grunner til det, men da jeg mistet en person som sto meg veldig nær sa det stopp. Jeg sørget. Veldig. Jeg holdt meg for meg selv, isolerte meg nesten. Det var muligens en forsvarsmekanisme. Om jeg holdt meg unna andre og ikke brydde meg, så slapp jeg å utsette meg selv for den type sorg igjen. Ingen kunne dø fra meg. Ingen kunne forlate meg. Sykt å tenke på i ettertid, men det funket for meg da. I alle fall på et vis. I over et år holdt jeg på sånn. Livet føltes ofte håpløst. Meningsløst. Jeg visste jo at det jeg drev med var unormalt. Men jeg klarte ikke å forandre på det heller. Sorgen og redselen var for stor. Jeg kunne ikke se for meg at livet noen gang skulle bli noe annerledes, bli bedre.

Etter litt over et år fikk jeg plutselig en følelse. En følelse av at noe snart ville forandre seg. Jeg husker den fortsatt så godt, den følelsen. Det var en følelse som både ga meg håp og skremte vettet av meg. Jeg var blitt så vant til dette livet i ensomhet. Jeg kunne ikke tenke meg noe annet.

Men så skjedde det. Tilfeldig eller ikke tilfeldig. Jeg vet ikke. Men jeg traff ham. Etter all denne tiden alene på alle mulige måter, var han der. Kjærlighet var noe jeg hadde gitt opp for flere år siden. Det var ikke for meg. Jeg trengte ingen, selv om jeg var ensom. Jeg var liksom ikke som de andre, dem som etterhvert etablerte seg. Jeg ønsket nok å være som dem, men realiteten var ikke sånn. Men så dukket han altså opp. Jeg falt pladask. Og det var like håpløst som resten av livet mitt. For det første var han en god del eldre enn meg. Han var kollega av faren min. For ikke å snakke om den aller største hindringen; han var kun i Norge for noen få dager før han skulle hjem til den andre siden av Atlanteren. Amerikaneren. Det var jo bare dømt til å feile. Og normalt ville jeg ristet det av meg. Latt det gå. Men jeg kunne ikke. Av en eller annen grunn kunne jeg ikke. Jeg var kanskje klar. Jeg som aldri tok en eneste sjanse av ren frykt, hoppet i det med begge beina. Ikke bare der og da, men også noen måneder senere da amerikaneren alikevel ikke ble sent til Norge på ny jobbreise. Da tok jeg det største hoppet, kanskje det største noensinne. Lille, redde meg. Jeg spredde vingene og fløy, bokstavelig talt, over dammen. Til en by og en stat jeg ikke kjente, en plass jeg ikke kjente noen, til en amerikaner som jeg bare hadde tilbragt 2-3 dager sammen med. Helt uten sikkerhetsnett. Det som skulle være et kort besøk ble lengre. Tiden man kan være i USA er begrenset, så etter 90 dager måtte jeg ut. Men jeg dro tilbake. 90 dager. Livet mitt handlet om disse 90 dagene. Frem og tilbake. Norge ble en plass jeg var tvunget til å reise tilbake til en gang iblant. Hjemme var der. Ved en golfbane i Myrtle Beach. South Carolina. Der begynte jeg å leve igjen, der skulle fremtiden bygges.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men etterhvert ble det for vanskelig, uansett hvor mye man kjempet. Til høsten er det 14 år siden jeg dro tilbake til Norge med halen mellom beina. Fra en plass jeg var blitt så glad i. Som jeg lengtet tilbake til, men som jeg visste bare kom til å være en del av fortiden min. Men istedenfor å grave meg ned igjen, fortsatte jeg å leve her i Norge. Jeg nektet å gå tilbake til det ensomme mørket. Jeg hadde lært. Og godt var det, for noen måneder senere traff jeg ham som ble mannen min. Og resten er som de sier, historie.

