Megan Lykke

*† 8/6-2019 kl. 15:48

295 g

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

25 cm

For alltid i våre hjerter.

Det fineste med å ha en blogg er kanskje muligheten du har til å gå tilbake og lese gamle innlegg. Innlegg du kanskje hadde glemt. Tanker og opplevelser som betydde noe da, men som kanskje går i glemmeboken etterhvert. I en blogg lever minnene for evig. Her om dagen gikk jeg av en eller annen grunn tilbake til arkivet for mai 2018, noe som vakte mange følelser. Litt glede, litt humring, litt irritasjon, litt gjenkjennelse og litt sorg. For selv om noe er likt, er det også mye som har forandret seg dette siste året. Ikke minst et par store ting som jeg slettes ikke så komme..

La oss begynne med likhetene. Som hvordan jeg i fjor gruet meg til å sende eldstemann på leirskole. Her var det déjà vu i år, da vi sendte jentungen avgårde. De samme følelsene om hvor fort tiden har gått, og minnet om hvor glad jeg var for at det fortsatt var lenge til de skulle avgårde sånn da de gikk i 1. og 2. klasse. Nå er det bare å vente på minstemanns tur om noen år.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Leirskole 2018 vs. 2019

Og likhetene stopper faktisk ikke der. For da eldstemann var på leirskole i fjor (riktignok i begynnelsen av juni), ble minsten, jentungen og jeg slått ut av et lumsk magevirus. I år gjorde forkjølelsen sitt inntog i heimen mens jentungen var borte. Disse ungene kommer ikke hjem FRA leirskole med smitte, de kommer hjem TIL smitte..

Sykdom 2018 vs. 2019

Så har vi noen vesentlige forskjeller. En irriterer litt mer enn andre. En sånn ting som gjerne er en evig kilde til irritasjon. Nemlig været. Dette ville normalt ha gått i glemmeboka, men takket være bloggen er den fantastiske våren (og sommeren) vi hadde i fjor dokumentert til evig tid. Jeg blir rett og slett sur når jeg ser tilbake. Sol, sol og atter sol. Og varme! Selfier av et smilende, brunt ansikt og brune legger på solsenga. Jeg var ute i godkroken store deler av dagen. Det var lykke og nytelse. Sånn er det definitivt ikke i år. Gråvær og en gradestokk som sjelden når opp til 20 grader er liksom ikke helt det samme. Dog er det kanskje en velsignelse at det er sånn akkurat nå, for det øyeblikket den faktisk bikker 20-tallet og sola skinner, da begynner denne kroppen med en ekstra person i faktisk å slite. Ganske ulikt meg, men sikkert ikke unormalt. Burde vel egentlig håpe på en kjølig sommer i år..

Maiværet 2018 vs. 2019

I fjor på denne tiden var det også slanking på gang. En kilde til irritasjon da, men kombinert med brunfargen ser jeg nå at jeg så mye livligere og freshere ut for et år siden. Jeg føler meg langt unna den personen i år. Slanke meg gjør jeg definitivt ikke! Nå eser det meste utover, samtidig som jeg føler meg slapp og gusten i huden. Bedre lykke neste år?

Fotokjerring 2018 vs. 2019

På denne tiden i fjor gledet jeg meg også til en sommer med masse familietid. Først og fremst tid med pappa, først her i Norge og så i USA. Jeg visste det ikke da, men livet mitt var allerede i ferd med å forandre seg for alltid mens jeg gikk her og gledet meg. For pappa var allerede syk. Og de ante allerede at det kunne dreie seg om noe veldig alvorlig, selv om den endelige diagnosen ikke kom før i juli. Og før dette visste jeg altså ingenting. Noe som sikkert var like greit. Jeg slapp noen ukers bekymring. Livet lekte før bomben smalt. Og nå er pappa borte. Livet blir aldri det samme. Jeg skal aldri glede meg til besøk fra ham igjen. Eller besøk hos ham. Neste gang vi kommer til Texas, er stolen hans tom. Jeg vet det så godt. Jeg får stadig og oftere flashbacks til det øyeblikket da han døde foran øynene mine. Til tomheten etterpå, både psykisk og fysisk. Likevel er det vanskelig å se for seg hvor rart og tomt det kommer til å føles å komme tilbake dit. Han var jo alltid der. I godstolen foran TV med sport, et gameshow eller en eller annen for meg uinteressant dokumentar på full guffe. Utenfor lesende på en svær blekke av en avis mens jeg fløt rundt i bassenget. Eller sittende på kjøkkenet med et smil og et hei når jeg som førstemann kom tuslende ut av soverommet om morgenen. Nei, den tomheten er vanskelig å tenke på. Livet blir aldri det samme igjen. For et år siden hadde jeg en pappa. En pappa jeg ikke visste jeg snart skulle miste. Nå har jeg kun minnene igjen. En sår og vond forskjell.

