Plutselig ble det tomt. Og stille. Fryktelig stille. Øredøvende stillhet faktisk, om det er mulig. Borte er lyden av oksygenmaskinen. Borte er lyden av pusten din. Den forsvant rett før midnatt fredag kveld (Texas-tid), litt før 7 på lørdag morgen i Norge. Som en siste lille spøk forlot du oss med en liten datoforvirring. Men for deg som likte å leke litt med tall passer det vel greit at den offisielle datoen også her borte ble 20.10.2018.
Denne datoen, eller kanskje heller disse datoene, skulle altså bli den som forandret livene våre for alltid. Pappa er borte. Han puster ikke mer. Hjertet slår ikke mer. Hjertet som kjempet så hardt. Det gode hjertet som slo for oss. Nå er det stille. Nå har du fred. Og vi sitter igjen. Fortsatt litt numne, fortsatt litt usikre på hva vi skal føle. Sorg, savn, lettelse, fred? Hjertet verker, men det finnes samtidig en ro. Den samme roen jeg kjente på den dagen som skulle vise seg å bli hans siste, da jeg satt her alene med ham i 6 timer og bare hørte på pusten hans. Jeg er takknemlig for disse timene, som jeg egentlig gruet meg så veldig til. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk være ved siden av ham hele denne dagen, og for at jeg fikk stå og stryke på ham da han dro fra oss. Det ble en spesiell stund. Rart, vondt, verdig og riktig. I hans egen «mancave», fylt av kjærlighet, med stemor og meg på hver sin side av sengen og med en trygg engel av en sykepleier som støtte.
Og jeg er takknemlig for ham. For livet hans. For at jeg fikk ha ham i nesten 42 år. Selv om det skulle ha vært så mye lenger. Jeg er takknemlig for barndommen min med ham, selv om jeg ofte ønsket den litt annerledes den gangen. Som barn var nemlig drømmen at pappa jobbet i kiosk. Tenk det, fri tilgang på godteri og en pappa som kom hjem hver ettermiddag. Isteden dro pappa land og strand, til og med verden rundt som helikopterpilot. Han var med og slukket skogbranner i sydeuropa og fløy ambulansehelikopter og reddet liv i Norge. Og dette er bare en liten brøkdel av alt han gjorde. Flyging var ikke bare jobben hans, det var hobbyen hans. Han elsket det. Men for en liten jente, en pappajente, som bare ville ha pappaen sin hjemme, var det ofte vanskelig. Det var savn og tårer. Det var klamring om ben og bønnfallinger om at han ikke måtte dra. Men det var også lykke når han kom hjem og hadde litt fri. Og jeg var jo stolt av pilotpappaen min også. Han var helten min! Og jeg elsket å være med ham på jobb. Henge rundt på flyplassen. Surre rundt i hangaren. Og jeg fikk tidlig prøve å fly selv. Og da mener jeg ikke bare å sitte på. Hvor ironisk er det ikke at jeg i senere år har utviklet en relativt solid flyskrekk?
Barndommen ganske greit oppsummert i et bilde.
Nå er jeg takknemlig for denne barndommen, dette livet jeg hadde som pilotdatter. Alle opplevelser. Alle gode minner. Og alle muligheter som jeg fikk på grunn av det.
Og jeg er takknemlig for alle årene jeg har hatt med ham i voksen alder. Tiden vi har hatt sammen i Texas. Hjemmet jeg har hatt hos ham her. Takknemlig for at han alltid har vært der, selv om vi har vært langt fra hverandre. Alltid bare en telefon unna. Jeg kommer til å savne det enormt. Se nummeret hans på mobilen. Høre stemmen hans. Se ansiktet hans.
Og jeg er så uendelig takknemlig for at han har vært der, om ikke nødvendigvis tilstede hver gang, i alle mitt voksne livs store begivenheter. Han visste at mannen min skulle fri til meg før det skjedde, og var tilstede under selve frieriet. Han har opplevd å få tre barnebarn, to har han kunnet være med og døpe. Han fulgte meg til alteret den dagen jeg giftet meg, et minne som betyr uendelig mye for meg akkurat nå. Han har sørget med meg når jeg har mistet ufødte barn. Og han har gledet seg over at vi endelig fikk vår minstemann. Han har gledet seg til hver sommer, og gleden har vært gjensidig hos oss alle. Det er ikke bare vi her i huset som føler på tomrommet i dag.
