Det har visst blitt litt sykdom på bloggen de siste par ukene. Og det er ikke over enda. Nå er det plutselig undertegnede som går på den ene smellen etter den andre. Flaks at jeg takler så bra å være syk, for denne natten og de siste timene har vært et sant helvete. Feberen herjer i kroppen, hodet verker og det føles som tarmene har knyttet seg sammen i en ball. Jeg tar ti fødsler på strak arm foran de smertene jeg har hatt det siste halve døgnet.
Og det mest fortvilende av alt, jeg er fullstendig ute av stand til å ta meg av barna. De to store måtte klare seg selv i morges. Minsten sov heldigvis nesten helt til mannen kom fra nattevakt, for jeg hadde ikke sjans til å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen med ham. Og den stakkars mannen min da, som etter nattevakt måtte gjøre minsten klar for barnehage. Jeg får så dårlig samvittighet at det gjør vondt.
Men akkurat nå klarer jeg ikke noe annet enn å ligge her. Jeg ber til høyere makter om at dette ikke er smittsomt, for jeg unner ingen denne helvetesrunden her.
Sånn på den positive siden, kanskje dette hjelper i forhold til vektnedgangsprosjektet mitt. Jeg er dog noe usikker på om det er rett måte å gjøre det på..
Håper virkelig du der ute har en mye bedre torsdag enn meg!
Noen dager går inn i historien, og man vil for alltid huske hva man gjorde og følte denne dagen. En av den nyere verdenshistoriens mest minnerike hendelser skjedde i USA for nøyaktig 16 år siden. Det begynner å bli noen år siden, men likevel føles det nesten som i går. Jeg tror ikke jeg er den eneste som fortsatt husker hva jeg gjorde og hva jeg følte denne dagen. Bildene er brent inn i hukommelsen for alltid.
For meg var dette en helt vanlig dag. Jeg drev med nettstudier på den tiden, og klikket meg tilfeldigvis inn på en nettavis mens jeg satt og jobbet. Der hadde meldingen om at et fly hadde krasjet i World Trade Center akkurat tikket inn. Det er ikke akkurat dagligdags at fly krasjer i bygninger, men jeg tenkte likevel at dette sikkert var en liten hendelse. Et småfly som hadde forvillet seg. Ille nok forsåvidt. Av ren nyskjerrighet slo jeg på CNN, og der fikk jeg akkurat med meg at nok et fly kom brasende mot den andre skyskraperen. Og alle kunne jo se at her var det ikke snakk om noe småfly. Og to fly som ved uhell treffer to skyskrapere i løpet av kort tid er et rimelig usannsynlig scenario. Jeg husker vantroen og skrekken som skylte innover kroppen min. Jeg husker det så godt at jeg får gåsehud bare jeg skriver dette. Og så brøt det fullstendige kaos løs med meldinger om kaprede fly både her og der. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra TV-skjermen, det var som å se på en film, men alt var høyst virkelig. På et tidspunkt trodde jeg de snakket om Dallas Airport og ikke Dulles Airport, og begynte samtidig å frykte for familien min som på den tiden bodde i Houston. Hadde ikke vært et dumt mål det heller i forhold til oljeindustrien. Da ting etterhvert begynte å roe seg ned var jeg helt utslitt. Alle inntrykkene var overveldende, og alle historiene fulle av mot og sorg som etterhvert kom ut fullstendig hjerteskjærende. Når jeg som var så langt borte ble så påvirket, tenk hvordan det var for dem som sto midt i det.
I oktober i fjor var vi på New York-tur, og tilbragte noen timer på Ground Zero og 9/11-museet der. Det var veldig spesielt å være der, og å få et enda bedre inntrykk av denne mørke dagen i historien. Skal du til New York anbefaler jeg absolutt en tur innom her. Det var en spesiell stemning og ro over denne plassen, selv minsten som da var 2 år forholdt seg helt rolig i vognen sin hele tiden mens vi gikk rundt og tittet. Inntrykkene var sterke, spesielt bildene og historiene til alle de som døde her denne dagen.
