Med hjertet i magen

Dette blir et helt annet innlegg enn jeg hadde planlagt. For det skulle være positivt. Veldig positivt. Om desember og alt det hyggelige denne måneden bringer. For jeg startet måneden så veldig optimistisk. Før 1. desember var lys ute og i vinduer, julegardiner og diverse pynt på plass. Fordi det var koselig. Fordi det ga meg glede. Glede ga også den første dagen i desember meg, med besøk av en god venninne som jeg ser så alt for sjelden etterfulgt av en tur på julemarked med familien. At det var lørdag akkurat den dagen var heller ikke feil..

En liten bit førjulsmagi.

Søndagen var roligere, men likevel fin. For det gjør alltid noe med humøret og stemningen når treet med det rare i kommer opp i stua. Ja, vi er tidlig ute i år. Men det driter jeg i. Rett og slett. For akkurat nå finner jeg litt glede og ro i sjelen av akkurat dette.

Treet med det rare i. Fullt av minner fra merkedager og reiser. Fint for hjerte og sjel.

Jeg trodde at jeg skulle klare å holde på helgens gode følelse, men i går traff livets realiteter meg med et brak. Hjertet er nok en gang solid plassert en plass mellom brystkassa og magen. Alt verker. Fordi julen på ingen måte er som den skal være i år. Fordi pappa er borte. Fordi jeg ikke trengte å kjøpe julegave til ham. Fordi jeg ikke kunne skrive «morfar» på konvolutten til årets julekort. Fordi jeg kjenner stikket i hjertet flere ganger hver dag, når jeg tenker at jeg må ringe og fortelle pappa et eller annet. Fordi jeg etter et nanosekund husker at det kan jeg jo ikke. Jeg får aldri snakke med ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen. 45 dager har gått siden jeg var sammen med ham for siste gang. Siden jeg strøk ham over kinnet og kysset ham på den så alt for kalde pannen. 45 dager siden jeg sa farvel for siste gang.

Når screenshots fra bryllupsvideoen plutselig blir en uvurderlig skatt. Tenk at jeg ikke visste før nå hvor stolt pappa faktisk var den dagen for 11 år siden.

Jeg har lest at tiden mellom 3-9 måneder etter et dødsfall ofte kan være de vanskeligste (dronningen av Google her altså). Jeg er 1 1/2 måned inne i livet uten pappa. Hvis dette stemmer, gruer jeg meg enormt til de neste månedene. For frem til nå har jeg kanskje vært mest nummen. Kanskje fortrengt litt. Nå føles det litt som om jeg er på vei ut av tåken. Savnet er tydeligere. Hjertet verker litt ekstra. Og i går ble jeg en liten stund fullstendig overveldet. Helt ut av det blå. Jeg skulle bare kjøpe meg et julekrus med en dompap på. Fordi disse søte små fuglene får meg til å tenke på pappa. Han lovet jo å komme på besøk som en fugl, selv om vi ikke helt avklarte om det skulle være spurv, kråke, due eller dompap. Men jeg liker tanken på disse søte, små fuglene med røde brystkasser. Og et navn som kan minne om pappa.

Dompap(pa)!

Ved siden av dette kruset hang en rekke kopper med tekst på. Rettet mot foreldre og besteforeldre. Blikket mitt festet seg raskt på dem som hadde tekst med «pappa» og «morfar». Ut av det blå føltes det som om jeg fikk et slag i brystet. Jeg mistet pusten et sekund, og plutselig rant tårene. Foran et stativ fullt av kopper på Europris slo en flodbølge av savn og realitet over meg. Jeg kan aldri kjøpe en sånn kopp til pappa mer! Ikke at jeg nødvendigvis hadde gjort det uansett. Men det var fint å ha muligheten til å kjøpe små gaver til ham. Det var fint å ha ham! Og savnet etter ham blir visst bare større og større etterhvert som tiden går.

Jeg vet at pappa ikke vil at jeg skal sørge. Men det er lettere sagt enn gjort. I dag drukner jeg. Hjertet verker og klumpen i halsen blir større og større. Jeg burde kanskje bare la tårene flomme. Slippe dem ut. Kanskje kjenne på en letthet etterpå. Men det passer ikke akkurat nå. Så jeg holder igjen. Til jeg bare skal være hjemme. Uten sminke.

Pappa har selvfølgelig fått plass i treet med det rare i.

Fordi jeg vet at pappa vil det, skal jeg nok snart få hodet over vannet igjen. Se det positive. Være glad. For jeg tror fortsatt at denne måneden kan bli veldig bra. Jeg vet at positive ting snart vil skje. Og jeg trenger det. Dette året har vært vanskelig. I alle fall det siste halvåret. De fem månedene som har gått siden vi fant ut at pappa var syk. Så kort tid, men tøft nok for mange år. Jeg ønsker meg virkelig en fin siste måned av 2018. Jeg ønsker meg hygge, kos og harmoni. Fine stunder sammen med de nærmeste. Gå ut av dette året som skulle bli pappas siste på en god måte. Det hadde også han ønsket for meg og oss.

Men akkurat i dag kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å kjenne på savnet. Sånn må det kanskje være innimellom. Det er vondt, men litt fint likevel. Fordi savnet er et uttrykk for kjærligheten..

Lilla for bukspyttkjertelkreft

Oktober er rosa for brystkreft. November farges blå for prostatakreft. Men visste du at denne måneden også har en annen farge? At det også er måneden for å få en annen kreftform frem i lyset. Lilla for bukspyttkjertelkreft. Ganske ironisk egentlig, at begge disse kreftformene markeres i samme måned. For dette er nemlig de to kreftformene pappa hadde. Praktisk å få samlet disse i samme måned kanskje. Og akkurat i dag, 15. november, er World Pancreatic Cancer Day, eller bukspyttkjertelkreftdagen. Dette markeres verden over, selv om det går litt under radaren i forhold til alle rosa og blå sløyfer. I dag oppfordres man til å kle seg i lilla og bygninger rundt i verden blir opplyst i samme farge for å sette lys på denne vanskelige kreftformen.