Pappatid 2018 vs. 2019

I år har jeg derimot noe helt annet. Noe som kom enda mer overraskende. Noe som kan bli veldig fint. Det lille mirakelet som vokser i magen min. Det har ofte vært sånn i vår familie, og da spesielt på farssiden, at når noen går ut av tiden, kommer nye til. Det finnes flere eksempler på det. Vi lurte faktisk på det den gangen i oktober. Hvor vil det komme et nytt lite menneske? Jeg var ikke et av alternativene. Isteden ga jeg vekk små babyklær som pappa hadde glemt å sende til oss for flere år siden. Vi trengte dem jo ikke! Jeg angrer litt på det nå..

Overraskelsen 2019

Men det er bagateller. Uviktig. Det viktigste er den som vokser der inne. Man kan faktisk lure på om det er en mening med det. For at det i det hele tatt vokser et menneske i magen min er på alle mulige måter et mirakel i seg selv. En gedigen overraskelse, et lite liv som har trosset alle odds frem til nå. Og når termin i tillegg faller ca. 3 uker før ettårsdagen for pappas bortgang, da blir det ekstra spesielt. Og samtidig litt sårt. For denne lille kommer aldri til å treffe morfaren sin. Denne gangen vil han ikke sitte i Texas, limt til telefonen sin mens han venter på oppdatering om fødsel. Denne gangen vil han ikke glemme å sende en eske babytøy, som bonusmamma tilfeldigvis vil finne i garasjen om noen år. Dette barnebarnet får han aldri se, aldri holde. Dette barnebarnet vil kun kjenne ham fra bilder og historier. Men likevel føler jeg at han på en måte er med. Forhåpentligvis passer han på oss. Kanskje var det også han som sendte dette mirakelet vår vei. Litt av en skruball, pappa!

Men hva annet kunne man egentlig forvente av en spøkefugl og baseballfan?

Follow my blog with Bloglovin

Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..

To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.

Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.

For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.

Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!

Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.

Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.

Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?

Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?

Follow my blog with Bloglovin

Jeg vet rett og slett ikke helt hvor jeg skal begynne dette blogginnlegget. Eller hva jeg i det hele tatt skal skrive. Men etter all skrivingen da pappa var syk, må jeg nesten «avslutte» dette kapittelet med noen ord om den fine helgen vi nettopp hadde i pappas minne.

En time forsinket kom vi omsider fram til Ålesund torsdag kveld, hvor vi ble gjenforent med amerikanerne våre. Veldig godt! Og litt følelsesladet. For sammen med dem var selvfølgelig også bagen med urnen til pappa. Nå var han hjemme, tilbake i barndomsbyen.

Fredag var det tid for urnenedsettelse. Og etter å ha kommet til en by tom for snø på torsdagen, våknet vi til en snøfull dag på fredagen. Moro for amerikanerne, ikke fullt så moro for meg som hadde flyktet fra snøen på Østlandet. Like fullt ble det en fin markering ved graven, med oss nærmeste og en håndfull venner av pappa som betydde ekstra mye for ham. Akkurat det betydde ekstra mye for meg også, at de tok seg tid til å komme og dele denne stunden med oss.

Selv om du hatet snøen – du er hjemme nå, pappa!