I sommer var vi også innom Pentagon og fikk se hvor det flyet som styrtet der traff. Det er egentlig helt uvirkelig å se disse plassene, det er vanskelig å forstå det marerittet som utspilte seg der for 16 år siden.
For noen år siden fikk vi et spesielt flagg av min amerikanske stemor. Flag of Heroes. Her står navnene på alle First Responders som ofret sine liv 11. september 2001. Og når man har det så må man jo bruke det, så i dag henger dette utenfor huset vårt.
Some Gave All So Others Might Live
I dag syntes jeg rett og slett det passet å finne frem noen av bildene fra 9/11-museet. Det ble ikke tatt så veldig mange, jeg gikk mest rundt og så og følte. Det føltes ikke riktig å fly rundt og knipse bilder. Men noen ble det, og her er noen av de tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg (og som samtidig føltes innenfor å ta bilde av).
Samtidig lurer jeg veldig på hva akkurat du gjorde på denne dagen for 16 år siden. Del gjerne dine minner med meg!
Ground Zero Memorial
Det første som møter deg når du kommer inn i museet er the Tridents, en del av strukturen fra the North TowerFoundation Hall
Survivor’s Stairs. Se for deg alle menneskene som skrekkslagne flyktet ned denne trappen..
First Responders. Den eneste brannstasjonen innenfor Ground Zero mistet 6 av sine menn.One World Trade Center (også kjent som Freedom Tower). En ny skyskraper har reist seg på nedre Manhattan.New Yorks skyline blir aldri den samme som førTil slutt et lite minne fra Washington National Cathedral. Det var tross alt ikke bare i New York terroren rammet for 16 år siden.
Den befriende følelsen av å få puste igjen. La foodbaby-magen henge fritt. For ikke å snakke om den himmelske følelsen av å sparke av seg vonde bunadssko.
Det finnes ikke noe deiligere enn å kaste sports-bhen som har skviset puppene såpass flate at man får igjen bunaden langt pokker i vold, og bh-løs innta horisontalen i sofaen deilig sliten og glad etter en vellykket konfirmasjonsfeiring. Og her blir jeg til senga kaller..
Jeg våkner før vekkerklokken ringer av minstemanns trillende latter fra rommet til storebror. Jeg ligger og hører dem småprate, den omsorgsfulle stemmen til storebror og tilliten i stemmen til lillebror. Den gjensidige kjærligheten. Mammahjertet blir til pudding. Så lister de seg stille ned, de to. Eldstemann og minstemann. Den store hjelper den lille med å kle på seg. Når jeg etterhvert kommer ned sitter de side om side med hver sin brødskive og ser på Disney Channel, klare for skole og barnehage. Tenk å ha en sånn start på dagen!
Selvfølgelig skjer ikke dette hver dag, men dette er altså en helt sann episode. En mammahjertet lever lenge på. For til tross for 8 års aldersforskjell har de to guttene våre et helt spesielt bånd. 11-åringen og 3-åringen. Den store forguder den lille, og er til gjengjeld lillebrorens store helt. Han er heldig, minstemann, som har en sånn storebror. En som er så tålmodig og snill. Det skal selvfølgelig nevnes at han også har en storesøster som er veldig flink og omsorgsfull, men det er noe spesielt med disse gutta. De er bestevenner. Nesten litt tvillinger med 8 års mellomrom. De er så like på så mange måter. Til og med termindatoen deres var lik, den eneste forskjellen var årstallet.
