Dag 2 i Washington DC var minst like imponerende som den første. Vi begynte med en metro/taxi-tur til det hvite hus hvor mannen byttet patch med en Secret Service-vakt. Moro for gutta.. Og moro for alle at da vi gikk nedover fra det hvite hus var det plutselig masse sirener før hele kortesjen til presidenten kjørte forbi. Mor selv ble så forfjamset at alt jeg klarte å ta bilde av i farten var en parkeringsplass. Så bar det nok en gang i taxi opp til the Capitol building. Store avstander, og føttene våre orket ikke mer. Vi spiste lunsj i the Capitol, og sånt gjør man ikke hver dag. Gøy å ha på repertoaret det. Hadde vi hatt mer tid ville jeg nok sett mer av innsiden, men vi nøyde oss med utsiden. Både dette bygget og Supreme Court over gaten er vakre og imponerende bygg, og sånne finnes det mange av i Washington. Jeg er rett og slett litt forelsket..
Jeg kunne virkelig pøst på med bilder her. Det er så vakkert! Må oppleves! Og mens vi var her kom også visepresidenten..
Etter dette hoppet vi i nok en taxi og hentet bilen vår på hotellet. Vi orket rett og slett ikke å gå til metroen. Men den er suveren, og fortjener et bilde her den også.
Fra hotellet gikk turen gjennom ambassadestrøket, hvor vi fikk sett den norske ambassaden.
Utrolig mange fine nabolag i denne byen forøvrig. Og så Washington National Cathedral da! Herregud! For et bygg!
Vi avsluttet oppholdet i Washington DC med et besøk på Arlington National Cemetary og en svipp innom Pentagon.
Og så startet moroa med roadtrip. Vi kjørte kun et par timer ut av hovedstaden i går, og befinner oss i skrivende stund på et hotellrom i Petersburg, VA. Med de høyeste sengene jeg har sett og såre føtter..
Nå skal vi få oss litt frokost på Denny’s, en favoritt for barna. Så går ferden gjennom North Carolina og til min gamle hjemby Myrtle Beach i South Carolina. 5 timer unna. 14 år senere.. Det kribler i magen!!!
#sommer #ferie #roadtrip #usa #washingtondc #arlington #virginia
For en dag vi hadde i går! Føttene er såre og hodet fullt av fine inntrykk. Washington DC altså dere! Reis hit! Bare gjør det! Jeg har falt pladask. Det er så fint her! NYC kan ha skyskraperne sine for seg selv, dette er plassen å besøke om man skal ta en langweekend på østkysten.
Vi begynte dagen med frokost på en koselig liten plass i området vi bor i. Forøvrig et veldig OK område. Litt bohemaktig. Foruten en Starbucks har jeg ikke sett en eneste kjederestaurant eller kjedebutikk her. Sånt liker jeg. Man skal kunne gå til The Mall på 15-20 minutter herfra, men vi valgte Metroen. Og med tanke på hvor mye vi endte opp med å gå i løpet av dagen var det et veldig lurt valg! Vi knotet litt før vi skjønte billettsystemet på Metroen, men med litt hjelp fra en hyggelig ansatt gikk det greit. Dette var en veldig enkel og grei måte å reise på. Og kjapp; vi bor to stopp fra The Mall. Og jaggu rakk vi å se alt det viktige i de timene vi vandret rundt der. Vi startet sånn ca. på midten, ved the National Archives som er på bildene over. Så trasket vi ned mot the Washington Monument.
Og selvfølgelig måtte vi gå langs the Reflecting Pool og ned til the Lincoln Memorial. Og for dere som har sett Forrest Gump; her måtte jeg kjempe hardt med meg selv for å ikke løpe ut i vannet og rope: “Forrest! Foooorrest!”
Så tok vi en liten avstikker for å se etter Donald Trump. Tenkte vi skulle ta en liten alvorsprat om politikk, tupeér og selvbruningskrem. Men vi fikk bare sett Marine 1 fly forbi, også huset hans da..
Kanskje kan vi få tatt den praten med ham i dag, for vi må visst tilbake hit. Mannen og eldstemann har en liten hobby når vi er i USA, å samle på police patches fra stedene vi har vært. De har en rimelig fin samling allerede. Og i dag blir den beriket med en patch fra en vakt utenfor det hvite hus. For å si det sånn; jeg har en mann med talegavene i orden, uten frykt for å snakke med fremmede og med en bakgrunn og jobb som treffer mennesker i sikkerhetsyrker..