Etterpå dro hele gjengen på café for en matbit, kaffe og litt hyggelig samvær. Et godt avbrekk før stresset med å fikse det siste før lørdagens “Celebration of Life”. For det er ikke til å stikke under en stol at det ble hektisk. Jeg gikk litt rundt meg selv der en stund, og på et eller annet tidspunkt slo hjernen min seg helt av. Men med godt samarbeid og hjelpende hender kom vi i mål med både innkjøp og lokaler, og klokka halv to på natta var jeg også i mål med kakebaking.

Lørdag våknet vi til strålende sol. Det kunne ikke passet bedre. Det føltes virkelig som den skinte spesielt for pappa. Lokalene jeg hadde valgt kunne heller ikke passet bedre. Jeg visste det egentlig med en gang jeg begynte å planlegge denne dagen. At det var her vi måtte ha det. Disse lokalene ligger utrolig fint til nede ved sjøen, ikke langt fra der pappa vokste opp. Med panoramautsikt mot fjell og fjord, og holmen som pappa pleide å svømme til som barn. Da jeg kom inn der og så utsikten, visste jeg at jeg hadde valgt helt riktig. Det var ingen bedre plass å markere pappas liv enn akkurat her!

Da jeg startet planleggingen tenkte jeg at det kanskje kom rundt 50 gjester. Da det nærmet seg innså jeg at det fort kunne bli fler, muligens 70. Det var en smule overveldende da kjente, kjære, nære og mer ukjente flommet inn dørene. Det var mange klemmer og mange å hilse på. Såpass mange at det var noen jeg rett og slett ikke fikk hilst på også. For inn gjennom dørene kom det faktisk 80 stykker! Og det var så fint! At alle disse kom for å være sammen med oss, og for å minnes pappa. Det er fortsatt rørende å tenke på. Det var så mye varme og så mange fine ord.

Spesielt en tale gjorde ekstra inntrykk på meg. Da en av helsearbeiderne som fløy ambulansehelikopter sammen med pappa fortalte hvordan pappa gjerne tok seg av de pårørende mens de jobbet med pasientene. Dette var nytt for meg, og traff dypt inni hjerterota. Og da han fulgte opp med å fortelle hvordan jeg var pappas store svakhet, at han ville gjort hva som helst for meg, da knakk jeg. Det gjorde så godt å høre akkurat det. For i barndommen så hendte det nok at jeg følte at jobben hans kom foran meg. Men så var det kanskje ikke sånn likevel..

Ettermiddagen var komplett da jeg satt og tittet ut på utsikten mens summingen av stemmer fylte rommet, og jeg plutselig fikk øye på et helikopter i det fjerne. Helt i pappas ånd. Det var nesten så han var der. Han skulle ha vært der, midt blant alle disse menneskene som betydde og fortsatt (for oss andre) betyr så mye! Tenk at flere kom langveisfra bare for å være med disse timene en lørdags ettermiddag. Jeg er så takknemlig!

Så om noen av dere som var sammen med oss på lørdag leser dette (og det tror jeg noen av dere gjør), av hele mitt hjerte; TUSEN TAKK! Takk for at dere kom! Takk for varmen! Takk for klemmer! Takk for gode ord! Takk til dere som hjalp til med kakebaking og klargjøring! Takk til dere som delte deres minner om pappa med oss! Takk til dere som kom med eller sendte blomster! Og kanskje en ekstra takk til dere kollegaer/venner av pappa – det var skikkelig fint å se dere igjen! Bare takk, takk, takk! Vit at alt settes uendelig stor pris på!

Dagene etter minnestunden har nesten vært litt tåkete. Lufta gikk litt ut av meg da det var over, og jeg kjente plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Planlegging og arrangering har vært psykisk krevende, men samtidig en god ting å gjøre. Jeg har trengt å gjøre noe for pappa. Og det er godt å kjenne at denne helgen ble helt riktig. Samtidig har jeg ikke klart å samle hodet og hjertet helt rundt det som skjedde fredag og lørdag enda. Jeg har ikke hatt tid. Resten av tiden i Ålesund gikk  selvfølgelig med til sightseeing. Vi måtte jo ta med fetteren min som aldri har vært der før til noen av de fineste plassene. Og akkurat dette føler jeg fortjener et helt eget innlegg. For vakrere by enn min finnes ikke!

