Jeg skulle ha vært hjemme nå. Jeg så sånn frem til det. Å endelig være hos mine igjen. Ha helgen med dem. Istedenfor våkner jeg nok en gang langt borte og foran meg ligger etterhvert den fjerde helgen uten dem. Og jeg angrer plutselig på valget jeg tok. For jeg har ikke mer å gi. Jeg skulle reist hjem.

Jeg er nå på den 22 dagen her. Og jeg er tom for det meste. I tre uker har jeg så og si sittet innestengt med en døende som av en eller annen grunn ikke vil gi slipp. To korte turer ut av huset er alt jeg har hatt på tre uker. Og det merkes. For alle andre her fortsetter litt av det normale livet ved siden av dette. Mitt liv har stått på vent i disse tre ukene. Jeg er langt borte fra alt og alle. Og kropp og sjel klarer ikke mer. Jeg er redd mann og barn får hjem et knekt menneske som ikke orker noe. Sånn føles det i alle fall nå. Jeg har vært gjennom mye vondt før, og jeg trodde at det å miste mine ufødte barn var det verste jeg skulle gå gjennom i livet, men jeg tror faktisk disse siste dagene er de tøffeste jeg har hatt noensinne.

Og i går knakk jeg. Jeg klarte ikke mer. Da vår faste sykepleier sa at det nok kom til å bli slutt på 24-timers pleie i løpet av denne dagen, klarte jeg ikke mer. For det betyr at jeg i morgen blir sittende alene hele dagen. Med en pappa jeg ikke føler jeg kjenner lenger. En pappa som jeg føler ikke kjenner meg lenger. Om det er sykdommen eller morfinen som gjør det vet jeg ikke, men han er ikke der lenger. Og så skal jeg plutselig ha ansvaret alene. For en som er urolig og forvirret. Nesten aggressiv når han er litt bevisst. Som trenger pleie og morfin. Og jeg aner ikke hvordan det skal gå til. Jeg vil helst flykte, for dette er mer enn jeg takler.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg vet at jeg kan dra hjem nå. Stemoren min sa det også da jeg knakk i går. Hun skjønner at jeg savner dem der hjemme. Og pappa bryr seg neppe nevneverdig om jeg er her eller ikke nå likevel. Det er jeg som holder igjen. Det er jeg som er redd for å måtte leve med at jeg ikke var her helt på slutten. Men jeg vet også at jeg skal fortsette et liv etter dette, og det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare akkurat nå. Jeg har brukt opp alt, og nesten utslettet meg selv på veien. Uansett hva som skjer har jeg bestemt meg for at neste uke må jeg dra. Jeg kan ikke mer nå. Jeg klarer ikke utsette flere ganger. Jeg har gjort og gitt det jeg kan. Nå bare håper jeg på at dette skal være over før jeg drar, så jeg slipper å leve med den ekstra belastningen. (Og gjerne også at han blir verre i dag så de fortsetter 24-timers pleie og jeg slipper å være fullstendig alene i morgen.)

For å spare omverden for det stygge grinetrynet mitt, tyr jeg til filter akkurat nå..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #knekt #ventesorg #fuckcancer

Tre uker har gått. Tre uker har jeg sittet her og ventet på det uunngåelige. Tre uker har jeg vært borte fra resten av familien min. Selv om jeg vet det har vært riktig å forlenge oppholdet, så kjenner jeg nå veldig på at jeg skulle ha reist hjem i dag. Og en følelse av frustrasjon og håpløshet legger seg over meg. Jeg trodde dette skulle være over nå. Vi trodde alle det, inkludert pappa. Han har fått nok, sier han er klar. Tre ganger de siste dagene har vi trodd slutten var nær. Først fredag, så mandag kveld og sist i går morges. Da ble jeg hentet ut i stua fordi pappa spurte etter meg, han var sikker på at nå var tiden inne. Så satt vi der ved sengen, stemoren min og jeg. Det var en fin stund. Det føltes både spesielt og riktig. Han skulle få dra fra oss på den fineste måten. Roen senket seg. Så snorksovnet han..