Etter all traskingen i varmen, var vi alle slitne og sultne. Spesielt minstemann var litt lei og tom for energi, til tross for at han satt mye i vogn. Men å finne spiseplasser i dette området var ikke lett. Vi måtte traske tilbake til The Mall, blidgjøre minsten med en karuselltur og så gå inn på the National Air & Space Museum der vi fant en food court. Vi rakk akkurat inn der før regnet kom. Og da snakker jeg regn i strie strømmer altså. Og etter litt mat og hvile var alle fit for fight igjen. Minstemann var i himmelriket og sprang rundt som en gærning. Her var det virkelig mye å se for både liten og stor. Og ikke minst; det var gratis! De fleste museene her er visst det. Og det er mange av dem. Her trengs det flere dager om man skal få med seg alt.
Siden det regnet hadde vi tenkt å gi oss her, men så var vi egentlig ganske nær the US Capitol. Så da kjøpte vi regnponchoer og fikk like godt med oss den også. Litt amputert ble det, så jeg må nok tilbake i dag for å ta flere bilder. Dette er et imponerende og vakkert bygg!
Og her kom regnet igjen, så vi trasket tilbake til metroen og dro slitne hjem til hotellet hvor vi tok en rolig kveld med middag i lobbbyen.
Jeg kan faktisk ikke fatte og begripe at vi gikk rundt hele The Mall. Det hadde jeg ikke trodd vi skulle klare. Og jeg er imponert over at barna orket dette uten mye klaging. Det er store avstander. Og det var varmt før regnet kom – og så ble det jo vått.. Om vi skulle gjort noe annerledes hadde vi kanskje spart oss litt såre føtter ved å ta en hop on-hop off buss. Gjør det i dag! Og så skulle vi kanskje tatt med litt proviant. Og så var det litt skuffende at det var mye anleggsarbeid langs the Mall, men oppgraderinger må vel til. Også burde vi kanskje vært litt flinkere med solkrem..
Dagens planer er altså en retur til det hvite hus og the Capitol, også vil jeg også se the National Cathedral før vi forlater denne fantastiske byen. Så planlegger vi stopp på Arlington National Cemetary og Pentagon før vi setter kursen videre nedover østkysten mot min gamle hjemby Myrtle Beach. Det kribler i magen..
Dere får tilgi meg om det blir litt dårlig kvalitet på innleggene mine, som nevnt er det litt knotete med mobilen og jeg sliter litt med avsnitt og bilder som kanskje blir liggende feil vei. Jeg får heller rette opp i det etterhvert.
Pilotdatteren med flyskrekk overlevde nok en flytur i går. To faktisk. Og det gikk endatil overraskende bra! Selv under turbulensen når vi kom inn mot kysten av nord-Amerika var levelig. Måtte bare puste litt ekstra og be til høyere makter én gang. Og jeg så nesten ikke på klokke eller flyinformasjon. Jeg fikk med meg en hel film (sånn til dels), og en haug med episoder av the Big Bang Theory. Jaggu ikke dårlig for meg og være. Dog opplevde jeg øyeblikk av total angst da jeg duppet av under filmen og våknet av en hylende alarm. Jeg bråvåknet og var overbevist om at alarmen var i flyet, og skjønte ikke hvordan mannen kunne sove gjennom det. Dyttet til ham i panikk før jeg flau innså at lyden kun var i mine øretelefoner. For en lettelse!
Nå er vi installert på et digert hotellrom i Washington DC. Kan ikke klage. I skrivende stund er klokken 07:35 lokal tid, og bare resten av gjengen våkner skal vi ut å utforske byens severdigheter. Planen er å reise videre i morgen, så vi har dårlig tid.. Jeg innså allerede da vi kjørte inn i byen i går kveld at vi ikke har satt av i nærheten av nok tid her. Jeg elsker det jeg har sett av denne plassen allerede, og tror ikke det blir dårligere i dag. Der New York bare er en storby og turisthavn, har Washington en helt annen sjarm med koselige gater, fine bygninger og townhouses som jeg bare faller helt for. Jeg tror nok dette er en plass jeg må tilbake til.
Håper jeg får delt litt mer bilder etterhvert. Må skrive fra mobilen nå som vi er på veien, så jeg knoter litt. Litt lettere å legge ut sånt på Instagram og Facebook, så det er mulig jeg prøver på det. Følg meg gjerne, linker finnes i forrige innlegg. Da skal jeg drikke opp morgenkaffen min (elsker hotellrom med kaffemaskin på rommet), og etterhvert begi meg ut i Washingtons gater, til the Mall og det hvite hus. Donald Trump, du er herved advart..