Og etter vi kom hjem (nok en gang grundig forsinket) på mandag kveld, har det gått i ett med både sedvanlig hverdagsliv og en god del arbeid for å få huset klart til tre ekstra beboere. For nå skal bonusmamma, søster og fetter bo hos oss resten av tiden sin i Norge. Det blir hyggelig å ha dem her i noen dager, men jeg regner med at lufta går ut av meg den dagen de drar. Og da kan jeg kanskje la meg selv tenke og føle litt også.

Dette kjedet har jeg ventet lenge på. En del av deg alltid være med meg, pappa.

Follow my blog with Bloglovin

I skrivende stund sitter den amerikanske delen av familien min på flyet, en halv time fra Norge. Tradisjonen tro har jeg fulgt turen deres på flight tracker (når jeg ikke har sovet selvfølgelig), og tradisjonen tro kribler det litt i magen. For jeg gleder meg selvfølgelig til å se dem igjen. Men jeg klarer ikke å riste av meg den triste følelsen over at det er en for lite på denne turen. Det er første gang pappa ikke er der. Første gang det ikke er pappa jeg kanskje gleder meg aller mest til å se og klemme. Og det er så sårt! På en måte er han jo med, på sin aller siste tur til Norge. I en urne som i morgen skal settes i jorda i hjembyen vår. For jeg skal aldri se ham mer, verken her eller i USA. Jeg skal aldri få klemme ham igjen. Aldri lage kjøttkaker til ham igjen. Og nå er det så veldig, veldig tydelig!

Alt det som skal skje de nærmeste dagene er bittersøtt. Glede og sorg, hånd i hånd. For egentlig er de ikke minus en heller. Fetteren min har tatt pappa sin plass. For første gang skal han endelig få oppleve Norge. Mulig denne årstiden ikke er den beste å gjøre nettopp det på, men sånn er det. Det blir nok en stor opplevelse uansett. Han har knapt vært ute av USA før, så dette er et eventyr for ham. Og jeg gleder meg veldig til å ha ham her i min verden litt. Neste uke er det bonusmamma, søster og fetter som skal få ta del i vår hverdag, akkurat som vi gjør hos dem hver sommer. Det blir hektisk, men fint. Og etter den høsten vi hadde sammen, betyr det ekstra mye å ha dem her hos oss litt. Båndene ble liksom enda tettere.

Men aller først møtes vi alle i hjembyen min i kveld. Om de holder seg våkne til vi kommer da.. Hver gang jeg tenker på det, kribler det litt ekstra i magen. Jeg gleder meg sånn til å se dem og klemme dem. Og jeg gleder meg til noen dager hjemme hos mamma, selv om det blir lite ro denne gangen. Og selv om det er en del stress i forbindelse med lørdagen, med å gjøre i stand, bake og bekymre seg for om vi har for mye eller for lite mat, så gleder jeg meg til det også. Jeg er spent på hvor mange som ender opp med å komme. Og jeg gleder meg til å se familie jeg ikke har sett på årevis, og kanskje noen jeg aldri har møtt også. Kollegaer av pappa som jeg fortsatt husker klart fra barndommen, og kanskje også der noen jeg aldri har møtt. Og familie og venner som jeg heldigvis ser innimellom, men ikke ofte nok. Jeg gleder meg til at alle disse samles. Til å snakke og klemme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og ikke minst, jeg gleder meg til å vise fetteren min den vakre hjembyen min for aller første gang!

Follow my blog with Bloglovin

Det går trått med skriving om dagen. Ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi jeg ikke føler for å trykke publiser på de tingene jeg faktisk skriver. Kanskje en dag, kanskje aldri.

Det som skal skje fremover er ganske altoppslukende, både livet selv og det som skal skje neste helg. Nå er jeg stort sett i mål med planlegging av minnestund/celebration of life for pappa. De siste detaljene faller på plass, og jeg kan senke skuldrene litt. Eller kanskje ikke. Kanskje ikke før neste søndag, når alt er over.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er rart å holde på med disse forberedelsene. Psykisk er det vanskelig. Sorgen kommer nærmere. Men så er det på et nivå ganske godt også. Å få gjøre dette til ære for pappa. Få tilbakemeldinger fra mennesker som vil være med. Sånne som er gode og vonde på samme tid. Men mest gode. Fordi det er trist at han er borte, men så godt å vite at så mange satte så veldig pris på ham. Og jeg gleder meg til å se disse menneskene neste helg. Familie, venner og gamle kollegaer (som strengt tatt passer like godt inn i kategorien venner). Jeg tror det vil gjøre litt godt for hjertet.