Men den tiden står der fortsatt som en veldig viktig del av livet. Livsendrende. Det var en mening med det. Amerikaneren dukket opp for at jeg skulle tør å ta sjanser igjen. For at jeg skulle komme ut av skallet og begynne å leve. For at jeg skulle lære å falle og reise meg uten å flykte fra alt. No regrets. Alt har en mening. Og uten denne tiden vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. I alle fall ikke der jeg er i dag. Og jeg er så takknemlig for at jeg kom nettopp hit. Tiden i South Carolina gjorde meg klar for nettopp dette, for familien vi har bygd.

“People come into your life for a reason, a season, or a lifetime.”

Amerikaneren er borte, og i ettertid er det veldig klart at han var min reason og season. Men hans South Carolina er fortsatt nært mitt hjerte. Ikke som mitt kjære Texas, men en god nummer to. Jeg har alltid ønsket meg tilbake til denne vakre staten. For den er en perle, full av vakre plasser og “southern hospitality”. Og nå skjer det endelig. Nesten 14 år senere. Om 4 uker er jeg der. På plassen som forandret meg. Der jeg pleide å bo. Det som ble mitt første hjem “hjemmefra”. Min ordentlige start på voksenlivet. Livet. Nå kommer jeg tilbake som turist. Med mann og barn. En litt rar tanke, men fin. Jeg gleder meg til å dele alle disse fine plassene med dem. Plassene som er kjente, men alikevel ukjente. Oppleve dem på nytt sammen med de aller viktigste. Vise dem plassen som fortsatt er så nær mitt hjerte, plassen som gjorde meg klar for livet og for dem.

I dag har jeg bare lyst å dele disse vakre ordene. Ord som da jeg leste dem for første gang i går traff meg rett i hjertet. Dette er oss. Dette er minstemann. Regnbuebabyen vår som sånne småsøsken ofte kalles, barn som kommer til verden etter søsken som ikke fikk leve her hos oss, men som alikevel alltid er med oss. Jeg liker å kalle vår mirakelgutt for hjerteplasteret. For han kom og plastret sammen knuste hjerter og gjorde familien vår så komplett som den kan bli.

En dag vil jeg dele historien min med dere. Men det må vente litt. Den krever tid og energi. Det vil bli det viktigste jeg noen gang skriver. Inntil da deler jeg altså heller noen andres vakre ord.

A Different Child
poem by Pandora MacMillian

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

People notice
There’s a special glow around you.

You grow
Surrounded by love,
Never doubting you are wanted;
Only look at the pride and joy
In your mother and father’s eyes.

And if sometimes
Between the smiles
There’s a trace of tears,
One day
You’ll understand.

You’ll understand
There was once another child
A different child
Who was in their hopes and dreams.

That child will never outgrow the baby clothes
That child will never keep them up at night
In fact, that child will never be any trouble at all.

Except sometimes, in a silent moment,
When mother and father miss so much
That different child.

May hope and love wrap you warmly
And may you learn the lesson forever
How infinitely precious
How infinitely fragile
Is this life on earth.

One day, as a young man or woman
You may see another mother’s tears
Another father’s silent grief
Then you, and you alone
Will understand
And offer the greatest comfort.

When all hope seems lost,
You will tell them
With great compassion,
I know how you feel.
I’m only here
Because my mother tried again.

Om du som leser dette kjenner deg igjen, jeg vet hvordan det er. Om du som leser ikke har fått hjerteplasteret ditt, jeg vet hvordan det føles. Jeg kjenner igjen hver tåre, hvert sår i hjertet. Jeg kjenner sorgen og følelsen av håpløshet. Ikke gi opp. Aldri gi opp!

Da er det på tide å starte på min egen, lille reiseguide. Jeg tar turen tilbake til 2015, hvor vår etterhvert årlige roadtrip i Texas også ble utvidet til Louisiana.

Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvor lang tid vi brukte på denne turen, men det var nok rundt to uker en plass. Et par av disse stedene er så nær mitt hjerte at de fortjener et eget innlegg. Resten tar jeg for meg her.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Roadtrip i Texas er helt eventyrlig. Du  kan kjøre i endeløse strekk rett frem, uten bebyggelse eller noe rundt. Innimellom dukker det opp en ranch eller noen oljepumper. Du kjører gjennom sjarmerende småbyer og innimellom større byer. Med litt passende countrymusikk på radioen er kjøreturen et høydepunkt i seg selv.