Du vet at ferien nærmer seg når det plutselig blir fint vær, alle pene og passende shortser er pakket ned og du må finne frem en som er hakket for liten..
Du vet at ferien nærmer seg når det er dugnader og avslutninger i øst og vest..
Du vet at ferien nærmer seg når huset flyter over av kofferter..
Du vet at ferien nærmer seg når du blir stresset av den hyggelige ferienedtellingen på mobilen..
Du vet at ferien nærmer seg når du panikkskriver lister..
Du vet at ferien nærmer seg når du plutselig føler deg småforkjølet og desperat tygger Strepsils..
Du vet at ferien nærmer seg når du er kvalm og utslitt av reisefeber, stress og flyskrekk..
Du vet at ferien nærmer seg når huset vaskes for siste gang på en måneds tid..
Du vet at ferien nærmer seg når sommersveisen og sommerstripene er på plass..
Du vet at ferien nærmer seg når barnas plasser på skole og i barnehage tømmes for skiftetøy..
Du vet at ferien nærmer seg når du glemmer halvparten av det du skal..
Du vet at ferien nærmer seg når det begynner å kile i magen..
Du vet at ferien nærmer seg når passene ligger klare..
Du vet at ferien nærmer seg når kjøleskapet er nesten tomt og middagene blir litt halvveis..
Du vet at ferien nærmer seg når du våkner med en knute i magen og ikke vet hvordan du skal bli ferdig med alt..
Du vet at ferien nærmer seg når du desperat prøver å frigjøre plass til nye bilder på mobilen din..
Du vet at ferien nærmer seg når du kan sjekke værmeldingen for oppholdet på destinasjonen(e)..
Du vet at ferien nærmer seg når du tømmer den åpne pappkartongen med vin så den ikke skal bli dårlig mens du er vekke..
Du vet at ferien nærmer seg når ungene er alt for gira..
Du vet at ferien nærmer seg når du mesteparten av tiden springer rundt som en forvirret, hodeløs høne..
Du vet at ferien nærmer seg når du unner deg en rolig ettermiddagstund på terrassen, dytter vekk alt stress og nyter litt hyggelig planlegging..
Nå blir det snart roadtrip og familiebesøk i USA. Vil du følge med? Følg meg gjerne på Instagram eller Facebook.
Dette er et leserinnlegg som jeg sendte til lokalavisen vår forrige uke. Et lite leserinnlegg som ble en stor sak, med både forsideoppslag og en hel side i avisen. Og som førte til at leder for legevakten både beklaget offentlig og kontaktet meg personlig. Vår sak ble visstnok gjennomgått, og jeg fikk etterhvert en telefon fra en overlege som jeg egentlig skjønte lite av, og som jeg oppfattet som noe ubehagelig. Konklusjonen var visst at det eneste kritikkverdige med vår historie var at det ikke ble svart på telefonen hos legevakten. Det er flere ting som skurrer hos oss, men jeg er bare en liten stemme og kan lite gjøre med situasjonen. Og jeg er heller ikke ute etter å henge noen med vår historie, selv om jeg føler at vi ikke ble tatt helt på alvor da vi med rette mente at vår sønn var veldig syk. Uansett om feil ble gjort eller ikke, så mener jeg fortsatt at det trengs forandringer hos legevakten. Mest sannsynlig trengs det flere ansatte, uten at jeg helt kjenner til situasjonen. Og selv om vår sak nå er ute av verden, vi ønsker ikke å forfølge dette noe videre, så velger jeg likevel å dele dette innlegget her. For dette gjelder ikke bare vår lokale legevakt, men legevakter over hele landet. Jeg er overbevist om at noe må forandres i hele systemet. Og neste gang vi trenger legehjelp utenfor fastlegens åpningstider, så velger vi nok dessverre Volvat..
I pinsehelgen ble treåringen vår syk. Veldig syk. På et veldig uheldig tidspunkt når det gjelder å få legehjelp. Ingen fastlege på jobb, og legevakten har som vanlig fullt opp. Kanskje enda fullere enn vanlig. Eller er det kanskje sånn hele tiden? Er de konstant underbemannet og overarbeidet? For man hører jo om det hele tiden. Om timevis med venting. Om mennesker som blir sendt hjem når de ikke burde bli det. I verste fall med fatal utgang.