Men så er det som jeg har nevnt før, det vil bli ekstra tydelig at pappa er borte. Og det er sårt. Men jeg håper han vil få med seg denne dagen der oppefra en plass. Han ville ikke ha noe styr i forbindelse med sin bortgang. Vi skulle ikke kaste vekk penger på begravelse og alt det der. Og han hadde muligens protestert om vi hadde fortalt ham om denne minnestunden. Vi skulle altså ikke styre eller bruke penger på ham. Men kanskje er dette uansett mer for oss. Dessuten vet jeg at han hadde elsket det. Han hadde definitivt ønsket å være der selv. Han hadde vært i sitt ess! Nesten dumt vi ikke gjorde noe sånt tidligere..

Jeg hørte en sang på radioen før i dag, og den traff rett i hjertet. Rett i det såre punktet. For det er akkurat sånn det føles. Pappa skulle ha vært der!

Follow my blog with Bloglovin

Livet ser rolig og fredelig ut på utsiden. I alle fall så rolig og fredelig som det kan bli i en kaosfamilie på fem. Du ser det ikke på meg. At det stormer på innsiden. Men nå for tiden så gjør det faktisk det. Det er mye som skjer inni meg. Mye som kanskje skulle vært skrevet om, som en form for terapi. Men det er en linje jeg foreløpig ikke vil tråkke over. Så da lar jeg det heller storme litt.

En medvirkende faktor til deler av stormen er det som skal skje om et par uker. Det som jeg etter å ha fått ordnet alt det praktiske har skjøvet unna. Men nå er det umulig. For nå nærmer det seg litt for fort. Om et par uker kommer familien min fra USA med urnen til pappa. Plutselig er alt så virkelig igjen. Den nye normalen som jeg til dels hadde vent meg til, den uten pappa, blir plutselig vanskelig igjen. Nå skal urnen settes ned. Nå skal vi samle familie og venner. Og plutselig gjør det veldig vondt igjen.

I utgangspunktet gledet jeg meg til at dette skulle skje. Da det fremdeles var langt unna. Gledet meg til å få pappa «hjem». Til å feire livet hans. Til å få en slags avslutning på den tunge måneden i fjor høst. Nå kjenner jeg at det blir mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Joda, jeg gleder meg til å samle mange mennesker som kjente ham, som betydde noe for ham. Til å klemme. Høre historier. Markere det fantastiske livet pappa hadde. Men så slår det meg at det vil være så fryktelig tydelig at han ikke er der. At han mangler. Og savnet svir enda litt mer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I denne stormen trenger jeg pappa mer enn noensinne. Akkurat nå skulle jeg gitt en arm og et bein, kanskje enda mer, for å snakke med ham. Høre den gode, beroligende stemmen hans. Fortelle ham alt jeg går og tenker på. Høre ham si at alt vil ordne seg. Han kunne alltid gi meg ro. Uansett.

Men denne stormen er min. Jeg må bite tenna sammen og stå i den alene. La tiden jobbe og håpe på det beste. Hva nå det måtte være. Men det er vondt. Og ensomt. Selv om jeg så og si aldri er alene, så føler jeg meg ensom med tankene mine. Ensom med følelsene og den stadige verken i hjertet. Ensom med klumpen i halsen. Og jeg vet at stormen på langt nær er over. De neste ukene vil bli tøffe, med urnenedsettelse, minnestund og hele pakka. Jeg må bare henge med i svingene, holde ut og ta vare på de fine øyeblikkene som jeg vet vil glimte til innimellom.

Det finnes alltid et vakkert lyspunkt, uansett hvor skyet og grå dagen måtte være.