Jeg fant ikke den lilla genseren som jeg trodde jeg hadde, men neglene er i alle fall lilla for min kjære pappa.

Før pappa fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft visste jeg lite om denne kreftformen. Jeg visste bare at det var en alvorlig diagnose og at flere kjente mennesker har dødd av denne krefttypen. Nå vet jeg naturlig nok mer. Mye mer enn jeg noen gang ønsket. Bukspyttkjertelkreft er en snikende og skummel krefttype. Og prognosene når man får diagnosen er ikke av den positive sorten. Ytterst få blir friske, de fleste dør innen et år. Er det spredning varer det ofte ikke mer enn 3-6 måneder. Dystre utsikter med andre ord. Og det er nettopp derfor det er viktig å ha en sånn dag, eller en sånn måned, med litt ekstra fokus på denne fryktelige sykdommen. Man trenger mer forskning på dette, og man trenger metoder for å oppdage denne krefttypen tidligere. For nå får de fleste diagnosen når det allerede er alt for sent.

Pappa ville som nevnt tidligere at jeg skulle skrive om det som skjedde med ham og oss. Jeg må holde meg til min rolle som pårørende, for hva han egentlig gikk gjennom er vanskelig å vite. Men at denne krefttypen er aggressiv og brutal, det er det ingen tvil om.

Jeg har lenge vært bekymret for pappas helse. For noen år siden fikk han nemlig prostatakreft. Full krisemaksimering. Nå i ettertid var det egentlig «a piece of cake», selv da han etter ca. 5 år fikk tilbakefall og beskjed om at han aldri ville bli frisk. Vi snakket litt om døden da, planla litt og forberedte oss litt. Men så hadde hormonsprøyter veldig god effekt, og alt så plutselig lysere ut. De siste årene har han fått hormonbehandling og tatt prøver for å måle PSA-nivået hvert halvår. Jeg har ventet like nervøst på disse resultatene hver gang. Det har vært nervepirrende og vanskelig. Men hver gang har prøvene lagt på null komma noe, som er godt innenfor normalen. Lettelsen har vært like stor hver gang. Så også i sommer, da jeg nervøst spurte pappa om prøveresultatet etter at han hadde vært hos legen. Han virket kanskje litt rar da han svarte, men i lettelsen tenkte jeg ikke noe mer over det og plasket videre i bassenget.

Et par dager etter ble lettelsen snudd til en mye større bekymring. Datoen sitter som spikret i hukommelsen. 5. juli. Dagen da livet ble snudd på hodet. Da vi glade og fornøyde kom hjem på kvelden med sushi og en flaske av favorittvinen. Da vi litt overrasket så at bilen til fetteren min sto utenfor, men tenkte at det var jo hyggelig. Helt til vi kom ut på kjøkkenet hvor pappa og stemor satt og ventet, og fikk beskjed om at fetteren min skulle passe på barna mens de snakket litt med oss. Hjertet mitt sank umiddelbart, og har fortsatt ikke kommet på plass der det egentlig skal være. Jeg skjønte at noe var veldig galt.

Det viste seg at de hadde visst siden før de kom til Norge i juni at noe var galt med pappa, og at det sannsynligvis dreide seg om bukspyttkjertelkreft med spredning til leveren. For å ikke ødelegge ferien vår, hadde de valgt å ikke si noe til oss, selv om flere andre av de nærmeste visste det. Men nå skulle pappa inn til biopsi, vi var der og vi måtte få vite. En uke senere fikk vi bekreftelsen, mistankene stemte. Allerede før vi reiste hjem fikk pappa sin første cellegiftkur. Legene håpte dette ville kjøpe ham måneder og kanskje år. Jeg konfererte med dr. Google, og klarte ikke å se like positivt på det. Jeg håpte på 6 måneder, men fryktet at pappa ville være borte før jul. Kanskje til og med før bursdagen min i oktober. Jeg fikk dessverre rett i forhold til begge. Cellegift hjalp ikke. Kroppen taklet det ikke. Det ble fort stopp fordi pappa gikk ned alt for mye i vekt. Håpet var å operere inn en sonde for å få i ham mer næring, men da det skulle gjøres oppdaget de at kreften hadde spredd seg ytterligere. Det var ikke mer å gjøre. 24. september fikk jeg beskjeden. Skulle jeg komme så måtte det bli nå. Jeg kunne ikke vente. Sannsynligvis hadde pappa max. et par uker igjen. Et par dager senere befant jeg meg i Texas, og resten er vel egentlig behørig dokumentert her. Han holdt ut litt lenger enn forventet, og jeg fikk 23 dager med ham før han forlot oss.

Det var utrolig tøft å se hva kreften gjorde med ham. Han var blant de heldige og hadde ikke store smerter, i alle fall klaget han ikke. Morfin trengte han bare de aller siste dagene. Det verste var å se hvor tynn han ble. Tynn og svak. Nesten hjelpeløs. Jeg trodde han hadde vært tynn før, for pappa var litt «beinrangel». Og da jeg dro fra ham i sommer var han ekstra tynn. Likevel er jeg overrasket over hvor mye tynnere det faktisk var mulig å bli. For å virkelig dokumentere hvor fryktelig bukspyttkjertelkreft er, burde jeg egentlig delt et bilde som viser hvordan han så ut. Men det vil jeg rett og slett ikke. Bare tenk dere en voksen mann på over 1.80, og en vekt på 30-tallet en plass. Vi har vel alle sett bilder av krigsfanger.. Det var så vondt å se den sterke pappaen min redusert til ingenting. Se ham visne foran meg. Livet som forsvant fra øynene. Den kritthvite huden til ham som pleide å være så brun. Skinn og bein.

Det er for sent for pappa. Selv om han hadde jevnlige kontroller og undersøkelser på grunn av andre helseplager, gikk denne kreften under radaren. Vi aner ikke hvor lenge dette fikk utvikle seg uoppdaget i kroppen hans, men den var aggressiv. Litt over 3 måneder fikk han fra endelig diagnose. 14 uker, eller ganske nøyaktig 100 dager. Det er ingenting. Blunk, og det er over. Han hadde så mye mer å gi, så mye å leve for. Vi skulle hatt ham her så mye lenger. Sånn ble det ikke. Men kanskje, med mer forskning, vil flere i fremtiden overleve denne styggedommen. Kanskje kan overlevelsesraten gå opp også for bukspyttkjertelkreft. Kanskje kan det i fremtiden finnes en kur, så andre slipper å gå gjennom det pappa, vi og mange andre har gått og kommer til å gå gjennom. Det er lov å håpe!