Og mens storebror og mellomsøster som bare har 16 måneder mellom seg kan krangle så busta fyker, er altså tålmodighetsnivået langt høyere når det gjelder lillebror. Sånn har det vært helt siden minsten ble født. Så klart er han irriterende av og til. Og når storebror stikker ut med kompiser sitter lillebror som oftest slukøret igjen. Men her hjemme tilbringer de mye tid sammen disse to gutta. Nå om dagen deler de til og med midlertidig rom. Mange 11-åringer hadde nok mislikt dette stort. Og selv om det bare er ytterst midlertidig har jeg innimellom dårlig samvittighet for at lillemann invaderer storebrorens rom. Jeg forsikrer eldstemann om at straks lillebrors rom er ferdigstilt, skal han igjen få regjere rommet sitt alene. Men nei, det vil han ikke! Det er så koselig å ha lillebror der. Om kvelden drar han sengen hans helt inntil sin. Og sånn ligger de, den lille og den store. Brødrene og bestevennene.
Tenk for en lykke å ha en sånn storebror. For en trygghet for den lille. Og for en glede det er for mammahjertet. Et mammahjerte som selv har vokst opp som enebarn og ser hvor verdifulle søsken er. Måtte dette gode forholdet brødrene imellom vare for alltid!
I går lærte jeg en viktig ting. Ta alltid på en pen bh, for du vet aldri hva dagen vil bringe..
Jeg vet jeg har skrevet om bher før, og jeg virker kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av sånne. Det er jeg egentlig ikke. Men det er jo typisk at det er akkurat den dagen du tar på deg den eldste, styggeste og mest lurvete bhen at du må kle av deg foran fremmede.
Nå har jeg ikke for vane å kle av meg foran fremmede heller, og jeg lurer egentlig litt på om gårsdagens episode rett og slett var karma som kom tilbake etter dette innlegget.
Jeg står fortsatt for det jeg skrev etter den slitsomme helgen i begynnelsen av juni. Det var en uheldig opplevelse. Men kritikken var først og fremst rettet mot ledelsen og systemet, ikke de ansatte “på gulvet”. Og selv om jeg skrev at det heretter ble Volvat på oss, så endte jeg selv opp på legevakten i går. Ytterst lite høy i hatten etter å praktisk talt ha vært forsidepike i lokalavisen da en tirade av kritikk haglet mot den lokale legevakten etter en hektisk pinsehelg. Og jeg fikk så god “service” at jeg rett og slett vil rose dem litt i dag! For de to kveldstimene jeg oppholdt meg der ble jeg behandlet med fullt alvor og mye omsorg. Og ingen lo av min lurvete bh!
Bakgrunnen for besøket i går kveld var rett og slett noen skumle symptomer. Eller, symptomer som jeg ikke tok så alvorlig selv, men som skremte mannen min litt da han kom hjem på ettermiddagen. Da hadde jeg i flere timer hatt rare smerter i bryst- og mageregionen, noe som kom som lyn fra klar himmel på formiddagen. Jeg tenkte aldri på at det kunne være noe alvorlig, og regnet egentlig med at det var noe med magen. Dagen min fortsatte som normalt til tross for en del ubehag. Men da trykket jeg følte over brystet ikke ga seg, ringte mannen legevakten fra bilen da han hentet eldstemann på trening. Og denne gangen fikk han svar og beskjed om å komme rett inn med meg. Og ikke bare fikk han svar da han ringte, men jeg som satt hjemme og ante fred og ingen fare ble rett og slett oppringt av legevakten! Og jeg som syntes denne rare formen min var en ufarlig bagatell, ble en smule stresset da den hyggelige damen på den andre siden av røret sa at vanligvis sendte de ut ambulanse når de fikk sånne telefoner! Ummm, ambulanse sa du? Jeg var jo ikke syk engang! Hun var så tydelig på at jeg måtte komme rett inn, og hvis noe endret seg ringe 113 med en gang, at jeg ble redd selv. Så da mannen kom og skulle ha meg med vekslet jeg mellom vantro og dødsangst. Og flauhet! Bøttevis av flauhet! For jeg var jo som sagt ikke syk! Det var bare noe som ikke stemte i kroppen. Og så tenkte mann og legevakt i hjerteinfarkt-baner? Hjelp! Kunne det virkelig være noe sånt? Har jeg virkelig blitt så gammel? Er jeg i så dårlig forfatning?