Follow my blog with Bloglovin

På denne dagen for 8 år siden kom en bitteliten jente stille til verden. For tredje gang på kort tid mistet vi et lite, etterlengtet liv. Vår verden var knust. Og enda visste vi ikke hvor mye verre det faktisk skulle bli før vi omsider begynte å klatre oppover igjen.

Denne dagen for 8 år siden var alt svart og vondt. Nok en gang var magen min så ufattelig tom. Nok en gang lå alt i ruiner, og vi måtte kjempe oss gjennom dagene. Holde oss oppe for barnas skyld. De to fine barna vi hadde hos oss, og som ikke ante hva som foregikk.

Mye har skjedd på disse 8 årene. Vi har lidd flere tap. Og en lillebror har kommet til. Den overveldende sorgen som vi følte på den gangen, den som var så skarp i kantene at den fikk hjertene våre til å verke og blø, er borte. Det var vanskelig å se for seg den gangen, men med tiden har disse kantene slipt seg runde. Hjertene blør ikke lenger, men kantene har likevel etterlatt seg arr som aldri går bort. Og det er egentlig godt. Godt å se at livet kan normalisere seg igjen selv etter stor sorg. Og godt at arrene er der som en evig påminnelse. At minnene ikke er vonde, men en naturlig del av historien vår.

Livet overskygger tapene, men innimellom lurer jeg likevel. Hvem hadde de vært? Hvordan hadde livet vært om vi ikke hadde mistet disse små? Hva om vi hadde hatt en liten jente her i stedet for lillebror? En tannløs andreklassing. Hadde du lignet på søsteren din, med lange, lyse lokker? Ville du likt å danse? Eller kanskje foretrukket fotball? Hva ville du ha likt å leke med? Ville du ha vært livlig eller innadvent? Pyntedukke eller tomboy?

Når tankene setter i gang, er spørsmålene mange. Og akkurat i dag er denne lille jenta veldig til stede i tankene mine. Samvittigheten gnager litt over at vi ikke får tent lys på graven i dag. Der hun ligger sammen med et eldre og et yngre søsken. I kveld skulle der ha vært et skinnende lys i mørket. Et bevis på at hun og de andre aldri blir glemt. Men med lillebror og mamma nede for telling forblir det mørkt der i dag. Det river litt ekstra i hjertet.

Men livet som er må likevel komme foran det som var. Eller det som kunne ha vært. En syk lillebror må prioriteres foran lystenning. Vi får heller tenne lys her hjemme i dag, for henne og de andre. I dag aller mest for henne. Hun som skulle ha fylt åtte til sommeren!

Follow my blog with Bloglovin

Det nærmer seg tre måneder siden pappa gikk bort. Både lenge og kort på samme tid. Mye har skjedd i  mellomtiden, og jeg har på et vis vent meg til at han ikke er der lenger. Likevel tar jeg meg selv i å tenke som om han fortsatt er der hver dag.

“I kveld tror jeg pappa ringer meg.”

“Nå er det lenge siden jeg har snakket med pappa, i kveld må jeg ringe!”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De første ukene etter at pappa døde gikk med til å prøve og glemme det som hadde skjedd. Fortsette livet som normalt. Så kom smellen og uker med dårlig form. Fortsatt merker jeg at jeg dytter vekk minnene om de siste dagene. Men etter at jeg i julen begynte å rydde i pappas ting på loftet til mamma, har realiteten og en slags aksept sakte sunket inn over meg. Jeg savner ham hver eneste dag, men likevel føler jeg en takknemlighet over at jeg hadde pappa så lenge. Eller at jeg hadde pappa i det hele tatt. Ingen av delene er noen selvfølge. Samtidig så føler jeg også en ny type nærhet til ham. Det er mulig at jeg er sprø (faktisk så er det mye mer enn en mulighet for akkurat det), men jeg liker å tro at han følger med oss.

Den ettermiddagen jeg kom frem til Texas, en liten måned før pappa døde, satt jeg ved siden av ham i senga og vi kom helt naturlig inn på dette med døden. Vi visste jo begge at det kom. Halvt på spøk og halvt på alvor ba jeg ham blinke litt med lysene våre innimellom, sånn at jeg visste at han var der. Kvelden etter han døde, blinket lysene på kjøkkenet i Texas, men etterpå ble det stille. Det var dårlig med tegn eller blinking etter jeg kom hjem til Norge. Helt til jeg en dag satt akkurat her jeg sitter nå og jobbet. Plutselig var det et kjapt blink i lysekronen over meg. Og jeg bare: “Hei, pappa!”