Etter dette ble det mer kaos i stua. Plutselig hadde vi 24-timers omsorg fra hospice. Litt rart med en fremmed i huset hele tiden, men også litt betryggende. De er engler, virkelig! Problemet er at pappa ikke vil ha dem her. Han vil ikke ha fremmede rundt seg nå, vil ikke ha hjelp av andre. Jeg vet at han hater dette. Nå er det kanskje bare for noen timer til før vi går tilbake til normalen der vi tar oss av alt igjen. Og det skremmer meg litt det også. Vi er så slitne nå.

Jeg sitter fortsatt her med et ønske om at dette snart skal være over. Han har gitt kreften en god fight og levd lenger enn forventet. Han har vist seg som den sta og sterke pappaen som han alltid har vært, selv midt i dette. Nå har han det virkelig ikke bra lenger, og det er på tide at han får slippe. Får fred og hvile. Og av litt egoistiske grunner håper jeg det skjer veldig snart. Ikke bare fordi jeg ønsker meg hjem til mine, men også fordi jeg sannsynligvis må reise hjem neste uke. Da har jeg vært her en måned, og blir jeg stort lenger da risikerer jeg å miste frilans-jobben min. Og det går bare ikke. Samtidig vil det være veldig vanskelig å reise hjem om pappa fortsatt lever. Jeg vil gjerne være til stede helt til slutten. Samtidig kommer vi nærmere bursdagen min for hver dag som går, og jeg skulle virkelig ønske at disse to «begivenhetene» ikke falt så fryktelig nært hverandre.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Så jeg håper og jeg ber, for pappa og for oss, at han snart får slippe mer av dette.

Vær så snill, la pappa slippe å lide mer nå. La han få forlate sykesenga og komme til en mye bedre plass.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg visste det egentlig i forgårs kveld, da pappa brukte alle kreftene han hadde for å stryke meg på kinnet. Det finnes bare et riktig valg. Dette øyeblikket er nå. Pappa er her på overtid. De jeg savner sånn der hjemme vil fortsatt være der når dette er over. Hjemreisen er utsatt. Jeg blir. Hvor mye lenger vet jeg ikke helt, for det er slettes ikke umulig at jeg bytter til en tidligere hjemreise. Det vil de neste dagene vise, kanskje fremfor alt det neste døgnet. Pappa er klar, vi er klare. Nå bare er vi her, i dette rommet, og venter på det som skal komme. Her hersker en behagelig og verdig ro. Rommet er fylt av kjærlighet og samhold. Og akkurat nå føles dette veldig riktig.

Alle er her, alle venter.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Nå føler jeg at jeg klager veldig, men dette har vært en tøff dag. Pappa er fortsatt sterk og klorer seg fast til livet, men i dag måtte morfin tas i bruk for første gang. Det som virkelig river og sliter i meg om dagen er valget jeg må ta innen tirsdag morgen. Det samme valget som jeg sto overfor forrige mandag. Skal jeg nok en gang utsette hjemreisen eller skal jeg dra herfra om noen dager?

Jeg er sliten nå. Veldig sliten. Jeg har sittet her i atten dager, nesten uten pause. Bare natten er «fri», men da sover jeg dårlig. Enten fordi jeg er redd for at noe skal skje med pappa, eller fordi jeg drømmer. Mye. De siste dagene har drømmene handlet mest om å komme hjem. Det er ikke noe jeg vil mer enn å lande på Gardermoen før helgen og møtes av trygge armer og myke barnekinn. Jeg orker virkelig ikke å være borte fra mann og barn lenger. Hadde de vært i nærheten kunne jeg sittet dag ut og dag inn, men dette er uutholdelig. To uker var for lenge, tre uker enda verre og tanken på at det kan bli en måned gjør meg nesten fysisk syk.