#sykdom #kreft #bukspyttkjertelkreft #pknn #pancreaticcancer #PANCaware #DemandBetter #WPCD #pårørende #familie #pappa

Svak

Om du noen gang lurte på om dette er en rosablogg eller ikke, så vil dette innlegget sannsynligvis avkrefte det en gang for alle. En svart syteblogg derimot.. Jeg føler virkelig at denne bloggen har beveget seg i en negativ retning de siste månedene, og jeg misliker det av flere grunner. For det første vil jeg ikke være en sånn blogger som bare klager. Men så er det også litt vanskelig å finne morsomme og hyggelige ting å skrive om når livet føles mest trist og kaotisk. For jeg er en sånn som skriver mest og best fra hjertet. Og sånn er det i hjertet mitt for tiden. Jeg beveger meg i en negativ retning. Og jeg vil ikke! Jeg liker det ikke, og jeg prøver å dytte det unna. Jeg klarte det en liten stund, men etter farsdagen har de siste ukene omsider tatt meg igjen. Og det suger!

Syk, trist og svak. Helt uten filter. Plutselig ser jeg 20 år eldre ut.

Nå har det gått tre uker siden jeg kom hjem, snart fire uker siden pappa døde. Og jeg trodde at livet og jeg skulle være tilbake til normalen nå. Planen min var å «tillate meg selv» å ta det litt med ro, lande litt etter den tøffe måneden i USA og bearbeide det jeg hadde vært gjennom de to første ukene etter hjemkomst. For man kan jo sette en tidsfrist på bearbeiding av sorg, akkurat som man kan sørge på kommando. Jeg leser jo selv hvor feil dette blir. Men ut fra tidligere erfaring trodde jeg at det var dette som skulle til. For etter hvert lite liv jeg har mistet, har de første ukene alltid vært de tøffeste. Selvfølgelig hadde jeg glemt at mye av dette sannsynligvis også hang sammen med kroppslige forandringer. Og det er jo ikke tilfelle nå. Så da jeg kom hjem kjente jeg ikke på denne overveldende sorgen som jeg trodde skulle komme. Joda, jeg var redusert og det førte fort til sykdom, og det har egentlig vært det jeg har slitt mest med. Sorg og savn har vært mer perifert. Allehelgensdag dro jeg som vanlig på arrangementet Hjertefred. Dette er alltid godt for hjertet, og treffer punkter i meg hvert eneste år. I år trodde jeg at det skulle vekke noe mer i meg, at sorgen skulle komme veltende. Isteden. Ingenting.

Engler og vakker stemning, men følelsene lot vente på seg.

Så kom farsdag. Og der kom de siste ukene plutselig tilbake og bet meg bak. Tre uker etter at pappa døde kom savnet virkelig veltende over meg. Og kombinert med denne seige sykdommen som suger ut alt jeg måtte ha av overskudd fikk det meg helt ut av balanse. Alle dagligdagse og automatiske gjøremål koster plutselig alle krefter jeg har. Bare å komme seg opp fra senga og inn i dusjen er en kamp. Når jeg ikke finner luen til minsten i barnehagen er jeg på nippet til å hylgrine. Jeg vil helst bare være helt alene. Uten å måtte gjøre noe. Uten å tenke noe. Uten ansvar. Kroppen og hjertet verker. Jeg klarer ikke lenger å henge med på livet rundt meg. Alt jeg vil er å komme meg gjennom dette og bli meg selv igjen. Ikke føle meg hjelpeløs, udugelig og svak, som en klump rundt foten til familien. Orke og klare igjen. Være glad igjen. Se positiviteter igjen.

For det skjer faktisk positive ting også. Som at vår trofaste oppvaskmaskin tok kvelden denne uka.

For jeg ønsket meg virkelig en ny..

Nei, det var faktisk ikke positivt i det hele tatt. Men det er positivt at vi har fått huset i orden sånn som vi ville. Og at det har skjedd før planen. Og det igjen har ført med seg andre små positiviteter, dog gjenstår det å se om det fører til ønsket resultat. Sånn livet er nå har jeg mine tvil, for det er mye et skritt frem og to tilbake. Kanskje ti tilbake til og med.

Og jeg har kommet i gang med planlegging av «begravelse» for pappa neste år, og har fått noen gode svar også der. Det er uvirkelig og vondt å sitte og planlegge sånt, men det er på en måte godt også. I alle fall når jeg ser at det kan løse seg til det beste. For det er mye som skal gå i orden når man skal bringe noen «hjem», og det er tungvint når planleggingen skal foregå på to sider av Atlanterhavet. Og det er vondt å vite at jeg ikke får vært med på den amerikanske delen av dette. Alt dette påvirker meg nok også vil jeg tro. Thanksgivinghelgen skal nemlig amerikansk familie og venner samles i en liten kirke i Nebraska, der stemoren min er fra og hvor hun og pappa giftet seg, for å ta et slags farvel med pappa. Jeg skulle veldig gjerne vært der. Det føles sårt. Men jeg kan ikke reise over dit igjen nå heller. Kanskje får jeg likevel vært med på et vis. Vi får se hva de finner på.

Men heldigvis er det sånn at pappa skal hjem. Og det er jeg glad for. At vi neste år skal få sette ned urnen hans i graven til besteforeldrene mine. Det føles riktig. Og det betyr at vi kan «besøke ham» hver gang vi er i Ålesund. Jeg tror det blir fint. Mitt håp nå er at vi kan samle flest mulig av pappas og vår familie og venner når stemoren min, søsteren min og forhåpentligvis fetteren min kommer til Norge med asken hans neste år. Pappa ville ikke ha ønsket en dyster begravelse med tårer og svarte klær. Han ville ha ønsket en fest. Latter og glede. Kom som du er. Enkelt og greit. Så, hvis noen av dere som leser her kjente pappaen min, det vil bety mye for meg og oss om akkurat du dukker opp når den tid kommer! Dette ser jeg faktisk frem til.