I tiden etterpå har det skjedd oftere. I forrige uke, da jeg nesten forgjeves prøvde å psyke meg opp til en treningsøkt, kom det et kjapt blink i spottene vi har i taket i stua. Vanligvis er det altså lysekrona, men nå var det de andre lysene, rett over den plassen jeg trener. Det føltes som en oppmuntring. “Kom igjen, jenta mi! Dette klarer du! Du er flink!” Og jeg satte i gang og trente det jeg var god for!

Og så var det lørdag kveld, da vi satt og drakk Solo (fordi det var lørdagstradisjon for pappa som barn, og faktisk noe av det siste han ba om å få smake før han døde. Dog er Solo vanskelig å oppdrive i USA..) mens vi så på “Hver gang vi møtes”. Jeg satt og fortalte mannen historien han sikkert har hørt før, om da pappa fløy Bobbysocks til Sykkylven tre dager etter seieren deres i MGP. Om hvor stas det var at han kom hjem med autografene til både Elisabeth Andreassen, Hanne Krogh og Rolf Løvland. Og midt oppi dette dukket følgende bilde opp på skjermen.

Blir kanskje kornete og uklart, men ser dere helikopteret i bakgrunnen? Det er pappa som sier hei til meg på en helt vanlig lørdagskveld!

Og lysekrona blinket!

“Hei, hei!”

Nå kan det godt være helt naturlige årsaker til denne blinkingen som kommer innimellom, men jeg liker å tro at det er pappa som sier hei. Og sprø som jeg er sier jeg altså alltid hei tilbake. Akkurat som jeg gjør hver gang jeg ser et helikopter. Jeg vet jo at det ikke er han som flyr det, men likevel: “Hei, pappa!”.

Det er også noe spesielt med å gå gjennom tingene hans. Han føles ekstra nær også da. Pappa sparte på en uendelig haug med papirer og kvitteringer i forbindelse med jobben sin som helikopterpilot. Faktisk har jeg funnet papirer og bøker som han har spart på helt siden han gikk på flyskole i USA på 70-tallet.

Mye går i søpla, men noen skatter beholdes.

Godt mulig jeg er snål som ikke klarer å kaste dette, men jeg husker så inderlig godt hvordan pappa satt og skriblet på papir mens han snakket i telefonen.

Det er godt å se at han har tatt vare på brev og tegninger jeg har sendt til ham.

Og midt oppe i alle papirene hans, fant jeg noen gamle kameraruller og negativer. Jeg ante en potensiell skatt, og leverte alt inn for å få det fremkalt. Jeg ble ikke skuffet. For det var ikke bare helikopter pappa tok bilder av (selv om det ikke er til å komme bort fra at det ble en del av sånt også).

Det var meg og sånne liksom..

Ved å gå gjennom tingene hans har jeg absolutt funnet en del bekreftelser på hvor glad han var i meg (ikke at jeg tvilte altså), selv om han var mye borte fra meg da jeg var barn. Svart på hvitt faktisk. Og det varmer så innmari!

Pappajente-lykke på høyt nivå. Uvurderlige skatter!

Pappa er ikke borte. Kroppen hans har kanskje blitt til støv, men sjelen flyr muligens rundt der ute et sted. Tanken er i alle fall fin. Jeg skal fortsette å sette pris på hvert eneste blink i lysekrona og alle andre mulige tegn der utenfra. Forhåpentligvis kommer jeg også til å finne flere skatter i tida fremover. Minner og ord som gjør at han føles ekstra nær. Små hilsener fra en pappa som for alltid vil leve videre i hjertet mitt.

