Jeg har vært fryktelig usikker på om jeg skulle skrive noe om dette temaet. Jeg er ikke den som slenger rundt meg med politiske meninger. Men det er forsåvidt ikke dette heller. For meg er det en mening som kanskje er mer personlig enn politisk.
Jeg er litt redd for å bli stemplet som en konservativ, gladkristen KrF’er. For det er jeg på ingen måte. Jeg er stort sett for alt som mange i det partiet ser skjevt på. Så også retten for kvinner til å bestemme over sin egen kropp. Men likevel har tvillingabort-debatten rørt noe i meg.
Bilde fra Firstcry Parenting.
Jeg er altså på ingen måte abortmotstander. Jeg er ikke nødvendigvis for abort heller, men enhver må bestemme hva som er riktig for dem. Dog innenfor rimelighetens grenser. Abort er ikke en prevensjonsform. Og en abort er heller ikke bare bare. Jeg har selv vært i en situasjon der jeg vurderte det. Dro frem og tilbake til sykehuset. Skrev under på papirene. Men jeg klarte ikke å svelge tablettene. Det ble for tøft. Det var ikke riktig for meg. Så jeg vet at abort ikke er en lett beslutning å ta.
Men så er det dette med tvillingabort da. Selvfølgelig kan det også her være mange gode grunner til å gjennomføre. Ligger det noe medisinsk til grunn, med fare for mor, barn eller begge, så skjønner jeg det fullt ut. Så også om det er andre forhold som tilsier at to eller flere barn på en gang vil være en stor belastning for familien.
Det er mulig det er den «habituelle aborteren» (altså, høyst ufrivillige aborter) i meg som overreagerer her. For når du har ønsket svangerskap og barn så høyt som jeg har gjort, bare for å oppleve og miste gang på gang, så blir sånne ting et litt følsomt tema.
Men jeg synes det er hårreisende og tildels uforståelig å velge bort en tvilling fordi man rett og slett ikke vil ha begge to. Er det virkelig noen som gjør dette? Svaret her er visst ja, selv om det forhåpentligvis er ytterst få som går gjennom fosterreduksjon uten en veldig god grunn. Mulig jeg tråkker på noen tær nå altså, men dette klarer jeg ikke å skjønne. Nå har jeg aldri vært en sånn som ønsker meg tvillinger, og har vært lettet hver gang ultralyd bare har vist et foster. For jeg skjønner at to på en gang kan være heftig. Jeg syntes mine pseudotvillinger var tøft, men det er nok ingenting i forhold til to krevende nyfødte på en gang. Og selvfølgelig ser jeg også at det kan bli en ekstra økonomisk utfordring, i tillegg til en hel del annet. Men jeg tenker også sånn at om man nå kanskje har planlagt en graviditet, eller har satt seg selv i en situasjon der en graviditet er mulig, så må man også ta høyde for at det faktisk kan bli mer enn en. Takler en ikke det, så burde man kanskje revurdere en graviditet i det hele tatt. For uten høyst tungtveiende grunner, hvordan kan du velge et av barna dine foran det andre? Hvordan kan du bestemme hvem som får leve og hvem som må dø?
Bilde fra Pixabay.
Dette er et uhorvelig vanskelig og følsomt tema, og det er egentlig lett å både forstå og forsvare begge sider i denne saken. Men personlig kjenner jeg at jeg, selv om jeg er for selvbestemt abort og kvinnens rett til å velge, synes at forslaget til ny abortlov som ble lagt frem i dag er helt OK.