Det er så stille. Alt for stille. Helt stille. Jeg sitter ute og hører kun lyden av fuglekvitter, og innimellom en nabo. Jeg ønsker meg ofte stillhet. Lengter etter det. Jeg burde nyte dette. Utnytte det. Endelig få lest ferdig boken som jeg startet på for lenge siden. Den som jeg aldri får ro til å sette meg ned med. Men hodet orker ikke. Det verker. Hodet er både tomt og fullt på samme tid. Det orker ikke å få med seg bokstaver og setninger, klarer ikke å fokusere. Ikke skrive heller egentlig, men så gjør jeg det alikevel. For å aldri glemme denne følelsen. For å huske hvor heldig jeg er som har deg.
For i natt var det ingen liten, roterende kropp ved siden av meg i senga. Jeg var alene. Hadde hele den store senga for meg selv, sånn som jeg ofte drømmer om. Og ja, jeg sov nok bedre alene. Men alikevel kjente jeg savnet av deg. Og i morges var det ingen liten gutt som satte seg opp og proklamerte at “det er morgen, mamma”. Ingen Disney Junior på TV. Ikke TV i det hele tatt faktisk. Selv ikke de store satte den på. Fjernkontrollen ligger fortsatt urørt.
Her jeg sitter i den solfylte hagen er lekene dine pent ryddet på plass. Lokket på sandkassen er på. Jeg slipper å vaske sand fra stuegulvet nå. Og det er ingen liten gutt som maser om lekeplass, jeg får sitte helt i fred. For en gangs skyld, helt i fred. Og det funker ikke. Det er for stille. For ensomt.
Du bringer så mye liv til huset vårt. Liv og lyd. Og mas og rot. Og ønske om litt fred og alenetid. Men når jeg først har det, så vil jeg ikke. Jeg vil ha den livlige, lille kroppen din her. Et døgn uten deg, og jeg savner deg så hver celle i kroppen min verker. Jeg trenger å ha deg rundt meg. Nå er stillheten bare overdøvende.
#savn #mammalivet #mammahjertet
