I dag er Verdensdagen for psykisk helse. En dag mange kanskje ikke har hørt om, og sånn helt ærlig har jeg strengt tatt ikke noe forhold til den selv. Men psykisk helse er for all del et viktig tema. Det angår oss alle. Noen har en tyngre bør enn andre, mange sliter. Det er ofte vanskelig å få forståelse, om man i det hele tatt tør å åpne seg.
Jeg har skrevet litt om dette, og de siste dagene vurdert frem og tilbake om jeg skal dele det nå eller ikke. Jeg har kommet frem til at dette ikke er tidspunktet. Det er litt for personlig, og jeg har allerede blottlagt meg veldig mye de siste dagene. Så selv om teksten hadde vært mest passende akkurat i dag, får den vente en stund til.
Isteden dveler jeg litt over årets tema for denne dagen. “Noe å glede seg over”. For selv om det er vanskelig når man er i de mørkeste daler, så finnes det alltid noe å glede seg over. Lite eller stort. Det gjelder bare å klare og se det.
Tida går alltid så alt for fort, mest av alt når vi er i min kjære hjemby. Nå er plutselig siste dagen for denne gang her, og jeg kjenner det som en klump i magen og en klo om hjertet. I morgen går ferden atter en gang østover, og jeg må vente helt til påske før jeg kommer tilbake hit hvor hjertet hører til. Akkurat nå føles det uendelig lenge ut.
Aller helst vil jeg klore meg fast her. Bli igjen. I alle fall litt til. Men livet og hverdagen venter der østpå. Og jeg må henge med..
Høstferien ble ikke helt som planlagt. For selvfølgelig ble det mer sykdom. Nesten 3 dager forsvant i gutter med feber og hjemmesitting. Selvfølgelig også de beste dagene værmessig. Det måtte jo skje. Flaks er et ukjent fenomen i familien vår. Eller, det kunne jo vært mye verre. Tre dager er tross alt ikke all verden, men der og da føles det sånn. Vi rakk ikke alt denne gangen heller, men fikk i alle fall nyte den vakre byen min litt. Og vi fikk tid sammen med flere nære og kjære, ikke dårlig bare det.
Nå gjelder det bare å snuse inn så mye frisk, deilig sunnmørsluft som mulig. Nok til å leve på de neste fem og en halv månedene. Måtte den tiden gå like fort som tiden her oppe..
Det har gått 16 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Da opplevde jeg for første gang hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.
Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og syntes selvfølgelig det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.
Men i 2001 fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Det var året da kreften tok fra meg min første kjærlighet og mest trofaste venn. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.
Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blant oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde, og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen, sto han ved min side.
Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans. Det ble turbulent – fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!
Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natten med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg da mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!
I to og et halvt år så jeg ham kjempe heroisk mot kreften. Tilbakeslag etter tilbakeslag – uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang, hørte jeg ham forbanne situasjonen. Han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var likevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.
Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem – at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker enda på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.
Når jeg er her oppe kjenner jeg at han er så nær. Innimellom tror jeg nesten at jeg ser ham. Vil springe etter og rope på ham. Men så er det jo ikke ham. Og savnet setter seg om hjertet. Alle minnene strømmer på. Fra første gang jeg så ham til den siste. Den eneste, dumme gangen jeg ikke snudde meg. For jeg gjorde det til en vane etter han ble syk, å alltid se etter ham når vi hadde møttes. Helt til han var ute av syne. Bare den aller siste gangen gjorde jeg ikke det. Da bare gikk jeg uten å snu meg. Det var for vondt å se at han hadde det vondt. Jeg har alltid angret.
Det har gått mange år nå, men han er alltid med meg. Mest av alt her i byen vår. Gatene våre. Her som alle minnene bor. Som jeg skulle ønske han var her. At vi kunne møtes over en kaffe som før. Prate som om vi aldri hadde vært borte fra hverandre. Fulgt hverandres veier gjennom livet. Men sånn ble det ikke. Så urettferdig er livet. Det klokeste hodet, den vennligste stemmen og det snilleste hjertet har vært stille lenge nå. Tilbake står minnene og en stein med navn og dato. Ditt navn, så inderlig kjært. Fortsatt så savnet.
Den eneste plassen jeg fortsatt kan besøke deg på. Så fredelig og så vakkert, akkurat som deg.