Vår historie begynte lørdag morgen, med en gutt som plutselig våknet med en feber vakende rundt 40 og magesmerter som vi trodde kunne komme fra blindtarmen. Og når barnet ditt er mye mer sykt enn normalt, så ringer man jo legevakten. Man må jo få råd fra kompetente mennesker. Men så svarer de jo ikke på telefonen samme hvor lenge man ringer.. Mannen min vet heldigvis råd. Han har bakgrunn fra førstehjelp og er ikke den som blir mest stressa i sånne situasjoner. Han er ofte oppi sånt med andre. Men allikevel blir det annerledes når det er ditt eget barn som ligger der, apatisk og i fosterstilling. Her føler han at han ikke strekker til, så når han ikke får tak i legevakten ringer han rett og slett 113. Han må vite hvordan vi skal håndtere situasjonen, og om gutten vår bør ha legetilsyn. AMK er fantastiske, selv om dette ikke er en umiddelbar nødssituasjon. De skjønner at gutten er virkelig syk, og de sender en ambulanse til oss. Disse røde englene ser også at noe ikke stemmer, og tar med gutten og pappaen til legevakten. Dermed slipper de å sitte og vente, men kommer rett inn. Nå er dette neppe noen løsning for å slippe køen altså, du skal nok være litt mer enn forkjølet før de sender en bil hjem til deg. Så for all del, ring ikke 113 uten god grunn!
På legevakten blir de forsåvidt tatt på alvor. Han får et eget rom og en seng, det blir tatt prøver og blindtarmbetennelse utelukkes. CRP er litt forhøyet, men ikke alarmerende. Mor sitter hjemme og tenker i sitt stille sinn at den godt kan være på vei oppover. At gutten har hostet en del i det siste, og at løsningen kan ligge i luftveiene. Men legene vet nå engang best. De vil derimot ikke sende ham hjem før den seige feberen hans har gått ned. Det tar noen timer og en vidundermikstur. Og han er i fin form i mange timer her hjemme. Helt til kvelden. Da er det full kollaps med en feber oppimot 40 igjen. Selvsagt ikke uvanlig for små barn, men uvanlig for vår gutt. Igjen ringer mannen legevakten for å få råd. Igjen er det ingen som svarer i andre enden. Og nok engang må han ringe 113 for å få råd. Og nok en gang får han det. De har jo allerede en del info etter ambulanseturen tidligere på dagen, og konfererer på vegne av oss med legevakten som ber oss om å ta med gutten inn for ny CRP sent på kvelden. Vel inne har paraceten gutten fikk da feberen steg omsider virket, men CRP har triplet seg i løpet av få timer. Alarmene går av i hodet til mor, og sikkert hos far også. Men legevakten kan ikke gjøre noe siden laboratoriet er stengt og de dermed ikke kan finne ut hvor en eventuell betennelse sitter. Midt på natten sender de gutten hjem med en ibux stikkpille og beskjed om at dette kanskje hjelper! Og det er her de svikter. Det er her de skulle sendt gutten videre til noen som faktisk kunne ha funnet årsaken til at gutten er så syk og fått startet behandling. Nå sier legevakten at dette er rutine, at CRP ofte blir høy hos små barn og at dette ikke nødvendigvis trenger behandling. Vi som foreldre mener fortsatt at vi kjenner vår egen sønn best, og når vi ser at allmenntilstanden hans er mye dårligere enn ved normal sykdom (selv om legevakten mener den var god..) og CRP øker så mye i løpet av få timer, så er vi overbevist om at han trenger medisinsk behandling utover ibux. Vi får være enige om å være uenige her..
