Jeg har kommet langt de siste to årene. Langt avgårde på en kronglete og ujevn vei. De siste månedene har den vært litt rettere, litt mindre humpete. Men akkurat nå kjenner jeg at det svinger litt igjen. Disse dagene hvor det har gått to år siden Megan fortsatt levde i magen min. Snart to år siden hjertet hennes sluttet å slå og hun kom stille til verden. Jeg prøver å ikke tenke alt for mye på det, men det dukker likevel opp. Det er ikke sånn at jeg ruller rundt og marinerer i tanker og følelser, men jeg kjenner det litt på kroppen. Hjertet verker litt igjen, som om noen spisse kanter har revet opp arrene. De blør litt. Og det igjen tar litt av energien min, den som var på full fart oppover igjen etter den verste pollensesongen. Jeg kjenner litt tydeligere at hun ikke er her. Minnene fra to år siden dukker stadig opp i bakhodet. Bevegelsene hennes de siste dagene, tanken på at hun kjempet der inne uten at jeg visste det. Og ikke minst at hun døde der inne, også uten at jeg visste det. Øyeblikket da den brutale sannheten sank inn. Dagene med henne i armene, da jeg helst ikke ville slippe. Ansiktet hennes som jeg ikke kunne se meg mett på. De små, lyse dunene på hodet hennes. Lukten av henne som jeg bare ville snuse inn og beholde i nesen for alltid. Følelsen av den tynne huden hennes. Blodet som innimellom rant fra nesen hennes. Blodet jeg fikk lov til å tørke vekk. Jeg er glad for det, at jeg i alle fall kunne gjøre det for henne.
Megan min. Hun er litt overalt disse dagene. I solstrålene som legger seg rundt meg som en varm omfavnelse. I den svalende brisen som kjærtegner huden. I fuglene som kvitrer. I duften fra blomstrende syriner og nyklipt gress. I en sommerfugl som danser lekent gjennom luften. I en ensom forglem-meg-ei i gresset. Det føles litt rart at hun dukker opp i tankene så mye oftere gjennom dagen akkurat nå, men også litt godt. Dette er, uten at jeg selv har lagt opp til det, mine Megan-dager. Min Megan-periode. Hennes dager. Hun er litt ekstra med meg nå. Ekstra nær. Nærmest instinktivt. For hun er en del av meg selv om hun ikke er her. Og morskjærlighet er det samme uansett.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. De siste dagene har jeg klikket meg inn på et utkast som bare hadde overskrift utallige ganger, men det har forblitt blankt. Fordi jeg ikke visste helt hva det skulle inneholde eller hvordan jeg skulle formulere meg. Et svada hverdagsinnlegg går fort å skrive. Kvaliteten er deretter. Det er egentlig ikke hverdagsblogger jeg er. Jeg trives best når jeg kan skrive innlegg med mer mening. Men det krever mer tid. Mer engasjement. Dette innlegget ligger det mye engasjement bak. Og jeg har brukt mye tid på det i form av å stirre på et blankt innlegg. Likevel har det satt langt inne. Og jeg innser at jeg bare må skrive og la det stå til.
Har du fulgt meg en stund eller har lest deg bakover i bloggen, vet du at jeg har hatt tøffe tak i livet. Ja, det ligger jo litt i beskrivelsen av bloggen også. Et av ordene jeg bruker er «englemamma». Jeg har altså mistet barn. Flere barn. I Oslo har vi en grav hvor det ligger tre små som vi mistet mellom uke 13 og 17 i svangerskapet. På vår lokale gravlund ligger Megan, som kom stille til verden i uke 24 for snart to år siden. Ja, faktisk ligger hun ikke helt alene, for nok en liten som forsvant for oss i uke 11 ligger der sammen med henne. Den lille som vi mistet under en helt vanlig spontanabort, og som vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med. Da vi plutselig fikk vårt helt eget gravsted, var det liksom der den hørte hjemme, den lille som jeg i sin tid ikke klarte å skylle ned i do. Den var jo fiks ferdig med fingre, tær og alt. Bare bitteliten.