Jammen viste det seg at jeg ikke trengte å stresse over den lange bilturen til hjembyen denne gangen heller. Det gikk som vanlig over all forventning, relativt knirkefritt og radig. Jeg er så stolt over de flinke barna vi har i baksetet, de er rå på reising! I dag satt to av dem pal helt fra Asker til Åndalsnes, og en av dem var minstemann på tre år. Det er langt det! Imponert! 56,5 mil på 7 timer og 42 minutter, inkludert et spisestopp er helt innenfor. Jeg har rett og slett tatt og oppsummert turen litt, sånn fortoner det seg altså når vår familie på fem stabler oss i bilen og kjører avgårde på høstferie.
04:30 Vekkerklokken ringer brutalt sånn ca. rett etter at jeg endelig har sovnet. Jeg forbanner hele høstferien og vurderer et sekund å avlyse hele greia før jeg velter meg ut av senga og snubler inn i dusjen. Dette er alt for tidlig!
05:00 Tre trøtte barn vekkes, minsten nekter å våkne og kles på i søvne.
05:45 Alt er pakket i bilen av en småstresset mann, reisesjefen (undertegnede) har sett til at alt er som det skal hjemme og vi kjører avgårde i mørket. Halleluja, vi klarer å slå rushtrafikken inn mot Oslo!
06:03 B-mennesket er grisetrøtt!
06:39 De første strimene av dagslys viser seg ved Minnesund.
08:10 Etter en stund inn og ut av bevissthet våkner jeg av knuffing mellom de to store i baksetet. Noen tar mer plass enn de skal mens de sover. Panikken for at lillebror skal våkne setter inn.
08:20 Å nei, minsten våkner!!!
08:21 Fårikål! (Fåvang, Oppland)
08:22 Første spørsmål om hvor langt det er igjen fra baksetet
08:28 Puh, minsten er i alle fall blid!
08:34 Ministopp ved bensinstasjon på Ringebu, sultne barn får boller
08:36 Sulten mor får også en bolle, men den ser rimelig tvilsom ut. Puttes tilbake i posen etter en bit..
09:05 “Hvor lenge er det igjen nå da?”
09:20 Alle er sultne og mor begynner desperat å google etter bra frokostplasser i nærheten. Vi har alltid stoppet på Frich’s Kafeteria på Dombås for spise/tisse/lekepause, men fikk nok forrige tur da vi betalte alt for mange hundrelapper for noen brødblingser fra dagen før. Da hjelper det ikke at de har et bra lekerom..
09:40 Fars teite kjørehumor våkner til liv. Til barnas store fornøyelse og mors gremmelse ruller han ned vinduene og roper til veiarbeidere langs veien. Hjelpes!
09:42 Vi finner de første antydninger til sol på Dovre. Den har vi ikke sett mye til i det siste!
09:45 Far vinker til møtende bilister. Barna har latterkrampe i baksetet, mor prøver å grave seg gjennom bilgulvet.
09:47 Proviantering av drikke på Kiwi Dombås. Nei Frich’s, dere får ikke pengene våre mer!
09:55 Endelig står det Ålesund på skiltene!
10:17 Det er trangt om plassen, beina begynner å verke.
10:20 Sol! (Lesjaskog, Oppland)
10:25 Rumpa verker!
10:27 Å nei! Minsten begynner å bli urolig, de to store begynner å irritere hverandre.
10:39 Endelig i riktig fylke!!! (Verma, Møre og Romsdal)
10:45 Mor prøver desperat å få av plasten rundt kjærligheten til minstemann (klubbe for dere som snakker riktig dialekt). Hva er dette? Barnesikring? Storebror fikser biffen. Voksensikring altså!
10:58 Å nei, bobiler.. For dere som ikke har kjørt denne veien, bobiler nedover Romsdalen betyr saaakte fart.
11:00 Forbikjøring unnagjort. Mor nyter utsikten. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt denne veien, men jeg blir alltid like imponert over fjellveggene.
11:10 Mektige Trollveggen. Endelig skal vi spise! Nei vent, caféen her er visst stengt for sesongen..
11:20 Etter en liten rundtur i Åndalsnes finner vi en perle av en spiseplass inne på et kjøpesenter. Nydelig hjemmelaget mat, utsikt over elva, hyggelig betjening og klatrevegg for barna rett utenfor. Dombås, gå og vugg! Spiseriet Soltinn, vi kommer tilbake!
12:05 Tilbake i bilen, Ålesund neste!
12:09 Pokker, det er vakkert! (Veblungsnes, Møre og Romsdal)
12:11 Creepy tunnel. Jeg får alltid litt klaus i akkurat denne, en dag kommer den til å rase ned over meg. Helt sikkert!