Vi har ventet på denne dagen. Med sorg og med frykt. Men også med håp. Jeg kjenner litt på en vond følelse fordi jeg innimellom de siste par ukene har vært så desperat at jeg har «ønsket ham død». Det var jo ikke dette jeg ønsket. Men det fantes ingen vei utenom. Og jeg vet at han ikke ville forlate oss, men han har fred nå. Ingen kreft. Ingen smerter. Han har tatt sin siste flytur og er forhåpentligvis gjenforent med alle som har reist før ham. Og jeg vet at han ikke vil at vi skal ha det vondt. Det er litt vanskelig å unngå, for han var så høyt elsket og vil alltid savnes. Sorgen vil være der. Men vi skal også feire ham, glede oss over livet han hadde.
Min sterke, rare, morsomme, gode og stae pappa. Du kjempet som en helt. Men du har jo alltid vært nettopp det – min helt. Du viste din styrke helt til det siste. Du overrasket alle med din standhaftighet og ditt sterke hjerte. Og jeg er så glad for at vi fikk disse siste ukene sammen. Du tapte ikke mot kreften, du sparket den i rumpa! Og nå pappa, nå skal du hvile. Selv om kroppen din er borte, vil du fortsette å være med oss. Og jeg vil alltid være din pappajente.
Du er med meg på alle mulige måter. Du lever videre i meg. Vi er så like, vi to.
#sykdom #kreft #død #sorg #pappa #pappajente #fuckcancer
Kondolerer ❤️❤️ sender masse gode tanker❤️ jeg har selv mistet min far alt for tidlig, så føler veldig med deg ❤️
Pia: Tusen takk. <3
Jeg kondulerer så veldig!!!! Sender deg masse klemmer. <3
Anonym: Tusen takk!
Sitter med tårer i øynene og klump i halsen….. Mista pappaen min på samme måte i fjor i april. Fulgte han også helt til enden. Kondolerer og føler med deg <3
Lusa_på_gangen: Tusen takk! Trist å høre at du har vært gjennom det samme. <3
<3 Fortsetter å sende mine varme og gode tanker til deg. Kjenner igjen alle de ting som veldig fort kommer opp i fokus og som jeg også var utrolig glad for. Det blir og er skatter i hjertet. Nå er det deg <3 Sender god klem, glad for at dere som er igjen får noen øyeblikk sammen nå før hjemreisen, å tenker jeg rett vil den gå mye bedre enn reisen nedover. Fordi da gjør du den han elsket, å fly <3 Klem
Huff… Kjære Birgitte <3 Kondolerer til deg og alle dine <3 Sender dere gode tanker og klemmer <3
Cathrine: Tusen takk! <3
Jernbanefrua..: Tusen takk! Dine ord og omsorg har betydd mye for meg i denne tiden, bare så du vet det. <3 Nå tar vi tilbake livet igjen her, for vi vet at pappa hadde ønsket det. Men, samme hvor mye pappa elsket og fly (nå tror jeg ikke han var så superglad for å sitte mange timer i trange passasjerflyseter), så er flyturen hjem et siste lite hinder for meg.. 😉
Kondolerer så mye <3 Dessverre så var din pappa sin sykehistorie skremmende lik min pappa sin, og det ble igjen vanskelig å holde tårene unna. Kreften tok pappa'n min også, for 2 mnd siden, etter å ha plaget ham med mye vondt og smerter i ett år. Og jeg vet sannelig ikke om hva som er verst, -gå og vente på slutten som blir så vond for oss som er igjen, men likevel ha god tid til å prate ut og gjennom alt, eller å skulle miste noen plutselig og uventet.... Det er jammen ikke lett å se noen du elsker så høyt ha det så vondt. Og samtidig finner styrke til å være den som trøster oss og sier det kommer til å gå bra. Som smiler og tar selfie med oss rett etter at kreftlegen har fortalt at all behandling er nytteløs og avsluttes. Superpappa <3
Jeg sender deg alle mulige gode tanker og styrkeklemmer, selv om jeg aldri har møtt deg, og håper at du, som jeg, får pakke alle de gode minnene og bildene godt inni hjertet. Sånn at de kan hentes frem når det er litt tungt. Så får det bare være at man kommer på butikken eller bussen med tårevåte øyne. Det er faktisk helt greit.
God klem fra meg <3
Lisbeth: Tusen takk! Trist å høre at du nettopp har mistet din pappa også. Det er ikke lett.. Gode tanker og klemmer tilbake til deg. <3