Men nok om det, nå roter jeg meg bort. Poenget er at jeg har mistet flere barn under svangerskapet i løpet av en ni års periode, mellom 2010 og 2019. Enda flere enn dem som vi har gravlagt. I 2013 opplevde vi heldigvis å få et levende barn, en lillebror til våre to eldste som kom til verden før marerittårene. Bare for å poengtere at det ikke har vært bare sorg. Men i løpet av disse årene har jeg rukket å bli selvutnevnt ekspert på spontanabort, missed abortion og dødfødsel. Ikke en tittel jeg ønsket meg akkurat, men nå er det sånn. Jeg kan mye om både selve gangen i det og ikke minst om alle mulige følelser som følger med. Og jeg har hele tiden hatt et brennende ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Derfor har jeg de siste årene valgt å være åpen om det som har skjedd, etter å ha holdt det for meg selv de første årene. Jeg fant ut at det var terapi i å dele. Jeg fant både styrke og trøst i det. Jeg har skrevet mye om følelsene rundt det å miste barn under svangerskapet. Jeg har til og med klart å være bittelitt offentlig åpen om det. Sånn virkelig media-offentlig, både i skriftlig presse og på TV. Sistnevnte er nok ikke helt min greie tror jeg. Jeg har i alle fall fortsatt ikke klart å se på det selv, over tre år etter. Men jeg er likevel glad for at jeg turte å stille opp.
Ønsker du å lese litt mer om min historie kan du finne det her:
Men dette innlegget handler ikke egentlig om meg. Ikke om det jeg har opplevd eller gjort. Det handler mer om at jeg vet at mange andre opplever det samme. Og at jeg vet at det kan være både vanskelig og tøft å snakke om. Og hvor vanskelig det er om, eller kanskje heller når, de rundt deg ikke forstår. For det vil man oppleve. Har man ikke opplevd det selv, er det vanskelig å forstå alle følelser man går gjennom i etterkant av en sånn opplevelse. Det finnes selvfølgelig fagpersoner, men med mindre de har egen erfaring så blir det ikke helt det samme som å snakke med noen som har gått i lignende sko før deg. Jeg har ingen utdannelse innen sinnets kriker og kroker, men jeg er som nevnt selvutnevnt ekspert på akkurat dette området. Jeg har jobbet meg gjennom sorgen gang på gang, den aller tyngste sorgen helt til slutt. Jeg har kommet sterkere ut på den andre siden, og jeg ser at jeg har erfaringen til å være en støttende samtalepartner for andre. Jeg kunne kanskje meldt meg som likepersonstøtte gjennom LUB, noe jeg selv har benyttet meg av, men jeg har mer lyst til å gå mine egne veier. For det er ikke alle som tar kontakt med sånne organisasjoner. Kanskje spesielt om tapet kommer tidlig i svangerskapet, selv om det kan være like tøft som en dødfødsel senere i svangerskapet.
Derfor ønsker jeg å tilby litt av min tid og min erfaring. Jeg ønsker å kunne være en støttende samtalepartner i mørke stunder. Et medmenneske. En som kan dele erfaringer og kanskje gi litt håp om lysere tider. For jeg vet at når det er som mørkest er det vanskelig å se lyset som venter der fremme.
Så, jeg hopper i det. Trenger du noen å snakke med, ta gjerne kontakt med meg. Helt uforpliktende. Helt kostnadsfritt.
Dette er litt flaut å skrive om, men jeg føler likevel at det er viktig. For man har jo alltid hørt det. At man ikke kan drikke bort vonde følelser. Med alkohol altså. Ja, ikke med noe annet heller for den saks skyld. Men jeg prøvde likevel.
Et par måneder etter at vi mistet Megan kom jeg til et punkt der alt var bare håpløst. Jeg hadde kommet meg gjennom begravelse og påfølgende sommerferie, men da høsten nærmet seg raste korthuset. Det gjorde det strengt tatt flere ganger i løpet av de første ni månedene etter Megan døde og før jeg fikk hjelp. Men denne første gangen raste det virkelig med et brak. Jeg falt helt sammen. Lyset gikk. Jeg tror muligens hjernen kortsluttet også. Og jeg søkte trøst i vinflaska. Eller teknisk sett vinkartongen. Et skritt jeg aldri før har gått til. Jeg husker at jeg var helt desperat, ville slutte å føle, glemme alt som hadde skjedd og fortsatt foregikk rundt meg. Så jeg drakk. Fylte vinglass etter vinglass. Og ikke bare på kvelden. Jeg har alltid følt at å drikke noe alkoholholdig før kvelden senker seg, kanskje med mindre man er på ferie (og da selvfølgelig med moderasjon), er helt unaturlig. Men nå ga jeg blaffen. Om mannen var hjemme kunne jeg drikke allerede fra morgenen av på de aller tøffeste dagene. Da kunne jeg isolere meg og drikke gjennom dagen. Ikke til flatfyll, men nok til en jevn rus.
Det varte ikke over en lang periode, det var «bare» noen turbulente sensommerdager. Men jeg er likevel både flau og sjokkert over meg selv, over at jeg kunne la meg selv falle så dypt. For det var det jeg gjorde. Det aller verste er at jeg samtidig hadde tre barn i huset. Tre barn som måtte takle både å miste lillesøster og se mamma falle sammen på samme tid. Jeg skammer meg over å ha utsatt dem for denne versjonen av meg. Samtidig er jeg glad for at jeg ikke lot det fortsette utover de dagene. Tenk om..