Og selvfølgelig, mens jeg virret rundt her med et mulig hjerteinfarkt var instinktet mitt å rydde litt før onkelen oppi gata kom for å passe ungene. Plukke opp leker og slå sammen vogn, det er jo helt logisk.
Også har vi mannen da, som ringer politiet på veien mot legevakten for å si fra at han bryter fartsgrensen. Like flaut nå som da det skjedde under fødselen til datteren vår. Kanskje flauere. Nå var jeg ikke en ung, fødende kvinne. Nå var det en middelaldrende kjerring med brystsmerter i passasjersetet isteden. Hva skjedde her?
Legevakten var relativt stille da vi kom, og jeg ble tatt rett inn til diverse målinger av en hyggelig sykepleier. Og etter det bar det rett inn til EKG. Og det var altså her gamla måtte kle av seg. Så har man prøvd det også liksom. EKG altså! Så kom en av de hyggeligste og mest behagelige legene jeg har vært borti. En som umiddelbart gjenkjente mannen min fra tidligere besøk. I noen få sekunder der tenkte jeg at nå blir vi kastet på hue og ræva ut. Men nei.
Nå er det vel ikke nødvendigvis en bra ting å bli gjenkjent på legevakten. Vi er absolutt ikke gjengangere der. Vi er svært sjelden hos lege noen av oss. Jeg har vel ikke personlig satt mine ben inne hos legevakten på tre år. Jeg takler dårlig å være der da den ligger i sammenheng med sykehuset hvor jeg har født mine døde barn. Det ligger for mye vondt der. Mannen er den som tar med barna dit om det trengs, og har ellers vært der noen få ganger selv med akutte ting. Men han er kanskje lett å huske..
I alle fall, denne hyggelige legen steg raskt i kurs hos meg da han både utelukket hjerteproblemer og kalte meg ung! Takk og tusen takk! Han mistenkte at problemet lå i mageregionen han også, og jeg fikk noen piller og litt hvile mens vi ventet for å se om de hadde virkning. På denne tiden fikk jeg god innsikt både på forskjellige typer pasienter og omsorgen fra leger og sykepleiere til alle og enhver. Det er ikke mye privatliv bak blå papirforheng.
Jeg ble “løslatt” med en resept og formaninger om å komme tilbake om noe forandret seg. Og før jeg gikk ut døren åpnet sykepleieren som tok imot meg luken og spurte hvordan det gikk. Om det var et resultat av min forsideopptreden eller generell omsorg vites ikke, men jeg forlot i alle fall legevakten med hennes vennlige ord i ørene, litt småflau og lattermild over at det ble så stor ståhei av nesten ingenting. Og tenk at dette ville de sende ambulanse for!
Men spøk til side. Jeg synes det er fantastisk at dette ble tatt så på alvor. De visste nok like godt som meg at dette sannsynligvis ikke var et hjerteinfarkt, men tok likevel ingen sjanser med de symptomene jeg hadde. Hadde det vært alvor hadde de sannsynligvis reddet meg. Og det er ganske betryggende. Man kan si mye om legevakten, og debatten vil nok komme opp med jevne mellomrom. Gjerne rundt helligdager da den ofte brukes som legekontor. Da blir det for mye, og de strekker kanskje ikke helt til med de ressursene de har. Men i går så jeg legevakten på sitt beste. Effektive, omsorgsfulle, dyktige og ansvarsfulle. Sånn skal det være!
Takk for hjelpen fra en flau men hjertefrisk kjerring!