Første etappe dette året var fra Dallas til San Antonio, en tur på 4-5 timer, litt avhengig av trafikken. San Antonio er en av mine absolutte favoritter, jeg forelsket meg hodestups i denne byen som er USAs svar på Venezia for 20 år siden. Hit kommer jeg alltid tilbake. Dette er en av de plassene som uten tvil fortjener sitt helt eget innlegg.

Neste etappe var fra San Antonio til kystbyen Corpus Christi, en kjøretur på 2-3 timer. Her bodde vi rett på stranden North Beach og bare en kort spasertur fra hangarskipet USS Lexington, som nå er et museum.

For å være helt ærlig lot vi oss ikke imponere så veldig av denne byen. Selve byen virket litt shabby, den utforsket vi ikke noe av. For oss holdt det med en dag der nede, med litt tid på stranda og besøk på hangarskipet. Det var forøvrig greit å få med seg. Mye spennende å se for både små og store med masse fly etc. Texas State Aquarium holder også til i dette området, men det besøkte vi ikke. Den beste plassen å besøke om man skal til dette området er nok heller Padre Island. Dette er et finere turistområde med bedre strender, og etter sigende er det veldig fint der. Men det tok vi oss ikke tid til, vi dro heller avgårde til min neste favorittplass, som også har fine strender rett ut mot Mexicogulfen, – øya Galveston. Her har jeg vært så mye de siste 20 årene at jeg er nesten lommekjent. Mitt øyparadis. Som også fortjener sitt helt eget innlegg.

Etter noen dager i øyparadiset, vendte vi nesen i en retning vi ikke hadde vært før, og dro mot Louisiana og New Orleans. Første stopp i dette området, foruten en overnatting i Lafayette, var den gamle plantasjen Oak Alley. Bildene taler egentlig for seg her. Vakkert og verdt å få med seg.

Så tok vi turen gjennom et litt skummelt område..

Vi unnlot å plukke opp haikere og kom oss helskinnet til New Orleans, en by som kanskje ikke trenger så mye introduksjon. Jazz, fest og moro. Eller som vi gjorde, en tur på Audubon Aquarium of the Americas hvor barna fikk nærkontakt med både hai og alligatorer. Og det var nok det mest barnevennlige vi gjorde der. For New Orleans er, selv om den har mye å tilby, kanskje ikke plassen å ta med barn. Vi opplevde flere plasser at barn ikke var velkomne, vi voksne måtte gjerne komme inn om de små ventet utenfor.. Vi gikk videre da altså, sånn i tilfelle du lurte.

Men sånn ellers, så er New Orleans en vakker og livlig by. Lar bildene tale litt for seg igjen.

Vi oppholdt oss stort sett i the French Quarter, et vakkert område med fabelaktig arkitektur og koselige restauranter. Her bør du definitivt bestille gumbo, jambalaya og andre lokale spesialiteter. Du bør også oppsøke partygata Bourbon Street, om ikke annet så bare for å ha vært der. Ta for all del en Hurricane på Pat O’Briens. Og ellers er rådet mitt å bare gå rundt og nyte atmosfæren og inntrykkene i denne spesielle byen.

Høydepunktet mitt i New Orleans var uten tvil den vakre katedralen, St. Louis Cathedral.

 
 
Sånne plasser er jeg ytterst svak for.

Også verdt et besøk er de gamle gravplassene rundt i denne byen. Vi besøkte Lafayette Cemetary, og det var en spesiell men helt fantastisk opplevelse å vandre rundt her.

Etter noen dager i Louisiana var vi klare for å vende snutene “hjem” mot Texas igjen. Det er nå engang der mitt og nå også våre hjerter ligger.

Og siden jeg ser at dette blir veldig langt, så jeg tar rett og slett en liten fortsettelse følger..