Søndagen våkner gutten med litt lavere temperatur enn lørdagen, men i løpet av formiddagen stiger den selv med paracet innabords. Vi bestemmer oss for at pappaen skal ta med gutten til legevakten for å få målt ny CRP, kanskje er laboratoriet åpent nå. Kanskje er det endelig svar å få. For noe er riv ruskende galt, og vi er overbeviste om at nevnte CRP har steget enda mer siden kvelden før. Denne gangen ringer vi ikke på forhånd.. I bilen på vei til legevakten blir gutten brått verre. Han kaster opp og pappaen mister kontakten med ham. Og pappa ringer for tredje gang på et døgn 113 (dette er ikke en vane vi har altså, vi er fullstendig klar over at dette er en nødtelefon og ikke en medisinsk rådgivningstelefon som overlegen ga meg en lekse i. I de to andre tilfellene hadde vi ikke ringt hit om legevakten faktisk hadde svart på telefonen eller om fastlegekontoret hadde vært åpent. I dette siste tilfellet følte pappaen at det virkelig var nød). De ber ham stoppe på en parkeringsplass ved E18 og en ambulanse kommer dem i møte. De samme røde englene som dagen før. Og de ser at gutten er mye verre. Pappaen spør om det er mulig for dem å frakte gutten vår rett til nærmeste sykehus med barneavdeling, men får beskjed om at dette har blitt gjort i sånne situasjoner før og ikke blitt tatt godt imot. Av hvem er litt usikkert. Uansett føler vi at svikt nummer to i situasjonen er et faktum her. Han kommer inn på legevakten med en temperatur på bortimot 41 (igjen, med paracet innabords) og en CRP som har steget enda mye mer. Og nå ser de alvoret også på legevakten. De skjønner at noe er helt galt, og de innser at de ikke klarer å finne ut av det selv. Og det blir det nok en ambulansetur på en syk, redd og sliten, liten mann. Til sykehus med barneavdeling. Og her klarer de etter flere undersøkelser, blodprøver og røntgen omsider å finne lungebetennelsen som jeg mistenkte. Og endelig kan han få behandlingen han trenger for å bli frisk. Behandlingen han skulle ha begynt på dagen før. Da hadde han kanskje sluppet innleggelse i det hele tatt. Sluppet to døgn på sykehus med intravenøs næring og antibiotika.
Vår historie er dessverre ikke unik. Og vår historie endte også mye bedre enn mange andre. Det finnes grovere tilfeller av svikt der ute. Man hører historier fra legevakter over hele landet. Debatten om legevakten har vært oppe mange ganger. Og den bør opp igjen. For her må noe forandre seg. Jeg opplever at de ansatte der ofte er overarbeidet, de har kanskje for få ansatte i forhold til arbeidsmengden. For de som jobber der er overhode ikke dårlige, de fleste er både flinke og omsorgsfulle mennesker. Men en eller annen plass i systemet, et system jeg ikke kjenner til, er det en svikt. Her må det tas tak!
Jeg gleder meg til barne våre blir store. Voksne. Når barna våre flytter ut skal jeg dra på lange besøk hos dem. Sånn over flere uker, kanskje måneder til og med. Eller skal vi gjøre det til år? Det blir fint!
Jeg skal plassere tomme doruller på vasken selv om søppelkassen er rett ved siden av do, og jeg skal sprute tannkrem over hele speilet. Gjerne også dra det litt utover..
Og når jeg dusjer skal jeg etterlate gulvet helt vått, og håndklær skal aldri henges opp. Jeg har tross alt plukket opp nok håndklær fra badegulvet gjennom årene..
Jeg skal aldri dra opp rullegardinen. Det er for anstrengende og tar for mye av min dyrebare tid.
Det samme gjelder for lys. Det blir for slitsomt å slå av lysbryteren altså.
Og skuffer og skapdører likeså. Det holder å lukke dem opp. Så lar jeg dem stå så barna mine kan irritere seg og innimellom stange hodene sine i en og annen skapdør..
Jeg skal slippe klær rett ned på gulvet. Uansett hvor jeg er; stua, badet eller soverommet. Jeg skal kle av meg og slippe klærne rett ned, og der skal de få ligge til en eller annen fe kommer og plukker dem opp.
Og hvis denne feen plukker dem opp, så havner de sikkert her. I skittentøyet. Skittentøyet skal bestå utelukkende av mine klær, og være fullt til enhver tid. For jeg har planer om å skifte flere ganger om dagen. Og når jeg kler av meg, så kan ikke klærne brukes igjen før noen har vasket dem. De har tross alt lagt på gulvet..
Jeg skal få barna mine til å være snille og lage popcorn til meg, i alle fall i helgen. Også skal jeg strø det utover teppet på rommet mitt. Gjerne iblandet litt lego. Det finnes nok en fe som tar seg av sånt også.
Og når vi snakker om lego. Jeg skal selvfølgelig låne legoen til barnebarna og strø det utover gulvet. Litt her og litt der sånn at barna mine må trakke på minst en deilig, skarp legobit.
Jeg skal aldri lukke igjen utgangsdøra etter meg. Skybert må jo også komme seg inn og ut, og siden han er sistemann så er det hans jobb å lukke døra!