Og før det er det jul. Snart er det advent. Selv om det føles uoverkommelig i den tilstanden jeg er i nå, gleder jeg meg til å få frem advents- og julepynt. Og ikke minst å reise hjem til mamma og julefeiring i Ålesund. Treffe nære og kjære der. Det føles som det trengs nå. Og jeg håper så inderlig at jeg snart får litt mer energi så jeg kan kose meg litt med de forberedelsene som må gjøres også. For akkurat nå er julegaver, kalender til ungene (heldigvis halvferdig takket være Target), julekort og julebakst enda noen mursteiner på veggen foran meg. Og jeg hater det! Jeg liker ikke å føle meg så svak! Jeg liker ikke å føle at jeg ikke klarer noenting. Akkurat nå er jeg rett og slett flau over meg selv.

Når du føler at du har en stor L for loser i pannen..

#hverdagsliv #trist #tungt #sorg #savn #hjelpeløs #håpløs #huff #antirosablogg #ærlig #usensurert #svartblogg

En dag, mange følelser

Søndag 11/11. En dag med mange og ulike betydninger. Det er Singles Day, en dag som stort sett markeres av handelsstanden og kanskje noen single også. I alle fall i Kina har jeg hørt. Rundt om i verden markeres også Remembrance Day eller Veterans Day på denne dagen, til minne om falne i krig, til ære for veteraner og en markering av slutten på 1. verdenskrig. Her i lille Norge er derimot denne andre søndagen i november dominert av en ting. Farsdag. Reklamer og butikker har bombardert oss med informasjon om akkurat denne dagen i det siste. Kjøp ditt og lag datt til pappa på farsdagen! Og det er for så vidt hyggelig det, fedre fortjener å bli satt litt pris på innimellom. Vi markerer dagen her i huset også, så jeg er på ingen måte mot det. Men det blir kanskje likevel litt for mye. Litt for kommersielt. En slags kollektiv hylling av far på en og samme dag. Hva med å heller overraske pappaen i ditt liv på en helt annen dag? Sånn ut av det blå. Bare fordi han fortjener det.

I år er farsdagen for meg helt klart et slags tveegget sverd. For selv om pappaen her i huset blir feiret litt, så har jeg egentlig mest lyst til å hoppe over hele denne dagen også. Akkurat som med bursdagen min. Og all reklamen i forkant av denne dagen har vært små slag i ansiktet. For hver reklame og hver påminner har kniven blitt vridd en ekstra gang rundt i hjertet mitt. En påminnelse om at min pappa er borte. At det nå har gått tre uker siden jeg satt og så ham forlate denne verden. Og det bidrar til et ekstra savn, til tross for at jeg ikke har feiret norsk farsdag med ham på aldri så lenge. Vi har heller markert den amerikanske på sommeren, når vi har vært sammen. Nå blir det aldri flere verken norske eller amerikanske farsdager, og det svir litt. Jeg merker sterkere og sterkere at pappa er borte. Hver dag tenker jeg at nå er det lenge siden jeg har snakket med ham. Nå må jeg ringe og fortelle om det eller det. Og så kan jeg ikke det. Aldri mer.

Alle de fine blomstene jeg fikk av snille medmennesker da jeg kom hjem visner og burde kastes, men jeg klarer det liksom ikke. De er en påminnelse om at det ikke er så alt for lenge siden jeg hadde en pappa. Jeg føler nesten at han blir lenger borte fra meg når jeg kaster dem. Det blir en slags tomhet. En følelse av at nå skal vi glemme, livet skal videre. Men jeg glemmer jo aldri. Livet blir aldri det samme uten pappa. Nå er jeg farløs. Jeg skal gå gjennom resten av livet farløs. Og hver farsdag skal være en påminner om akkurat dette.

Ironisk nok tok jeg bilde av akkurat denne reklamen, den som også nevner prostatakreft, som var den første kreftformen pappa fikk. To påminnelser i en der altså (men en god sak å støtte).

Og det er nok ikke bare for meg farsdagen svir i år. Det er ikke bare jeg som minnes det som var og det som skulle ha vært. Det er nok ikke bare jeg som kjenner på det hver gang en reklame dukker opp på TV i ukene og dagene i forkant. Det finnes mange skjebner der ute. Farsdag er ikke bare idyll og kjernefamilier.

Hva med de barna som av forskjellige grunner aldri har noen farsfigur i livet sitt? Som likevel må sitte sammen med de andre barna i barnehagen eller på skolen og lage farsdagsgaver. Gaver som kanskje ender rett i søpla. Hva med de fedrene som aldri får være sammen med sine barn? Kanskje sitter de alene på grunn av et vanskelig brudd. Kanskje er barna deres langt unna. Hva med de mennene som så gjerne skulle vært fedre, men som kanskje aldri blir det? For ikke å snakke om de fedrene som har mistet sine barn. Som kun har minner og en grav å gå til. Hvordan er denne dagen for dem?

Også har vi alle oss som har mistet pappaen vår. Kanskje for lenge siden, kanskje nettopp. Kanskje har man vært gjennom mange sånne merkedager før, kanskje er dette den aller første. Uansett så vil farsdagen alltid være en litt sår påminner om pappaen man ikke lenger har.

Og du! Ja, akkurat du der ute! Du som fortsatt har pappaen din i livet ditt. Uansett om dere treffes ofte eller ikke, snakkes ofte eller ikke. Gjør meg en tjeneste i dag. Gå på besøk og gi pappaen din en klem. Eller ta opp telefonen og ring ham, si at du er glad i ham. Send i alle fall en melding! Det koster så lite, men kan bety så mye både for ham og deg. Og ikke gjør det bare i dag, gjør det til en vane om det ikke allerede er det! Det vil være gull verdt den dagen livet forandrer seg!

