..og kroppen svikter, da blir det dårlig med blogging.
Det skjer så alt for mye akkurat nå. Fine ting, overraskende ting, spennende ting, overveldende ting, skumle ting, vanskelige ting. Alt på en gang. Og da blir det kaos i det lille hodet mitt. Og når formen i tillegg takker for seg, blir det naturlig nok enda mindre overskudd. Litt kortslutning rett og slett. Jeg har mer enn nok med bare å henge med i hverdagen og samtidig sortere tanker og følelser.
For verden stopper faktisk ikke opp selv om Fotokjerringa ikke er helt med. Livet går rett og slett sin vante gang videre selv om jeg kaver rundt her for å holde hodet over vannet. Jeg har mest lyst å krype langt under dyna og bli der. Helt alene. I stillhet, uten en eneste ytre påvirkning. Tømme hodet for tanker. Noe som strengt tatt neppe hadde fungert likevel. Men det hadde vært deilig!
Nei, her er det bare å puste med magen. Stålsette seg for det som måtte komme. Gripe muligheter. Tenke positivt. Være sterk.
Og forresten, om noen har behov for et par relativt godt brukte bihuler er det bare å skrike ut. De selges til høystbydende. Kan godt byttes i et par penere brukte også..
Dette bildet illustrerer ganske godt hvordan jeg har det om dagen..
Før siste rest av tirsdagens Halloweengodteri er spist opp er julen på full fart inn. Mange butikker hadde juleutstillingen og juleproduktene fremme allerede tidlig i oktober. Nå har vi såvidt bikket november og julen er overalt. Til og med julemarkeder er i full sving allerede. Det blir litt overdose når man er lei av julen allerede før desember har kommet. Kanskje burde vi “stjele” nok en amerikansk tradisjon og få Thanksgiving inn på det norske markedet. Det kunne være forfriskende med litt kalkunpynt mellom gresskar og julenisser.
Jeg er kanskje en sær, gammel kjerring. Ikke bare kanskje heller forresten. Og nå skal jeg si noe som besteforeldrene mine i sin tid sa til meg, og som ofte fikk dem til å virke eldre enn de var. Nå er det visst min tur. For; da jeg var ung – da var alt så mye bedre. Da var jul ordentlig jul. Og den var forbeholdt til desember.
Jeg husker enda forventningen når vi nærmet oss 1. desember eller 1. søndag i advent. Første søndag i advent forvandlet byen min seg, plutselig var det snorkende nisser i butikkvinduer, lysende nisseskilt på husvegger (den henger der forøvrig fortsatt hver jul og varmer hjertet mitt), julevinduer og julelys her og der og selvfølgelig julegrantenning i sentrum.
Kanskje husker jeg dette litt feil, kanskje juleromantiserer jeg det for mye. Men det er ikke tvil om at opptakten til jul og til dels også selve julen har forandret seg siden jeg var barn. Og jeg liker det ikke. Det blir for mye. Det har blitt for materielt.
Ta adventskalenderen for eksempel. Det meste av barndommen min var jeg mer enn fornøyd med en kalender med små plastfigurer eller en sjokoladekalender. I dag er det pakkekalenderen som gjelder. Barn forventer nesten en pakke hver dag frem til julaften. Det er mange mødre som i disse dager går hvileløse rundt i diverse butikker på jakt etter 24, 48, 72 eller for de ekstra modige enda flere ting som kan panikkinnpakkes kvelden før 1. desember. Og det skal helst være gjennomtenkt, individuelt tilpasset og selvfølgelig pakkes og danderes så pent som mulig. Jeg er dessverre en av disse mødrene. 72 pakker. Det er mye det. Det er et helvete. Takk og lov for kalenderposer fra Nille og vareutvalget til Søstrene Grene. Jeg prøver å gjøre det så billig og enkelt som mulig, og håper barna likevel vil glede seg over innholdet i posen hver morgen. Nå jubler de ikke akkurat over et par sokker eller en truse, men noen dager er det greit å pakke inn noe de likevel trenger. Og kanskje hadde de uansett vært vel så fornøyd med en sjokoladekalender?
Den kalenderen jeg har vært mest fornøyd med, 24 lapper med fine ord til mannen. Det enkle er ofte det beste..