Jeg skal sette tomme melkekartonger tilbake i kjøleskapet. Da skjønner sikkert barna mine at de er tomme og at nye må kjøpes.
Og ikke minst skal jeg være litt snill mot barna mine også. Selvfølgelig skal jeg det. Jeg skal lage morgenkaffe til dem jeg. Og servere den kald!
Jeg innrømmer det først som sist. Jeg har flyskrekk. Tiltagende flyskrekk. Sånn som blir verre for hver gang man er ute og flyr. Det er håpløst. Det er irrasjonelt. Eller er det egentlig det? Er det egentlig naturlig at en doning på flerfoldige tonn skal seile gjennom luften? Høyt oppe. Og langt avgårde.
Det er litt flaut å innrømme at jeg er redd. Jeg av alle skal ikke være redd for sånt! For jeg har fløyet mye. Veldig mye. Jeg er pilotdatteren som elsket å være med pappa på jobb. Helikopterpiloten. Jeg elsket å være med å fly, til og med få prøve meg selv. Jeg elsket å være på flyplassen, se flyene ta av og lande. Jeg har vokst opp med dette. Og jeg har fløyet frem og tilbake til USA gang på gang. Uten å være redd. Jeg har vært ombord på et fly som måtte snu over Atlanteren pga. elektrisk brann, og likevel gått ombord på et nytt fly neste dag. Jeg har bodd sammen med en pilot. Luftfart har alltid vært en stor del av livet mitt. En positiv del.
Helt til jeg fikk barn. Da var det stopp. Da begynte frykten å komme. De siste 11 årene har det altså blitt verre for hver flytur. Men så kan man ikke la frykten stoppe seg. Så jeg reiser. Jeg flyr. Men det er et helvete. Lenge i forveien. Jeg begynner å grue meg så snart flyturen er bestilt. Jeg dytter det unna så godt jeg kan. For jeg vet at det er irrasjonelt. Det er større sjanse for å dø i en bilulykke. Men så er det den lille stemmen i hodet. Den som sier at jeg har fløyet så mye uten at det har gått galt. Snart er det min tur til å være på feil side av statistikken. For ulykker skjer jo innimellom. Som oftest rett før jeg selv skal ut å fly..
I dagene før vi skal ut og reise setter angsten seg mer og mer. Jeg har rett og slett lyst å droppe hele turen. Men vi må jo. Sunnmøringen i meg kan ikke kaste bort så mye penger.. Jeg sover ikke natten før vi skal reise. Bare gruer meg. Kvalm av skrekk. Hele kroppen knytter seg, jeg er helt i spenn. Aller helst har jeg lyst å dope meg ned, eller i alle fall drikke noen glass vin. Men jeg gjør det jo ikke. Jeg må være klar i hodet om noe skjer (som om det hadde hjulpet..). Og jeg er den ansvarlige voksne. Jeg skal passe på barna. Det blir alkoholfritt. Også må jeg jo prøve så godt jeg kan å skjule for barna hvor redd jeg er også. Lett..
Jeg er helt skjelven når vi er på flyplassen. Og med en gang vi er ombord på flyet får jeg helt klaus. Jeg hater det! Det blir mye pusting og stille bønner til høyere makter. Og en del irritasjon og misunnelse over at mannen bare kan sette seg i flysetet og sovne. Så avslappet. For en luksus! Tenker han virkelig ikke på alt som kan skje? Og alle andre glade og avslappede mennesker rundt meg. Tenker de ikke over at de sitter i en blikkboks høyt oppe i lufta? Det er jo galskap! Jeg må sitte der jeg kan se ut av vinduet, må ha kontroll på hva som er under oss. Helt logisk det. Jeg gransker kabinbesetningens ansikter hver gang de går forbi. Er det noe tegn til at noe ikke er som det skal? Og så blir det turbulens. La oss droppe å snakke om turbulens. Jeg vil helst ikke tenke på det. Jeg vet jo at det er helt normalt. Men, huff.. Og det hjelper lite å holde fast i armlenene på flysetet til knokene blir hvite. Hjelper ikke det grann faktisk. Tårene spretter ut i øynene mine og jeg sender stille blikk med bønn om hjelp og beroligelse fra mannen. Men han sover jo søtt..