Ikke hjalp det heller. Jeg klarte jo ikke å drikke vekk noen ting. Alkoholen sløvet meg kanskje litt, gjorde meg litt nummen, men følelsene var like vonde. Hjertet var like knust. Stort sett gråt og drakk jeg på samme tid. Ikke godt for noenting faktisk. Og veldig, veldig stygt.
Jeg er fortsatt glad i et glass vin eller to, men på et helt annet nivå enn de turbulente dagene i 2019. Og ikke for å prøve å undertrykke følelser. Aldri mer! Det har jeg lært – det gjør bare vondt verre.
I dag minnet Snapchat meg på at det er nøyaktig et år siden jeg tilbragte to timer på et legekontor hvor jeg tok prøver nesten fra topp til tå mens dødsangsten raste i meg. Det betyr også at det nå er et år siden jeg traff bunnen, hardt og brutalt. Forhåndshistorien til dette er behørig dokumentert. Jeg har lest meg litt tilbake i det siste, og ser at selv om jeg var brutalt ærlig om følelsene mine, så var det faktisk enda verre enn det jeg dokumenterte. Det vondeste og mest personlige er utelatt. Og selv om jeg innimellom hørtes optimistisk ut, selv om jeg visste fra tidligere erfaringer at lysere dager ville komme, så var jeg ofte usikker på om jeg noen gang ville komme meg opp igjen. Om livet noen gang ville bli bra igjen. Jeg prøvde hardt å leve så normalt som mulig i håp om at barna ikke skulle skjønne hvor vondt jeg hadde det, men det funket ikke så bra. Jeg falt lenger og lenger ned i det mørke hullet, og de ble dessverre vitne til det. Det finnes ingenting i verden jeg har mer dårlig samvittighet for enn det, at de måtte se meg på mine mørkeste dager. Jeg er livredd for å ha ødelagt dem med min sorg. Livredd for å ha gjort dem utrygge. Jeg prøvde virkelig, men når man bor under samme tak blir det umulig å skåne dem rundt samme hvor mye man prøver. Livet var mest mørkt.
Vendepunktet kom på denne dagen for et år siden. 5. mars bør kanskje være en merkedag heretter. Da var jeg altså på bunnen. Sorgen hadde blitt til dødsangst. For selv om livet var ganske svart, så ville jeg leve. Og de fysiske symptomene jeg etterhvert fikk, gjorde at jeg fryktet at jeg var alvorlig syk. Det var på tide å ta tak, og selv om jeg ikke er den som renner ned legekontoret i tide og utide, så følte jeg at jeg måtte dra dit for å redde livet. Ta grep og få hjelp før jeg ble spist opp innenfra. Det var en ganske grei smørbrødliste av symptomer jeg hadde med meg:
Rar følelse i magen/øm venstre side, fornemmelse av kul
Smerter i bryst
Smerter i kropp
Hodepine (innimellom kraftig)
Svimmel
Nummen/verk/stiv i fingre
Tungpust
Vann i kroppen
Halsbrann
Lite energi
Alt tungt
Dårlig hukommelse
Mindre konsentrasjon
Håpløshet
Nedstemt
Sliten
Lettelsen var stor da alle prøvene viste seg å være fine. Depresjon var en helt OK diagnose og absolutt overkommelig. Etter å ha mistet både pappa og Megan, var det slett ikke rart at ting gikk på både psyken og kroppen løs. Og jeg følte at jeg ble gitt en ny sjanse. Jeg var ikke dødssyk likevel. Nå var det på tide å leve!
Så kom pandemien. Jeg valgte å ikke synke nedover igjen, men heller se det som var positivt. For det finnes alltid noe. Sakte men sikkert forandret jeg hele tankegangen min. Å måtte være mye hjemme hjalp. Jeg fikk ro og brukte mye tid på å jobbe med tanker, følelser og innstilling til livet. Den mørke tiden hadde gjort at jeg mistet meg selv, men jeg fant den nye meg på veien oppover. Jeg liker henne faktisk mye bedre enn den gamle meg. Og når jeg først endret på innstillingen min til livet, tok jeg like godt tak og gikk på en fysisk livsstilsendring også. Det har også ført til at kroppen, psyken og livet generelt føles bedre, selv om jeg innimellom kan bli dritt lei trening og har mer lyst til å ligge på sofaen og stappe i meg usunnheter. Og jeg tror at jeg har blitt en bedre mamma i løpet av det siste året, i alle fall mye bedre enn da jeg var i mørket. Kanskje en litt bedre kone også?!? Jeg har i alle fall mye bedre tålmodighet og er mye mer avslappet.