Jeg vet at jeg har forståelse uansett hva jeg velger, både hjemmefra og herfra. Og selv om savnet etter dem der hjemme er større enn ord kan beskrive, så vet jeg heller ikke hvordan jeg skal klare å reise herfra før dette er over. Aller helst vil jeg at naturen og pappa skal ta dette valget for meg. Men tiden renner ut, og det er mest sannsynlig opp til meg. Og det er så vondt, så vondt. De første par ukene jeg var her ba jeg hver kveld om en til dag med pappa. En fin dag til. De siste dagene har jeg ikke visst hva jeg skal be eventuelle høyere makter om. Så jeg ber om fred. Styrke. Og ikke mer lidelse for pappa.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har hele tiden sagt at pappa sannsynligvis ville prøve å holde ut til minst den 15. Det er i morgen. Eller rettere sagt i dag norsk tid (når dette skrives). Selv om legen for tre uker siden sa at om noen skulle komme så måtte det være nå, han ville neppe overleve mer enn fjorten dager. Jeg fikk rett. Hvor mye lenger vil han klare å holde seg i live? Han forbløffer allerede alle. Har han tenkt å holde fast til bursdagen min om et par uker? I så fall tror jeg neppe at jeg holder ut her, for hjerte, sjel og hele kroppen til denne kjerringa trenger å komme hjem til sine snart.

Jeg trenger dette!

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer #savn #hjemlengsel

I går trodde jeg vi skulle miste deg. Alt gikk nedover, og det virket som om både du og kroppen din hadde fått nok. Vi sa det vi trodde ville bli våre siste ord til deg. Ingenting er lenger usagt.

Jeg trodde jeg skulle våkne til et liv uten deg i dag. Men du er enda mer sta enn jeg trodde. For i dag var du mer våken igjen. Du slo til og med til med et glass melk med vodka og isbiter nå på kvelden. Aner jeg en ny trend-drink?

Og jeg, jeg er fortsatt like ambivalent i følelsene mine. Og det får meg til å føle meg som tidenes verste datter. Denne dagen har vært ekstra tøff. Jeg var så forberedt på at det var over. Og på en måte føltes det riktig, både for deg og oss. For det kan ikke føles bra for deg å ha det som nå. Og vi rundt deg er slitne av å våke og vente på det uunngåelige (i tillegg til en god dose hjemlengsel for meg). Vi har gitt deg «tillatelse» til å dra, men du er fortsatt ikke klar.

Så vi fortsetter å sitte her, både tobeinte og firbeinte. Ja, selv de utstoppede våker over deg. Vi vil alle savne deg, men vi er klare når du er klar.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Nå har der gått over to uker siden jeg i hui og hast forlot alt og alle hjemme og fløy halve verden rundt for å være ved pappas side i hans siste dager. Lange dager som har blitt mange flere enn vi regnet med. Jeg skulle ha vært hjemme igjen nå, men isteden er returen utsatt. Pappa har åpenbart et mye sterkere hjerte enn de fleste regnet med, så selv om resten av kroppen er relativt utkjørt, tikker det fortsatt trofast i vei. En yngre og mer uerfaren versjon av meg ville nok ha sett dette som noe veldig positivt. Håp. Kanskje til og med et slags mirakel. Han har overlevd legenes forventninger, kanskje kan han overleve. Bli frisk.

Den snart 42 år gamle meg, som har vært med på en og annen rodeo før (er man Texwegian så bruker man sånne metaforer), vet at det ikke fungerer sånn. Jeg vet at det ikke finnes håp. En sliten kropp full av kreft kan ikke leve evig. Selv om både han og vi skulle ønske det var mye tid og mye liv igjen. Og det er så vanskelig. Jeg tenker tanker som umiddelbart gir meg dårlig samvittighet, men som jeg har skjønt er nokså normale likevel. For å sitte her og se pappa visne litt mer dag for dag er litt som å dra av et plaster veldig, veldig sakte. Innimellom tenker jeg at det hadde vært bedre å bare rive det rett av. Bli ferdig med det. Også hater jeg meg selv for disse tankene, og vet at jeg vil angre bittert på at jeg tenkte dem i veldig nær fremtid.