Så ruller bildene over TV-skjermen nok en gang. Nok et terrorangrep. Denne gangen orker jeg knapt å se på bildene. Små barn, unge mennesker. I hovedsak jenter. Noen kanskje på sin aller første konsert. En konsert de har gledet seg til lenge. De koser seg, synger og danser. De har kanskje den beste kvelden i sitt liv. En vellykket konsert. Så smeller det. Det er bare for ille. Jeg blir kvalm. 

Det er under 2 uker siden jenta mi og jeg var på tilsvarende konsert i Telenor Arena. Jeg tenkte på det da, at noe kunne skje. Det er nesten skremmende å se hva jeg skrev for bare noen få dager siden:

“Og da jeg i forrige uke tok med datteren min på konsert i Telenor Arena, tittet jeg meg rundt etter nærmeste og enkleste fluktvei. Og hjertet slo noen ekstra slag da ballonger som ble sluppet ut begynte å sprekke. Pang. Pang. Pang. Kanskje lite gjennomtenkt i disse terrortider. Jeg vurderte et sekund å legge meg ned på gulvet. Latterlig, men kanskje ikke unormalt. Kanskje må man være forberedt og tenke litt ekstra i denne nye hverdagen.”

Og så skjer det. Akkurat det jeg selv var redd for. Det blir for nært. Kvalmende nært. Disse menneskene hadde en kveld akkurat som vår. Nå er de alle forandret for alltid. Minst 22 mennesker kommer aldri hjem, mange av dem barn og unge. Foreldre leter desperat etter sine, vel vitende om at grunnen til at deres barn ikke har tatt kontakt kanskje er den aller verste grunnen. Jeg kan tenke meg desperasjonen og smerten, men alikevel ikke. Og jeg håper at jeg aldri vil kunne forstå.

Midt oppi dette stiller jeg meg spørsmål om sikkerheten ved sånne arrangement. Jeg stusset litt på det da vi var på konsert. Vi kunne så og si gå rett inn. Purunge vektere, om de var det og ikke bare frivillige satt til jobben, tittet såvidt nedi vesker og kjente lett på lommer. Man kunne alt for enkelt smuglet med seg hva som helst inn i konsertlokalet. Noe mer sikkerhet enn det var det ikke, ikke som jeg så i alle fall, om du ser bort fra dem som var på gulvet og bar vekk ungjenter som fikk problemer. Nå vet jeg ikke hvordan sikkerheten var i Manchester, men om det var som her i Norge så er det absolutt kritikkverdig. Jeg vet at på lignende arrangementer i f.eks. USA er det full veskesjekk, gjerne metalldetektor og røntgenmaskin, og manuell kroppssjekk om det trengs. Nå er det ille at det skal gå så langt at man må ha så mye sikkerhetskontroll på konserter og andre arrangement, men en mellomting burde man i det minste ha i disse terrortider. I dette tilfellet hadde det kanskje ikke hjulpet, om det er sånn at det skjedde utenfor lokalet, men det er alikevel et tankekors.

Og igjen, så er det dette med at man skal fortsette å leve som før. Hvis ikke vinner terroristene. Og jeg er enig. Men det er jammen ikke lett. Jeg innrømmer at jeg blir skremt. Jeg er glad vi ikke skal på noen konsert i nærmeste fremtid. Jeg sliter nok med flyreisen vi skal ut på om noen uker. Flytur mellom Tyskland og Washington DC er ikke akkurat fristende for en litt småparanoid mamma. Men der er i alle fall sikkerhetsnivået et helt annet.

Det er så jævlig det som skjer, både i Manchester og ellers rundt i verden. Verden har rett og slett blitt gal. Og det er så mange feige mennesker der ute. Jeg blir trist. Jeg blir sint. Og jeg føler så inderlig med alle disse menneskene som bare skulle på konsert og kose seg. Og alle foreldrene på sin fortvilede jakt, og ikke minst dem som allerede har fått det aller verste svaret man kan få. Hjertet mitt blør for dem alle.

Texas er mitt amerikanske hjem. Her har jeg vært i kortere og lengre perioder i 20 år. Her har jeg deler av familien min. Her ligger deler av hjertet mitt rett og slett.