Nå nærmer vi oss lysere tider igjen. Vår og sommer. Og jeg ser lysere på livet og fremtiden enn på lenge. Jeg har jobbet meg gjennom mørket og ut på den andre siden. At solen skinner i dag føles nesten litt symbolsk. Jeg har ro i hjertet igjen. Ro i kroppen. Arrene er der, det vil og skal de alltid være. Men jeg velger å leve i lyset!
Så var vi altså i gang med det andre året uten Megan. Jeg sitter igjen med en litt rar følelse. En slags deilig lettelse over at alle de første merkedagene nå er bak oss. Og en sårhet fordi hun nå på en måte føles enda lenger unna. Eller, hun gjør jo ikke det heller, hun er høyst tilstede i hver eneste dag. Kanskje er det mer følelsen av at mange forventer at vi nå skal gå videre. Være over det. For sånn fungerer det ikke. Om du har mistet noen nære og kjære vet du det selv. Man lever jo videre hver dag. Og man lærer å leve uten den som er borte. Men komme over det, nei, det gjør man aldri! Den personen som er borte vil jo alltid mangle. Og det merkes. Men det som i begynnelsen føltes som et altoppslukende mørke, blir etterhvert lysere. Man lever etterhvert normalt igjen, kjenner glede igjen, kan smile og le. Men det betyr IKKE, aldri et sekund, at sorgen og savnet over den som er borte er glemt! Jeg blir rett og slett provosert over dem som måtte tro det.
Det siste året av livet mitt har vært tøft. Og mørkt. Selv om jeg har sett normal ut på utsiden, har det vært kaos på innsiden. Jeg har snublet og falt flere ganger enn jeg har telling på. Jeg har sørget, jeg har grått, jeg har vært sint på alt og alle – inkludert verden og livet. Og jeg har hatet meg selv. Hatet kroppen som sviktet, og psyken som har vært på bærtur. Jeg har prøvd å fortrenge. Jeg har prøvd å flykte. Og jeg har prøvd å føle. Til slutt ble jeg nummen og følelsesløs. Tom for alt.
Der det kanskje så normalt ut på utsiden, for jeg brukte mye energi på å opprettholde fasaden, var det en storm på innsiden. Jeg har prøvd så hardt å dytte følelsene mine til side, være den jeg følte verden forventet at jeg skulle være, at jeg til slutt ikke visste hvem jeg selv var lenger. Jeg glemte meg selv. Mistet meg selv. Jeg møtte veggen hardt og brutalt flere ganger. Jeg følte meg helt alene mens alt rundt meg raknet. Familien. Ekteskapet. Alt hang i en syltynn tråd. Helt til jeg traff veggen så hardt at jeg våknet. Helt til jeg ble redd for meg selv og min egen helse. Redd for å miste oppveksten til barna mine. Redd for at de skulle miste meg. Og redd for å ikke få leve mer. For livet er alt for fint til å kaste bort.
Da ba jeg endelig om hjelp. Det var nok det lureste jeg kunne ha gjort. Samtidig dukket et visst virus opp og tvang oss alle til å roe ned. Skifte fokus. Tvang oss til å være sammen. Og for min og vår del var det utelukkende positivt. Jeg fant endelig fred. Jeg begynte å sette pris på livet igjen. Jeg fant en balanse, og jeg skjønte etterhvert at jeg måtte ta vare på meg selv. Lytte til kroppen og roe ned når det trengtes. Ta en timeout. Min beste terapi er den enkleste i verden. Jeg sitter ute i godkroken på terrassen, omgitt av blomster og fuglekvitter og puster inn den friske lufta. Gjerne med en god bok. Så enkelt. Helt gratis. Og så godt for sjelen. En fin plass å sitte og skrive også..
Vil jeg møte veggen igjen? Kanskje. Jeg håper ikke. Jeg håper jeg har lært nok til å ikke falle så dypt som jeg har vært igjen. Men jeg vet også at det ikke finnes noen garantier. Jeg vet godt at selv om de første merkedagene er unnagjort, så er dette noe jeg skal leve med resten av livet. Sorgen og savnet vil alltid være en del av min livsvei. Og sånn skal det være. På den måten er dem jeg har elsket og mistet alltid med meg, ikke minst Megan og pappa. Det er rett og slett en del av det å elske.
Det gjør meg ikke skjør og sårbar. Det gjør meg ikke sprø. Det betyr ikke at jeg dyrker sorgen. Det betyr ikke at du trenger å være redd for å si noe «feil» til meg. Du trenger ikke å være redd for å minne meg på noe, for jeg glemmer uansett aldri. Og jeg setter pris på at også andre husker. Om noen husker, spør eller bare nevner navnet hennes, varmer det mer enn dere kan ane. Det er noe av det fineste som finnes. Alt er bedre enn stillhet.
