Her sitter jeg. Mammauniformen er på, minsten er syk (igjen!) og stua er bomba. Altså, enda mer bomba enn vanlig. Den er alltid et virvar av leker og andre ting. Ikke noe glansbilde her. Ikke noe utstillingshjem. Her bor vi. Er det ikke det som er meningen med et hjem egentlig? Det aner meg at det finnes mye bak kulissene der rosabloggerne viser frem sine perfekte hjem. Sånt gidder ikke jeg. Det er det det er. Men rene gulv har jeg altså, de ble tross alt vasket tre ganger i går.
Jeg er heller ikke den perfekte hjemmemammaen i dag. Jeg blir fort irritabel når minsten er syk nok til å være hjemme, men frisk nok til å mase konstant. “Mamma, mamma, mamma..” Det skjærer meg i ørene og pirker meg i lillehjernen innimellom. Og så blir jeg sint på meg selv fordi jeg i det hele tatt føler sånn. For jeg elsker jo den lille mannen. Og jeg er heldig som i det hele tatt har maset hans. Det er på ingen måte noen selvfølge. Barn er ingen selvfølge. Han er ingen selvfølge, uten at jeg skal utdype det akkurat nå.
Skrivelysten blomstrer ikke akkurat her jeg sitter med en liten trykkoker i hodet. Men jeg benytter denne anledningen til å be om fortsatt hjelp til deling av gårsdagens åpne jobbsøknad. Drømmejobben har ikke dukket opp over natta. Men kanskje en på din venneliste trenger akkurat meg..?