Og Texas har mye å by på! Vil du reise en annen plass enn de tradisjonelle turiststedene i USA, anbefales denne staten på det sterkeste. Den er ufattelig stor, større enn flere europeiske land til sammen. Du skal ha ekstremt god tid om du skal oppleve alt, fra nord til sør og øst til vest. Vi har kjørt mye rundt, men har fortsatt bare opplevd en brøkdel.

Sør-Texas byr på tropisk klima og kystlinje mot Mexico-gulfen. Her kan du finne milevis med sandstrender og lunket badevann. Her finner du også millionbyen Houston med alle sine severdigheter, ikke minst NASA. I sør-øst finner du den mektige nasjonalparken Big Bend, som dessverre fortsatt bare står på min bucket list. Her finner du mektige fjellkjeder og ørkenlandskap, alt i ett. I nord finner du “the panhandles”, med evigvarende sletter og imponerende canyons. Overalt i staten finnes det store og små perler, fra sjarmerende småbyer til interessante storbyer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Texas er en sørstat, og hvis du har vært i sørstatene så vet du hva jeg mener. Dette er USA på sitt beste. Autentisk, høflig, åpent og vennlig. Klimaet er behagelig, selv om sommeren har en tendens til å bli veldig varm. Jeg liker sånt. Vil du unngå den verste heten så velger du ikke Texas i juli og august. Da er våren og høsten bedre.

Jeg er i reisemodus om dagen og har rett og slett lyst å vise frem litt av denne allsidige staten til deg som leser i tiden fremover. Kanskje skal du selv reise dit og trenger noen tips. Kanskje har du vært der selv og synes det er gøy å lese om mine erfaringer. Og kanskje får du lyst å reise dit selv etter å ha lest om alle de fine plassene som finnes der. Bli med da!

Det føltes litt sånn da jeg kl. 6 i morges forsøkte å åpne øynene. Skikkelig mandagsfølelse. Men så kommer man seg opp og igang, også er det ikke så ille alikevel. Faktisk var det litt deilig å komme inn i litt rutiner igjen etter 17. mai og sykdom. Greit å få puste litt etter 5 dager med barn rundt seg 24/7. Også blir jo dette en kort uke. I alle fall for mange av dere der ute. Jeg oppdaget i går at det var skolefri på fredag, og i dag at det også var planleggingsdag i barnehagen samme dag. Der kunne jeg gått på en smell gitt.. Har ikke like stålkontroll som jeg pleide å ha.

Så da blir det tre hverdager denne uka, best å utnytte dem så godt man kan. Noen skikkelig langhelg blir det ikke på oss, for turnusarbeideren vår jobber i helga. Men vi får torsdagen sammen alle mann i alle fall. Litt kjipt med sånne helger, men nå som det er bare noen bittesmå uker til vi skal ha over en måned ferie sammen så skal jeg ikke klage. 

Ja, for nå er det under en måned til vi flyr over dammen igjen. Enter reisefeber. Jeg er gjerne ute i siste liten når det gjelder helligdager, men når det gjelder ferier er jeg som oftest tidlig ute. Jeg kjører full pakke med lister og pakking dager i forveien. Prøver liksom å unngå stress, men litt blir det uansett. Men jeg koser meg også med disse forberedelsene og planleggingen. Litt treig har jeg vært denne gangen, vi har fortsatt bare hotell de to første dagene. Men så er dette med å booke hotell litt vanskelig også, når vi ikke vet når vi er hvor. Vi har bare en litt foreløpig tidsplan å gå etter. Skal se vi ender opp med å sove i leiebilen enkelte plasser. Det skulle tatt seg ut. Tenker jeg skal ta meg en runde med hotellsøk i dag som jeg har litt tid til sånt. Det blir virkelig en utfordring i forhold til den planlagte reiseruten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ha en fin mandag der ute!