I går feiret vi Megan på vår måte. Vi satt ikke hjemme og sørget. Dagen var stort sett helt normal, bare litt ekstra fin. Noen øyeblikk har virkelig festet seg og kommer til å bli med meg videre. Som da sangen som var Megans sang dukket opp på radioen og jeg tittet opp og så sola bryte gjennom skydekket. Da vi endte opp med å ankomme kirkegården på nøyaktig samme tidspunkt som hun ble født i fjor. Det føltes nesten litt surrealistisk, for det var på ingen måte planlagt. Vi var faktisk et par timer for sent ute på grunn av noen ærender vi måtte gjøre. Minuttene vi alle tilbragte sammen ved graven hennes var også veldig fine. Ingen tårer, bare smil. Og litt galgenhumor. Takk og lov for galgenhumoren! Etter en god middag og fråtsing i pavlova laget til ære for Megan, satte mannen og jeg oss ned for å se på New Amsterdam (forøvrig en serie verdt å se), og havnet rett inn i en episode som tok for seg dødfødsel på en utrolig fin og gjenkjennende måte. Selvfølgelig kom vi til den episoden akkurat på bursdagen til Megan. Akkurat et år etter jeg selv var oppe i det samme. Det var nesten en mening med det. Og det var fint. Veldig fint! Det føltes nesten som om hun var med oss, kanskje sa fra at hun var der. Disse øyeblikkene var nok mest tilfeldigheter, men likevel, en fin tanke..
Og nå har vi begynt på år to. Hun er fortsatt med oss. Som jeg har skrevet før, ikke en dag går forbi uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Og det er jeg glad for. Kjærlighet kjenner virkelig ingen grenser, og hun er elsket inn i evigheten. Og det er innmari godt å kunne kjenne på denne kjærligheten hver dag, samtidig som smilet som i månedsvis var en maske, igjen når øynene.
Jeg har brukt mye tid på denne problemstillingen i det siste. Mye tid til å grue meg til disse junidagene som skulle komme. 6. juni, dagen da et stille hjerte knuste mitt i fillebiter. Og 8. juni, dagen da vår lille Megan kom stille til verden. Angelversary, kalles det så fint av mange i USA. Englebursdag. Jeg kaller det bursdag. I dag har den lille jenta vår bursdag. Hun er bare ikke her..
Jeg har kommet langt siden disse hjerteskjærende dagene i fjor. Jeg har funnet en ro og en fred som den gang føltes lysår unna. Jeg er nok ikke den samme, men den nye meg er kanskje bedre. Takket være henne og hennes alt for korte liv. Ikke misforstå meg. Jeg er IKKE over å ha mistet henne. Jeg vil aldri komme over det, den sorgen vil alltid være en del av meg. Et år senere går det fortsatt ikke en dag uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Noen ganger stikker det til i savn og vemod, med tanken på det som skulle ha vært. Andre ganger med glede og kjærlighet. For selv om hun er borte, vil hun alltid være min elskede datter. Tankene om henne er derimot ikke så altoppslukende lenger. De tar ikke alt fokus, livet er her og nå, og det er her jeg må være tilstede. Jeg mister ikke pusten eller fotfestet når disse tankene kommer, jeg lar tanken og minnet komme, suger litt på det som en søt karamell, sender noen kjærlige tanker ut i intet som jeg håper hun kan føle, før jeg fortsetter der jeg slapp. Det føles egentlig fint. På denne måten er hun fortsatt en del av hverdagen min, selv om jeg ikke kan se henne. Jeg har funnet en slags balanse mellom to verdener, og jeg har funnet ut hvordan jeg skal ta vare på meg selv sånn at mørket ikke tar meg som det så ofte har gjort det siste året. I alle fall midlertidig. Er det en ting jeg vet så er det at sorg er lunefull, og at den plutselig kan slå deg i bakken når du minst venter det. Det er rett og slett en livslang prosess.
Jeg hadde gitt mye for å fortsatt ha Megan her. Få være mamma for henne på ordentlig. Se henne vokse opp sammen med resten av gjengen vår. Men sånn ble det ikke. Isteden er jeg takknemlig for de månedene jeg fikk bære henne under hjertet, det lille livet i magen min. Og jeg håper hun følte kun kjærlighet i den tiden. Og jeg er uendelig takknemlig for de tre dagene jeg fikk holde henne i armene mine. Da jeg fikk memorere hver detalj i det lille ansiktet, bysse, kysse og tørke neseblod. Det høres sannsynligvis grotesk ut for dem som ikke har vært der, men når en livstid med kjærlighet må skvises inn på tre dager, blir det intenst. Og jeg hadde gjort alt igjen, gått gjennom all smerte og sorg, bare for å få holde henne de tre verdifulle dagene.