Men det er dette presset da. Kjøpe, kjøpe, kjøpe. For skal det ikke helst være flotte kalendergaver og enda flottere og dyrere julegaver? Og opptakten til jul skal gjerne være konsertopplevelser, teater, julefilmer og julemusikk. Det skal koses til det tyter ut av øra. Det skal pyntes så fint og så flott, og julebaksten skal være spektakulær. Den ene sorten etter den andre. Jeg blir stresset og kvalm av hele greia. Jeg som en gang var den mest julete av dem alle, ender opp med å grue meg til jul.
For jeg er ikke en sånn perfekt mamma som har alt på stell. Pakkekalenderen er et sånt eksempel. Og pynting av hus til jul. Vel, jeg pynter selvfølgelig til jul. Henger opp julegardiner og drar ned esker med pynt fra loftet. Men noe utstillingshjem får jeg aldri. Ikke vasker jeg ned skap, tak og vegger heller. Det får holde at hybelkaninene holder seg under sofaen og at det lukter rent.
Og baking. Huff. Jeg baker. På trass. Fordi mammaer skal jo bake til jul. Ferdig pepperkakedeig er genialt. Dekorering gidder jeg ikke, det får barna ta seg av. Det samme med julemenn, skal de males må barna gjøre det. Jeg finner de enkleste oppskriftene og lager det mest lettvinte julegodteriet. Er jeg heldig blir det 7 sorter. Og det blir overflod. Noen måneder senere går innholdet av kakeboksene i søpla..
Og så kommer selve julaften. Alt skal være på stell. Og pakkeberget under juletreet. Skrekk og gru. Er dette hva julen handler om? Gaver? Joda, det var vel høydepunktet for meg også som barn. Spenningen over hva som skjulte seg under alt det fargerike papiret. Men vet dere hva som betydde vel så mye på min barndoms julaftener? Hva som sitter klarest igjen i hukommelsen min? Det var ikke hva jeg fikk. Det var å være med farmoren min som leste for beboerne på et av hjembyens gamlehjem på formiddagen. Og det var å være med pappa på gravstedet for å tenne lys før julemiddagen. Det var julestemning det. Jeg husker enda så godt følelsen jeg pleide å få på gravstedet. Når jeg tittet utover og så havet av levende lys i mørket, lys som folk hadde tent for sine kjære. Jeg husker grøssingen i kroppen og tårene som sto i øynene mine. Jeg husker roen. Julefreden.
Den som jeg jager etter nå. Det er den jeg vil ha. Den helt gratis julefreden. Den roen og gode følelsen som brer seg gjennom kroppen. Men den er borte. For alltid. De yngre generasjonene, opplever de noen gang den følelsen? Eller er fokuset nå på helt andre ting? Er julen om det materielle, eller er det ro, familie og venner? Hva er det egentlig som teller?
Jeg ønsker noen ganger bare å flykte fra alt. Drite i advent, julepynt, julebakst og julegaver man egentlig ikke trenger. Bare ta med familien vekk og finne ro. For når alt kommer til alt så er det tiden man får sammen som er den største gaven..
Den julen vi kom hjem med en helt fersk minstemann, den mest kaotiske men likevel mest fredelige og betydningsfulle julen noensinne..
Så var man et år eldre, og har så langt overlevd det..
Faktisk så har jeg ikke tenkt så mye over det engang, til tross for et lite anfall av bursdagsangst før helgen. Dagen ble isteden veldig fin, og fullstendig i en gammel kjerrings ånd.
Helgen startet med en rolig lørdag for mor mens far tok med seg barna ut på gavehandel. Noen kopper kaffe i total ensomhet er jo ikke å forakte. Og siden solen skinte kom de etterpå hjem og plukket opp meg og tre sparkesykler før ferden gikk mot Frognerparken. Det var en så nydelig høstdag. Plutselig var ikke oktober så ille likevel.