Hodet verker, halsen er sår, nesen klør og jeg nyser så det smeller i veggene. Jeg fryser og jeg svetter. Hele kroppen er uggen og jeg er overrasket over at jeg ikke har skyhøy feber. Nesespray misbrukes, huset stinker Mentholatum, tørkeruller blir tomme i rekordfart og halspastiller tygges som godteri. Og det bare et par uker etter forrige runde. Kroppen rakk jo ikke å hente seg inn igjen! Immunforsvar som en smurf der altså, jeg burde sikkert ikke hente minsten i barnehagen, tar nok med meg alt det skumle som ligger og lurer der.
Jeg føler jeg blir litt sånn “mannesyk”. Ja, det hørtes helt feil ut i mitt hode også.. Men menn blir jo gjerne ekstra syke. Og det blir jammen jeg også, selv om forkjølelse strengt tatt ikke kvalifiserer som ordentlig sykdom engang. Nei, jeg legger meg ikke ned og dør, selv om jeg har litt lyst innimellom. Livet går sin vante gang. Jeg må fortsatt jobbe. Husarbeid gjør seg ikke selv. Minsten vil fortsatt leke og vil fortsatt ut. Da må mor trå til. Men pokker så ubehagelig det er. Og så ufattelig synd som det er på meg. Spesielt denne helgen som mannen i tillegg er på jobb. Huffa meg! Stopp verden! Jeg er syk og trenger omsorg og hjelp – ikke gi omsorg og hjelp.
Når sykdommen (altså forkjølelsen) raser gjennom kroppen er det i alle fall ikke overskudd til å skrive. Hjernen går i blankt, det eneste som surrer rundt er stakkars meg-tanker. Stakkars, stakkars, syke og svake meg! Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake om når jeg overlever denne forkjølelsesrunden.
Jeg er ikke et menneske som lett lar meg påvirke av å se eller lese nyheter. Jeg registrerer som oftest uten alt for mye følelser. Selvfølgelig er det ting som setter seg mer enn andre ting. Det er mye elendighet der ute. Men bildene som har rullet over skjermen de siste dagene har truffet meg hardere enn mye annet. Først sammenraste hus, så gater fulle av vann og mennesker som har mistet alt. Ikke unikt selvfølgelig, men akkurat disse bildene er litt “to close to home” for meg. Det var jo hjemme. Hjertet mitt blør når jeg ser storbyen Houstons gater forvandlet til innsjøer. Dette er forsåvidt heller ikke unikt, det har skjedd før. Det skal lite til før gatene oversvømmes her, “turn around, don’t drown” er et mantra hver gang det kommer en skikkelig regnskyll. Men dette er ekstremt. Verre enn noen gang, større enn oversvømmelsene etter den tropiske stormen Allison i 2001. Harvey har gjort enda mer skade enn jeg fryktet før helgen, og den er ikke ferdig enda.
Dette er en relativt vanlig ting i Houston. Kraftige tropiske regnskyll som raskt fyller de mest flomutsatte områdene med vann. Flash flood warnings popper opp på mobilen, og det er lurt å holde seg unna områdene med mest vann. På bildet under hadde det bare regnet i noen få minutter. Tenk deg flere dager med dette..
For dem som ikke er kjent med området er det vanskelig å skjønne omfanget av det som vises på nyhetene. Hvor store områder og hvor mange mennesker som faktisk er rammet. Jeg så en veldig god beskrivelse på dette før i dag, uvisst hvem som er opphavet til dette, men jeg syntes det gjorde alt litt mer tydelig:
“For my non-Houston friends- to help you understand the devastation:
Houston is huge. The greater metropolitan area is circled by the Grand Parkway – which is 170 miles (ca. 27 mil) long. That makes the area of the circle inside the Grand Parkway over 2200 sq. miles (5698 km2).
2200 square miles of densely habited, urban and suburban, areas are flooded.
Imagine if the entire state of Delaware, with twice the population of Manhattan, was under water.
About 7 million people. Yes, that’s right…..
That’s the Houston metroplex with all of its suburbs and annexes.
It’s still raining.”
Prøv å gjøre dette om til norske forhold..
