Jeg har nevnt den irrasjonelle flyskrekken min x antall ganger før, så i dagene før jeg reiste hjem fra USA var dette selvfølgelig overskriften jeg så for meg i tabloidavisene. Det ville jo vært den perfekte, tåredryppende historien. Mammaen som hadde vært langt vekke i en måned, som nettopp hadde sett sin egen pappa dø, bare for å selv følge etter ham i en dramatisk flystyrt noen dager senere. Endelig på vei hjem til mann og barn, og så skjer katastrofen.

Så overtroisk er jeg at jeg ikke turte å dele noe på sosiale medier om hjemreisen, for det er jo også en sånn typisk greie. Siste bilde før hun boardet dødsflighten..

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men heldigvis, turen gikk bra den. På veien over Atlanteren fikk jeg til alt overmål to seter helt for meg selv. Ren luksus. Hadde man bare klart å sove.. Mellomlandingen i Frankfurt ble litt verre, der jeg med under en time til neste flight måtte spurte gjennom hele flyplassen. Og dere som har vært der vet kanskje hva det vil si. For den er stor altså! Det er så typisk. Vanligvis når vi mellomlander der på sommertid har vi god tid og kort vei. Nå var det altså stikk motsatt. Flaks for meg at det var litt forsinkelse. På den relativt korte flyturen mellom Tyskland og Norge nådde angsten nye høyder. For det var selvfølgelig her det skulle gå galt. Rett før mål liksom. Hjalp ikke at det virket som om de var litt usikre på flyet før avgang heller. Det ble to lange timer for undertegnede før vi endelig landet trygt i Oslo. Lettelsen var stor, og gleden enda større da jeg kom ut og ble møtt av dette.

Du vet du har vært lenge vekke når du møtes av dette.

Det var nesten litt uvant å være hjemme hos mine igjen. Ikke bare var huset ganske forandret, siden mannen har gjort ferdig mye av oppussingen og ryddingen vi begynte på før jeg dro. Men etter en måned borte var det rett og slett uvant å ha alle rundt meg igjen. Jeg har levd i unntakstilstand de siste ukene, litt i en boble. Og jeg var så sliten, så sliten. Onsdagen forsvant i en tåke rett og slett. Torsdag befant jeg meg fortsatt i en boble. Jeg følte at jeg satt fast mellom to verdener. En del av meg følte at jeg fortsatt burde ha vært i Texas, og hos stemoren min (egentlig liker jeg ikke ordet stemor, la oss heller si bonusmammmaen min) som skjønner nøyaktig hva jeg har vært gjennom. Men nå var jeg altså tilbake til hverdagen i Norge. Jeg prøvde å tilpasse meg, men boblen var altså fortsatt godt plantet rundt meg. Jeg var ute, men ikke tilstede. Jeg så verden surre forbi rundt meg, og jeg klarte ikke å følge med. Ytterst merkelig følelse.

Jeg følte meg unormal. Unormal fordi jeg ikke sørget. Jeg følte meg bare fortsatt nummen. Burde jeg ikke være helt knekt? Burde jeg ikke bare gråte og gråte? Eller hadde jeg rett og slett sørget ferdig på forhånd? For gudene vet at de siste månedene har vært fylt av en slags sorg. Så sprakk boblen. I går klarte jeg ikke å fungere i det hele tatt. Mamma skulle komme på kvelden, og jeg styrer vanligvis hele dagen med forberedelser. Men plutselig tok det mange timer bare å komme seg ut av sengen. Og bare å dusje kostet et tonn med energi. Å tenke på hva vi måtte handle var umulig, jeg klarte ikke engang å komme meg inn i butikken. Og da vi kjørte forbi favorittrestauranten min, mitt eget lille Texas bare noen kilometer fra huset vårt, som sørgelig nok ble totalskadet i brann i går, da begynte tårene å renne. Synet av det brannskadde huset og tonene til «Seasons in the sun» overveldet meg helt. Typisk nok med datteren og en venninne i baksetet. Innimellom er det greit å kunne gjemme seg bak langt hår..

Egentlig var det litt godt å kjenne på det. Kjenne seg litt normal igjen. Kjenne på savnet. Jeg har jo ventet på dette godstoget. Dog tror jeg det bare sneiet litt borti meg denne gangen. For jeg samlet meg relativt fort sammen igjen. Og kanskje er det akkurat sånn det skal være akkurat nå. Det har gått en uke, og jeg har fortsatt en del å prosessere. Jeg klarer ikke helt å samle hjernen min rundt det faktum at jeg for en uke siden satt og så pappaen min dø. At han er borte for alltid. Det får komme etterhvert. Nå skal jeg bare ta tilbake livet og hverdagen så godt jeg kan. Akkurat som han ville ha ønsket det..

#kreft #død #familie #pappa #pappajente #savn #hverdag #cancersucks #fuckcancer