Nå har det gått et år. Både kort og lenge på samme tid. Vi har vært gjennom alle merkedager uten henne. Dette er den siste. Selve bursdagen. Den skal ha plass til hele spekteret av følelser. Vemod og savn, men mest glede og kjærlighet. Fordi det er det hun fortjener. Vi skal ikke bruke dagen på å gråte. Hennes alt for korte liv fortjener å feires. Hun betydde noe. Hun betyr noe. Hun er vår datter og vår lillesøster. Hun skal også markeres med flagg på bursdagen sin, men hennes blir på gravstedet. Hun skal også få gave, et bittelite armbånd laget av minste storebror. Hun skal også få kake, jeg baker selvfølgelig for henne også. Men det blir selvfølgelig også vi andre som spiser den. Men kaken, det er bursdagskaken til Megan min. Og akkurat som vi samles om dem som har bursdag ellers i familien, skal vi fem i dag samles rundt hvilestedet til vår lille Megan, der vi en grå og regntung junidag i fjor senket den lille, hvite kisten i jorda. Vi skal minne henne med kjærlighet og varme tanker, og håpe at hun en eller annen plass der ute kan se oss, kan føle kjærligheten og feirer sammen med oss.
“… imagine a love so strong it made saying hello and goodbye in the same day worth all the pain….”
Du var der. Høyst levende. Men du var syk. Veldig syk. Og tynn. Jeg kjente igjen angsten. Maktesløsheten. Sorgen. Jeg tryglet deg om å ikke dra fra meg. Ikke dø. Du sa at du skulle prøve så godt du kunne. Gjøre alt i din makt. For du ville ikke dø. Du var ikke klar for det. Du ville være hos oss mye lenger.
Jeg våknet, og plutselig var alt tilbake. Alt jeg har prøvd å fortrenge. Jeg er plutselig halvannet år tilbake i tid. Og du er borte.
Jeg skulle gjort som stort sett alle andre bloggere i går, skrevet et morsdagsinnlegg. Ikke nødvendigvis et svulmende innlegg med fremvisning av flotte gaver, frokost på senga og alt det der. Men et eller annet. En liten hilsen til alle mødre der ute, uansett om man er biologisk mamma, adoptivmamma, fostermamma, bonusmamma, ønskemamma, englemamma eller en annen type mamma. Eller kanskje noen ord til dem som ikke har en mamma lenger. Men det ble ikke sånn. Dagen ble rett og slett ikke som jeg hadde trodd. Det jeg trodde skulle være en nokså vanlig søndag, bare med bittelitt ekstra kos, ble ikke sånn. Isteden kom morsdagen og slo meg rett i bakken. Nesten litt ut av det blå. Joda, jeg har kjent at hjertet har vært litt ekstra vondt og tungt de siste dagene, men jeg tenkte ikke at morsdag skulle være noen stor følelsesmessig trigger. Jeg har jo feiret denne dagen i fjorten år nå. Og jeg har feiret den med det ene tapet etter det andre «under beltet», uten at det har utløst store reaksjoner på akkurat denne merkedagen. Men i går veltet all smerten inn.
Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde selv engang, men hjertet slo helt krøll på seg. Jeg prøvde hardt å fokusere på mine tre fine som gjorde sitt beste for å gjøre stas på meg. Men jeg klarte ikke å riste av meg smerten. Vissheten om at de skulle ha vært fire i år. På morsdagen i fjor lå Megan trygt plassert i magen min. Eller, trygt var det jo ikke. Og på det tidspunktet var det også fortsatt så tidlig at jeg var bortimot hundre prosent forberedt på at det ville gå galt. Jeg hadde ikke store fantasier om en morsdag med fire barn i 2020. Men etterhvert begynte også jeg å tro litt på det. Jeg begynte å se for meg livet med henne i det. Og i går skylte altså en av disse bølgene over meg. Full av savn og smerte. Selv om jeg er så ufattelig heldig som har tre barn her hos meg, tre som virkelig ga meg litt ekstra kjærlighet og oppmerksomhet akkurat denne dagen, så var bølgen ustoppelig. Jeg følte meg nesten utakknemlig, som en fryktelig mamma, som ikke klarte å skjule at jeg hadde det vondt.
Nei, morsdagen i år var ingen høydare, og jeg er både glad og lettet over at den er over. Jeg er skuffet over meg selv fordi jeg taklet denne dagen så dårlig. Nesten litt flau. I dag driver jeg med rekalibrering. Prøver å samle sammen bitene av et hjerte som nok en gang har gått i knas, lappe det sammen igjen. Det verker fortsatt. Det er fortsatt fryktelig skjørt og sårbart. Jeg er fortsatt ikke meg selv igjen, hvem nå egentlig det er nå for tiden. Men jeg jobber med det.