Jeg kan godt sitte og se på kartet over hvor flyet befinner seg hele veien. Og på klokka. Det er en liten seier når man har kommet halvveis. Og det er verdens beste følelse å se målet nærme seg. Nei, nest beste. Det aller beste er når hjulene på flyet endelig tar bakken. Jeg får lyst å klappe. Da kan ferien begynne! Og så er det bare å prøve og dytte tanken på hjemreise langt bort..
Noen som kjenner seg igjen? Og er det noen som har helt suverene tips for å komme over eller i alle fall døyve den verste flyskrekken? Jeg trenger dem, fort..!
Oppladning til ferier går aldri helt knirkefritt for seg hos oss. Ei heller denne gangen. I går kom vi slitne men glade hjem fra minicruise. Mor brettet opp ermene og satte i gang med klesvask og ompakking. Sommerklær! Hurra! Godt å få gjort unna dette. Målet er alltid å være ferdigpakket i god tid og slippe masse stress på slutten. Som oftest ender det opp bare som et mål.. I går følte jeg at dette absolutt var innenfor rekkevidde. Jeg dyttet vekk alle andre tanker, som lillebrors lungebetennelse (som er på god vei bort tror jeg) og min egen tiltagende flyskrekk. Den fortjener forresten et eget innlegg.
I går gikk det bra. Jeg var Wonderwoman. Stressfri. I can do this! Helt til jentungen kom inn, helt frivillig. Med magevondt og grønt ansikt. Å nei! Ikke nå! Ikke en uke før vi skal ut og reise. Langt. Hva er det med ferie og sykdom i denne familien? Som hver gang vi skal til Ålesund. Noen er alltid syke i dagene før. Og det har blitt påsketradisjon at jeg får omgangssyken mens vi er i hjembyen på ferie.
Og nå er moroa altså i gang igjen. Wonderwoman kollapset fullstendig da jentungen begynte å spy i går kveld. All kontroll og stressfri forsvant som dugg for solen. Full krisemaksimering. Hvem blir den neste? Når blir vi andre syke? Herregud. Vi skal reise i over 12 timer på søndag. To flyturer. En lang en. Og vi skal bo på hotell. Og vi har begrenset med tid på hver plass og alt for mye å oppleve. Hjelp!! Jeg gir opp! Jeg trekker meg! Stopp galskapen!
I dag er jentungen bedre. Wonderwoman, eller skal man kalle det x-Wonderwoman, har følt seg småkvalm siden sofaen sluttet å gynge i går kveld. Psykisk sikkert. Håper jeg. Stresset henger i alle fall nok en gang som en uværssky over meg. Og jeg ber til høyere makter om at dette ikke er smittsomt. Ber på mine knær om at jentungen har fått i seg noe dårlig mat eller noe sånt. Og håper inderlig at isolering og kloring (nei, vi klorer ikke jentungen) holder oss andre friske. Det lukter som om vi bor i en svømmehall. Kampen mot bakteriene og oppladningen til sommerferie er offisielt i gang..
Denne helgen ble tilbragt på bøljan blå, tur/retur Oslo-Kiel. En tur jeg ikke har tatt siden jeg var tenåring. Standarden på båtene har hevet seg en del hakk siden den gang gitt. Er ikke så ulike cruiseskip disse båtene nå, dog mangler enda noen hakk på standard og service før man når helt dit. Men nå er vel ikke dette målet heller, det er jo også en bilferge. Men som minicruise; tipp topp der altså!
Fine lugarer var det, og nydelig mat. Spesielt gourmetmåltidet vi hadde som en avslutning på turen og ekstra feiring av svigerfars 70-årsdag. Laks som smeltet på tunga, nydelig kalvekjøtt og rikelig med vin. Toppet med solnedgang og senere blodrød måne. Og glade barn som fikk slå seg løs i spillehallen. Ja, jeg tror vi voksne ble litt barn igjen vi også.. Også var det veldig hyggelig med en helg sammen med hele storfamilien! Er så takknemlig for at svigerforeldrene mine tok oss med på denne turen!
Heldigvis var også minstemann frisk nok til å bli med, selv om han fortsatt er preget av sykdommen og penicillinkuren han går på. Blir litt ekstra sliten og sutrete innimellom. Nå håper jeg han kommer seg helt før turen går over den store dammen om noen dager.