Og solen fortsatte å skinne på selve dagen min, om enn litt mindre varmende. Jeg våknet av tassing og styring før bursdagssangen runget. Barna hadde laget nydelige kort, og jeg fikk både gaver og frokost på sengen. Og til og med litt tid for egenpleie. Det er utrolig hva nylakkede, røde tånegler kan gjøre for humøret. Det var ikke noe styr, bare en rolig søndag satt av til familietid. Sånt setter jeg pris på! Vi tok nok en gang turen inn til Oslo, tuslet litt rundt, møtte foreldrene til mannen og gikk sammen med dem en tur i Slottsparken. Og jeg var superfornøyd med å få teste ut min splitter nye linse. En gave jeg satte utrolig stor pris på siden min gamle hovedlinse tok kvelden i varmen og fuktigheten i USA.
Etter noen timer ute i frisk luft tok gjengen min meg med videre til min, eller vår, favorittrestaurant. Nå er det ikke ofte vi går ut for å spise, men når vi gjør det ender vi stort sett alltid opp på Texas Barbecue Cafe enten på Stabekk eller i Asker. Her føler vi oss hjemme. Det er rett og slett et lite stykke Texas i Norge, med autentisk, sjarmerende og hyggelig atmosfære og skikkelig BBQ. Helt himmelsk. Vi stavrer oss alltid lykkelige og stappmette ut derfra.
Og det var det. Så enkelt kan altså en vellykket bursdag gjøres for en som ikke er spesielt glad i sånne dager. Nå er det bare å trekke pusten dypt, venne seg til et nytt tall og ny alder, sette en fot foran den andre og håpe at også dette er til å leve med..
Nå bugner butikkene over av Halloweeneffekter og forventningene stiger hos de små. Kanskje hos noen store også..
Jeg vet ikke helt hva jeg synes om Halloween, sånn egentlig. Jeg pleide å elske det, før det i det hele tatt ble en big deal her i Norge. Det var noe jeg dro med meg fra USA. Jeg syntes det var gøy å pynte litt, gjøre litt ut av det. Med bursdag rundt Halloween-tider feiret jeg rett og slett Halloweenbursdag da de to eldste barna våre var små. Inviterte familien til kake og masse godteri, og barna fikk kle seg ut. Når jeg tenker tilbake på det nå så var det skikkelig koselig.
Så ble barna større, og det samme ble Halloween. Da de kom opp i skolealder var det plutselig veldig viktig med riktig kostyme og “trick or treat” rundt i nabolaget. Plutselig føltes hele Halloween som mas, stress og press. Det ble for mye. Og sjarmen med det hele ble på en måte borte for meg. Men det er jo moro for barna, så vi markerer det selvfølgelig. Det er vel knapt et barn som ikke kler seg ut i mer eller mindre skumle kostymer og går på tiggejakt etter godteri nå.
Så jeg kjøper inn godteri og åpner døra når det ringer på i ett kjør på Halloweenkvelden. Og jeg innrømmer gjerne at jeg smelter av de små, søte heksene, spøkelsene og andre små vesener som står på trappa vår. Men på den andre siden, jeg kan godt styre meg for de maskekledde, store som ofte kommer alt for sent. På et eller annet tidspunkt er det ikke søtt lenger. Langt fra alle er like høflige heller.
Også er det dette da, at det gjerne er sånn at ikke alle får være med. Det er lett å sette igjen et hjerte. Vi har opplevd det selv her i huset, at noen har vært overlatt til seg selv mens resten av gjengen har gått glade rundt fra dør til dør. Å se barnet sitt sitte igjen alene og ikke ha noen å gå med, det er en følelse jeg ikke unner noen. Det er så sårt, hjertet blør og du føler deg fullstendig utilstrekkelig. Og det er bare mammahjertet. Tenk på hva det lille barnehjertet føler.
Nå er det mange som er flinke til å inkludere. Her har de store barna allerede vært på Halloweenfest med sine respektive klassetrinn, noe jeg synes er et flott tiltak. Og våre barn er neppe alene selve Halloweenkvelden heller. Heldigvis. Men for noen blir dette bare en trist kveld. Min oppfordring til dere som foreldre er å prøve og passe på at alle er med. Ikke lett når barna er så store at de avtaler seg imellom kanskje, men prøv likevel så godt som dere kan. Hold øyne og ører åpne. Og arrangerer dere noe, pass for all del på at alle er invitert, at det ikke sitter igjen en eller to stakkars sjeler. La alle barna få muligheten for en fin Halloweenfeiring i år!