I dag tar jeg på meg en av T-skjortene til min pappa, kjenner litt på savnet og gleder meg over at for oss har det aldri vært noen tvil. En ting pappa og jeg var skikkelig gode på var å fortelle hverandre at vi var veldig glade i hverandre. Hver gang vi snakket sammen og hver gang vi møttes. Nå er denne vissheten det viktigste jeg har!

Gratulerer med farsdagen!

#farsdag #merkedag #savn #sorg #familie #pappa #kjærlighet #oppmerksomhet

En fireårings syn på døden

Noe av det vanskeligste og vondeste jeg har måttet gjøre som mamma har vært å først måtte fortelle barna sannheten om hvor syk pappa faktisk var, og siden sitte på FaceTime en halv verden borte og se dem ta imot nyheten om at morfaren deres var borte for alltid. Og alt i løpet av relativt kort tid. De to eldste er såpass store at de skjønner litt mer av dette med sykdom og død, men foreløpig har de såvidt jeg kan se taklet dette bemerkelsesverdig bra. Minsten er fortsatt for liten til å skjønne omfanget av det, og jeg er slettes ikke sikker på hva han egentlig forstår. Men han sier mye fint, om hvordan morfar er hos Gud og englene og hva han driver med oppe i himmelen. Og her om dagen fikk jeg meg en skikkelig overraskelse da jeg hentet ham i barnehagen. Han var fryktelig ivrig på å finne en tegning i skuffen sin som jeg bare måtte ha, og da han fant den fortalte han ivrig om det han hadde tegnet.

Den første personen på bildet er jo helt åpenbart meg som er lei meg, selv om det ser ut som jeg smiler. For egentlig gråter jeg fordi pappaen min er død. Gråter gjør også solen over hodet mitt. Ved siden av meg og solen, er pappa/morfar som er død. Ser nesten ut som han er på vei opp til himmelen, klar for å leke med engler og det som er. Og jammen har han på seg luen som vi kjøpte til ham litt på spøk da cellegiften tok håret hans også.

Denne tegningen gikk rett i hjertet og rett på kjøleskapet. Kanskje får den til og med en ramme på seg etterhvert. For den var så ekte og så uskyldig. Et barns syn på sorg og døden. Så enkelt og kanskje litt komplisert på en gang. Og definitivt både hjertevarmende og nydelig.

#familie #barn #sykdom #død #sorg

Dagen jeg helst vil hoppe over

Denne dagen har jeg gruet meg til. Av mer enn en grunn. Det er mandag. Det i seg selv kan jo være mer enn nok til å grue seg. Men for meg er det også den første ordentlige hverdagsmorgenen siden jeg kom hjem forrige uke. Etter over en måned borte, og etter alle den månedens påkjenninger, er det i dag første gang jeg opp tidlig og få barn hit og dit. Ekstra tungt når jeg sover dårlig om natten. Det blir ikke mange timene med søvn. For i mørket og stillheten kommer tankene. Og som om ikke alt dette var nok. Denne dagen er også bursdagen min.

Huff, som jeg har gruet meg.

Jeg kan ikke huske sist jeg var entusiastisk over min egen bursdag. Det må ha vært i barndommen. Nå hadde jeg gjerne sett at kalenderen hoppet rett fra 28. til 30. i oktober. Og spesielt i år!

På en sånn dag er det i alle fall innafor å trøste seg med et par sjokoladebiter til morrakaffen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe..

Nei, ta meg heller tilbake til helgen. Helst til lørdagen. Den ble ganske bra. Da fikk mamma endelig innkassere årets bursdagsgave, og vi hadde et par hyggelige timer med Beatles-musikk på Chat Noir. Det var deilig å kjenne at jeg trakk ned gjennomsnittsalderen i salen for en liten stund. Og lets face it, et par timer en meter eller to fra denne karen er ikke å forakte.

Dronningen av gode plasser slo til igjen. Ingen skrikende blodfan akkurat, men han her er definitivt eyecandy for middelaldrende damer. Eller, man burde kanskje heller siklet på Jørn Hoel i denne alderen?

Men, så kom vi altså til dagen i dag. «Min» dag. Og akkurat nå står den foran meg som en relativt solid murvegg. For dette blir selvfølgelig den første bursdagen min uten pappa. Og det er fortsatt så ferskt. Ni dager har gått. Og jeg vet at han ikke ville det sånn. Jeg vet at han sa til legen at oktober passet usedvanlig dårlig. Det var ikke den beste måneden å dø i. Men sånt velger man jo ikke. Så nå ble det oktober.

I dag flyr tankene mine stadig to år tilbake i tid. Da vi møttes på «halvveien» for å feire 40-årsdagen min og hadde noen fine dager sammen i New York. Dager jeg er uendelig takknemlig for.

Kontrasten til i år er så stor. I dag er alt jeg ønsker meg den tradisjonelle bursdagstelefonen fra pappa. Med litt sur bursdagssang. Alltid et av høydepunktene på dagen min. I år kommer den ikke. Aldri mer. Han skal aldri synge bursdagssangen for meg mer. Jeg skal aldri høre stemmen hans mer. Aldri se ham mer. Og det skjærer i hjertet. Denne dagen blir det så ekstra tydelig at han er borte. Og jeg skal prøve å gjøre det beste utav den, virkelig. For jeg har fortsatt mye og mange. Men likevel, jeg skulle virkelig gjerne hoppet over akkurat denne dagen..

Første hverdag og første bursdag uten pappa kvalifiserer definitivt som filterdag. Men hvor ble det av sånne geriatriske filter mon tro?

#hverdag #mandag #bursdag #blåmandag

Sørgende småbarnsmor omkom i flystyrt

Jeg har nevnt den irrasjonelle flyskrekken min x antall ganger før, så i dagene før jeg reiste hjem fra USA var dette selvfølgelig overskriften jeg så for meg i tabloidavisene. Det ville jo vært den perfekte, tåredryppende historien. Mammaen som hadde vært langt vekke i en måned, som nettopp hadde sett sin egen pappa dø, bare for å selv følge etter ham i en dramatisk flystyrt noen dager senere. Endelig på vei hjem til mann og barn, og så skjer katastrofen.

Så overtroisk er jeg at jeg ikke turte å dele noe på sosiale medier om hjemreisen, for det er jo også en sånn typisk greie. Siste bilde før hun boardet dødsflighten..