Som sagt, hverdagen med tre barn er alt annet enn forutsigbart, så i dag ble det bare fire av oss som dro på en liten søndagstur til Oslo og Akershus Festning. Mor tok med seg kamera, og fikk tatt noen bilder av en by full av turister og våryre mennesker. Sånne dager liker vi!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvordan var din lørdag? Rolig og avslappende eller full av fest og moro? Og ikke minst, hvordan er din søndag? Er formen bra eller ble det rett og slett noen glass for mye i går?

Jeg har vært der. Tro det eller ei, jeg har vært 20 en gang jeg også. Det var en tid da jeg sov til langt utpå lørdagen. Ja, hvis det ikke ble bytur og shopping da. Telefonen ble flittig brukt for å finne ut hvor det var vors eller fest og hvem som skulle hvor. Telefonen der altså. Ikke mobilen. Sånt hadde vi ikke, det var fasttelefon – sånn med ledning mellom rør og apparat! Lite bevegelsesmuligheter..

Så var det prepping for kvelden. Man hadde selvfølgelig bare seg selv å tenke på. Og den gangen kunne man åle den slanke ungdomskroppen inn i hva som helst (hold-in og push-up var fortsatt fremmedord). Og det gjorde jeg, så kort og tight som mulig. Man kunne også bruke evigheter på badet mens man sminket seg og samtidig sang med på hiter som “Saturday night” og “Cotton Eye Joe”. Å, det var tider det..!

Så ble det fest da, med allsang, øl, vin og sprit. Gjerne med litt inneklemt drama. Fulgt av bytur da man var gammel nok til det (ja, gjerne før det også). Latter, skråling, dansing. Noen ganger litt krangling og grining. Noen ganger kysset man feil person. Noen ganger våknet man rett og slett i feil seng. Og ofte husket man lite eller ingenting fra moroa kvelden før.

Og søndagen, den var et kapittel for seg. Walk of shame, skallebank og fyllesyke. Lovnadene til seg selv om å aldri drikke igjen. Ja, det var tider det!

20 år etter så gårsdagens lørdag helt annerledes ut. Da våknet jeg tidlig av at en febervarm minstemann hostet så han spydde i senga vår. Hurra! Høydepunktet på dagen var jentungens danseforestilling, den jeg tok av meg mammauniformen for. Også en påfølgende handletur på Kiwi da. Det er stas! Vel hjemme var det på med mammauniformen igjen, og en times trøsting av utslitt hostegutt. Sashimi og et glass vin sammen med mannen, det er jo hyggelig – de minuttene man faktisk får litt fred. Og mannens strålende idé om å se en film sammen var jo god, hadde jeg bare ikke sovnet midt i den mest spennende delen. Litt over midnatt krøp jeg nærmest opp trappen og besvimte i senga. Det var lørdagen sin det! Og avslutningen var jo kanskje ikke så ulik en lørdag som 20-åring, sånn bortsett fra tidspunktet.. Men for all del, sånt hender da også.

Og i morges våknet jeg med et par små føtter i ansiktet. Litt groggy, kanskje litt som deg som var på fylla i går. Men uten hodepine og det som verre er. Og jeg gledet meg over at hostegutten for første gang siden fredag verken hadde feber eller brakk seg i senga vår. Endelig en dag der jeg slipper å vaske sengetøy! Og resten av dagen ligger åpen foran meg oss. En hel fridag til bare familien. Kjenner jeg barna mine rett vil det nok bli litt krangling, litt opposisjon. Men jeg vet at også fine stunder venter.

Jeg ville ikke byttet bort livet i dag mot mitt gamle liv for noenting. Det gamle livet var OK en gang, det var moro, det var spennende. Men det var også slitsomt. Et evig jag etter aksept. Etter å passe inn. Noen ganger ensomt. Jeg gleder meg over de morsomme og gode minnene fra den tiden. Men det er så mye bedre å være her, i tryggheten av en selvskapt familie. I det litt kjedelige og forutsigbare. I den grad noe kan være kjedelig og forutsigbart med tre barn i huset..

Uansett om du er 20 eller 40, eller midt imellom, singel eller etablert, fyllesyk eller ikke, ønsker jeg deg en fabelaktig søndag!