Disse to bildene sier også litt. Det øverste tok jeg i fjor sommer, det nederste er tatt av den lokale nyhetskanalen ABC13 Houston nå under flommen.
På grunn av forholdet mitt til Houston følger jeg en del sider der på Facebook, og de siste dagene har feeden min vært full av hjerteskjærende meldinger og bønner om hjelp. Jeg klarer ikke å lese alt engang. Det er ikke få ganger jeg rett og slett har fått gåsehud (og ikke på en god måte) av det jeg leser. Det er mye som ikke når media, i alle fall i Norge. Foreløpig er det offisielle tallet på omkomne etter Harvey veldig lavt. Jeg blir ikke overrasket om dette stiger kraftig når alt er over. Gjør det ikke det så er det et mirakel. Eller kanskje på grunn av alle de barmhjertige samaritanene. For tårene som titt og ofte har trillet hos meg de siste dagene har ikke bare vært på grunn av ødeleggelser og elendighet. Det er også på grunn av det enorme samholdet som kommer frem. Hele Texas står sammen i dette, sånn først og fremst. Det rører meg dypt i sjelen å se mobiliseringen for å hjelpe. Naboer hjelper naboer, ukjente hjelper ukjente. Sivile risikerer sine egne liv for å redde andre. I tillegg kommer det hjelp fra alle kanter av USA. Her er det medmenneskelighet så det holder!
Jeg kjenner Texas. Og jeg kjenner Houston. Jeg vet at de vil reise seg igjen. Og jeg gleder meg til å komme tilbake til disse kjente gatene neste sommer. For det er tradisjon å kjøre innom Houston når vi er i Texas, jeg må alltid ned til gamle trakter ved kysten. I år ble det dessverre ikke sånn, en helt annen roadtrip ble prioritert. Neste år var Galveston og Houston allerede på reiseplanen igjen, og etter disse dagene føles det nesten enda viktigere å komme tilbake dit.
Men akkurat nå verker hjertet, og magen vrenger seg for hvert bilde jeg ser av alt dette vannet. Alle disse menneskene som har mistet absolutt alt. Ansiktsuttrykkene. Blikkene. Jeg kjenner desperasjonen fra alle disse meldingene i Facebook-feeden min. Dødsangsten. Frykten for å miste nære og kjære. Jeg kjenner litt på det selv. Plutselig frykter jeg likevel for dem jeg kjenner i området. Dette ble verre enn forventet. Søndag fikk jeg heldigvis bekreftelse fra en kjær venn som bor i det samme sentrumsområdet som også en gang var mitt om at hun var trygg hos datteren litt utenfor byen, men nå virker det plutselig ikke helt trygt der lenger heller. Det er mer vann i vente og demninger er i ferd med å briste. Jeg vil helst ikke mase, men må nok sende en ny melding i dag. Jeg lurer mye på hvordan mitt gamle nabolag ser ut. Har det sluppet unna det verste eller flommer vannet der også?
Denne videoen med et klipp fra en sang Coldplay har skrevet om Houston, sier egentlig det meste akkurat nå. Jeg føler så inderlig med Texas, og spesielt fine Houston og dens befolkning. Gammel kjærlighet ruster som kjent ikke.
Her sitter jeg, i et stille og tomt hus. Og jeg føler meg nesten like tom innvendig. Hjertet verker litt over vissheten om at jeg er alene og litt av savn. Jeg er rett og slett litt ensom. Og det er fullstendig patetisk. For mannen som jeg av og til ønsker langt pokker i vold har ikke dratt avgårde for godt. Bare fra i dag til i morgen. Det er virkelig ingenting! Ikke er han så alvorlig langt unna heller. Likevel verker det altså. Og det er kanskje en bra ting. For det kan vel bare bety at selv om man har vært sammen lenge og at livet til tider går i bølgedaler, så er det verdt å holde sammen. Forhold kommer ikke gratis, de må jobbes for, vedlikeholdes litt som gamle biler. Innimellom må de kjempes for. Noen ganger taper man, kampen er ikke verdt det lenger.