Men heldigvis, turen gikk bra den. På veien over Atlanteren fikk jeg til alt overmål to seter helt for meg selv. Ren luksus. Hadde man bare klart å sove.. Mellomlandingen i Frankfurt ble litt verre, der jeg med under en time til neste flight måtte spurte gjennom hele flyplassen. Og dere som har vært der vet kanskje hva det vil si. For den er stor altså! Det er så typisk. Vanligvis når vi mellomlander der på sommertid har vi god tid og kort vei. Nå var det altså stikk motsatt. Flaks for meg at det var litt forsinkelse. På den relativt korte flyturen mellom Tyskland og Norge nådde angsten nye høyder. For det var selvfølgelig her det skulle gå galt. Rett før mål liksom. Hjalp ikke at det virket som om de var litt usikre på flyet før avgang heller. Det ble to lange timer for undertegnede før vi endelig landet trygt i Oslo. Lettelsen var stor, og gleden enda større da jeg kom ut og ble møtt av dette.

Du vet du har vært lenge vekke når du møtes av dette.

Det var nesten litt uvant å være hjemme hos mine igjen. Ikke bare var huset ganske forandret, siden mannen har gjort ferdig mye av oppussingen og ryddingen vi begynte på før jeg dro. Men etter en måned borte var det rett og slett uvant å ha alle rundt meg igjen. Jeg har levd i unntakstilstand de siste ukene, litt i en boble. Og jeg var så sliten, så sliten. Onsdagen forsvant i en tåke rett og slett. Torsdag befant jeg meg fortsatt i en boble. Jeg følte at jeg satt fast mellom to verdener. En del av meg følte at jeg fortsatt burde ha vært i Texas, og hos stemoren min (egentlig liker jeg ikke ordet stemor, la oss heller si bonusmammmaen min) som skjønner nøyaktig hva jeg har vært gjennom. Men nå var jeg altså tilbake til hverdagen i Norge. Jeg prøvde å tilpasse meg, men boblen var altså fortsatt godt plantet rundt meg. Jeg var ute, men ikke tilstede. Jeg så verden surre forbi rundt meg, og jeg klarte ikke å følge med. Ytterst merkelig følelse.

Jeg følte meg unormal. Unormal fordi jeg ikke sørget. Jeg følte meg bare fortsatt nummen. Burde jeg ikke være helt knekt? Burde jeg ikke bare gråte og gråte? Eller hadde jeg rett og slett sørget ferdig på forhånd? For gudene vet at de siste månedene har vært fylt av en slags sorg. Så sprakk boblen. I går klarte jeg ikke å fungere i det hele tatt. Mamma skulle komme på kvelden, og jeg styrer vanligvis hele dagen med forberedelser. Men plutselig tok det mange timer bare å komme seg ut av sengen. Og bare å dusje kostet et tonn med energi. Å tenke på hva vi måtte handle var umulig, jeg klarte ikke engang å komme meg inn i butikken. Og da vi kjørte forbi favorittrestauranten min, mitt eget lille Texas bare noen kilometer fra huset vårt, som sørgelig nok ble totalskadet i brann i går, da begynte tårene å renne. Synet av det brannskadde huset og tonene til «Seasons in the sun» overveldet meg helt. Typisk nok med datteren og en venninne i baksetet. Innimellom er det greit å kunne gjemme seg bak langt hår..

Egentlig var det litt godt å kjenne på det. Kjenne seg litt normal igjen. Kjenne på savnet. Jeg har jo ventet på dette godstoget. Dog tror jeg det bare sneiet litt borti meg denne gangen. For jeg samlet meg relativt fort sammen igjen. Og kanskje er det akkurat sånn det skal være akkurat nå. Det har gått en uke, og jeg har fortsatt en del å prosessere. Jeg klarer ikke helt å samle hjernen min rundt det faktum at jeg for en uke siden satt og så pappaen min dø. At han er borte for alltid. Det får komme etterhvert. Nå skal jeg bare ta tilbake livet og hverdagen så godt jeg kan. Akkurat som han ville ha ønsket det..

#kreft #død #familie #pappa #pappajente #savn #hverdag #cancersucks #fuckcancer

Vår reise fortsetter

Den korte tiden som har gått etter at pappa dro fra oss har vært rar. På mange måter. En god venninne beskrev det som å være i en boble, og det har hun jammen rett i. Jeg hadde egentlig regnet med at vi, eller i alle fall jeg, skulle gå rett i kjelleren når dette var over. Med overveldende sorg og masse tårer. For sånn var tiden min etter hver gang jeg måtte ta farvel med et høyt ønsket barn. Dagene etter ble stort sett tilbragt hulkende i senga, og tanken på å gå noen plass eller gjøre noe var utenkelig. Derfor droppet jeg sminke da jeg sto opp i går, forberedt på tåreflommen som skulle komme. Det skjedde ikke. Joda, tårene kom da jeg litt utpå dagen omsider delte tapet vårt med omverden. Det ble plutselig litt mer virkelig da. Men ellers har jeg følt mye på en slags ro. Og følelsen av godhet rundt oss. Min pappa var definitivt en godt likt og høyt elsket mann.

Og istedenfor at vi setter oss ned og sørger, så fortsetter vi å leve. Han ville ha ønsket det sånn. Ikke sitt og gråt over meg. Lev! Så utpå ettermiddagen tok jeg likevel på meg trynet og vi tre jentene dro til et av favorittkjøpesentrene. Jeg skal love dere at det var et sansesjokk etter over tre uker inne. Men det var godt også. Jeg gikk rundt der i boblen min og så livet foregå rundt meg. Og jeg fikk gått innom favorittbutikken min og har nå en ny veske på ønskelisten. Hørte du det, mannen min?

Og jeg måtte humre litt for meg selv hver gang vi kom inn i en butikk. For her møtes man alltid av et: «Hi, y’all! How are you today?» Og gjerne også spørsmål om man har hatt en fin dag. Jeg hørte stadig min egen stemme svare at jeg hadde det fint, mens stemmen i hodet sa: «You really don’t wanna open that can of worms..». Om de bare hadde visst..