Det nærmer seg bursdag her i huset. Min bursdag. En dag som ikke lenger har samme betydning som den pleide. Det skjer noe etterhvert som man blir eldre..
Som barn elsket jeg bursdagen min. De fleste barn liker vel sånt. Gaver, kake og full pakke. For meg var hele oktober en fest. Det begynte å kile i magen allerede når det sto 1. oktober på kalenderen. Min måned. Endelig! I familien vår var oktober en eneste stor bursdagsfest, med bursdag både for onkel, tante, farfar og så meg til slutt. Ikke rart spenningen bygde seg opp kanskje.
Frem til rundt 20-årene en plass elsket jeg å ha bursdag. Det var noe spesielt når klokken bikket midnatt og min dato var der. Lenge hadde jeg en tradisjon med å høre på et par spesielle sanger på dagen min. Og jeg pleide å skjemme meg selv litt ekstra bort. Nyte dagen.
Sånn er det ikke lenger. Jeg liker andres bursdager, og elsker å gjøre barnas bursdager så spesielle som jeg kan. De skal kjenne at dagen er deres. Min kan vi egentlig bare hoppe over.
I fjor var dagen rund. Jeg ble offisielt “gammel”. I alle fall føltes det sånn. Vi slo på stortromma og var bortreist på dagen. Stakk til New York sammen med familien vår fra Texas. På den måten glemte jeg nesten at jeg ble eldre. Fokuset var bare på familietid og fine opplevelser sammen. Det var så fint! Ja, om du ser bort fra øyeblikket da jeg måtte opp og danse i full offentlighet på Bubba Gump midt på Times Square. Jeg krymper meg fortsatt hver gang jeg tenker på det..
I år er det antiklimaks. Så til de grader. Jeg er ikke bortreist på dagen, i alle fall ikke fysisk. Jeg kunne godt tenkt meg å krype under en stein og bli der. Gjemme meg bort. For all del. Det er hyggelig at jeg blir husket på dagen min. Og jeg setter pris på alle gratulasjoner som måtte dukke opp, det gjør jeg alltid. Det varmer hjertet. Veldig. Men jeg føler ikke at jeg og alderen min er noe å feire lenger. Jeg hater å bli eldre. Selvfølgelig er alternativet verre, men likevel.. Istedenfor å feire går jeg nå gjennom noe som best kan betegnes som “birthdayblues”. Jeg blir rett og slett nedstemt og irritabel i dagene før bursdagen min. Jeg prøver så godt jeg kan å dytte det hele vekk.
For om man hopper over bursdagen, så blir man ikke eldre vel?
Nok en gang viser testen to streker. Du burde bli glad, men isteden skyller en bølge av angst gjennom deg. Du har vært her før. Mange ganger. Det ender aldri bra.
Er ikke testen litt svakere enn den burde? Du har nok for lavt HCG-nivå. Tidligere sprang du til legen for å ta blodprøver med et par dagers mellomrom. Sjekket mengde og dobling. Det orker du ikke lenger. Du bare avventer. Tester kanskje noen ganger til for å sjekke om testene blir sterkere. Noen ganger blir de svakere og du begynner etterhvert å blø. Det blir nesten en lettelse. Andre ganger blir de faktisk sterkere. Enn så lenge er det noe som utvikler seg i magen din.
Men utvikler det seg som det skal, mon tro? Du vet at du burde ordne legetime. Få resepter på medisiner som kan hjelpe. Få time til tidlig ultralyd. Sette igang hele systemet. Men du orker ikke. Du venter så lenge du kan for å slippe og gå gjennom hele den mølla der igjen. Det er ikke vits i likevel.
Dagene går og blir til uker. Er du kanskje litt mindre kvalm? Er puppene litt mindre ømme? Er det tegn til blod på papiret etter dobesøk? Du driver deg selv fra vettet, kjenner hele tiden etter kroppens tegn. Er det fortsatt liv der inne?