For jeg ønsker jo å ha pappa her. Jeg vil jo ikke miste ham. Han er en av de mest umistelige i hele verden. Men dette er realiteten nå. Det er ingen vei utenom. Jeg er så takknemlig for hver dag jeg kan sitte ved siden av ham, men det er vondt å se ham lide. For det gjør han. Selv om han er heldig og ikke har noe særlig med smerter, så ser jeg at dette er vanskelig og vondt for ham. En mann som en gang var sterk, livskraftig og nesten uovervinnelig. Som reiste verden rundt som pilot, virkelig levde. Nå ligger han her svak og nesten hjelpeløs. Det er nesten litt uverdig. Det er pappa, men det er likevel ikke ham. Ikke den pappaen jeg kjenner. Han er rett og slett redusert til nesten ingenting. Han fortjener bedre enn dette. Aller mest hadde han fortjent å være frisk, men når situasjonen er som den er så fortjener han å slippe. Han fortjener å få hvile, selv om jeg vet så inderlig godt at han ikke vil dra fra oss.

Dagene er lange nå, timene går sakte. Vi er alle slitne. Jeg kjenner ikke helt igjen meg selv når jeg titter i speilet. De mørke ringene under øynene blir større for hver dag. Innimellom tenker jeg at jeg ikke orker mer. Jeg vil hjem til mann og barn. Jeg har vært borte for lenge. Men så vet jeg at det er her jeg må være akkurat nå. I hvert sekund, minutt, time, dag og døgn jeg får sammen med pappa. For snart vil jeg savne det. Snart vil alt bare være tomt og jeg vil ønske meg tilbake til disse dagene. For akkurat nå, samme hvor slitsomt og vondt det er, så er jeg akkurat der jeg trenger å være.

To the bitter end..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #tanker #fuckcancer

I dag var det ekstra tungt å våkne. Ekstra tungt å stå opp. Jeg sitter her alene og hører på at pappa puster. I dyp søvn akkurat nå, men han er her hos oss i dag også. Gårsdagen var litt ekstra fin, spesielt da han ba om å få avisen og lå og leste den. Pappa har alltid kjørt ut og kjøpt «Dallas morning news» hver dag og lest den nesten fra perm til perm. Nå har han ikke orket sånt, før i går. Og det gjorde meg så glad. Der var pappaen min, liksom. Likevel er denne dagen tyngre enn de forrige. I dag sitter jeg med en ekstra uro i hjertet, en jeg ikke helt klarer å plassere.

Dette er definitivt en sånn derre filterdag..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kanskje vet hjertet noe som hjernen ikke vet enda. Kanskje er det det faktum at tidsestimatet til legen snart er ute, selv om sånt selvfølgelig aldri kan forutsies. Kanskje er det en slags brakkefeber, tatt i betraktning at jeg ikke har vært ute av huset siden jeg kom hit forrige onsdag, bortsett fra en times trening i bassenget hver dag. Svømming har blitt min terapi og avkobling disse dagene. I går slo jeg til med 100 runder, sånn ca. 2,5 km svømming. Litt selvskryt der, men dette må dokumenteres da det neppe skjer igjen. Aldri har det føltes bedre å bevege seg, være utendørs og bare telle runder. Kickstart på en sunnere livsstil håper jeg..

Når en anti-treningsperson plutselig trener.

Eller kanskje er det savnet etter dem der hjemme. Akkurat nå kunne jeg ha hoppet på første fly for å dra hjem til dem. Det er tøft å være så langt unna, og det blir bare verre for hver dag. Jeg trenger dem rundt meg. Jeg trenger å bli tatt litt vare på. For jeg klarer ikke helt å ta vare på meg selv her, bortsett fra timen i bassenget. All fokus og energi går til pappa. Bare natten når jeg trekker meg tilbake til rommet mitt er et slags fristed. Men så sover jeg dårlig, fordi jeg er redd for å bli vekket i løpet av natten. Og jeg føler meg innimellom veldig alene, selv om det er andre her stort sett hele tiden, både søster, stemor og ofte fetter også. Men alle har på en måte nok med situasjonen og seg selv, selv om vi prøver å ta vare på hverandre også. Det meste faller på stemor og meg. Og jeg er veldig glad for at vi er sammen om dette. Jeg setter så pris på tiden vår sammen og samtalene vi har. Hun har vært i livet mitt i over 21 år nå, og selv om det ikke alltid har vært lett, så er hun på en måte en bonusmamma. Og definitivt grandma for barna. Og å gå gjennom dette sammen fører oss enda nærmere hverandre, i alle fall akkurat nå. Jeg håper det holder seg også når limet (pappa) er borte. Og selv om jeg gleder meg til å reise hjem, gruer jeg meg til å reise fra dem her. De vil tross alt merke den største forandringen når pappa er borte. Jeg kan dra hjem til mitt vante liv, dog med et ekstra savn. De vil være en mindre i huset.

Nei, denne dagen er bare tung, urolig og full av tanker og følelser. Hjertet er så slitent, så slitent. Likevel vil jeg gjerne ha flere sånne dager. For jeg har i alle fall fortsatt pappaen min, enn så lenge..

#sykdom #kreft #pårørende #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg vet det så godt, men jeg skjønner det likevel ikke. Jeg sitter og ser på at du puster, og vet at snart vil du ikke gjøre det lenger. Snart vil du være borte. For alltid. Alt jeg kan håpe på da er at vi en dag møtes igjen, når min tid er inne. Og det føles så uvirkelig. Du skulle levd i mange år til. Du skulle levd evig. Du er jo den sterke, uovervinnelige pappaen min. Nå sitter jeg her og ser for det meste en som er veldig syk. En som er sliten og snart ikke orker mer. Men innimellom ser jeg glimt av den pappaen jeg kjenner. Den du alltid har vært. Og jeg suger disse øyeblikkene til meg. De skal gjemmes og huskes.

Jeg vet at du gjør deg klar. Jeg vet at du snart drar fra oss. Og jeg vet at du egentlig ikke vil. Og det gjør så vondt. For jeg vil jo ha deg her. Alltid! Nå vet jeg aldri hvilken dag eller natt som blir den siste, jeg vet bare at vi kommer nærmere og nærmere det uunngåelige øyeblikket. Frem til det kommer tar jeg vare på hver dag vi får. Og jeg prøver å være sterk. For deg. Hva som vil skje når du ikke puster mer, når du ikke er mer, det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg gruer meg så inderlig til å leve resten av livet uten deg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En gang pappajente, alltid pappajente.

#sykdom #kreft #familie #pårørende #pappa #pappajente #sorg #ventesorg #fuckcancer

Nok en morgen har kommet, og nok en lang dag står foran oss. Hva vil den bringe? Er dette dagen du skal dra fra oss?

Disse tankene er det første som farer gjennom hodet mitt hver morgen. Sammen med en lettelse over at jeg ikke har blitt vekket i løpet av natten. Da har det i alle fall ikke skjedd noe uvanlig. Likevel gruer jeg meg til å stå opp og gå ut i stua. Redd for hva som vil møte meg. Vil du sove enda mer i dag? Vil du i det hele tatt våkne? Kommer du til å snakke med meg? Eller forsvinner du bare enda lenger bort fra meg?

Noen ganger føler jeg at nå er det rett før. Rett før du drar. Pusten din virker annerledes. Jeg sitter bare og følger med på brystet ditt. Lytter. Venter. Men så går alt tilbake til normalen. Innimellom kommer noen lyspunkt. Du kvikner litt til. Smiler litt til meg. Glimtet i øyet sveiper innom, som da jeg tok noen runder i bassenget i går. Jeg tror du likte det. Ikke sommervarmt vann lenger, men med fortsatt 25 grader i vannet og 30 grader i lufta viste datteren din seg som en ekte «viking».. Jeg lever for disse øyeblikkene når jeg ser at du fortsatt er der. Som når du satt oppe i senga og spiste noen skjeer tomatsuppe i går. Og når du ber om whiskey. Alt er lov nå!

Men så er det noe skummelt med disse øyeblikkene også. Er det et oppsving før du krasjer? Jeg vet godt at man kan virke litt kvikkere rett før livet tar slutt. Så jeg tar ekstra godt vare på dem. Suger dem inn og låser dem inn i hjertet.

Det føles uvirkelig å sitte og se på deg. Jeg vet hva som snart kommer, men jeg kan likevel ikke fatte det. Jeg sitter faktisk og ser pappaen min dø. Han som alltid har vært der. Han som betyr alt. Snart er han borte for godt. Jeg skjønner, men skjønner ikke. Og jeg vil ikke! Vil bare sitte her for evig, samme hvor slitsomt det er. Holde deg tilbake.

Likevel sank hjertet da hospice-sykepleieren var her og snakket om at det kunne ta noen uker. Jeg både håper og ikke håper at det blir sånn. Samme med legens estimering, som ikke var like lang. Jeg håper, men håper ikke. For det tærer å sitte her og se på pappa. Se ham bli svakere og svakere. Det gjør så hinsides vondt. Enhver som har vært i samme situasjon skjønner hva jeg mener.

Det tærer også på å være så langt borte fra resten av familien. Og lenge. Om noen timer er det en uke siden jeg dro fra mann og barn. Det er lenge for en som er vant til å være der hele tiden. Det lengste jeg har vært borte fra dem før er vel de fire dagene jeg var på sykehuset da minstemann ble født. Men da kom de jo på besøk. Det er verre med sånt når man er halve verden unna. Jeg gleder meg til hver gang de FaceTimer, samtidig gjør det vondt. For jeg savner dem sånn. Jeg vil klemme på barna. Og jeg trenger de trygge armene til mannen min. Og hodet mitt begynner å leke med meg. De savner meg ikke. De trenger meg ikke. Men så er det også betryggende at de klarer seg så bra uten meg. Bare mannen min ikke finner ut at han klarer dette bedre alene.. (Jeg er ikke så fryktelig redd for det altså.)

Jeg har vært gjennom tøffe tak før. Jeg skal komme meg gjennom dette også. Men dagene er definitivt lange og slitsomme. Usikkerheten river i meg. Og jeg frykter og gruer meg til det som skal komme.

Vi har hatt besøk av flere hospice-engler, og vet at både sykepleier, sosialarbeider og prest står parat når vi måtte trenge dem. Det er så fint og betryggende. Noen ting funker definitivt bra i USA også.

#pårørende #sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Hvem hadde trodd at man kunne bli så sliten av egentlig ingenting? Dagene siden jeg kom hit har stort sett bestått av å sitte i en stol ved siden av pappa. Faktisk mistenker jeg at jeg snart får sittesår. Seriøst! Jeg lengter etter å bevege meg litt, få litt luft. Aller helst har jeg lyst til å ta en lang tur rundt i nabolaget her, bare gå og lufte hodet. Men selv om dette er et rolig og fint nabolag, så er det ikke nødvendigvis helt trygt å surre rundt i gatene alene. Spesielt ikke for et forsvarsløst kvinnfolk. Så min lufting så langt har blitt noen minutter ute ved bassenget. Relativt behagelig i seg selv, når det nå er 28 grader og stort sett sol. Men så var det denne Texas-myggen da, som er veldig glad i mitt søte, norske blod. Etter fem minutter ser beina mine ut som kjøttkaker. Så utetiden begrenser seg ganske naturlig. Siden behovet for litt fysisk aktivitet stiger i takt med brakkefeberen, må jeg nok snart ta noen runder i bassenget (og samtidig få en kickstart på en høyst tiltrengt slankekur, siden maten jeg vanligvis elsker her borte nå frister lite). Men en del av meg føler at det ikke passer seg akkurat nå. At jeg bør sitte her, ikke plaske rundt der ute.

Jeg vet at dette ser sånn passe idyllisk ut, men med myggen og situasjonen er det så langt fra idyll som man kan komme.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Disse dagene og alle følelsene er så rare. Forvirrende og surrealistiske. Onsdag og torsdag var ganske OK. Jeg følte en ro og glede over å være her. For all del, det føles fortsatt riktig, men hjertet og sjelen blir mer og mer slitne for hver dag. Og brakkefeberen hjelper neppe akkurat her. Det er slitsomt å sitte hele dagen og se på en du har så kjær ligge i sykesenga. Takk og lov foreløpig uten smerter, bare veldig sliten. Jeg tar meg stadig i å sjekke om han puster når han sover. Og jeg blir glad hver gang han drikker en liten sup, bytter TV-kanal eller snakker. Men dagene er lange. Og resten av familien så veldig langt borte. Jeg savner mann og barn, og plages av at jeg ikke vet hvor lenge jeg blir borte fra dem. En del av meg vil være her lenge, samme hvor slitsomt det er. En annen del vil bare hjem, selv om jeg vet hva det innebærer. Nå er det dem jeg bare har på FaceTime. Prisen jeg må betale for å ha familie i to verdensdeler.

Jeg føler meg som en dritt når jeg innimellom ønsker at dette skal gå fort. Følelsene river og sliter i meg. For jeg vil jo ha pappaen min lenge enda. Jeg vil ikke miste ham. Jeg vil ikke være i denne situasjonen. Jeg forbanner denne kreften som stjeler pappa fra meg, morfar fra barnebarna. Han skulle ha levd så mye lenger. Han skulle ha vært her når vi kommer neste sommer. Og sommeren etter det. Og så videre. Jeg er sint på hans vegne og på våre vegne. Det føles urettferdig at jeg sitter her nå, og venter på at pappa skal dø. Var det ikke nok at jeg mistet ni ufødte barn?

I morgen bikker vi over i oktober. Det vil bli måneden pappa skal dø. Det er også måneden jeg ble født. Jeg håpte at disse to tingene ikke skulle falle i samme måned, men med mindre det skjer et mirakel, blir det sånn. Og det er av en eller annen grunn en ekstra vond tanke.

Dette har alltid vært min happy place. Texas. En plass jeg alltid lengter til, alltid gleder meg til og alltid er lykkelig. I 21 år. Bare ikke nå. Og jeg er redd for at det aldri vil bli det samme. Eller, det vil det jo uansett ikke bli. Neste gang er ikke pappa her. Vil det fortsatt føles som hjemme når det bare er stemor og søster her? Kan det fortsatt være min happy place når det er plassen pappa døde?

Ingenting er som det burde være..

Det er et virvar av ulike tanker i hodet mitt. Jeg sliter nå. I dag er den tøffeste dagen for meg så langt. Jeg sliter med å snakke med dem der hjemme, for jeg vil ikke bryte sammen. Vil ikke begynne å gråte, fordi jeg er redd jeg ikke klarer å slutte om jeg gjør det. Bare å skrive er en liten risikosport hva tårer angår. Men så må jeg skrive. Selv om det som kommer ut kanskje ikke helt henger sammen, så må jeg få det ut. For jeg har ikke lyst å glemme hvordan disse dagene var. Jeg skriver med andre ord mest for meg selv. Men jeg velger også å trykke «publiser» fordi jeg vet at mange kjenner seg igjen. Så får det bare være litt kaotisk, akkurat som hodet og livet ellers akkurat nå.

Når smilet ikke når frem..

#pårørende #sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #sliten #sorg #ventesorg #fuckcancer