12:24 Hurra, vi har funnet igjen bobilene fra tidligere! (Måndalen, Møre og Romsdal)
12:37 Inn i tunnel nummer ørten. (Vågstranda, Møre og Romsdal)
12:40 Barna får omsider godteposene sine, fra baksetet høres nå kun knitring og smatting. (Vikebukt, Møre og Romsdal)
12:43 Vi kjører over Tresfjordbrua. For en investering denne har vært. Jeg elsker den! Takket være den og de mange tunnelene slipper vi nå å krike oss gjennom alle fjordene som før. Herlig tidsbesparende!
12:44 Og etter broa er det viktig å velge riktig vei..
⬅️Ålesund – Molde➡️
13:00 Nesten fremme! Det kribler i magen! Sunnmøre altså! (Sjøholt, Møre og Romsdal)
13:20 Dette skiltet er bare en åpenbaring. En høydare. Endelig! Ålesund!
13:27 HOME!
#roadtrip #norge #øst til #vest #ferie #høstferie #sunnmøre
Da begynner vi å bli klare for høstferie. Tror jeg. Ørten maskiner med klær er vasket og det siste henger til tørk klart til å bli puttet i nesten ferdigpakkede bager. Huskeliste er skrevet og det meste er under kontroll. Huset er rent. Jeg klarer ikke å dra fra et skittent hus, kall meg sprø. Eller cleanfreak. Men det er deilig at det ikke er helt kaos når vi kommer hjem. Denne gangen er til og med skittentøyskurvene nesten tomme. Herlig!
Det er en deilig følelse når det meste er klart, de store kommer fra skolen i feriemodus, minsten hentes i barnehagen for siste gang på en stund og mannen er på vei hjem etter siste arbeidsdag før over en ukes fri. Det bobler liksom litt i kroppen. Smilet sitter løsere og steget blir lettere.
Helt til kvelden kommer og hodet og kroppen sier takk for seg. Når man nesten kan senke skuldrene og bare blir helt utslått. Svimmel og kvalm. Med vissheten om at man kun har noen timers søvn foran seg før barna skal dras opp grytidlig og pakkes inn i bilen. For en lang biltur. Det går som oftest helt strålende, men man vet jo aldri. Kanskje dette er gangen det ikke går strøkent. Kanskje kommer noe i veien så vi ikke får reist i morgen tidlig likevel. Alle disse tankene som svirrer.
Akkurat nå har jeg lyst til å krype under dynen og sove i en uke, ikke tenke på reise og alt som følger med. Men jeg vet at det er verdt det når vi nærmer oss min kjære hjemby. Det finnes knapt en bedre følelse enn å endelig komme hjem etter mange måneder. Til byen min!
Men før vi kommer så langt skal jeg bare ligge her og puste litt..
Jeg tror enhver forelder kjenner seg igjen i følelsen man får når telefonen ringer og man ser at det er fra skolen/barnehagen. Tankene som flyr gjennom hodet i sekundene før man svarer. Å nei, hva er det nå? Har noe skjedd? Er den håpefulle syk? Eller i trøbbel? Hjertet synker på en måte litt. Man trekker pusten litt ekstra dypt før man svarer, usikker på hva som kommer nå.
Vi får heldigvis ikke sånne telefoner ofte. Sånn bortsett fra da poden gikk i første og var hakket for urolig, på den tiden føltes det som om den daværende læreren hans hadde oss på speed dial.
Men i morges fikk vi en sånn oppringing. En pjusk jente måtte hentes på skolen. Det er langt fra normalt. Jeg tror faktisk det er første gang vi har måttet hente hjem et sykt barn. Og det er ikke dårlig med tanke på at de to store går i femte og sjette klasse. Nå var det altså vår tur, en gang må jo være den første.
Og det burde jo ikke være en bombe at dette skjedde akkurat nå. Vi skal jo på høstferie om noen få dager. Dette er jo bare tradisjonen tro. Det slår virkelig ikke feil! Nå har ungene holdt seg friske i flere måneder, og så smeller det til rett før en etterlengtet ferie i hjembyen. Før en kjøretur på nesten 60 mil. Typisk!
Så i dag lader jentungen opp til høstferie under dyna, stort sett sovende og med magevondt og feber. Kanskje er hun smittet av det jeg hadde for et par uker siden. Kanskje har hun dradd nye ulumskheter inn i huset. Og jeg, jeg kapitulerer bittelitt. Aldri knirkefri oppladning til ferie her i huset. Og spenningen stiger, hvem blir nestemann som går ned for telling tro?