Så må du til slutt troppe opp til ultralyd. Du blir ekstra kvalm bare ved tanken på å dra til den gynekologiske avdelingen der du har vært alt for mange ganger. Der du har vært gjennom alt for mye vondt. Du gråter før du kommer deg inn døren. Du vil ikke være der. Du kjenner igjen gynekologer og sykepleiere som svinser rundt i gangene. Og mens du sitter på venterommet legger du merke til at du selv har mye lengre fartstid her enn dine medpasienter. Du er den eneste som har på deg tunika istedenfor trange bukser og korte gensere. Du vet at det er mye enklere og bedre å bare dra av seg tights og truse og fortsatt føle seg litt tildekket under tunikaen.
Du blir hentet inn på et rom der du har vært utallige ganger før. Den samme gamle ultralydstaven, den samme gamle skjermen. Du kjenner rutinen. Du vet hva som dukker opp på skjermen, ser det umiddelbart. Du vet hva som er livmoren, og du ser med en gang det bittelille hjertet slå. Du burde føle glede, men kjenner bare bekymring. Hvor lenge kommer det til å fortsette og slå?
Gynekologen måler størrelse, og du reagerer umiddelbart. Er det ikke litt for lite? Gynekologen synes det passer fint, men når hun ser på snurra blir du likevel satt noen dager tilbake.
“Men det er tidlig enda.” Du lurer på om du rett og slett har mer kunnskap på dette feltet enn gynekologen. Du vet så inderlig godt at disse små millimeterne med avvik er bekymringsverdig. Du vet allerede nå at det ikke ender bra. At du om noen uker vil være tilbake her for å føde et dødt foster.
Du googler størrelse, uke, for lite embryo. Du finner solskinnshistorier og triste historier. Du håper at magefølelsen din er feil denne gangen. Gynekologen var ikke så grundig, hun kan ha målt feil. Hver millimeter teller så tidlig.
Magen vokser. Du skjuler den så godt du kan. Den og den dårlige formen. Det er best sånn. Best at ingen vet. Du misunner dem som med glede kan kunngjøre svangerskap. Dem som kan gå gjennom 9 måneder uten store bekymringer. Du ønsker at du kunne gjøre det samme, men sånn er det ikke lenger.
Og til tross for realismen håper du. For nå som du har sett det lille hjertet slå er det håp. Der er liv. Der var i alle fall liv. Det fortjener en sjanse. Så du gjør så godt du kan for dette lille livet. Pr. i dag er du gravid. Du prøver å dytte vekk de negative tankene, men de sniker seg frem. Du klarer ikke å glede deg. Isteden prøver du å forberede deg til det du vet kommer. En gang etter at du kommer over i andre trimester vet du at det lille hjertet vil slutte å slå. Nok et lite liv vil være borte. Hva skal vi gjøre med det når den dagen kommer? Familiegraven der de andre vi har mistet har fått ligge er full. Det er ikke plass til denne lille der. Hva gjør vi da? Lar vi sykehuset ta hånd om den lille kroppen? Bare forlater den? Tanken er hjerteskjærende.
Men kanskje blir det ikke sånn denne gangen. Kanskje, bare kanskje, slår denne lille alle odds. Det vil likevel være vanskelig å glede seg, selv om du har lyst. Du vil få dårlig samvittighet for tankene dine. Det vil bli slitsomme uker og måneder fulle av vanskelige følelser og angst. Måneder med skyhøye skuldre. Du vil aldri føle deg trygg, faren vil true rundt hver sving. Du vet så alt for godt at selv om du kommer deg godt uti svangerskapet så er der ingen garantier. Mye kan skje. Kroppen din er ingen trygg havn for små liv.
Men kanskje, bare kanskje er alt du har vært gjennom verdt det. For kanskje, bare kanskje går det bra denne gangen.
Det er vel ikke unormalt at det finnes både det ene og det andre i en småbarnsmors veske. Ja, kanskje i enhver kvinnes veske egentlig. Man sier jo gjerne at kvinner har hele livet sitt i vesken. Mine vesker har vært mer eller mindre kaotiske helt siden eldstemann kom til verden. Og jo større veske, jo større kaos.
Nå som minstemann nærmer seg fire år, har jeg plutselig litt mer “veskefrihet”. Stellevesker er en saga blott, og jeg trenger ikke lenger å dra på store vesker med mye plass. Likevel finner jeg til tider mye rart nedi der.
Dette er vesken jeg sverger til om dagen. Akkurat passe nett og liten. Forøvrig en Coach veske om noen skulle lure. Jeg har ikke brukt den lenge nok til at det er komplett kaos innvendig enda, men det kommer nok. Innholdet i den nå er stort sett bare det nødvendigste plukket fra andre, veldig rotete vesker. Men noen rariteter finnes da.
Dette er altså mine ytterste nødvendigheter, eller livet mitt om du vil.
Kleenex.
Litt tørkerull (siden jeg ikke fant Kleenexen på bunnen av veska).
En ziplock bag med nesespray og små tuber fuktighetskrem. Alltid greit å ha med seg på flytur. Nå har jeg ikke vært ute og fløyet siden vi kom hjem fra USA i juli, og da var ikke denne veska i bruk engang. Men man vet da aldri når man plutselig får bruk for det..
En ziplock bag med tabletter. Alltid lurt å ha i veska (eller muligens ikke når man har små, klåfingra barn). Mine barn har heldigvis ikke vært klåfingra på sånt, så jeg kan oppbevare det litt sånn enkelt istedenfor å putte en svær boks nedi veska. Sjeldent jeg trenger dem, men greit å ha..
Solbriller i beskyttelsespose.
Ørepropper til iPhonen. Blir vel og merke aldri brukt, men kanskje vil jeg en dag overdøve barnas masing med litt musikk på øret..
Antibac! Alltid antibac!
Lipgloss. Brukes egentlig stort sett aldri, men jeg kan jo plutselig få bruk for den også. Og det er jo sånt man bare må ha i en veske.
Reisesyketabletter. Fordi jeg kjøpte dem en gang. Og fordi man aldri vet hva som kan skje. Også hadde den praktisk veskestørrelse da.
Tyggis. Det må man ha!
Neglefil. Man vet aldri når uhellet er ute.
En boks tabletter mot diarè. Ja. Altså. Denne er nesten litt flau. Det er ikke noe som brukes ofte altså. Helt sant. Men om magen skulle begynne å trøble når du er utenfor husets fire vegger så er denne boksen en liten trygghet. Kommer det en skikkelig magesjau derimot, så tror jeg ikke denne boksen hjelper en dritt. Bokstavlig talt.
En eske smurf. Bestikkelse til minstemann.
En boks icebreakers. Når du trenger noe å putte i munnen som i tillegg gir frisk pust. I tillegg smaker disse deilig kanel.
Et nesten tomt brett med halspastiller.
En liten militærfigur. Alle trenger vel en sånn i livet sitt.
En pose med knekkebrød. Kjekt å ha når sulten tar overhånd.
Og selvfølgelig. Prikken over i’en. Redningen hvis du glemmer mobilen din hjemme. En lekemobil!
Og nå som jeg har vist deg min, så lurer jeg selvfølgelig veldig på hva du har i din veske. Noen som vil dele med meg?
Spenningen stiger nå nok en gang i Romsdalen. Igjen er det bevegelser i Mannen. Eller i Veslemannen for å være helt korrekt. Hele Norge venter ikke i spenning. Hjelper vanningen av fjellet? Raser det før kulden setter inn?
Jeg følger også med. Litt. Ras er jo spennende saker. Og bare så det er sagt, jeg føler med dem som bor i området og blir evakuert gang på gang. Jeg håper de snart kan slippe å leve med denne usikkerheten mer.
En annen grunn til at jeg følger med er rett og slett fordi jeg håper at jeg snart skal skjønne nøyaktig hvor denne Mannen er. Helt siden jeg var liten har jeg kjørt forbi dette fjellpartiet opptil flere ganger i året. De siste årene har jeg fulgt med langs denne strekningen med interesse og nysgjerrighet. Sist for bare halvannen uke siden, rett etter en runde med evakuering og vanning. Og samme hvor mye jeg følger med er jeg fortsatt like usikker på hvor Mannen er. Kanskje må den bli borte for at jeg skal finne ut av det?
Eller her hvor de i bilen foran oss hang ut av vindu og soltak, pekte og tok bilder?