Og bare for å slå det fast en gang for alle, sånn at ingen misforstår; jeg er takknemlig for det jeg har. Så inn i hampen takknemlig. Samtidig så savner jeg så inderlig henne som skulle vært en del av den fine flokken min. Hun som er der men ikke er der på samme tid. Som en usynlig del av familien. Hun som skulle ha ligget inntil meg i går da barna “vekket meg” med egen-innkjøpte gaver, klemmer og fine ord – og selvfølgelig verdens fineste kort fra minstemann. Hun som skulle ha gjort livet enda litt rikere. Det er en merkelig balansegang det der, gleden og takknemligheten over dem vi har sammen med den bunnløse sorgen over henne som ikke er her. Noen ganger går det greit, andre ganger kommer det ut av det blå som nå. Og jeg innser at jeg enda har et langt stykke igjen å gå i sorgprosessen. At kantene fortsatt er skarpe, og at det vil ta lang tid før de slipes til. Og selv når den tid kommer, så vil arrene plutselig begynne å blø og slå deg i bakken igjen når du minst venter det. Og det er vondt, men samtidig litt fint også. Fordi sorgen faktisk er et uttrykk for kjærlighet den også. Mammahjertet elsker alltid!
Dette blir egentlig en oppfølger til gårsdagens innlegg. Et tydelig bevis på hvorfor jeg ikke føler meg sterk. Sånne dager som i dag har ingenting med styrke å gjøre. Tvert imot føler jeg meg fryktelig svak og mislykket.
For noen dager er bare det å komme seg ut av senga tungt og vanskelig. Nesten umulig. Kroppen er tung som bly og hjertet verker. Ja, kroppen verker egentlig også, uten at det er noe fysisk som skal tilsi det. Alt stritter liksom imot. Kroppen vil rett og slett ikke være med på dagen. Ikke hodet heller. Det er ikke sånn at jeg ligger og gråter eller sørger. Ikke sover jeg heller. Kroppen er bare tom. Det kan ta mange timer før jeg klarer å tvinge meg opp. Døm meg gjerne og kall meg lat, men jeg tror ikke det er latskap det handler om når bare tanken på å ta en dusj eller å kle på seg og forflytte seg til sofaen er uoverkommelig.
Sånne dager er så dritt. Når du vet du burde stå opp. Jobbe. Vaske hus (i alle fall på vasketorsdag). Gjøre nytte for deg. Men alt du klarer å gjøre er å ligge der og psyke deg opp til det som absolutt må gjøres. Noe som i dag er foreldremøte for trinnet til eldstemann. Foreldrepliktene har jeg virkelig ikke lyst til å sluntre unna.
Det er i det minste godt å vite at jeg styrer arbeidstider og arbeidsmengde selv. At jeg vet at jeg kan ta igjen det meste som forsvinner disse timene hvor kroppen ikke vil lystre. At jeg ikke må ringe til en sjef og si at jeg ikke kommer i dag eller ende opp med en sykemelding (en sånn en kunne fort blitt langvarig etter de siste månedene). Men jeg føler meg like mislykket uansett. Hater meg selv like mye fordi jeg ikke orker å gjøre det jeg burde. Det er da slett ikke så vanskelig. Jeg skal ikke ut og løpe maraton eller utføre avansert hjernekirurgi. Men så klarer jeg ikke likevel. Samtidig vet jeg at jeg føler meg så mye bedre når jeg får gjort det som henger over hodet mitt. Når jeg har jobbet ferdig og huset er rent. Når alle plikter er unnagjort og jeg virkelig kan unne meg selv å slappe av litt. Når jeg fortjener det.
Den stygge sannheten. Ikke så mye styrke i dette, bare svakhet og selvbebreidelse.
Bare en liten stund til, så kanskje jeg klarer å komme meg opp og fullføre både vasketorsdag og jobbing. I alle fall foreldremøtet. Vasketorsdag kan alltids omgjøres til vaskefredag.
Det sies ofte at vi foreldre som lever med tapet av et eller flere barn er så sterke. Jeg har hørt det selv flere ganger. «Du er så sterk!» «Du er så sterk som deler!» Tusen takk, men er jeg egentlig det da?
Skjuler det seg en sterk kvinne bak dette blasse og småslitne ansiktet?
Å dele min historie handler ikke om styrke. Jeg føler det i alle fall ikke sånn. Det handler om å synliggjøre. Det handler om å minnes. Det handler om å gi de små som ikke er hos oss et slags liv gjennom ord. Og det handler om terapi. Det hjelper ofte å skrive og å dele.
Jeg skjønner hva man mener når man sier at vi eller jeg er sterke. Og jeg setter pris på det, jeg vet det er godt ment. Men det å leve videre etter å ha mistet et barn handler ikke nødvendigvis om styrke. Ja, man må reise seg igjen, klatre opp fra bunnløse daler. Men hvilket valg har man egentlig? Man kan så klart legge seg ned og rulle rundt i sin egen sorg og fortvilelse. Og det er det slett ikke umulig at jeg hadde gjort om jeg ikke hadde de to eldste barna å leve for da marerittet vårt startet for snart ti år siden. Og om vi ikke hadde hatt våre tre fine da vi mistet Megan i fjor. Om jeg virkelig innehar noe styrke, så er det barna våre som har gitt meg det.
Man kan selvfølgelig også gi opp livet helt. Følge etter dem man har mistet. Tanken kan kanskje virke forlokkende, spesielt hvis det er sant at man møtes igjen en annen plass. Jeg håper det er sånn, og trodde lenge på det etter opplevelser jeg hadde da pappa lå på dødsleiet. Tenk så fint det hadde vært! Men mesteparten av tiden tenker jeg at døden bare er mørke. Slutt. Finito. The end. Tenk så fint om jeg tar feil. Jeg er derimot ikke på langt nær klar til å finne det ut enda.
Dette er en så fantastisk fin tanke! Det er lov å håpe..
Jeg skal ikke lyve. Jeg har innimellom vært så langt nede at jeg har tenkt at det kanskje ville være det beste både for meg og dem rundt meg. Jeg har tenkt på hvordan det ville være å bare gå ut i veien foran den traileren. Falle ned fra en høy plass eller bare sovne inn etter å ha tømt et pilleglass. Men det har bare vært flyktige tanker midt i desperasjonen. Jeg har det på ingen måte i meg. Jeg er for glad i livet tross alt. Jeg har mye å leve for. Og det hadde i alle fall ikke vært det beste for dem rundt meg. Jeg kunne aldri forlatt dem sånn. Jeg vil ikke forlate dem, jeg blir rett og slett kvalm av tanken på å en gang dø fra barna mine. Nest etter å miste dem så er det kanskje min største skrekk.
Så hva står vi da igjen med? Å leve videre og prøve å gjøre det beste ut av det. Som jeg har sagt før; en fot foran den andre, en dag om gangen. Noen dager er mørke, noen er atskillig lysere. De du har mistet er alltid med, men det er etterhvert ikke like rått. I dag fikk jeg en påminnelse på Facebook om at det har gått ni år siden vi mistet en av de små jentene våre. For noen år siden hadde jeg ikke trengt en sånn påminnelse for denne datoen, men nå hadde jeg kanskje gått gjennom hele dagen uten å komme på at dette egentlig er en litt spesiell dato.
Sorgen over Megan er fortsatt litt ferskere og råere, og dessuten litt annerledes fordi jeg var mye lenger ut i svangerskapet da vi mistet henne. Men også her merker jeg forandringer. En god stund etter at vi mistet henne kjente jeg på det hver torsdag og lørdag. Nå var det gått enda en uke siden vi fikk den fryktelige beskjeden, og enda en uke siden hun ble født. Det samme med den 6. og 8. dagen i hver måned. Nå er disse dagene som alle andre dager. Jeg er dog noe usikker på om jeg noensinne vil klare å glemme eller rett og slett hoppe over datoene 6. og 8. juni, i alle fall ikke sistnevnte, på samme måte som jeg nå altså gjør med 29. januar. Når jeg tenker meg om, så får jeg litt dårlig samvittighet for den der. Må nok bli en tur til gravstedet i Oslo, som heller ikke besøkes like flittig som før.
Men sånn er det altså. Livet går videre, og de fleste av oss velger å henge med. Det gjør oss på ingen måte sterkere enn dem som tar andre valg. Og det blir på ingen måte som før, noe vil alltid mangle. Men vi fungerer etterhvert nesten som før. Vi smiler, vi ler, vi gråter. Vi kjenner på glede, lykke, sorg og savn om hverandre. Vi har en ekstra ballast som de som ikke har opplevd å miste et barn ikke har. Og akkurat det kan dere prise dere lykkelige for, at dere ikke bærer på den. At dere ikke vet eller forstår. Men gjør det oss til sterkere mennesker enn andre? Det er jeg usikker på. Jeg kjenner meg i alle fall oftere svak enn sterk. Jeg gjør bare det jeg må. Lever videre. Gjør mitt beste for de tre miraklene jeg har i livet mitt, og finner som sagt det jeg har av styrke i dem.
Hva skal jeg ellers gjøre? Hva hadde du gjort? Hvilken av disse veiene hadde du gått? Sannsynligvis akkurat den samme.