Når man tenker over det så er det altså godt at hjertet verker selv over et lite døgn alene. Man har kanskje godt av å kjenne på den følelsen innimellom. For man glemmer fort den følelsen i hverdagen, og det er alt for lett å ta hverandre for gitt. Jeg innrømmer det, jeg tenker av og til at det kanskje hadde vært bedre å være alene. Når jeg er på mitt mest slitne og frustrerte. Men det hadde jo ikke det! Det hadde ikke tatt lange tiden før savnet hadde blitt for stort.
Jeg trives best med mannen min i nærheten. Han gir meg trygghet. Støtte. Jeg er glad jeg kan dele ansvaret om barna med ham. Selvfølgelig klarer jeg meg fint alene med dem, men alle foreldre synes vel det er bedre når man er to. Det blir fort mer slitsomt når en person skal dele seg på tre. Tre med forskjellige behov. All ære til dere alenemødre der ute, uansett situasjon og antall barn. Og til dere som er alene i lange perioder. For meg holder det med en dag eller to. Jeg håper jeg slipper å finne ut hvordan det er å være alene over lang tid. Jeg bøyer meg i støvet for dere som er tøffe nok til å takle hver dag alene, frivillig eller ufrivillig.
Hverdagen har tatt over livet med et brak. De siste dagene har hodet enten vært for fullt eller for tomt til å skrive et eneste ord. Nå er helgen her, og jeg har sunket inn i et slags merkelig vakuum hvor jeg prøver å prosessere den siste uken.
Mandag var det altså skole- og barnehagestart. Jeg klarer fortsatt ikke å samle hjernen rundt det faktum at vi har en femteklassing og en sjetteklassing i huset. De begynte jo nettopp i første, med små kropper og alt for store sekker! Hva skjedde?
Jeg liker virkelig ikke farten dette går i. Og for en mamma som ikke er veldig glad i forandringer ble det litt mye med både nye klassetrinn og nye lærere. Godt de ikke hadde lekser utenom å få bokbind på nye bøker denne uka, da tror jeg hodet til mor hadde gått i svart.
Godt er det også at minsten fortsatt er barnehagegutt, og fortsatt på samme avdeling som før. Skulle han byttet over til storavdeling nå hadde det blitt for mye for en mamma i følelsekaos. Mellomavdeling er finfint. Men for å gjøre forvirringen denne uken komplett er det også der mange nye barn og voksne å forholde seg til. Det skal ikke være lett..
Andre tar selvfølgelig sånne forandringer på strak arm, men jeg er skrudd sammen sånn at jeg rett og slett blir sliten av sånt. Og i tillegg sliter kroppen min noe så inni granskauen med å stå opp før klokken 7 på morgenen igjen. Den vekkerklokka er brutal altså! B-menneske, sa du?
Det blir noen kopper kaffe, for å si det sånn. Jeg tror faktisk at ungene takler bedre enn meg at hverdagen er tilbake. I alle fall de to store. Minsten er rimelig trøtt sånn tidlig på morgenen han også. Han er ikke den første som leveres i barnehagen. Priser meg lykkelig over at jeg fortsatt har muligheten til å gi ham rolige morgener.
Det er fint å kunne ta seg tid til en morgentur til barnehagen, og godt for ham å være tilbake der etter en ekstra lang sommer, først med sykdom og så rett over til mange ukers ferie. Men har han ikke plutselig blitt veldig mye større han også, mon tro? Hjelp!
Og torsdag kom jeg for første gang på lenge hjem til tomt hus etter å ha levert minstemann. Så etterlengtet, men så rart da jeg plutselig sto der i stillheten. Skulle jeg juble eller krølle meg sammen i fosterstilling? Le eller gråte? Det endte i en slags mellomting. Eller, jeg fikk gjort unna jobbing, etterpå surret jeg hvileløst rundt før jeg endte opp med å sitte apatisk i sofaen. Husvasken som jeg vanligvis gjør i fred og ro tok jeg etter barnehagehenting. Fredagen var ikke stort bedre. Tanken om å lese litt etter endt jobbing ble med bare det, isteden endte jeg halvsovende i en stol på terrassen. Hvor håpløst er ikke det?
Takk og lov for at helgen er på plass nå. Et par dager med ro i hodet. Et hode som verker og helst bare vil sove i dag. Så sterk er jeg liksom. Satser på at rutinene faller litt mer på plass neste uke, selv om jeg har mine tvil. Er spent på hvordan en uke som starter med et døgn alene med tre barn, lekser, gamle og nye fritidsaktiviteter og avsluttes med en mann med helgevakt vil bli. Følg med, her kan det bli både kaos og katastrofe..
Se godt på dette bildet. På en måte fascinerende, men også fryktelig skremmende. Den hvite “spiralen” er orkanen Harvey som raser over det varme vannet i Mexicogulfen. Et varmt vann som er himmelsk å bade i, men som styrker orkanen. Den er nå kategori 2, og vil sannsynligvis være oppe i kategori 3 eller 4 før den treffer land. Og den raser mot kysten av Texas. Mitt kjære Texas. Om ikke mange timene treffer den for alvor en eller annen plass rundt Corpus Christi. Og her vil den sannsynligvis sakke ned farten og påvirke hele kysten gjennom helgen, med vind og ikke minst enorme mengder av regn. Og dette er et område som er ekstremt utsatt for oversvømmelser. Jeg har sett det selv, men ikke i den samme skalaen. Dette er den sterkeste orkanen som har truffet USA på flere år, og den er en potensiell kjempekatastrofe. Det at den er førsteoppslag på norske TV-nyheter før den i det hele tatt har truffet land sier sitt.
Jeg er langt borte, men likevel kjenner jeg en merkelig følelse av angst for dette monsteret som raser mot Texas. Den kommer ikke til å påvirke familien min som bor i Dallas, de får kanskje litt regn. Altså ingen fare der. Jeg har noen venner/bekjente som bor i Houston, min “gamle” by. Jeg frykter ikke for dem på noen måte – tror jeg. De er sannsynligvis smarte nok til å holde seg innendørs. Oversvømmelser i Houston er ikke til å spøke med. Jeg bare frykter for kysten generelt. Spesielt Houston og Galveston. Kanskje aller mest Galveston. En flat øy i havgapet, trenger jeg å si mer? Jeg hater å tenke på hvordan Harvey vil herje med denne perlen i helgen og hvordan det vil se ut der etterpå, til tross for at øyet av orkanen treffer et godt stykke unna. Mitt øyparadis, som jeg gleder meg så veldig til å komme tilbake til neste sommer. Jeg har allerede sett det forandre seg etter orkanen Ike i 2008. Vil det være annerledes igjen neste år?
Ser dere fornøyelsesparken på piren i det fjerne? Den er et resultat av orkanen Ike. Frem til den raste gjennom Galveston i 2008 var det et hotell på denne piren..
Og siden jeg nevner Ike; så høyt sto vannet i butikkene i Galveston sentrum den gangen. Bildet er dessverre tatt sånn i forbifarten, og viser egentlig ikke hvor høyt vannet faktisk sto. Jeg håper virkelig det ikke blir sånn igjen.
Tankene mine går nå til alle dem som bor langs kysten. Mange evakuerer innover i landet. Andre vil ikke eller har ikke muligheten. Tøffhet eller dumskap, det vil vise seg. Jeg hadde aldri turt å bli igjen for å møte dette monsteret. Jeg håper ikke liv vil gå tapt, men jeg frykter det verste. Som sagt, og jeg håper jeg tar feil, dette kan bli en stor naturkatastrofe. Jeg følger nervøst med herfra. Denne helgen er tankene mine definitivt hos kyst-Texas!