Egentlig aner det meg at jeg fortsatt ikke har klart å ta et bilde av Mannen. Sannsynligvis er dette et av disse spørsmålene jeg skal lure på resten av livet.
Hvor er Mannen og faller han i dag, neste år eller kanskje aldri?
Noen ganger i livet står man overfor veiskiller. Viktige veiskiller. Store veiskiller. Noen er positive. Vinn – vinn. Andre er vanskeligere og kan føles som tap – tap. Veiskillet blir uoverkommelig. Selv om det kanskje bare er to veier, blir det umulig å velge. Det er for vanskelig. For tøft. Ingen kan hjelpe deg, du står i det alene. Du skriver lister for og imot. Du gråter dine modige tårer. Du håper at et mirakel skal skje, at andre krefter skal ta valget for deg. Men ingenting hjelper. Situasjonen er fortsatt like fortvilende. Altoppslukende. Du er ensom. Alene. Redd. Vettskremt. For alt hviler på dine skuldre. Og uansett hvilket valg du tar vil det påvirke ikke bare din egen fremtid, men også andres. Mest av alt barna dine. Du må kanskje ta et valg som strider fullstendig mot dine prinsipper. Hvilken vei vil være den beste å ta? Hvilken vei skader minst? Du analyserer til hodet eksploderer, uten å bli noe klokere. Til slutt må du bare velge en vei. Du lukker øynene og hopper i det, og håper at du vil lande relativt mykt. Er du heldig har du valgt den veien du vil angre minst på. Om du velger "feil" derimot..
Oktober er ikke bare måneden for rosa sløyfer. Det er også måneden for rosa og blå. Dessverre drukner dette litt i alt det rosa. For det er en like viktig sak. Rosa og blå sløyfe handler om å miste barn i svangerskapet, under eller etter fødselen. Noe som akkurat som brystkreft rammer mange kvinner. Eller mange par blir vel mer riktig i denne sammenhengen. Uansett, det rammer mange. 1 av 4 kvinner opplever dette i løpet av livet. Og uansett når det måtte ramme, tidlig eller sent i svangeskapet eller under/etter fødsel er det en enorm sorg. Og ofte en ensom sorg. Det kan være vanskelig å dele. Vanskelig å snakke om. Og ofte vanskelig for dem som ikke har opplevd det å forstå.
Jeg er en av disse fire. Jeg har mistet ni høyt ønskede barn på ulike punkter av svangerskapet. Og jeg var en av dem som ikke snakket om det da vi sto midt oppe i det. Jeg bar sorgen og kampen alene. Jeg var redd for å bli sett på som stakkarslig. For å bli stigmatisert. For å bli sett på som svak. Det høres egentlig tåpelig ut, men sånn var det den gangen. Få visste hva vi gikk gjennom, og den dag i dag er det kun vi som kjenner hele historien. Først etter at vi endelig fikk minstemann turte jeg litt etter litt og åpne meg om det vi hadde vært gjennom.
Da vi sto midt i det hadde jeg alltid en drøm om å kunne være åpen om dette. Jeg ønsket å sette ansikt på denne sorgen som rammer så mange. Delvis for å hedre de barna vi mistet. Selv om de kun levde i magen min, så betydde de noe. Og mest av alt i håp om å kunne hjelpe andre som går gjennom dette.
Jeg skrev litt av vår historie her på bloggen i sommer, og forrige helg kom drømmen enda et steg lenger da historien min ble publisert av Kvinneguiden. Jeg er så glad og stolt over at de ville dele teksten min, selv om det er litt småskummelt også. Jeg håper den når mange, og er enormt takknemlig og rørt over de tilbakemeldingene jeg har fått i etterkant.
I dag, 15. oktober er minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. En bølge av lys går rundt kloden når lys tennes i alle tidssoner kl 19.00.
Hos oss tennes det lys både på gravlunden og hjemme i kveld, og de små vi aldri fikk møte er ekstra tilstede i hjertet.
Dagens oppfordring fra meg til deg er å bli med og tenne lys, og om du har lyst og mulighet, gi en liten (eller stor) slant til Landsforeningen uventet barnedød og støtt forskning på barnedød.
Om du vil lese historien vår på Kvinneguiden så finner du den her.