Follow my blog with Bloglovin

Denne julen har så langt vært enda mer «annerledes» enn jeg trodde den ville bli. Jeg regnet nok med at jeg ville merke savnet etter pappa, men jeg trodde faktisk ikke det ville bli så fremtredende, siden vi tross alt ikke hadde feiret jul sammen siden tidlig på 2000-tallet. Men dette er like fullt min første jul uten pappa. Og den feires i hjembyen vår, som selvfølgelig er full av minner. Hvor enn jeg er så er det noe som minner meg om ham. Steder, mennesker, ting vi har gjort sammen. Det føles både godt og vondt på samme tid. Jeg kjenner på glede over det som har vært, samtidig som jeg kjenner på et voldsomt savn. Jeg har lyst å snakke med ham, men det kan jeg jo ikke. Pappa er fortsatt på kontaktlisten på mobilen min, men ringer jeg så vil han aldri mer svare. Det er så sårt.

Jeg føler at han er med meg her i hjembyen denne julen. Og jeg trekkes tilbake til fordums juler, da julen var mamma, pappa, besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Min barndoms juler, da lykken var en pappa som hadde litt fri, lukten av juletre, knekking av nøtter og lystenning på gravstedet sammen med pappa. Jeg kan fortsatt kjenne den grøssende, gode følelsen i kroppen over alle lysene på den mørke kirkegården. Den andektige gleden jeg alltid følte, litt rørt og full av forventninger til julekvelden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Et lite dypdykk i et fotoalbum brakte meg rett tilbake til julen 1982..

Å tenne lys på julaften er en tradisjon jeg tviholder på. Også i år sto jeg på gravstedet på julaften ettermiddag. Først hos mormor og morfar. Mens klokkene kimte på slutten av en av julaftens gudstjenester, sto jeg og kranglet med lyset i regn og kraftige vindkast. Det aner meg at lyset slokket med en gang jeg snudde ryggen til.. Så gikk turen til neste gravsted og lystenningen jeg gruet meg litt til. For ved graven til farmor og farfar skal også pappa snart ligge. Lyset som ble tent der var vel så mye for ham som for dem. Og tårene som falt var helt og holdent for pappa. Heldigvis var det lettere å få tent lys her, og jeg har troen på at det brant i alle fall et stykke ut i julekvelden.

Om et par måneder hviler også pappa her.

Men selv ved denne viktige tradisjonen uteble julestemningen. Verken ribbelukt eller det å pynte seg til julemiddag og julekveld kunne vekke det til live. Joda, kvelden var vellykket den altså. Det var spenning og glede for de små, og det gledet meg å se hvor glade de ble for gavene de fikk. Men det stoppet liksom der.

Julenissebesøk er alltid populært. Bare så synd at pappaen alltid går glipp av det..

Nei, denne julen er definitivt annerledes. Det er pappa som opptar mye av tankene mine. Han er med meg hele tiden. Når vi kjører forbi barndomshjemmet hans. Når vi kjører forbi huset «han» bygget. Når jeg klemmer mennesker som har stått ham nær. Og ikke minst, når ambulansehelikopteret som han fløy i så mange år dundrer over taket vårt. Jeg hører det lenge før det kommer så langt. Spisser ører som en hund, stopper opp og går til vinduet. Aldri er pappa så nær som da. Jeg kan nesten se for meg at han sitter bak spakene. Å, som jeg skulle ønske det var sånn! At jeg bare kunne stikke innom basen og besøke ham som jeg alltid gjorde når han var på vakt og jeg savnet ham. Nå er den verden som før var så kjent, plutselig så fremmed. Det er trist, men også godt, når lyden og synet av et helikopter fyller hjertet med både gode minner og vemod. Pilotdatteren i meg lever definitivt i beste velgående.

Dette er den første julen av (forhåpentligvis) mange som pappa ikke lenger er en levende del av livet mitt. Den første julen jeg ikke snakker med ham, noe som ble veldig tydelig da jeg snakket med familien i USA i går. Han var ikke der. Tomrommet var så tydelig. Men heldigvis, han lever videre i hjertene våre. Jeg er på mange måter veldig lik pappa, og det er jeg stolt av (selv om det ikke nødvendigvis er bare positive likheter). Han er med meg hver dag. Han lever i beste velgående i hjertet mitt, og i 42 år med minner. Og dem er jeg veldig, veldig takknemlig for!