Også satser jeg på bedre sikkerhet når vi skal ut å fly. Jeg har åpenbart blitt miljøskadet av mannens jobb, og reagerte litt på mangelen på sikkerhet på et sånt stort passasjerskip. Nå i disse terrortider liksom. Her burde det finnes rom for forbedring. Man kan faktisk ta med seg hva som helst ombord. Sånt skremmer meg. Jeg har vært på cruise et par ganger, og vet at sikkerheten der er en helt annen. Typ flyplass. Og det burde det faktisk være, man vet ikke hva som gjemmer seg i alle koffertene som trilles ombord. Men så var det alle bilene også da. Kan ikke være lett å holde kontroll. Men kanskje er der usynlig sikkerhet som jeg ikke legger merke til. Jeg håper det! Hvis ikke er det faktisk både skummelt og kritikkverdig.
Men nok om det. Som sagt; miljøskadet. Beina er i alle fall tilbake på fastland etter en flott helg på havet. Og selv om det ikke var mye sjø å snakke om så gynger jeg litt enda. Dere kjenner kanskje den følelsen? Litt sånn småsvimmel. Sofaen gynger. Og deilig sliten etter mange inntrykk.
Og nå er det faktisk bare å pakke om koffertene. Fylle på med sommerklær og forberede seg på en måned i Unaiten. Jetset-liv der altså. Og jeg håper fortsatt at jeg får mulighet til å skrive litt mens vi er der borte. Vi starter med et par dager i Washington DC, en plass ingen av oss har vært før. Er veldig spent på det, og tror at det blir en fin by å utforske. Om vi i det hele tatt kommer oss dit da. For det skjer ting i kulissene få dager før avreise. Litt kaos må man ha. Mer om det senere.
Nå har det blitt mye alvor på bloggen de siste dagene. Det skulle egentlig ikke bli sånn, pinsehelgen skulle egentlig være litt lystigere. Etter hendelsene i London, og før minsten ble innlagt og alt ble snudd på hodet, skrev jeg nemlig et noe mindre alvorlig innlegg. Jeg må innrømme at jeg trives bedre med å skrive litt dypere tekster, men siden jeg har stukket utenlands for helga (må komme unna media vet dere..) så var det greit å publisere dette. Og seriøst, det er et reelt problem for meg! So, here it goes.
I dag kunne jeg nok en gang skrevet om den gale verden vi lever i. Om terror og om frykt. Men jeg føler at jeg har fylt den kvoten ganske bra de siste ukene. Følelsene mine har ikke forandret seg, men angsten for at noe skal ramme også oss er enda mer tilstede enn før. Å reise til Washington DC om få dager er ikke mye fristende akkurat nå. Om jeg kunne stoppe verden og hoppe av så hadde dette vært tidspunktet. Men jeg vil ikke dvele ved det. Kan ikke overtenke. Kan ikke la frykten ta over.
Ser du hva jeg mener? Ikke? Du som har fått barn, ser du det? Se nøye på bh-en som stikker ut. Riktig! En amme-bh! En genial oppfinnelse når man ammer. Det har ikke jeg gjort på et par år.. Men disse bh-ene sitter fortsatt på. Disse lite pene og usexy, men ytterst komfortable bh-ene. I over 3 år har de vært fast inventar hos meg, selv lenge etter ammeslutt altså. Litt flaut. Det var denne mammauniformen da.. 3 år! 3 1/2 faktisk! Er det andre der ute som er like håpløse som meg?
Jeg innser jo at undertøy-skuffen min absolutt trenger en oppgradering. Dette går jo ikke! Men så hater jeg å kjøpe sånt. Bh-størrelser er vanskelig. Jeg har aldri helt funnet den rette for meg. Tall og cup og ditt og datt. Dette er jeg, til tross for det som skulle ha vært lang erfaring, analfabet på. Jeg hater å gå inn i butikker og titte på sånt. Jeg gir opp. Samme med bikini. Jeg har dem som funker så lenge som mulig bare for å slippe å kjøpe ny, begynne hele prosessen på nytt. Nå må jeg det også, for stroppene på bikinioverdelen min etterlater seg svarte striper på huden min. Til tross for at den er blå. Det blir flott nå til sommeren. Men jeg vil ikke. Gidder ikke. Finner ikke den rette. Jeg går inn i butikkene, titter, rister på hodet og går ut igjen.
Si meg, du der ute. Er dette unormalt? Er det flere der ute som sliter med denne “bh-angsten”? Finnes det kanskje noen som går med amme-bh selv om barna begynner å nærme seg voksen alder, noen som er enda verre enn meg?
Jeg skal oppgradere bh-kolleksjonen min! Jeg må! Snart! I alle fall før minsten skal konfirmeres..
