Jeg slo jo et aldri så lite slag for Frigjørings- og veterandagen på selve dagen, 8. mai (kan leses her). Men jeg vil gjerne dra det opp igjen litt. For jeg ble litt overrasket den dagen over hvor glemt denne viktige datoen i Norges historie begynner å bli. For det virker nesten sånn, at alle glemmer den med mindre de er personlig involvert på et vis. Frigjøringsdagen er ikke lenger tilbake enn at mange i vår eldre generasjon fortsatt både har opplevd og husker. Mennesker i veteranmiljøet husker, og er veldig flinke til å markere denne dagen. Nyhetene nevner det heldigvis til en viss grad fortsatt. Men hva med alle de andre?
Jeg har hørt mennesker si at denne dagen ikke betyr noe for dem. Og da stusser jeg litt. Denne dagen betyr da i aller høyeste grad noe for alle som bor i Norge, og spesielt dem som både er etnisk norske og har veteraner i familien. Stopp opp og tenk dere om! Hvordan hadde Norge sett ut i dag om det ikke hadde blitt et fritt land den vårdagen i 1945? Hva hadde Norge vært uten de mange som kjempet for denne friheten? Det betyr noe!!
En annen ting som overrasker meg, er hvor glemt denne dagen også virker i skoleundervisning. Våre to skolebarn er naturlig nok ganske opplyste om dette emnet, men kom hjem fra skolen denne dagen og fortalte at ingenting hadde blitt nevnt i undervisningen. Dårlig av skolen vår om dette er tilfelle, og forferdelig om dette er noe som går igjen over hele landet. Denne dagen må både være en del av pensum (men det regner jeg vel med at den er), og markeres, – i det minste nevnes, på selve dagen!
Jeg har hørt det bli nevnt at også denne dagen burde vært en rød dag. Og på sett og vis burde den det. Kanskje flere da hadde husket på viktigheten av denne dagen. På den andre siden, hvem tenker egentlig over bakgrunnen til de fleste andre offentlige fridagene vi har. Fri er fri. Hadde det egentlig hjulpet?
Det er markeringer flere plasser i Norge på denne dagen, her må jeg spesielt dra frem hovedarrangementet som foregår hvert år på Akershus festning. Dette/disse arrangementene bør så absolutt profileres mer så det hadde truffet flere “sivile”, på denne måten får kanskje flere øynene opp for denne dagen. En start er det i alle fall.
Og hva med flagging? Dette er faktisk en offentlig flaggdag. 17. mai er alle veldig flinke til å huske flagget, mens 8. mai, som i mine øyne er en vel så viktig dag i landets historie, er det rimelig glissent på flaggstengene rundt omkring. Det viser vel bare hvor glemt denne dagen faktisk er.
Det som er fint er at det offentlige Norge har valgt å inkludere også veteraner og deres innsats på denne dagen. Jeg er, som tidligere nevnt, selv gift med en veteran. Jeg kjente ham heldigvis ikke da han var ute, det tror jeg rett og slett ikke jeg hadde taklet. All ære til dem som sender sine aller kjæreste ut i verden og selv holder fortet hjemme, holder familielivet i gang i en usikker hverdag. Mannen min kom heldigvis helskinnet hjem. Hvor forandret han var etter det han opplevde der ute i verden, vet jeg naturlig nok ikke. Men han er nok en annen enn før han dro, selv om han ikke sliter med de senskadene som mange andre gjør. Jeg ser jo at det preger ham. Men han er heldig stilt i forhold til veldig mange andre.
Gjennom ham har jeg de siste årene blitt godt kjent med veteranmiljøet, da spesielt på Østlandet, og maken til mennesker skal du lete lenge etter. Dette er mennesker som har opplevd mye, mange har måttet slite etter det de har opplevd ute i verden. Noen har fått fysiske skader. Mange sliter med psykiske senskader. Og alle har som min mann blitt litt annerledes etter det de har sett og opplevd i krigssoner. Men til tross for dette er det varme, inkluderende mennesker. Og det finnes noen fantastiske og driftige ildsjeler som står på som pokker for at alle skal ha det så bra som mulig etter at de kommer hjem. Disse menneskene er helter alle som en, og fortjener å bli husket og hedret.
Disse flotte og modige menneskene fortjener å bli mer synlige, få mer respekt. Det er mange av dem. Mange sliter. Det skal ikke så mye til alltid, bare et lite “takk for innsatsen” til en person du vet har vært ute under norsk flagg. Det tror jeg hadde gledet mange.
Jeg har gjennom tidligere forhold og mange reiser til USA også et relativt godt innblikk i hvordan både aktive militære og veteraner blir behandlet på den andre siden av dammen. Der har nordmenn mye å lære. Nå er det nok en god del som er feil i systemet der også, og mange får ikke den hjelpen de trenger. Men på gaten står amerikanerne nesten i stram givakt ved synet av menn og kvinner i uniform. Og veteraner behandles med en helt annen type respekt av hvermansen. I tillegg har mange butikker, restauranter, attraksjoner, hoteller etc. noe som kalles “military discount”. Rabatt for aktive og veteraner. Og ikke bare for deres egne. Nei, også utenlandske veteraner blir tatt imot som helter. En liten gest og tegn på respekt som kanskje ikke hadde vært så dumt å innføre også i lille Norge.
Jeg har ikke makten til å forandre på verken viktigheten av 8. mai, hvordan den markeres i skolen eller hvordan veteraner blir sett på her i landet. Jeg er bare en liten stemme, men om flere stemmer i kan vi kanskje gjøre en forskjell. Om jeg bare treffer noen få mennesker med dette innlegget, så er det også verdt det. Jeg håper noen av dere som eventuelt leser dette, som kanskje vanligvis tar Frigjørings- og veterandagen for gitt, får nye tanker av mine ord. Kanskje dere neste år bruker de få minuttene det tar å finne frem flagget og henge det ut, akkurat som dere gjør på 17. mai. Og kanskje vil dere gi en veteran dere kjenner et klapp på skulderen, en klem og et “takk, og gratulerer med dagen”.
Og til dere veteraner som leser dette:
Jeg ser dere!
TUSEN HJERTELIG TAKK FOR INNSATSEN!
#frigjøringsdag #veteran #meninger