Lurer på hvem som malte himmelen for oss i går ettermiddag..

Vi føler fortsatt pappas nærvær. Eller, vi ønsker det i alle fall. Denne himmelen for eksempel, og alle fuglene som fløy rundt og sang. Vi valgte å ta det som et tegn på at han har det bra, og at han er hos oss. For både stemoren og jeg passet på å be ham om å sende oss tegn mens han fortsatt var hos oss. Jeg spesifiserte kanskje litt mer enn henne, men tegn er tegn. Stemoren min fikk et veldig klart et da hun var og handlet i går. Et som det egentlig var jeg som ba om, men det duger for meg at hun opplevde det.

Jeg har fått mine drypp jeg også. Som et maleri som plutselig dukket opp i Facebook-feeden min, en historie som jeg kanskje kan skrive mer om når jeg får det hjem til meg. For jeg var heldig og fikk kjøpe det. Og kjøkkenlysene som innimellom slo seg av og på da stemoren min og jeg satt og snakket om han i går kveld. Ja, vi sitter på kjøkkenet nå. Stuen der han døde og der den tomme sykesengen fortsatt står føles litt rar.

Det føles så tomt..

Dette med lys var det første jeg ba ham om. Litt galgenhumor den dagen jeg kom hit. «Kan du innimellom gi meg små tegn på at du er der, kanskje slå av og på lysene for eksempel?» Kanskje var han innom en tur i går. Men, jeg mente i mitt hus altså, pappa.. Det aner meg, med tanke på de tingene jeg litt på spøk og litt på alvor ba ham om, at det vil komme flere tegn fra spøkefugl-pappaen min.

Tilbake til himmelen som det er bilde av over. Den klare himmelen vi har hatt siden han dro er kanskje et godt tegn i seg selv. For i det siste har det vært grått og regnfylt. Helt til himmelen klarnet opp omtrent da pappa døde. Siden har det vært klart, solfylt og deilig. Kanskje et tegn på fest i himmelen?

Vi klarer oss altså greit her. Ja, det er tomt og vemodig. Men vi fortsetter livet med pappa i hjertene våre. Og vi hedrer han langs veien. Som da jeg i går puttet litt whiskey i kaffen og satte meg i stolen jeg har sittet i alle disse dagene. Den som sannsynligvis har merker etter rumpa mi. Jeg satt der i stillheten, tittet på den tomme sengen, holdt rundt den varme kaffekoppen med en liten dæsj whiskey (som jeg egentlig hater smaken av), og jeg følte ham. Det var hans rom, og det vil det alltid være. Og selv om kroppen hans er borte, vil han alltid være hos oss!

Skål, pappa!

#familie #sykdom #død #kreft #pappa #pappajente #sorg #livetetterpå #fuckcancer

Verden har blitt et fattigere sted

Plutselig ble det tomt. Og stille. Fryktelig stille. Øredøvende stillhet faktisk, om det er mulig. Borte er lyden av oksygenmaskinen. Borte er lyden av pusten din. Den forsvant rett før midnatt fredag kveld (Texas-tid), litt før 7 på lørdag morgen i Norge. Som en siste lille spøk forlot du oss med en liten datoforvirring. Men for deg som likte å leke litt med tall passer det vel greit at den offisielle datoen også her borte ble 20.10.2018.

Denne datoen, eller kanskje heller disse datoene, skulle altså bli den som forandret livene våre for alltid. Pappa er borte. Han puster ikke mer. Hjertet slår ikke mer. Hjertet som kjempet så hardt. Det gode hjertet som slo for oss. Nå er det stille. Nå har du fred. Og vi sitter igjen. Fortsatt litt numne, fortsatt litt usikre på hva vi skal føle. Sorg, savn, lettelse, fred? Hjertet verker, men det finnes samtidig en ro. Den samme roen jeg kjente på den dagen som skulle vise seg å bli hans siste, da jeg satt her alene med ham i 6 timer og bare hørte på pusten hans. Jeg er takknemlig for disse timene, som jeg egentlig gruet meg så veldig til. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk være ved siden av ham hele denne dagen, og for at jeg fikk stå og stryke på ham da han dro fra oss. Det ble en spesiell stund. Rart, vondt, verdig og riktig. I hans egen «mancave», fylt av kjærlighet, med stemor og meg på hver sin side av sengen og med en trygg engel av en sykepleier som støtte.

Og jeg er takknemlig for ham. For livet hans. For at jeg fikk ha ham i nesten 42 år. Selv om det skulle ha vært så mye lenger. Jeg er takknemlig for barndommen min med ham, selv om jeg ofte ønsket den litt annerledes den gangen. Som barn var nemlig drømmen at pappa jobbet i kiosk. Tenk det, fri tilgang på godteri og en pappa som kom hjem hver ettermiddag. Isteden dro pappa land og strand, til og med verden rundt som helikopterpilot. Han var med og slukket skogbranner i sydeuropa og fløy ambulansehelikopter og reddet liv i Norge. Og dette er bare en liten brøkdel av alt han gjorde. Flyging var ikke bare jobben hans, det var hobbyen hans. Han elsket det. Men for en liten jente, en pappajente, som bare ville ha pappaen sin hjemme, var det ofte vanskelig. Det var savn og tårer. Det var klamring om ben og bønnfallinger om at han ikke måtte dra. Men det var også lykke når han kom hjem og hadde litt fri. Og jeg var jo stolt av pilotpappaen min også. Han var helten min! Og jeg elsket å være med ham på jobb. Henge rundt på flyplassen. Surre rundt i hangaren. Og jeg fikk tidlig prøve å fly selv. Og da mener jeg ikke bare å sitte på. Hvor ironisk er det ikke at jeg i senere år har utviklet en relativt solid flyskrekk?

Barndommen ganske greit oppsummert i et bilde.

Nå er jeg takknemlig for denne barndommen, dette livet jeg hadde som pilotdatter. Alle opplevelser. Alle gode minner. Og alle muligheter som jeg fikk på grunn av det.