Denne lille teksten har hengt på kjøleskapet vårt i flere år nå. Jeg kom over den i den vanskelige tiden da vi kjempet for å få minstemann og bare mistet. Den traff meg rett i hjertet da, og det gjør den fortsatt. Så enkelt, men så sant.
Mange kalte meg sterk den gangen. Jeg følte meg langt fra det. Jeg følte meg heller uendelig svak. Hvorfor de sa jeg var sterk vet jeg fortsatt ikke. Kanskje fordi jeg reiste meg gang på gang. Men hvilket valg hadde jeg? Vi hadde jo to barn som trengte et normalt liv, jeg kunne ikke bare legge meg ned og dø heller. Selv om jeg ofte ville nettopp det. Det kostet å reise seg. Det kostet å fortsette. Og det kostet å innse sannheten. Den satt lengst inne av alt.
For til slutt så jeg ikke lys i mørket lenger. Jeg klarte ikke å kjempe mer. Jeg innså at det ikke gikk. Jeg forberedte meg på et liv med de to barna vi hadde og smerten over dem vi mistet og drømmen som aldri ble.
Og så ble alt snudd på hodet igjen. For plutselig snudde lykken og minstemann kom. Det jeg hadde gitt opp ble plutselig virkelighet likevel.
Denne teksten symboliserer alt dette for meg. Årene med kamp og nedturer. Den knuste drømmen som likevel ble virkelighet. Og årene etterpå.
Den er så sann denne teksten. Og så passende i mange situasjoner. For meg var den trøstende når jeg var på mitt svakeste. Og nå symboliserer den kampen vi var gjennom. I tillegg er den stadig like aktuell når livet butter imot. For det gjør det vel for de fleste innimellom. Da kaster jeg et blikk mot kjøleskapet og leser disse fine ordene.
Og den er verdt å dele. Kanskje trenger nettopp du å lese disse ordene akkurat i dag. Kanskje står du i en vanskelig kamp, kanskje føler du deg svak. Kanskje må du innse at livet ikke blir som du hadde planlagt eller drømt om. Sånt krever omstilling på mange måter. Men det ordner seg som oftest, og kanskje er den nye veien som blir staket ut bedre enn den gamle.
Noen andre som stabler leker og diverse under gulvvask?
Helgevasken er tatt og tacoen putrer på ovnen. Endelig er det helg! Eller nei, vent litt. Denne helgen er ikke så bra likevel. Den er ikke ordentlig helg. Helg er familietid. Tid for å finne på hyggelige ting sammen på dagtid og kose seg sammen på kvelden. Sånn folk flest gjør. I alle fall innbiller jeg meg at de gjør det.
Men så er man gift med en skiftarbeider. Dere som jobber skift eller bor sammen med en som gjør det kjenner seg kanskje igjen. Skiftarbeid kan helt klart ha sine fordeler, som fri når ikke andre har fri. Men til gjengjeld må man innimellom jobbe i helger og på helligdager. Og det er litt kjipt. I alle fall synes jeg det. Jeg burde være vant til det, jeg har vokst opp på den måten og mannen har jobbet skift siden jeg traff ham. Men jeg blir liksom aldri vant til det likevel. Når han drar på nattevakt, spesielt i helgene, sitter jeg igjen med en klump i halsen og føler meg ensom og alene. Det er jeg på ingen måte, jeg har tre barn i huset. Men en viktig del mangler.
Ja, jeg får se det jeg selv vil på TV. Jeg får eventuelt godteri for meg selv – om barna ikke er nede da. Jeg får alenetid når barna er på rommene og i sengene sine. Men det føles feil uansett. Det er stusselig. Jeg trives best når alle er samlet. De helgene mannen jobber føles ikke helt som helg. De er litt halvveis. Helger som denne suger rett og slett litt.
På den positive siden så har vi litt helg på mandag og tirsdag isteden. Og så hjelper det veldig å vite at vi bare er en uke unna høstferie sammen! Litt lettere å komme seg gjennom noen ensomme kvelder og netter da..
Etter sommerferien satte jeg igang med et lite vektreduksjonprosjekt. Det ble litt for mye god mat på ferien i USA, og utgangspunktet var heller ikke det aller beste med tanke på bunadsfadesen på 17. mai. Nå skal kosekiloene bort!
Jeg orker dog ikke alle disse forskjellige slankekurene der ute. Jeg har vært innom både suppekur og knekkebrødkur før. Sistnevnte funket faktisk ganske bra for meg, men kiloene kom jo på igjen etterpå.. Ikke har jeg selvdisiplin til å følge sånne kurer heller. Så fremgangsmåten nå er endret kosthold og mer bevegelse. Hverdagscolaen er byttet ut med vann. Brød med knekkebrød. Det inntas kalorifattig mat i hverdagen og usunnheter bare i helgen. Og vekten har gått sakte men sikkert nedover.
Helt til forrige uke. Da begynte den regelrett å rase av. Å, så deilig det har vært! Ikke bare har den rast av, men den har gjort det selv om jeg har syndet med både potetgull og cola. Virkelig den mest effektive kuren jeg har funnet. Oppskriften er superenkel. Mage/tarm-infeksjon. Helt genialt. Nå har jeg gått ned flere kilo siden torsdag, og det er visst ikke over enda. Aberet er litt hodepine pga. dehydrering. Og at det er lurt å holde seg i nærheten av et toalett, spesielt rett etter du har prøvd å spise. Litt sliten kan man også bli, da kroppen ikke holder på så mye næring. Og så kan det jo hende at disse kiloene kommer tilbake når sykdomsperioden er over.
Men sånn akkurat nå funker jo dette utmerket. Og siden mannen også trenger å gå ned litt, så er det jo greit å dele på de gode slanketipsene. Så i dag slanker vi oss sammen, han og jeg..
Neida, du får ikke vite hva jeg veier! Men det går nedover..
Om du er litt inne i bloggverden så kan du ikke ha unngått å få med deg Anna Rasmussen aka Mamma til Michelles noe underlige innlegg hvor hun dokumenterer at hun pusser opp i bar overkropp. Med puppene helt i det fri der altså. Og i tillegg med trang bukse. Begge deler virker sånn passe unaturlig for meg, men så har jeg ikke kroppen til Anna heller. Og jammen var det flaks at hennes kjære Jan i et ubevoktet øyeblikk fant frem kamera så hele verden kunne få se hvor naturlig dette er før hun kledde på seg. Nå skjønner jeg ikke helt hvorfor hun brydde seg med å ta på en T-skjorte etter dette bildet ble tatt, siden det jo er helt naturlig å pusse opp med puppene dinglende. Og med tanke på den trange buksen så hadde det kanskje vært like greit å kaste den også. Gå all out. Puss opp kliss naken! Slipper i alle fall å grise til og ødelegge klærne.
Motivet bak dette innlegget har jeg ikke helt fått tak i. At kvinner kan gjøre alt som menn kan? Å skape debatt om forskjellsbehandlingen av toppløse menn og toppløse kvinner? Å provosere? Eller rett og slett generere klikk og penger i kassa? All PR er som kjent god PR.
I etterkant har flere kjente bloggere og komikere fulgt opp med hvor naturlig det er både å pusse opp og gjøre andre hverdagslige sysler uten en tråd på toppen. Fint det! Kropp er topp!
Jeg henger tydeligvis ikke helt med, for med unntak av på badet, soverommet eller i gangen mellom disse to rommene er klær alltid på. Som oftest den behagelige mammauniformen innenfor husets fire vegger. Er jeg ekstra vill og gal lar jeg puppene dingle bh-løse under T-skjorta, men det skjer ikke ofte altså. Har sikkert noe med at de uten bh befinner seg sånn ca. på magen å gjøre.
Hvis du som leser dette håpte trodde jeg skulle hive meg på denne toppløstrenden, må jeg nok skuffe deg. Og det skal du være veldig glad for! Men jeg har noen ganger følt at jeg har vist litt for mye i innleggene mine. Som her og her. Dette er innlegg jeg har brukt lang tid med å vurdere frem og tilbake før jeg har trykt publiser. Spesielt etter at jeg ble litt mindre anonym. Ikke minst med tanke på at jeg har barn som går på skole og i barnehage (det er vel kanskje den eneste likheten mellom Anna og meg). Trenger barna mine å få høre fra klassekamerater at de har sett mammaen deres toppløs på nett? Trenger noen egentlig å se meg toppløs på nett, eller noen andre plasser for den saks skyld? Det finnes mer enn nok annet å få mareritt av.
Etter å ha sett Annas og diverse andres dinglende pupper er jo mine bilder slett ikke så ille lenger. Og det setter jeg virkelig pris på!
Så tusen takk for at du satte i gang denne nye trenden, Anna!
Sånn ser det ut når gamla pusser opp – nå sannsynligvis med skadet rygg etter den voldsomme svaien..