Og jeg er takknemlig for alle årene jeg har hatt med ham i voksen alder. Tiden vi har hatt sammen i Texas. Hjemmet jeg har hatt hos ham her. Takknemlig for at han alltid har vært der, selv om vi har vært langt fra hverandre. Alltid bare en telefon unna. Jeg kommer til å savne det enormt. Se nummeret hans på mobilen. Høre stemmen hans. Se ansiktet hans.

Og jeg er så uendelig takknemlig for at han har vært der, om ikke nødvendigvis tilstede hver gang, i alle mitt voksne livs store begivenheter. Han visste at mannen min skulle fri til meg før det skjedde, og var tilstede under selve frieriet. Han har opplevd å få tre barnebarn, to har han kunnet være med og døpe. Han fulgte meg til alteret den dagen jeg giftet meg, et minne som betyr uendelig mye for meg akkurat nå. Han har sørget med meg når jeg har mistet ufødte barn. Og han har gledet seg over at vi endelig fikk vår minstemann. Han har gledet seg til hver sommer, og gleden har vært gjensidig hos oss alle. Det er ikke bare vi her i huset som føler på tomrommet i dag.

Vi har ventet på denne dagen. Med sorg og med frykt. Men også med håp. Jeg kjenner litt på en vond følelse fordi jeg innimellom de siste par ukene har vært så desperat at jeg har «ønsket ham død». Det var jo ikke dette jeg ønsket. Men det fantes ingen vei utenom. Og jeg vet at han ikke ville forlate oss, men han har fred nå. Ingen kreft. Ingen smerter. Han har tatt sin siste flytur og er forhåpentligvis gjenforent med alle som har reist før ham. Og jeg vet at han ikke vil at vi skal ha det vondt. Det er litt vanskelig å unngå, for han var så høyt elsket og vil alltid savnes. Sorgen vil være der. Men vi skal også feire ham, glede oss over livet han hadde.

Min sterke, rare, morsomme, gode og stae pappa. Du kjempet som en helt. Men du har jo alltid vært nettopp det – min helt. Du viste din styrke helt til det siste. Du overrasket alle med din standhaftighet og ditt sterke hjerte. Og jeg er så glad for at vi fikk disse siste ukene sammen. Du tapte ikke mot kreften, du sparket den i rumpa! Og nå pappa, nå skal du hvile. Selv om kroppen din er borte, vil du fortsette å være med oss. Og jeg vil alltid være din pappajente.

Du er med meg på alle mulige måter. Du lever videre i meg. Vi er så like, vi to.

#sykdom #kreft #død #sorg #pappa #pappajente #fuckcancer

Ro

Det gjorde visst godt å knekke sammen litt i forgårs. Lette på trykket. Selv om det på sett og vis gjorde meg enda mer sliten. Å være åpen om det hjalp om mulig enda mer. For jeg fikk flere gode og konstruktive tilbakemeldinger fulle av omsorg. Og alle var like enige. Jeg har gjort alt jeg kan, jeg har vært her snart en måned, jeg har tatt farvel. Det er greit å reise hjem nå. Så jeg har bestemt meg for at den returen som nå er satt neste uke, den er endelig. Om noen dager drar jeg uansett. Og det føles godt for hjertet. Så må jeg bare prøve så godt som mulig å ikke klandre meg selv om pappa fortsatt lever da.

Nå har jeg sagt alt for mange ganger at han ikke lever til da og da, men han fortsetter å overraske. Så jeg skal ikke lenger si at jeg tror dette er over før jeg drar. Jeg bare håper, for hans skyld og vår skyld. Han har nå levd dobbelt så lenge som legen regnet med. Han har bevist sin styrke. Nå vil vi alle at han skal finne fred. Dog, fredelig er han i dag. Der han var urolig i går er han nå stikk motsatt. Det er ikke lett å få kontakt med ham. Men selv om han er rolig i dag, så håper jeg han ikke blir liggende sånn lenge. Dette er jo ikke ham. Det er ikke pappaen min. En del av ham har allerede reist fra oss.

Jeg var urolig for denne dagen. For jeg visste at hovedansvaret for ham ville bli på meg. Og det føltes fryktelig ukomfortabelt. Men når jeg nå sitter her og hører på den evinnelig irriterende oksygenmaskinen, ispedd noen små host, litt surkling og ellers rolig pusting, kjenner jeg en slags fred. Jeg er heldigvis ikke helt alene likevel. Siden pappa var dårligere i går (noen ønsker blir visst hørt) og må medisineres oftere, har vi fortsatt 24-timers pleie. Så selv om det var jeg som måtte gi ham morfin for en liten stund siden (yay me!), hadde jeg en trygg person ved siden av meg. Heldigvis! Jeg sier det igjen, disse hospice-folkene er engler! De skal fortsette å være her hele døgnet i alle fall til over helgen. Men pappa blir ikke bedre akkurat, så det er vel en viss mulighet for at de blir her resten av veien.

Nå skal jeg gjøre det beste ut av de dagene som er igjen. Det blir en stund til jeg ser denne siden av familien igjen. Fetteren min tok jeg farvel med allerede i går, for han har reist utenbys. Veldig vemodig. Enda rarere blir det å dra fra søster og stemor. La dem sitte igjen med dette, eller eventuelt et helt nytt liv uten pappa. Jeg skulle gjerne bodd nærmere dem i denne tiden. For de vil jo få en helt ny hverdag, uten pappa i huset. Jeg er i alle fall glad for at jeg har kunnet være her for dem nå, aller mest for stemoren min. Jeg vet hun er takknemlig for det. Og jeg tror det har knyttet oss enda tettere sammen, det å gå gjennom denne tiden i fellesskap. Og vårt forhold skal fortsette også uten pappa. Etter 21 år er hun mer som en bonusmamma enn en stemor. Jeg har selvfølgelig også min egen, fantastiske mamma, men det er fint med en i bonus også. Og søsteren min som bare fikk ha pappa i 15 år, vil kanskje etterhvert ha spørsmål om ham. Spørsmål som jeg som fikk ha ham i nesten 42 år kan svare på. Så familien vår består. Bare med en person mindre, en som vil være veldig savnet.

Once upon a time. Fortsatt mitt favorittbilde av vår lille familie.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer